Livshistorie

Velsignet med en spesiell arv

FORTALT AV CAROL ALLEN

Jeg var alene, og jeg trykte den fine nye boken min inntil meg. Jeg ble grepet av frykt, og tårene begynte å trille nedover kinnene. Jeg var jo tross alt bare en sju år gammel, bortkommen liten jente i en fremmed by, omgitt av titusener av mennesker!

NYLIG, nesten 60 år senere, strømmet det på levende minner fra denne barndomsopplevelsen. Det skjedde da jeg besøkte Vakttårnets vakre undervisningssenter i Patterson i staten New York sammen med mannen min, Paul. Han var blitt innbudt til å gjennomgå den andre klassen i en skole for Jehovas vitners reisende tilsynsmenn.

Da vi så oss rundt i den solfylte vestibylen, la jeg merke til en stor utstilling med overskriften «STEVNER». Omtrent midt på var det et gammelt svart-hvitt-fotografi av barn som begeistret viftet med sine egne eksemplarer av boken fra min barndom! Jeg leste raskt billedteksten: «1941 — I St. Louis i Missouri. Da formiddagsprogrammet begynte, var 15 000 barn — mellom 5 og 18 år — samlet på hovedarenaen rett foran podiet. . . . Bror Rutherford kunngjorde frigivelsen av den nye boken Børn.»

Alle barna fikk hvert sitt eksemplar. Alle gikk så tilbake til der foreldrene deres satt — alle unntatt meg. Jeg var fullstendig bortkommen! En vennlig ordensvakt løftet meg opp og stilte meg på en høy bidragsbøsse og sa at jeg skulle se meg om etter noen jeg kjente. Engstelig så jeg ut over folkemengden som strømmet ned den brede trappen. Plutselig så jeg et ansikt jeg kjente! «Onkel Bob! Onkel Bob!» Jeg var ikke bortkommen lenger. Bob Rainer bar meg opp til de engstelige foreldrene mine.

Begivenheter som formet meg i ung alder

Da jeg så på utstillingen, utløste det en flom av minner — begivenheter som hadde formet livet mitt og ført til at vi nå var på det nydelige anlegget på Patterson. Jeg kom til å tenke på hendelser som inntraff for mer enn hundre år siden, ting jeg hadde hørt om spesielt gjennom besteforeldrene og foreldrene mine.

I desember 1894 besøkte en heltidstjener fra bibelstudentene, som Jehovas vitner var kjent som den gangen, min farfar, Clayton J. Woodworth, i hans hjem i Scranton i Pennsylvania i USA. Clayton var nygift. Han skrev et brev til presidenten for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Charles Taze Russell, og det brevet ble trykt i The Watchtower for 15. juni 1895. Han forklarte:

«Vi er et ungt ektepar som har vært medlemmer av den navnkristne kirke i omkring ti år, men vi har tillit til at vi nå er i ferd med å komme ut av dens mørke og inn i lyset i den nye dagen som nå gryr for Den Høyestes innviede barn. . . . Allerede lenge før vi møtte hverandre, var det vårt oppriktige ønske å få tjene Herren som misjonærer i et fremmed land, hvis det måtte være hans vilje.»

Senere, i 1903, lyttet Sebastian og Catherine Kresge, mine oldeforeldre på morssiden, begeistret til det bibelske budskapet som to av Vakttårnets representanter kom med til dem på den store gården deres i de vakre Pocono-fjellene i Pennsylvania. Døtrene deres, Cora og Mary, bodde også der sammen med mennene sine, Washington og Edmund Howell. Representantene for Vakttårnet, Carl Hammerle og Ray Ratcliffe, ble hos dem en hel uke og lærte dem mange ting. Alle de seks familiemedlemmene lyttet og studerte og ble snart ivrige bibelstudenter.

Det samme året, 1903, fikk Cora og Washington Howell en datter som de kalte Catherine. Hvordan hun senere giftet seg med min far, Clayton J. Woodworth jr., er en interessant og, etter min oppfatning, meningsfylt beretning. Den viser den kjærlige innsikt og faderlige omtanke som min bestefar Clayton J. Woodworth sr. la for dagen.

Far får kjærlig hjelp

Faren min, Clayton junior, ble født i Scranton i 1906, omkring 80 kilometer fra Howell-gården. På den tiden ble bestefar Woodworth godt kjent med den store Howell-familien og nøt ofte godt av deres velkjente gjestfrihet. Han var til stor hjelp for menigheten av bibelstudenter i det området. Med tiden ble bestefar bedt om å foreta vielsene til de tre Howell-sønnene, og med sin egen sønns beste i tankene sørget han for at sønnen var til stede på alle disse vielsene.

Far var ikke på det tidspunktet aktivt engasjert i bibelstudentenes forkynnergjerning. Han kjørte riktignok bestefar når han skulle ut i tjenesten, men selv om bestefar oppmuntret ham til det, tok han ikke aktivt del i den selv. På den tiden overskygget fars musikkinteresse alt annet, og han var i ferd med å skape seg en profesjonell karriere.

Catherine, datteren til Cora og Washington Howell, var også blitt en dyktig musiker. Hun spilte piano og underviste i pianospill. Men akkurat da muligheten til å gjøre profesjonell karriere lå åpen for henne, valgte hun å begynne i heltidstjenesten. Slik jeg ser det, kunne ikke bestefar hatt en bedre livsledsager i sikte for sønnen sin! Far ble døpt, og han giftet seg med mor seks måneder senere, i juni 1931.

Bestefar var alltid stolt av sønnens musikalske evner. Han ble så glad da far ble spurt om å lede det store stevneorkestret på det internasjonale stevnet i Cleveland i Ohio i 1946. I årene som fulgte, ledet far orkestret på en rekke andre av Jehovas vitners stevner.

Bestefar blir prøvd og fengslet

På utstillingen i vestibylen på Patterson kom Paul og jeg også over det bildet som du kan se på neste side. Jeg kjente straks igjen bildet, siden bestefar sendte meg en kopi av det for over 50 år siden. Det er han som står helt til høyre.

Under det patriotiske hysteriet rundt den første verdenskrig ble disse åtte bibelstudentene, deriblant Selskapet Vakttårnets president, Joseph F. Rutherford (som sitter i midten), med urette fengslet og holdt i forvaring uten å få anledning til å bli løslatt mot kausjon. Beskyldningene mot dem dreide seg hovedsakelig om uttalelser i det sjuende bindet av Studier i Skriften, som hadde tittelen «Den fuldbyrdede Hemmelighed». Uttalelsene ble feilaktig oppfattet som forsøk på å legge hindringer i veien for De forente staters deltagelse i den første verdenskrig.

Over en periode på mange år hadde Charles Taze Russell skrevet de første seks bindene av Studier i Skriften, men han døde før han fikk skrevet det sjuende bindet. Så notatene hans ble gitt til bestefar og en annen bibelstudent, og de skrev det sjuende bindet. Det ble utgitt i 1917, før krigen var slutt. Under rettssaken ble bestefar og de fleste av de andre idømt fire fengselsstraffer som hver var på 20 år.

Billedteksten til bildet i vestibylen på Patterson forklarer: «Ni måneder etter at Rutherford og hans medarbeidere var blitt dømt — og etter at krigen var slutt — avgjorde ankedomstolen 21. mars 1919 at det skulle stilles kausjon for alle de åtte tiltalte, og 26. mars ble de løslatt i Brooklyn mot en kausjon på 10 000 dollar for hver. Den 5. mai 1920 ble J.F. Rutherford og de andre fullstendig renvasket.»

Etter at de åtte var blitt dømt, men før de ble sendt til det føderale fengselet i Atlanta i Georgia, tilbrakte de noen dager i fengselet i Raymond Street i Brooklyn i New York. Derfra skrev bestefar om hvordan det var å være innesperret i en to ganger to og en halv meter stor celle hvor det var «ubeskrivelig skittent og rotete». Han sa: «Du har en bunke med aviser, og hvis du til å begynne med skulle være tilbøyelig til å overse dem, blir du snart nødt til å innse at i disse avisene og i såpe og en vaskeklut ligger din eneste sjanse til å holde deg ren og bevare selvrespekten.»

Bestefar klarte likevel å bevare sin humoristiske sans. Han kalte fengselet for «Hôtel de Raymondie» og sa at han ’skulle dra derfra så snart leietiden utløp’. Han beskrev også spaserturene sine på gårdsplassen. En gang da han stoppet opp et øyeblikk for å få håret gredd, snappet en tyv lommeuret hans, men som han skrev: «Kjedet røk, men jeg reddet klokken.» Da jeg besøkte Betel i Brooklyn i 1958, bad Grant Suiter, Selskapet Vakttårnets daværende sekretær-kasserer, meg komme inn på kontoret sitt, og der gav han meg den klokken. Jeg setter fremdeles stor pris på den.

Hvordan det virket på far

Far var bare tolv år da bestefar med urette ble fengslet i 1918. Bestemor stengte huset deres og tok ham med seg for å bo hos moren og de tre søstrene sine. Bestemors pikenavn var Arthur, og familien var stolt av å kunne si at en av deres slektninger, Chester Alan Arthur, var De forente staters 21. president.

Da bestefar Woodworth ble idømt en langvarig straff for påståtte forbrytelser mot De forente stater, følte familien Arthur at han hadde ført skam over familienavnet. Det var en følelsesmessig smertefull tid for far. Kanskje denne behandlingen var en medvirkende årsak til at han til å begynne med vegret seg for å delta i den offentlige forkynnelsen.

Etter at bestefar var blitt løslatt fra fengselet, flyttet han med familien sin inn i et stort hus i Quincy Street i Scranton. Som barn var jeg godt kjent i dette huset — og med bestemors vakre porselen. Vi kalte det for bestemors hellige servise, for ingen andre enn hun fikk lov til å vaske det. Etter at bestemor døde i 1943, brukte mor ofte det vakre serviset når vi hadde gjester.

Travelt opptatt i Rikets tjeneste

En annen dag på Patterson kom jeg over et bilde av bror Rutherford som var tatt da han talte på stevnet i Cedar Point i Ohio i 1919. Der oppfordret han alle til nidkjært å forkynne om Guds rike og til å bruke det nye bladet som ble presentert på dette stevnet, The Golden Age (Den Gylne Tidsalder). Bestefar var blitt utnevnt til å være dets redaktør, og han bidrog med artikler helt fram til slutten av 1940-årene, til kort tid før han døde. I 1937 ble navnet på bladet forandret til Consolation (Ny Verden) og i 1946 til Awake! (Våkn opp!)

Bestefar gjorde dette skrivearbeidet både hjemme i Scranton og på Vakttårnets hovedkontor, som lå omkring 240 kilometer unna, i Brooklyn, og han var to uker om gangen på hvert sted. Far fortalte at han mange ganger kunne høre lyden av bestefars skrivemaskin helt fra klokken fem om morgenen. Men bestefar tok også sitt ansvar alvorlig når det gjaldt å delta i det offentlige forkynnelsesarbeidet. Han designet faktisk en herrevest som hadde store innerlommer til å ha bibelsk litteratur i. Den 94 år gamle tanten min, Naomi Howell, har fortsatt en av dem. Han designet også en bokveske for damer.

En gang etter en livlig bibelsk drøftelse sa den broren som samarbeidet med bestefar : «C.J., du gjorde en feil.»

«Hva da?» spurte bestefar. Han sjekket vesten sin. Begge lommene var tomme.

«Du glemte å tilby ham et abonnement på Den Gylne Tidsalder.» De lo godt av at redaktøren hadde glemt å tilby sitt eget blad.

Minner fra oppveksten

Jeg husker at jeg som barn satt på bestefars kne med den lille hånden min i hans, mens han fortalte meg «fingerreglen». Han begynte med «tommeltott» og «slikkepott» og fortalte videre noe spesielt om hver av fingrene. Så klemte han alle fingrene forsiktig sammen mens han sa: «Sammen klarer de mest. Samarbeid er best.»

Etter at foreldrene mine giftet seg, flyttet de til Cleveland i Ohio, og de ble nære venner av Ed og Mary Hooper. Familiene deres hadde vært bibelstudenter helt siden århundreskiftet. Foreldrene mine og onkel Ed og tante Mary, som jeg kalte dem, var uatskillelige. Ed og Mary hadde mistet sitt eneste barn, en liten pike, så da jeg ble født i 1934, ble jeg deres spesielle «datter». Det at jeg ble oppdratt i et slikt åndelig rikt miljø, førte til at jeg innviet meg til Gud og ble døpt før jeg fylte åtte år.

Bibellesning ble tidlig en del av livet mitt. Jesaja 11: 6—9, som beskriver livet i Guds nye verden, var et av mine favorittskriftsteder. Den første gangen jeg gikk inn for å lese hele Bibelen, var i 1944, da jeg fikk mitt eget eksemplar av American Standard Version, som ble frigitt i en spesiell utgave på områdestevnet i Buffalo i staten New York. Så begeistret jeg var for å lese denne oversettelsen, hvor Jehovas navn var blitt gjeninnført på de nesten 7000 stedene i «Det gamle testamente» der det har sin rettmessige plass!

Helgene var lykkelige dager. Foreldrene mine og Hooper-familien tok meg med ut for å forkynne på landsbygda. Vi hadde med oss lunsj som vi spiste ved en liten elv. Så gikk vi til en av gårdene, hvor det ble holdt et utendørs, bibelsk foredrag som vi hadde invitert alle naboene til. Livet var enkelt. Vi gledet oss over å være sammen som en familie. Flere av vennene våre ble senere reisende tilsynsmenn, deriblant Ed Hooper, Bob Rainer og de to sønnene hans. Richard Rainer er fortsatt i reisetjenesten sammen med sin kone, Linda.

Sommeren var en spesielt hyggelig tid. Jeg bodde på Howell-gården sammen med kusinene mine. I 1949 giftet min kusine Grace seg med Malcolm Allen. Lite visste jeg da at jeg flere år senere skulle komme til å gifte meg med broren hans. Den yngste kusinen min, Marion, var misjonær i Uruguay. Hun giftet seg med Howard Hilborn i 1966. Begge kusinene mine tjente sammen med ektemennene sine på hovedkontoret i Brooklyn i en årrekke.

Bestefar og min uteksaminering

Da jeg gikk på videregående skole, var bestefar flink til å skrive til meg. Han sendte meg også mange gamle familiebilder med detaljerte beskrivelser på baksiden, der han delte familiens historie med meg. Det var slik jeg fikk det bildet av ham og de andre som med urette ble fengslet.

I slutten av 1951 fikk bestefar kreft og måtte fjerne strupehodet. Han var fortsatt like kvikk i tankegangen, men nå måtte han skrive ordene på en liten notisblokk som han hadde med seg. Den klassen jeg gikk i på videregående, skulle uteksamineres i januar 1952. Tidlig i desember skrev jeg et utkast av avslutningstalen min og sendte den til bestefar. Han gjorde noen anmerkninger, og på den siste siden skrev han to ord som gikk rett til hjertet på meg: «Bestefar henrykt!» Han fullførte sitt jordiske løp den 18. desember 1951 i en alder av 81 år.a Jeg har tatt godt vare på det falmede utkastet av avslutningstalen min med de to ordene skrevet på den siste siden.

Rett etter uteksamineringen begynte jeg i pionertjenesten, som Jehovas vitner kaller arbeidet med å forkynne på heltid. I 1958 var jeg til stede på det store stevnet i New York, hvor det på det meste var 253 922 stevnedeltakere fra 123 land som fylte Yankee Stadium og Polo Grounds. En av dagene traff jeg en stevnedeltaker fra Afrika som bar et identifikasjonsmerke hvor det stod «Woodworth Mills». Omkring 30 år tidligere var han blitt oppkalt etter bestefar!

Lykkelig over min arv

Da jeg var 14, begynte mor i pionertjenesten igjen. Hun døde 40 år senere, i 1988, og da var hun fortsatt pioner! Far deltok i pionerarbeidet når han kunne. Han døde ni måneder før mor. De vi studerte med, ble kjære venner for livet. Noen av sønnene deres reiste for å tjene ved hovedkontoret i Brooklyn, og andre begynte som pionerer.

For meg var 1959 et helt spesielt år. Det var da jeg ble presentert for Paul Allen. Han var blitt utnevnt som reisende tilsynsmann i 1946, da han ble uteksaminert fra den sjuende klassen ved Gilead, en skole for opplæring av Jehovas vitners misjonærer. Da vi møttes, visste ingen av oss at Pauls neste tildelte distrikt skulle bli Cleveland i Ohio, hvor jeg var pioner. Far var så glad i ham, og det var mor også. Vi giftet oss i juli 1963 på Howell-gården, omgitt av familiene våre, og Ed Hooper holdt vielsestalen. Det var som en drøm.

Paul hadde aldri hatt sin egen bil. Da vi reiste fra Cleveland til hans neste tildelte distrikt, fikk vi plassert alle eiendelene våre i min lille 1961-modell av en folkevogn. Det hendte ofte at vennene kom innom på mandager, den dagen vi reiste videre til en ny menighet, for å se oss pakke alt inn i bilen. Det var rene sirkusforestillingen å se koffertene, dokumentmappene, kartotekkassen, skrivemaskinen og så videre forsvinne inn i den lille bilen.

Sammen har Paul og jeg reist utallige mil. Vi har gledet oss over tider med medgang og holdt ut i tider med motgang — alt i den styrke som bare Jehova kan gi. Det har vært lykkelige år, fylt med kjærlighet til Jehova, til hverandre og til gamle og nye venner. De to månedene vi tilbrakte på Patterson da Paul var på kurs, var høydepunktet i livet vårt så langt. Det å få betrakte Jehovas jordiske organisasjon på nært hold styrket den overbevisningen jeg har fått som en del av min verdifulle åndelige arv: Dette er virkelig Guds organisasjon. For en glede det er bare å være en liten del av den!

[Fotnote]

[Bilde på side 25]

Ed Hooper og jeg kort tid før områdestevnet i St. Louis i 1941, hvor jeg fikk mitt eget eksemplar av boken «Børn»

[Bilde på side 26]

Bestefar i 1948

[Bilde på side 26]

På Howell-gården da foreldrene mine (innringet) giftet seg

[Bilde på side 27]

De åtte bibelstudentene som med urette ble fengslet i 1918 (Bestefar står helt til høyre)

[Bilde på side 29]

Alt vårt jordiske gods fikk plass i folkevognen

[Bilde på side 29]

Paul, mannen min, og jeg