Hvor sterk er din tro på oppstandelsen?

«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som viser tro på meg, skal bli levende, selv om han dør.» — JOHANNES 11: 25.

1, 2. Hvorfor trenger en som tilber Jehova, å stole på oppstandelseshåpet?

HVOR sterkt er ditt håp om oppstandelsen? Styrker det deg til å motstå frykten for å dø, og trøster det deg når du mister noen du er glad i? (Matteus 10: 28; 1. Tessaloniker 4: 13) Er du av samme støpning som mange av Guds tjenere i fortiden, som utholdt piskeslag og spott, tortur og fengselslenker fordi troen på oppstandelsen styrket dem? — Hebreerne 11: 35—38.

² Oppriktige tilbedere av Jehova burde ikke nære noen som helst tvil om at det kommer til å finne sted en oppstandelse, og deres overbevisning bør påvirke deres livsførsel. Det er godt å tenke på at havet og døden og Hades skal gi tilbake de døde som er i dem, når Guds tid er inne til det, og at de som da gjenoppstår, vil ha utsikt til å få leve evig på en paradisisk jord. — Åpenbaringen 20: 13; 21: 4, 5.

Noen tviler på muligheten til å oppnå framtidig liv

3, 4. Hva tror mange fremdeles om livet etter døden?

³ I kristenheten er folk lenge blitt opplært til å tro at det er et liv etter døden. I en artikkel i bladet U.S. Catholic heter det: «Opp gjennom tidene har de kristne forsøkt å gjøre det beste ut av dette livet med dets skuffelser og lidelser ved å se fram til et annet liv, et liv med fred og tilfredshet, med oppfylte forhåpninger og lykke.» Selv om folk i mange land i kristenheten er blitt verdsliggjort og har antatt et noe kynisk syn på religion, er det fremdeles mange som mener at det må være et eller annet etter døden. Men det er mye de ikke er sikker på.

⁴ I en artikkel i bladet Time heter det: «Folk tror fremdeles på [et liv etter døden]; det er bare det at deres forestilling om nøyaktig hva det går ut på, er blitt mer uklar, og de hører langt sjeldnere om det fra sine prester.» Hvorfor snakker prester og predikanter mindre om livet etter døden enn de gjorde før? Teologen Jeffrey Burton Russell sier: «Jeg tror [de geistlige] ønsker å unngå emnet fordi de føler at de vil måtte forsere en mur av alminnelig utbredt skeptisisme.»

 5. Hvordan ser mange i vår tid på læren om et brennende helvete?

⁵ I mange kirkesamfunn blir livet etter døden blant annet forbundet med en himmel og et brennende helvete. Og om det nå er slik at mange prester er tilbakeholdne med å snakke om himmelen, er de enda mer tilbakeholdne med å snakke om helvete. I en avisartikkel het det: «Også kirkesamfunn som tror på evig pine i et brennende helvete . . . legger nå for tiden mindre vekt på denne læren.» De fleste av vår tids teologer tror faktisk ikke lenger på helvete som et sted med bokstavelig pine, slik det ble dosert i middelalderen. De foretrekker en mer «human» utgave av helvete. Ifølge mange modernister blir synderne i helvete ikke torturert i bokstavelig forstand, men de lider ved at de er «åndelig atskilt fra Gud».

 6. Hvordan oppdager mange en svakhet ved sin tro når de står overfor en tragisk hendelse?

⁶ Det å mildne kirkens lære for ikke å krenke moderne menneskers følelser kan nok beskytte noen mot å bli upopulær, men resultatet kan samtidig bli at millioner av oppriktige kirkegjengere ikke vet hva de skal tro. Når de står ansikt til ansikt med døden, oppdager de ofte at de ikke har noen tro. De inntar samme holdning som en kvinne som mistet flere familiemedlemmer i en tragisk ulykke. Da hun ble spurt om hun hadde funnet trøst i sin tro, svarte hun nølende: «Jeg har vel antagelig det.» Men selv om hun hadde svart med overbevisning at hennes tro hadde vært til hjelp for henne, kan man spørre hva det ville ha gagnet henne i det lange løp hvis denne troen ikke var basert på et sikkert grunnlag. Dette er et viktig spørsmål fordi det faktisk forholder seg slik at det de fleste kirkesamfunn lærer om et framtidig liv, avviker sterkt fra Bibelens lære.

Kristenhetens syn på livet etter døden

 7. a) Hvilken tro har de fleste kirkesamfunn felles? b) Hvordan beskrev en teolog læren om sjelens udødelighet?

⁷ Selv om kirkesamfunnene i kristenheten er uenige på forskjellige punkter, er nesten samtlige enige om at mennesket har en udødelig sjel som lever videre når kroppen dør. De fleste tror at sjelen kan komme til himmelen når et menneske dør. Noen frykter at deres sjel kan komme til et brennende helvete eller til skjærsilden. Men forestillingen om en udødelig sjel er avgjørende for deres syn på et framtidig liv. Teologen Oscar Cullmann kom inn på dette i et essay som er offentliggjort i en bok om udødelighet og oppstandelse (Immortality and Resurrection). Han skrev: «Hvis vi spurte en vanlig kristen i vår tid . . . om hva som etter hans mening er Det nye testamentes lære om menneskenes skjebne etter døden, ville vi med noen få unntagelser få dette svaret: ’Sjelens udødelighet.’» Men Cullmann tilføyde: «Denne utbredte oppfatningen er en av kristendommens største misforståelser.» Cullmann bemerket at da han først sa dette, vakte det stor uro. Men han hadde rett.

 8. Hvilket håp gav Jehova den første mann og kvinne?

⁸ Jehova Gud skapte ikke menneskene med tanke på at de skulle komme til himmelen etter at de døde. Det var ikke hans opprinnelige hensikt at de skulle dø i det hele tatt. Adam og Eva ble skapt fullkomne og fikk muligheten til å fylle jorden med rettferdig avkom. (1. Mosebok 1: 28; 5. Mosebok 32: 4) Våre første foreldre ble opplyst om at det bare var hvis de var ulydige mot Gud, at de skulle dø. (1. Mosebok 2: 17) Hvis de hadde fortsatt å være lydige mot sin himmelske Far, ville de ha fortsatt å leve på jorden for bestandig.

 9. a) Hva er sannheten om menneskesjelen? b) Hva skjer med sjelen når den dør?

⁹ Dessverre unnlot Adam og Eva å adlyde Gud. (1. Mosebok 3: 6, 7) De sørgelige følgene dette fikk, blir omtalt av apostelen Paulus. Han sier at «synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden», og at «døden således spredte seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet». (Romerne 5: 12) Adam og Eva fikk ikke fortsette å leve på jorden, men døde. Hva skjedde så? Hadde de en udødelig sjel som nå kunne kastes i et brennende helvete på grunn av deres synd? Langt ifra. Bibelen sier at Adam tidligere, da han ble skapt, «ble en levende sjel». (1. Mosebok 2: 7) Mennesket fikk ikke en sjel. Det ble en sjel, en levende person. (1. Korinter 15: 45) Det var ikke bare Adam som var «en levende sjel». Det framgår av 1. Mosebok, slik den opprinnelig ble skrevet på hebraisk, at også dyrene var «levende sjeler». (1. Mosebok 1: 24) Da Adam og Eva døde, ble de døde sjeler. Det gikk til slutt med dem akkurat slik Jehova hadde sagt til Adam: «I ditt ansikts svette skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den ble du tatt. For støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» — 1. Mosebok 3: 19.

10, 11. Hva sier et katolsk oppslagsverk om Bibelens lære om sjelen, og hvordan passer dette med det som står i Bibelen?

¹⁰ Dette bekreftes i det vesentlige i et katolsk oppslagsverk (New Catholic Encyclopedia). I en artikkel med tittelen «Sjelen (i Bibelen)» heter det: «Det er ikke tale om noen dikotomi [todeling] mellom kropp og sjel i GT [«Det gamle testamente», eller De hebraiske skrifter].» Om ordet «sjel» i Bibelen heter det videre at det «aldri sikter til en ’sjel’ atskilt fra legemet eller personen». Sjel betyr ofte «selve det enkelte individ, enten det dreier seg om dyr eller mennesker». Det er forfriskende med slik klar tale, men man kan ikke annet enn undre seg over hvorfor kirkegjengere i sin alminnelighet ikke er blitt gjort oppmerksom på disse kjensgjerningene.

¹¹ Tenk på all den bekymring og frykt mange kirkegjengere ville ha vært spart for hvis de hadde kjent den enkle bibelske sannhet: «Den sjel som synder — den skal dø», ikke lide i et brennende helvete! (Esekiel 18: 4) Selv om dette er noe helt annet enn det som blir lært i kristenheten, er det helt i samsvar med hva vismannen Salomo sa under inspirasjon: «De levende vet at de skal dø; men de døde vet slett ingen ting, og de har ikke lenger noen lønn [her i livet], for minnet om dem er glemt. Alt det din hånd finner å gjøre, gjør det med din kraft, for det er verken virksomhet eller planlegging eller kunnskap eller visdom i Sjeol [menneskehetens felles grav], det sted som du går til.» — Forkynneren 9: 5, 10.

12. Hvorfra fikk kristenheten sin lære om sjelens udødelighet?

¹² Hvorfor lærer kristenhetens kirkesamfunn noe som avviker så sterkt fra det Bibelen sier? Det ovennevnte katolske oppslagsverket har en artikkel under tittelen «Sjelen, den menneskelige, dens udødelighet», hvor det heter at de gamle kirkefedrene fant støtte for troen på en udødelig sjel — ikke i Bibelen, men hos «dikterne og filosofene og i tradisjonell gresk tenkning . . . Senere foretrakk skolastikerne å støtte seg til Platon eller til prinsipper som de fant hos Aristoteles». Det heter også at «innflytelsen fra platonisk og nyplatonisk tenkning» — innbefattet troen på en udødelig sjel — til slutt ble innlemmet «i selve kjernen av kristen teologi».

13, 14. Hvorfor er det ufornuftig å håpe å bli opplyst av hedenske greske filosofer?

¹³ Burde folk som utgav seg for å være kristne, ha søkt til hedenske greske filosofer for å lære om noe så grunnleggende som håpet om liv etter døden? Naturligvis ikke. Da Paulus skrev til de kristne som bodde i Korint i Hellas, sa han: «Denne verdens visdom er dårskap for Gud; for det står skrevet: ’Han fanger de vise i deres egen list.’ Og igjen: ’Jehova vet at de vises resonnementer er verdiløse.’» (1. Korinter 3: 19, 20) De gamle grekerne var avgudsdyrkere. Hvordan kunne de da være en kilde til sannhet? Paulus rettet følgende spørsmål til korinterne: «Hvilken overensstemmelse er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo en levende Guds tempel; som Gud har sagt: ’Jeg skal bo blant dem og vandre blant dem, og jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk.’» — 2. Korinter 6: 16.

¹⁴ De hellige sannheter ble opprinnelig åpenbart gjennom Israels nasjon. (Romerne 3: 1, 2) Etter år 33 ble de åpenbart gjennom den salvede kristne menighet i det første århundre. Paulus sa følgende om de kristne i det første århundre: «Det er for oss Gud har åpenbart dem [de ting som Gud har beredt for dem som elsker ham] ved sin ånd.» (1. Korinter 2: 10; se også Åpenbaringen 1: 1, 2.) Kristenhetens lære om sjelens udødelighet er utledet av gresk filosofi. Den ble ikke åpenbart gjennom Guds meddelelser til Israel eller gjennom menigheten av salvede kristne i det første århundre.

Det virkelige håpet for de døde

15. Hva er det virkelige håpet for de døde, ifølge Jesus?

¹⁵ Hvis det ikke finnes noen udødelig sjel, hva er da det virkelige håpet for de døde? Det er naturligvis håpet om oppstandelsen, som har en sentral plass i Bibelens lære og innebærer et storslagent løfte fra Gud. Jesus pekte på håpet om oppstandelsen da han sa til sin venn Marta: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som viser tro på meg, skal bli levende, selv om han dør.» (Johannes 11: 25) Å tro på Jesus vil si å tro på oppstandelsen, ikke på en udødelig sjel.

16. Hvorfor er det fornuftig å tro på en oppstandelse?

¹⁶ Jesus hadde tidligere snakket med noen jøder om oppstandelsen og sagt: «Undre dere ikke over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst og komme ut.» (Johannes 5: 28, 29) Det Jesus her beskriver, er noe helt annet enn at en udødelig sjel overlever kroppens død og kommer rett til himmelen. Folk som har vært i graven, kanskje i flere hundre eller flere tusen år, skal «komme ut» en gang i framtiden. Er det umulig? Nei, ikke for den Gud «som gjør de døde levende og kaller de ting som ikke er, som om de var». (Romerne 4: 17) Skeptikere kan nok håne den oppfatningen at folk skal komme tilbake fra de døde, men den harmonerer fullkomment med det faktum at «Gud er kjærlighet», og at han «skal lønne dem som oppriktig søker ham». — 1. Johannes 4: 16; Hebreerne 11: 6.

17. Hva vil Gud utrette ved hjelp av oppstandelsen?

¹⁷ Hvordan kunne vel Gud lønne dem som har vist seg å være ’trofaste like til døden’, hvis han ikke førte dem tilbake til livet? (Åpenbaringen 2: 10) Oppstandelsen gjør det også mulig for Gud å gjennomføre det apostelen Johannes skrev om: «I denne hensikt ble Guds Sønn tilkjennegitt: for å gjøre ende på Djevelens gjerninger.» (1. Johannes 3: 8) I Edens hage ble Satan hele menneskeslektens morder da han førte våre første foreldre inn i synd og død. (1. Mosebok 3: 1—6; Johannes 8: 44) Jesus begynte å gjøre ende på Satans gjerninger da han gav sitt fullkomne liv som en tilsvarende løsepenge som gjorde det mulig for menneskene å bli utfridd av det nedarvede slaveriet under synd som skyldes Adams overlagte ulydighet. (Romerne 5: 18) Oppstandelsen av dem som dør på grunn av den adamittiske synd, bidrar også til å gjøre ende på Djevelens gjerninger.

Legeme og sjel

18. Hvordan reagerte noen greske filosofer på Paulus’ uttalelse om at Jesus var blitt oppreist, og hvorfor?

¹⁸ Da apostelen Paulus var i Aten, forkynte han det gode budskap for en gruppe mennesker, deriblant noen greske filosofer. De hørte på hans redegjørelse om den eneste sanne Gud og hans oppfordring til å vise anger. Hva skjedde så? Paulus avsluttet sin tale slik: «[Gud] har fastsatt en dag da han har til hensikt å dømme den bebodde jord i rettferdighet ved en mann som han har utnevnt, og han har gitt en garanti til alle mennesker i og med at han har oppreist ham fra de døde.» Disse ordene vakte røre: «Da de nå hørte om en oppstandelse av de døde, begynte noen å spotte.» (Apostlenes gjerninger 17: 22—32) Teologen Oscar Cullmann bemerker: «For de grekere som trodde på sjelens udødelighet, kan det ha vært vanskeligere å godta den kristne forkynnelse om oppstandelsen enn det var for andre. . . . De store greske filosofene Sokrates og Platons lære kan på ingen måte bringes i overensstemmelse med Det nye testamentes lære.»

19. Hvordan forsøkte kristenhetens teologer å få læren om oppstandelsen til å stemme med læren om en udødelig sjel?

¹⁹ Etter det store frafallet som kom etter apostlenes død, strevde teologene likevel med å smelte sammen den kristne lære om oppstandelsen med Platons tro på en udødelig sjel. Etter en tid kom noen fram til en ny løsning: Når døden inntreffer, blir sjelen skilt (eller «frigjort», som noen kaller det) fra legemet. Det som så kommer til å skje på dommens dag, ifølge en bok av R. J. Cooke som handler om oppstandelsen, er at «hvert enkelt legeme igjen vil bli forent med sin egen sjel, og hver sjel med sitt eget legeme». Denne framtidige gjenforeningen av legemet og dets udødelige sjel omtales som oppstandelsen. — Outlines of the Doctrine of the Resurrection.

20, 21. Hvem har konsekvent lært sannheten om oppstandelsen, og hvordan har dette vært til gagn for dem?

²⁰ Denne teorien er fremdeles den offisielle lære i de tradisjonelle kirkesamfunnene. Selv om en teolog kan synes at denne oppfatningen er logisk, er de fleste kirkegjengere uten kjennskap til den. De tror ganske enkelt at de kommer rett til himmelen når de dør. Derfor hevder John Garvey i tidsskriftet Commonweal (5. mai 1995): «Det de fleste kristne tror [om livet etter døden], later til å ha mye mer til felles med nyplatonismen enn med noe sant kristent, og det har ikke noe grunnlag i Bibelen.» Ja, ved å bytte ut Bibelen med Platon har kristenhetens presteskap kvalt det bibelske oppstandelseshåpet for sine hjorder.

²¹ Jehovas vitner forkaster derimot hedensk filosofi og holder seg til Bibelens lære om oppstandelsen. De finner den opplysende, overbevisende og trøsterik. I de etterfølgende artiklene skal vi se hvor velfundert og logisk Bibelens lære om oppstandelsen er, både for dem som har et jordisk håp, og for dem som har utsikt til en oppstandelse til himmelsk liv. Som en forberedelse til gjennomgåelsen av disse artiklene anbefaler vi at du leser nøye igjennom kapittel 15 i det første brevet til korinterne.

Husker du?

◻ Hvorfor bør vi nå fram til en fast tro på oppstandelsen?

◻ Hvilke muligheter stilte Jehova i utsikt for Adam og Eva?

◻ Hvorfor er det ulogisk å søke sannheten i gresk filosofi?

◻ Hvorfor er oppstandelseshåpet realistisk?

[Bilde på side 10]

Da våre første foreldre syndet, mistet de håpet om evig liv på jorden

[Bilde på side 12]

Kirkens teologer ble etter hvert påvirket av Platons tro på sjelens udødelighet

[Rettigheter]

Musei Capitolini, Roma