Tilgi av hjertet
«På samme måte vil også min himmelske Far behandle dere hvis dere ikke hver især av hjertet tilgir deres bror.» — MATTEUS 18: 35.
1, 2. a) Hvordan viste en som var kjent for sine synder, at hun satte pris på Jesus? b) Hvilket poeng fikk dette Jesus til å framheve?
HUN var sannsynligvis en prostituert, ikke en man ville vente å finne hjemme hos en religiøs person. Hvis noen var overrasket over å se henne der, ble de nok enda mer overrasket da de fikk se hva hun gjorde. Hun gikk bort til den mannen som hadde de høyeste moralnormer, og viste at hun satte pris på hans gjerninger, ved å vaske føttene hans med tårene sine og tørke dem med håret sitt.
2 Denne mannen, Jesus, syntes ikke at denne kvinnen var frastøtende, selv om hun «var kjent i byen for å være en synder». Men han som de var på besøk hos, en fariseer som het Simon, var opptatt av at hun var en synder. Jesus reagerte med å fortelle om to menn som stod i gjeld til en långiver. Den ene skyldte et enormt beløp — omkring to årslønner for en arbeider. Den andre skyldte en tiendedel av det — mindre enn tre månedslønner. Da ingen av dem kunne betale gjelden, ettergav långiveren «sjenerøst dem begge». Det er klart at den som ble ettergitt mest, hadde større grunn til å vise kjærlighet. Etter at Jesus hadde henvist til kvinnens vennlige handling, kom han med dette prinsippet: «Den som blir tilgitt lite, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Dine synder er tilgitt.» — Lukas 7: 36—48.
3. Hva trenger vi å tenke over?
3 Spør deg selv: «Hvis jeg hadde vært den kvinnen eller befant meg i en lignende situasjon hvor jeg ble vist barmhjertighet, ville jeg da ha vært hard og uvillig til å tilgi andre?» Du svarer kanskje: «Selvfølgelig ikke!» Men er du sikker på at du er en som gjerne tilgir andre? Er det slik du egentlig er av natur? Har du ofte vært villig til å tilgi, og er du en som andre vil beskrive som en som gjerne tilgir andre? La oss se på hvorfor hver og én av oss bør foreta en ærlig selvransakelse i denne forbindelse.
Vi trenger å bli tilgitt — og blir det
4. Hva bør vi innrømme om oss selv?
4 Du er ufullkommen, noe du vet bare så altfor godt. Hvis du ble spurt om det, ville du innrømme det og kanskje huske det som står i 1. Johannes 1: 8: «Hvis vi sier: ’Vi har ingen synd’, villeder vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» (Romerne 3: 23; 5: 12) Hos noen kan deres syndighet ha kommet til uttrykk ved alvorlige, rystende synder. Men selv om du ikke med vitende og vilje har begått slike synder, har du ofte og på mange måter ikke klart å følge Guds normer; du har med andre ord syndet. Er ikke det tilfellet?
5. Hvorfor bør vi være takknemlige mot Gud?
5 Det kan derfor være at din situasjon passer til denne beskrivelsen som apostelen Paulus kom med: «Selv om dere var døde i deres overtredelser og i deres kjøds uomskårne tilstand, gjorde Gud dere levende sammen med ham [Jesus]. Han tilgav oss i sin godhet alle våre overtredelser.» (Kolosserne 2: 13; Efeserne 2: 1—3) Legg merke til ordene «tilgav oss i sin godhet alle våre overtredelser». Det omfatter mye. Hver og én av oss har god grunn til å be den samme inderlige bønnen som David bad: «For ditt navns skyld, Jehova, skal du endog tilgi min misgjerning, for den er stor.» — Salme 25: 11.
6. Hva kan vi være sikker på når det gjelder Jehova og tilgivelse?
6 Hvordan kan du — eller vi alle — få tilgivelse? Det er først og fremst mulig fordi det hører med til Jehova Guds personlighet å være villig til å tilgi. (2. Mosebok 34: 6, 7; Salme 86: 5) Det er forståelig at Gud venter at vi vender oss til ham i bønn og ber om at han må tilgi oss. (2. Krønikebok 6: 21; Salme 103: 3, 10, 14) Og han har sørget for at det finnes et rettslig grunnlag for å gi slik tilgivelse — Jesu gjenløsningsoffer. — Romerne 3: 24; 1. Peter 1: 18, 19; 1. Johannes 4: 9, 14.
7. På hvilken måte bør du ønske å etterligne Jehova?
7 Du bør betrakte Guds villighet til å tilgi som et eksempel for hvordan du bør behandle andre mennesker. Paulus la vekt på dette da han skrev: «Bli gode mot hverandre, inderlig medfølende, så dere villig tilgir hverandre, slik som også Gud ved Kristus villig har tilgitt dere.» (Efeserne 4: 32) Det er ikke tvil om at Paulus ville ha fram at vi bør lære av Guds eksempel, for i det neste verset står det: «Bli derfor etterlignere av Gud, som elskede barn.» (Efeserne 5: 1) Ser du sammenhengen her? Jehova Gud har tilgitt deg, og derfor må du — som Paulus resonnerer — etterligne Ham og være ’inderlig medfølende, så du villig tilgir’ andre. Men spør deg selv: «Gjør jeg dette? Hvis det ikke er naturlig for meg å gjøre det, går jeg da inn for at det skal bli det? Anstrenger jeg meg hardt for å etterligne Guds villighet til å tilgi?»
Vi trenger å arbeide med dette
8. Hva bør vi innse når det gjelder menigheten vår?
8 Det hadde vært fint å tenke at det i den kristne menighet bare er få anledninger da vi må tilgi. Virkeligheten er en annen. Våre kristne brødre og søstre prøver riktignok å følge Jesu eksempel med hensyn til det å vise kjærlighet. (Johannes 13: 35; 15: 12, 13; Galaterne 6: 2) De har i lang tid arbeidet med, og arbeider fremdeles med, å legge av tenkemåter, talemåter og handlemåter som er vanlige blant mennesker i denne onde verden. De ønsker virkelig å ha den nye personlighet. (Kolosserne 3: 9, 10) Men vi kan ikke se bort fra det faktum at den verdensomfattende menighet og hver lokal menighet består av ufullkomne mennesker. I det store og hele er våre brødre og søstre så avgjort bedre enn de en gang var, men de er fortsatt ufullkomne.
9, 10. Hvorfor burde vi ikke bli overrasket hvis det oppstår problemer mellom brødre?
9 I Bibelen forteller Gud oss med hensikt at vi kan regne med ufullkommenhet i menigheten, blant våre brødre og søstre. Tenk for eksempel på Paulus’ ord i Kolosserne 3: 13: «Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig hvis noen har en grunn til å komme med klagemål mot en annen. Liksom Jehova villig har tilgitt dere, slik skal også dere gjøre.»
10 Det er verdt å merke seg at Bibelen her minner oss om sammenhengen mellom det at Gud tilgir oss, og det at vi er forpliktet til og trenger å tilgi andre. Hvorfor er det en utfordring å tilgi? Jo, som Paulus innrømmet, kan det være at «noen har en grunn til å komme med klagemål mot en annen». Han skjønte at det ville forekomme slike situasjoner. Det må ha vært slike tilfeller i det første århundre, selv blant kristne «hellige», som hadde et ’håp som var gjemt for dem i himlene’. (Kolosserne 1: 2, 5) Kan vi da regne med at det skulle være annerledes i dag, da de fleste sanne kristne ikke har åndens vitnesbyrd om at de er «Guds utvalgte, hellige og elskede»? (Kolosserne 3: 12) Vi bør derfor ikke trekke den slutning at det er noe eksepsjonelt galt om det i vår menighet er grunner til klagemål — sårede følelser på grunn av virkelige eller innbilte forurettelser.
11. Hva gjorde disippelen Jakob oss oppmerksom på?
11 Jesu halvbror Jakob viste også at vi må regne med at vi i hvert fall en gang iblant kommer opp i situasjoner som krever at vi tilgir våre brødre. Han sa: «Hvem er vis og forstandig blant dere? La ham ved sin gode livsførsel vise sine gjerninger med en mildhet som hører visdom til. Men hvis dere har bitter skinnsyke og stridslyst i deres hjerter, så skryt ikke og lyv ikke mot sannheten.» (Jakob 3: 13, 14) «Bitter skinnsyke og stridslyst» i hjertene til sanne kristne? Ja, Jakobs ord tyder virkelig på at dette hadde dukket opp i menigheten i det første århundre og også ville gjøre det i vår tid.
12. Hvilket problem oppstod i menigheten i Filippi i det første århundre?
12 Et eksempel fra virkeligheten dreide seg om to salvede kristne som hadde godt ord på seg når det gjaldt å anstrenge seg side om side med Paulus. Du husker kanskje at du har lest om Evodia og Syntyke, som tilhørte menigheten i Filippi. Filipperne 4: 2, 3 beskriver ikke saken i detalj, men viser at det var et eller annet problem mellom disse to åndelige søstrene. Begynte det med en tankeløs, uvennlig bemerkning, med noe som ble oppfattet som en fornærmelse av en slektning, eller med et eller annet utslag av konkurransepreget sjalusi? Uansett hva problemet bestod i, ble det så alvorlig at Paulus fikk høre om det så langt borte som i Roma. Det kan være at det rådde en iskald taushet mellom de to, slik at de unngikk hverandre på møtene eller kom med krasse bemerkninger om den andre til sine venner.
13. Hvordan gikk det sannsynligvis med Evodia og Syntyke, og hva lærer vi av dette?
13 Høres noe av dette kjent ut? Har det skjedd noe lignende mellom noen i din menighet, eller ligner det på en situasjon som du selv har vært oppi? Kanskje du er berørt av et slikt problem akkurat nå, til en viss grad. Hva kan du gjøre med det? Paulus formante de to nidkjære søstrene i det første århundre til å «ha det samme sinn i Herren». Det kan være at de ble enige om å drøfte saken, om å få den ut av verden og om å gi uttrykk for at de begge var villige til å tilgi, og at de på den måten etterlignet Jehovas holdning til det å tilgi. Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at Evodia og Syntyke klarte å løse problemet, og det kan vi også. En slik tilgivende holdning kan ha god virkning også i dag.
Stift fred — tilgi
14. Hvorfor er det ofte mulig og best bare å la den personlige uoverensstemmelsen passere?
14 Hva er det egentlig som skal til for å kunne tilgi når en har et problem med en annen kristen? Det finnes ærlig talt ingen enkel metode, men Bibelen nevner noen nyttige eksempler og kommer med fornuftige råd. Noe som anbefales, men som det ikke er så lett å gjøre i praksis, er ganske enkelt å glemme hele saken, å la det hele passere. Når det oppstår et problem, som det gjorde mellom Evodia og Syntyke, er det ofte slik at begge parter føler at det er den andre som har gjort noe galt, eller som er mest å klandre. Så hvis du er i en slik situasjon, kan det være lett å tenke at det er den andre parten som først og fremst har skylden, eller som har gjort størst urett. Men kan du likevel legge saken bak deg ved å tilgi? Vær klar over at hvis — og dette kan være et stort hvis — din kristne bror eller søster har all skyld eller mesteparten av skylden, er det du som har den beste mulighet til å tilgi og få saken ut av verden.
15, 16. a) Hva sa Mika om Jehova? b) Hva vil det si at Gud «overser overtredelse»?
15 La oss ikke glemme at Gud er vårt eksempel når det gjelder det å tilgi. (Efeserne 4: 32 til 5: 1) Profeten Mika skrev om det at Gud lar feil passere: «Hvem er en Gud som du, som tilgir misgjerning og overser overtredelse hos sin arvs rest? Han kommer sannelig ikke til å holde fast ved sin vrede for evig, for han har behag i kjærlig godhet.» — Mika 7: 18.
16 Når Bibelen beskriver Jehova som en som «overser overtredelse», sier den ikke at han er ute av stand til å huske urett som er begått, som om han led av et slags selektivt hukommelsestap. Tenk på tilfellene med Samson og David. Begge to begikk alvorlige synder. Jehova kunne huske disse syndene lenge etterpå; til og med vi vet om noen av deres synder, fordi Jehova sørget for at det ble skrevet om dem i Bibelen. Men vår tilgivende Gud viste disse to barmhjertighet og framholdt dem som gode eksempler for oss når det gjelder å vise tro. — Hebreerne 11: 32; 12: 1.
17. a) Hva kan hjelpe oss til å overse andres feil eller fornærmelser? b) Hvordan kan vi si at vi etterligner Jehova hvis vi bestreber oss på å gjøre dette? (Se fotnoten.)
17 Ja, Jehova var i stand til å ’oversea overtredelser’, slik David gjentatte ganger bad ham om å gjøre. (2. Samuelsbok 12: 13; 24: 10) Kan vi etterligne Gud på dette området? Kan vi være villige til å overse det at våre medtjenere som ufullkomne mennesker krenker eller fornærmer oss? Tenk deg at du sitter om bord i et jetfly som skal til å lette. Du ser ut av vinduet, og i nærheten av rullebanen får du øye på en kvinne du kjenner, som står og rekker tunge som et barn. Du vet at hun har vært opprørt over noe, og kanskje tenker hun på deg når hun står der og geiper. Eller det kan være at hun ikke tenker på deg i det hele tatt. Etter hvert som flyet kretser for å vinne høyde, flyr du høyt over kvinnen, som nå bare ser ut som en liten prikk. Etter en time er du flere hundre kilometer unna, og du har for lengst lagt hennes fornærmende grimase bak deg. På lignende måte vil det ofte være lettere for oss å tilgi hvis vi forsøker å være som Jehova og klokelig overse det som er gjort. (Ordspråkene 19: 11) Kommer ikke fornærmelsen til å virke temmelig liten om 10 år eller 200 år inn i tusenårsriket? Hvorfor ikke bare overse det hele?
18. Hvilket råd kan vi følge hvis vi har problemer med å legge en krenkelse bak oss?
18 En sjelden gang kan det likevel hende at du føler at du ikke kan tilgi, enda du har bedt til Jehova om saken og prøvd å tilgi. Hva da? Jesus sa at du bør gå til den andre parten og prøve å løse uoverensstemmelsen på tomannshånd for å stifte fred. «Hvis du da bringer din gave til alteret og du der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la din gave ligge der foran alteret og gå bort; slutt først fred med din bror, og så, når du har kommet tilbake, kan du frambære din gave.» — Matteus 5: 23, 24.
19. Hvilken holdning bør vi ha, og hvilken holdning bør vi ikke ha når vi søker fred med vår bror?
19 Det er verdt å merke seg at Jesus ikke sa at du skulle gå til din bror for å overbevise ham om at du hadde rett, og at han tok feil. Kanskje han tok feil. Det er mer sannsynlig at dere har noe skyld begge to. Uansett bør ikke målet ditt være å få den andre til å krype for deg. Hvis det er det du har til hensikt å gjøre når du begynner samtalen, er det nesten sikkert at resultatet blir dårlig. Målet bør heller ikke nødvendigvis være å ta opp hver minste detalj ved den virkelige eller innbilte urett som er gjort. Når en rolig samtale i den kristne kjærlighets ånd avslører at det er en lei misforståelse som ligger til grunn for problemet, kan dere begge prøve å ordne opp i saken. Men hva om samtalen ikke fører til fullstendig enighet? Er det egentlig alltid nødvendig at det skjer? Er det ikke bra om dere i hvert fall kunne bli innforstått med at dere begge to oppriktig ønsker å tjene vår tilgivende Gud? Når dere innser det, kan det bli lettere for dere begge to å si fra hjertet: «Jeg er lei for at vi har hatt denne uoverensstemmelsen på grunn av vår ufullkommenhet. La oss nå legge det hele bak oss.»
20. Hva kan vi lære av apostlenes eksempel?
20 Husk at apostlene hadde sine uoverensstemmelser, for eksempel når noen av dem traktet etter større ære. (Markus 10: 35—39; Lukas 9: 46; 22: 24—26) Det forårsaket spenning, kanskje sårede følelser eller kanskje til og med stor forargelse. Men de klarte å overse slike uoverensstemmelser og å fortsette å samarbeide. En av dem skrev senere: «Den som vil elske livet og se gode dager, han skal holde sin tunge fra det som er ondt, og sine lepper fra å tale svik, og han skal vende seg bort fra det som er ondt, og gjøre det som er godt; han skal søke fred og jage etter den.» — 1. Peter 3: 10, 11.
21. Hvilket råd som maner til ettertanke, kom Jesus med angående det å tilgi?
21 Vi var tidligere inne på ett stadium i en syklus: Gud har tilgitt mange synder som vi tidligere har begått, så vi bør etterligne ham og tilgi våre brødre. (Salme 103: 12; Jesaja 43: 25) Men det er også et annet stadium i denne syklusen. Etter at Jesus hadde lært disiplene mønsterbønnen, sa han: «Hvis dere tilgir mennesker deres overtredelser, skal deres himmelske Far også tilgi dere.» Over et år senere gjentok han denne tanken da han lærte disiplene å be: «Tilgi oss våre synder, for vi tilgir også selv enhver som er oss skyldig.» (Matteus 6: 12, 14; Lukas 11: 4) Og bare noen dager før sin død sa han: «Når dere står og ber, tilgi da hva dere enn har imot noen; for at deres Far, som er i himlene, også kan tilgi dere deres overtredelser.» — Markus 11: 25.
22, 23. Hvordan kan vår villighet til å tilgi ha betydning for vår framtid?
22 Ja, våre muligheter til å fortsette å få Guds tilgivelse er for en stor del avhengig av at vi er villige til å tilgi våre brødre. Når det oppstår et personlig problem mellom deg og en annen kristen, bør du spørre deg selv: «Er det ikke mye viktigere å få Guds tilgivelse enn at jeg skal bevise at en bror eller en søster har tråkket meg på tærne eller gjort noe annet uheldig som et utslag av menneskelig ufullkommenhet?» Du vet svaret.
23 Hva om saken er mer alvorlig og ikke bare dreier seg om en mindre, personlig fornærmelse eller uoverensstemmelse? Og i hvilke tilfeller gjelder Jesu veiledning i Matteus 18: 15—18? Den neste artikkelen kommer inn på disse spørsmålene.
[Fotnote]
a En bibelkommentator sier at det hebraiske billedspråket som er brukt i Mika 7: 18, er «hentet fra oppførselen til en reisende som går videre uten å legge merke til en gjenstand som han ikke ønsker å vie oppmerksomhet. Den tanken som det formidler, er ikke at Gud ikke legger merke til synd, eller at han betrakter synd som noe lite viktig eller helt uviktig, men at han ikke tar det ad notam i bestemte tilfeller med tanke på straff; at han ikke straffer, men tilgir». — Dommerne 3: 26; 1. Samuelsbok 16: 8.
Husker du dette?
◻ Hvordan er Jehova et eksempel for oss når det gjelder å tilgi?
◻ Hva må vi huske med hensyn til dem som er i menigheten?
◻ Hva bør vi i de fleste tilfeller kunne gjøre hvis noen har fornærmet eller såret oss?
◻ Hva kan vi om nødvendig gjøre for å stifte fred med vår bror?
[Bilde på side 15]
Når det oppstår en uoverensstemmelse mellom deg og en annen kristen, så prøv å legge den bak deg; med tiden vil saken bli mer og mer ubetydelig