Hvorfor ber de om tilgivelse?

TANKEN om at kirkesamfunnene bør angre sine feiltrinn og forbedre seg, er ikke av ny dato. Et religionsleksikon med tittelen «Religioni e miti» (Religion og myter) sier at man i middelalderen forventet at urkirken skulle være ulastelig, og at mange derfor gjorde seg til talsmenn for reformasjon.

I 1523, etter Martin Luthers brudd med Roma, sendte pave Adrian VI dette budskapet til Riksdagen i Nürnberg i et forsøk på å lege bruddet: «Vi vet godt at avskyelige ting i mange år har vært knyttet til pavestolen . . . Vi skal først og fremst konsentrere oss om å forbedre den romerske kurie, hvorfra all denne ondskap kanskje har sitt utspring.» Denne innrømmelsen førte imidlertid ikke til at skismaet ble leget, og heller ikke til at korrupsjonen i den pavelige kurie opphørte.

I den senere tid er kirkesamfunnene blitt kritisert for sin taushet om holocaust. De er også blitt beskyldt for ikke å ha prøvd å få sine medlemmer til å nekte å ta del i kriger. Presten Primo Mazzolari reiste følgende spørsmål i 1941, mens den annen verdenskrig fremdeles raste: «Hvorfor har ikke Vatikanet reagert kraftig på bruddene på den katolske lære, slik som det har pleid å gjøre, og fremdeles gjør, når det gjelder langt mindre kontroversielle læresetninger?» Læresetninger som er mindre kontroversielle enn hva? Presten snakket om den krigshissende nasjonalismen, som på den tiden var i ferd med å ødelegge sivilisasjonen.

Faktum er imidlertid at inntil ganske nylig har det at religionssamfunn har erkjent skyld, vært unntaket snarere enn regelen. I 1832 sa pave Gregor XVI som svar til noen som oppfordret den katolske kirke til å ’gjenreise seg selv’: «Det er åpenbart absurd og krenkende å foreslå en såkalt ’gjenskaping og gjenreising’ med tanke på [kirkens] sikkerhet og vekst, som om det kunne være mangler ved den.» Hva så med de mangler som var for grove til å kunne avvises? Det ble tatt i bruk forskjellige metoder for å bortforklare dem. Noen teologer har for eksempel fastholdt det syn at kirken er både hellig og syndig. Det blir sagt at selve institusjonen er hellig — at Gud beskytter den mot feil. Medlemmene derimot er syndige. Når det blir begått ugjerninger i kirkens navn, bør derfor ikke selve institusjonen bli holdt ansvarlig. Ansvaret ligger hos enkeltindivider i kirken. Høres det logisk ut? Ikke for den katolske teologen Hans Küng, som skrev: «Det finnes ingen fullkommen kirke som er hevet over det menneskelige.» Han forklarte: «Det finnes ingen kirke som ikke har synder å bekjenne.»

Økumenikk og moral

Du lurer kanskje på hva som har fått kirkesamfunnene til å be om tilgivelse nå? Først erkjente protestantene og de ortodokse ansvaret for «tidligere tiders splittelser» mellom forskjellige trosretninger. Det ble gjort på den økumeniske konferansen som «Faith and Order» (tro og kirkeforfatning) holdt i Lausanne i Sveits i 1927. Den romersk-katolske kirke fulgte med tiden etter. Spesielt siden Det annet Vatikankonsila har høytstående prelater, deriblant paver, stadig oftere bedt om tilgivelse for splittelsen i kristenheten. I hvilken hensikt? Det er tydelig at de ønsker større enhet i kristenheten. Den katolske historikeren Nicolino Sarale uttalte at Johannes Paul IIs «prosjekt med ’mea culpa’ har et mål, og det er økumenikk».

Det er imidlertid mer enn økumenikk inne i bildet. I dag er kristenhetens langt fra eksemplariske historie kjent vidt og bredt. «Den katolske kirke kan ikke bare trekke på skuldrene av hele sin historie,» sier teologen Hans Urs von Balthasar. «Den kirken [paven] tilhører, har gjort eller tillatt ting som vi slett ikke kan godta i dag.» Paven har derfor nedsatt en kommisjon som skal «kaste lys over kirkens mørke sider, slik at . . . man kan få bedt om tilgivelse». Noe annet som altså ser ut til å ligge bak kirkens vilje til å øve selvkritikk, er ønsket om å gjenvinne sin posisjon når det gjelder moral.

Historikeren Alberto Melloni skrev følgende om kirkens bønn om tilgivelse: «Det som det noen ganger i virkeligheten blir bedt om, er å få slippe unna beskyldningene om kirkens ansvar.» Ja, det virker som om den katolske kirke prøver å riste av seg byrden av sine tidligere synder for å kunne gjenvinne sin troverdighet i folks øyne. Men den virker oppriktig talt mer opptatt av å skape fred med verden enn med Gud.

En slik handlemåte minner oss om Saul, Israels første konge. (1. Samuelsbok 15: 1—12) Han begikk en alvorlig feil, og da han ble avslørt, prøvde han først å rettferdiggjøre seg, eller bortforklare sin synd, overfor Samuel, Guds trofaste profet. (1. Samuelsbok 15: 13—21) Til sist måtte kongen erkjenne overfor Samuel: «Jeg har syndet; for jeg har overtrådt Jehovas befaling.» (1. Samuelsbok 15: 24, 25) Ja, han innrømmet sin feil. Men det han videre sa til Samuel, åpenbarte hva han var mest opptatt av: «Jeg har syndet. Jeg ber deg, vis meg nå ære foran mitt folks eldste og foran Israel.» (1. Samuelsbok 15: 30) Det er tydelig at Saul var mer opptatt av sin posisjon i Israel enn av å bli forlikt med Gud. Denne holdningen førte ikke til at Gud tilgav Saul. Tror du at en lignende holdning i kirkesamfunnene vil føre til at Gud tilgir dem?

Ikke alle er enige

Det er ikke alle som er enige i at kirken bør be offentlig om tilgivelse. Det er for eksempel mange katolikker som ikke føler seg vel når paven ber om tilgivelse for slaveriet eller gir oppreisning til «kjettere» som Hus og Calvin. Ifølge kilder i Vatikanet kritiserte kardinaler som var til stede ved et konsistorium i juni 1994, et dokument som ble sendt til alle kardinalene, og som foreslo en «gransking av samvittigheten» med hensyn til det siste årtusenets katolske historie. Da paven likevel ønsket å ta med hovedinnholdet av forslaget i en encyklika, offentliggjorde den italienske kardinalen Giacomo Biffi en pastoral note der han erklærte: «Kirken har ingen synd.» Han innrømmet imidlertid: «Å be om tilgivelse for de siste århundrenes kirkelige feiltrinn . . . kan tjene til å gjøre oss mindre klanderverdige.»

«Bekjennelsen av synder er et av de mest omstridte emner i den katolske kirke,» sier vatikankommentatoren Luigi Accattoli. «Hvis paven innrømmer misjonærenes feil, vil noen misjonærer føle seg oppriktig krenket.» En katolsk journalist skrev også: «Hvis paven virkelig mener at kirkens historie er så skrekkelig, er det vanskelig å forstå hvordan han nå kan framstille den samme kirken som forkjemperen for ’menneskerettigheter’, og som den ’mor og lærer’ som alene kan lede menneskeheten mot et virkelig lyst tredje årtusen.»

Bibelen advarer mot å vise en form for anger som utelukkende er motivert av forlegenhet over å ha blitt avslørt. Den slags anger fører sjelden til at den angrende gjør forandringer som varer særlig lenge. (Jevnfør 2. Korinter 7: 8—11.) Den form for anger som er verdifull i Guds øyne, blir ledsaget av «frukter som passer for anger» — gjerninger som viser at angeren er oppriktig. — Lukas 3: 8.

Bibelen sier at den som angrer og bekjenner sin synd, må forlate sin gale handlemåte, han må slutte å gjøre det gale. (Ordspråkene 28: 13) Har dette funnet sted? Den romersk-katolske kirke og andre kirkesamfunn har bekjent mange overtredelser, men hva fant sted under de indre konfliktene i det sentrale Afrika og i Øst-Europa som berørte store «kristne» befolkninger? Virket kirkesamfunnene til fremme av fred? Forente alle kirkesamfunnenes ledere sin røst mot de grusomheter som medlemmene deres gjorde seg skyldig i? Nei. Noen prester tok til og med del i nedslaktingen!

Guds dom

Kardinal Biffi reiste følgende ironiske spørsmål om pavens gjentatte mea culpaer: «Vil det ikke være bedre for oss alle med tanke på tidligere tiders synder å vente på den universelle dom?» Hele menneskeheten kommer snart til å bli dømt. Jehova Gud er godt kjent med alle de mørke sidene ved religionssamfunnenes historie. Når hans tid er inne, vil han kreve de skyldige til regnskap. (Åpenbaringen 18: 4—8) Er det i mellomtiden mulig å finne en form for gudsdyrkelse som ikke er fordervet av den blodskyld, den blodtørstige intoleranse og de andre forbrytelsene som kristenhetens kirkesamfunn ber om unnskyldning for? Ja.

Hvordan kan vi gjøre det? Ved å anvende den regelen som Jesus Kristus gav: «På deres frukter skal dere kjenne dem.» Historiens vitnesbyrd, som noen religionssamfunn nok ønsker skal bli glemt, hjelper oss til ikke bare å identifisere dem som Jesus kalte «falske profeter», men også dem som har frambrakt «god frukt». (Matteus 7: 15—20) Hvem er det? Vi oppfordrer deg til selv å finne det ut ved å undersøke Bibelen sammen med Jehovas vitner. Finn ut hvem som i dag virkelig forsøker å følge Guds Ord framfor å forsøke å bevare en innflytelsesrik stilling i verden. — Apostlenes gjerninger 17: 11.

[Fotnote]

[Bilde på side 5]

Kirkesamfunnene ber om unnskyldning for slike grusomheter

[Rettigheter]

The Complete Encyclopedia of Illustration/J. G. Heck