Livshistorie

Vi stolte på Jehovas styrke

FORTALT AV ERZSÉBET HAFFNER

«Jeg vil ikke tillate at de forviser deg,» sa Tibor Haffner da han hørte at jeg var blitt beordret til å forlate Tsjekkoslovakia. Så la han til: «Jeg vil gjerne gifte meg med deg, hvis du vil, og da kan du bli hos meg for alltid.»

DEN 29. januar 1938, bare noen uker etter dette uventede frieriet, giftet jeg meg med Tibor, den kristne broren som først forkynte for familien min. Det var ingen lett avgjørelse. Jeg hadde akkurat fylt 18 år, og som en av Jehovas vitners heltidsforkynnere ønsket jeg å vie ungdomstiden helt og fullt til tjenesten for Gud. Jeg gråt, og jeg bad. Først da jeg hadde roet meg, forstod jeg at det Tibor tilbød meg, var mer enn en vennlig handling, og jeg følte at jeg ønsket å leve sammen med denne mannen som virkelig elsket meg.

Men hvorfor stod jeg i fare for å bli deportert? Jeg bodde jo tross alt i et land som var stolt av sitt demokratiske styresett og sin religionsfrihet. Jeg tror tiden er inne til å fortelle deg mer om min bakgrunn.

Jeg er født den 26. desember 1919 i landsbyen Sajószentpéter i Ungarn, omkring 16 mil øst for Budapest. Foreldrene mine tilhørte den gresk-katolske kirke. Far døde før jeg ble født. Mor giftet seg snart med en enkemann med fire barn, og vi flyttet til Lučenec, en nydelig by i det som da var Tsjekkoslovakia. På den tiden var det ikke lett å tilhøre en stefamilie. Jeg var den yngste av fem barn og følte meg som femte hjul på vognen. Den økonomiske situasjonen var vanskelig, og jeg manglet ikke bare materielle ting, men også det et barn trenger av oppmerksomhet og kjærlighet fra foreldrenes side.

Er det noen som vet svaret?

Da jeg var 16, var det noen alvorlige spørsmål som plaget meg. Jeg leste historien om den første verdenskrig med stor interesse, og jeg ble overrasket over alle de drapene som ble begått i konflikter mellom siviliserte nasjoner som hevdet at de var kristne. Dessuten la jeg merke til en økende militarisme mange steder. Ingenting av dette harmonerte med det jeg lærte i kirken om nestekjærlighet.

Jeg gikk derfor til en katolsk prest og spurte ham: «Hvilket bud bør være bindende for oss som kristne — å gå i krig og drepe våre medmennesker eller å elske våre medmennesker?» Presten ble irritert over spørsmålet og svarte at han lærte folk det han hadde fått beskjed om av høyere myndigheter. Noe lignende skjedde da jeg oppsøkte en kalvinistisk prest og deretter en jødisk rabbiner. Jeg fikk ikke noe svar. De så bare overrasket på meg når jeg kom med dette uvanlige spørsmålet. Til slutt oppsøkte jeg en luthersk prest. Han ble opprørt, men før jeg gikk, sa han: «Hvis du virkelig vil vite noe om det, bør du spørre Jehovas vitner.»

Jeg prøvde å finne vitnene, men uten hell. Noen dager senere, da jeg kom hjem fra jobb, så jeg at døren stod halvveis åpen. En kjekk ung mann leste fra Bibelen for mor. Plutselig fór en tanke gjennom hodet mitt: «Det der må være et av Jehovas vitner!» Vi inviterte mannen, Tibor Haffner, inn, og jeg gjentok spørsmålene mine. I stedet for å svare med egne ord viste han meg hva Bibelen sier om hva som kjennetegner de sanne kristne og den tiden vi lever i. — Johannes 13: 34, 35; 2. Timoteus 3: 1—5.

Etter noen måneder, før jeg fylte 17 år, ble jeg døpt. Jeg følte at alle måtte få høre disse dyrebare sannhetene som jeg hadde strevd sånn for å finne. Jeg begynte å forkynne på heltid, noe som var litt av en utfordring i Tsjekkoslovakia i slutten av 1930-årene. Selv om arbeidet vårt var offisielt registrert, møtte vi sterk motstand fra presteskapet.

Mitt første møte med forfølgelse

En dag i slutten av 1937 forkynte jeg og en annen kristen søster i en landsby i nærheten av Lučenec. Det varte ikke lenge før vi ble arrestert og satt i fengsel. «Dere kommer til å dø her,» sa vakten og smelte igjen døren til cellen vår.

Om kvelden var det kommet ytterligere fire personer inn i cellen. Vi begynte å trøste dem og å forkynne for dem. De roet seg, og hele natten var vi travelt opptatt med å gjøre dem kjent med Bibelens sannhet.

Klokken seks om morgenen kom vakten for å føre meg ut av cellen. Jeg sa til den søsteren jeg hadde samarbeidet med: «Vi ses igjen i Guds rike.» Jeg bad henne om å fortelle familien min hva som hadde skjedd, hvis hun overlevde. Så bad jeg en stille bønn og gikk av sted sammen med vakten. Han tok meg med til leiligheten sin på fengselsområdet. «Jeg har noen spørsmål til deg,» sa han. «I går kveld sa du at Guds navn er Jehova. Kan du vise meg det i Bibelen?» For en overraskelse og lettelse! Han hentet bibelen sin, og jeg viste ham og hans kone navnet Jehova. Han hadde mange andre spørsmål i forbindelse med det vi hadde snakket med de fire kvinnene om hele natten. Han var fornøyd med svarene og bad sin kone om å lage frokost til meg og samarbeidspartneren min.

Noen dager senere ble vi løslatt, men en dommer bestemte at jeg måtte forlate Tsjekkoslovakia fordi jeg var ungarsk statsborger. Det var etter denne hendelsen at Tibor Haffner spurte om jeg ville gifte meg med ham. Vi giftet oss, og jeg flyttet inn i huset til foreldrene hans.

Forfølgelsen tiltar

Vi fortsatte i forkynnelsesarbeidet som ektepar, men Tibor var også opptatt med organisasjonsmessig arbeid. Bare noen dager før ungarske soldater marsjerte inn i byen vår i november 1938, ble sønnen vår, Tibor jr., født. Den annen verdenskrig truet Europa. En stor del av Tsjekkoslovakia ble overtatt av Ungarn, noe som førte til økt forfølgelse av de Jehovas vitner som bodde i de annekterte områdene.

Den 10. oktober 1942 drog Tibor til Debrecen for å møte noen brødre. Men denne gangen kom han ikke tilbake. Han fortalte meg senere hva som skjedde. I stedet for å treffe brødrene traff han noen politimenn som var kledd som arbeidsfolk, på den broen der møtet skulle ha funnet sted. De ventet på mannen min og på Pál Nagypál, som var de siste som skulle komme. Politimennene tok dem med til politistasjonen, og der slo de dem med køller på de bare fotsålene deres til de besvimte av smerte.

Deretter fikk de beskjed om å ta på seg støvlene sine og reise seg. Til tross for smertene ble de tvunget til å gå til jernbanestasjonen. Politiet tok med seg enda en mann. Han hadde en bandasje rundt hele hodet, så det var bare så vidt han kunne se. Det var bror András Pilling, som også var kommet til møtet. Mannen min ble sendt med tog til et oppsamlingssted i Alag, like ved Budapest. En av vaktene som så Tibors forslåtte føtter, sa sarkastisk: «Så grusomme enkelte mennesker kan være! Vær ikke bekymret, vi skal nok helbrede deg.» To andre vakter begynte så å slå føttene til Tibor, og det sprutet blod overalt. Etter noen få minutter mistet han bevisstheten.

Måneden etter ble Tibor og over 60 andre brødre og søstre stilt for retten. Tre brødre — András Bartha, Dénes Faluvégi og János Konrád — ble dømt til døden ved hengning. Bror András Pilling ble dømt til livsvarig fengsel, og mannen min ble dømt til tolv års fengsel. Hvilken forbrytelse hadde de begått? Aktor anklaget dem for høyforræderi, militærnekting, spionasje og ærekrenkelse av Den allerhelligste kirke. Dødsstraffene ble senere omgjort til livsvarig fengsel.

Jeg følger etter min mann

To dager etter at Tibor drog til dette møtet i Debrecen, var jeg oppe før klokken seks om morgenen og strøk klær. Plutselig dundret det på døren. «Nå kommer de,» tenkte jeg. Seks politimenn marsjerte inn og sa at de hadde tillatelse til å ransake huset. Alle i huset ble arrestert og tatt med til politistasjonen, deriblant den tre år gamle sønnen vår. Samme dag ble vi overført til et fengsel i Pétervására i Ungarn.

Etter at vi var kommet fram, fikk jeg feber og ble skilt fra de andre innsatte. Da jeg kom tilbake til cellen min etter å ha blitt bedre, var det to soldater der som kranglet om meg. «Vi må skyte henne! Jeg vil skyte henne!» sa den ene. Men den andre ville undersøke helsetilstanden min før de gjorde noe. Jeg tryglet dem om at de måtte la meg få leve. Til slutt forlot de cellen, og jeg takket Jehova for at han hadde hjulpet meg.

Vaktene hadde en spesiell måte å forhøre fangene på. Jeg ble beordret til å ligge på magen på gulvet. Så stappet de sokker inn i munnen min, bandt hendene og føttene mine og slo meg til jeg blødde. De stoppet bare når en av soldatene sa at han var utslitt. De spurte meg om hvem det var mannen min skulle møte den dagen han ble arrestert. Jeg fortalte det ikke, så de fortsatte å slå meg i tre dager til. Den fjerde dagen fikk jeg lov til å ta sønnen min med til mor. I den strenge kulden bar jeg det lille barnet på den skadede ryggen min. Jeg gikk omkring 13 kilometer for å komme til jernbanestasjonen. Derfra fortsatte jeg hjem med tog, men jeg måtte være tilbake i leiren samme dag.

Jeg ble dømt til å sone seks år i et fengsel i Budapest. Da jeg kom dit, fikk jeg vite at Tibor også var der. Så glade vi ble da vi fikk tillatelse til å snakke sammen, selv om det bare var i noen få minutter gjennom et jerngjerde! Vi følte begge Jehovas kjærlighet og ble styrket av disse dyrebare øyeblikkene. Før vi møttes igjen, skulle vi begge komme til å gjennomgå fryktelige prøvelser. Gjentatte ganger var vi bare en hårsbredd fra døden.

Fra fengsel til fengsel

Vi var cirka 80 søstre som var stuet sammen i én celle. Vi lengtet etter åndelig føde, men det virket umulig å få brakt noe inn i fengselet. Kunne vi få tak i noe inne i fengselet? La meg fortelle hva vi gjorde. Jeg tilbød meg å reparere sokker for fengselets kontorfunksjonærer. I en av sokkene puttet jeg en papirlapp hvor jeg bad om katalognummeret på Bibelen, som fantes i fengselets bibliotek. For å unngå mistanke føyde jeg til et par andre boktitler.

Dagen etter fikk jeg en ny haug med sokker fra kontorfunksjonærene. Svaret lå i en av sokkene. Så gav jeg vakten numrene og bad om å få bøkene. For en glede det var da vi fikk bøkene, deriblant Bibelen! De andre bøkene byttet vi hver uke, men Bibelen beholdt vi. Når vaktene spurte etter den, sa vi alltid: «Det er en stor bok, og alle vil lese den.» På den måten fikk alle lest Bibelen.

En dag bad en fengselsbetjent meg komme inn på kontoret hans. Han virket usedvanlig høflig.

«Fru Haffner, jeg har gode nyheter til deg,» sa han. «Du kan dra hjem. Kanskje i morgen. Hvis det går et tog, kan du dra allerede i dag.»

«Det hadde vært flott,» svarte jeg.

«Det er klart det,» sa han. «Du har jo en liten gutt, og jeg er sikker på at du gjerne vil oppdra ham.» Så la han til: «Bare skriv under på dette brevet.»

«Hva slags brev er det?» spurte jeg.

«Ikke bry deg om det,» insisterte han. «Bare skriv under, og så blir du løslatt.» Så sa han til meg: «Så snart du kommer hjem, kan du gjøre akkurat som du vil. Men nå må du skrive under på at du slutter å være et av Jehovas vitner.»

Jeg tok et skritt bakover og nektet bestemt.

«Da kommer du til å dø her!» ropte han sint og sendte meg ut.

I mai 1943 ble jeg overført til et annet fengsel i Budapest og senere til landsbyen Márianosztra, hvor vi bodde i et kloster sammen med rundt 70 nonner. Til tross for sult og andre vanskeligheter var vi ivrige etter å fortelle dem om vårt håp. En av nonnene viste oppriktig interesse for budskapet. Hun sa: «Det var veldig fint. Jeg har aldri hørt noe lignende. Vær snill og fortell mer.» Vi fortalte henne om den nye verden og hvor herlig livet kommer til å bli der. Mens vi snakket, kom abbedissen. Den interesserte nonnen ble straks ført bort, fratatt klærne og brutalt pisket. Da vi traff henne igjen, tryglet hun: «Vær så snill å be til Jehova om at han må spare meg og ta meg bort herfra. Jeg vil bli en av dere.»

Vårt neste bestemmelsessted var et gammelt fengsel i Komárom, en by ved elven Donau, omkring åtte mil vest for Budapest. Leveforholdene der var forferdelige. I likhet med flere andre søstre ble jeg alvorlig syk av tyfus. Jeg kastet opp blod og ble veldig svak. Vi hadde ingen medisiner, og jeg trodde min siste time var kommet. Men så begynte fengselsbetjentene å se etter noen som kunne utføre kontorarbeid, og søstrene nevnte navnet mitt. Jeg fikk derfor noe medisin og kom til krefter igjen.

Gjenforent med familien

Etter hvert som den sovjetiske hær nærmet seg fra øst, ble vi tvunget til å dra vestover. Hvis jeg skulle fortelle om alt det forferdelige vi gjennomgikk, ville det ta lang tid. Jeg var døden nær flere ganger, men takket være Jehovas beskyttende hånd overlevde jeg. Da krigen sluttet, befant vi oss i den tsjekkiske byen Tábor, omkring åtte mil fra Praha. Det tok ytterligere tre uker før min svigerinne Magdalena og jeg kom hjem til Lučenec den 30. mai 1945.

På avstand kunne jeg se svigermor og min kjære sønn, Tibor, ute i hagen. Øynene mine ble fylt av tårer, og jeg ropte: «Tibike!» Han løp mot meg og kastet seg i armene mine. «Du kommer vel ikke til å dra din vei igjen, mamma?» Det var det første han sa til meg, og jeg kommer aldri til å glemme det.

Jehova var også barmhjertig mot min mann, Tibor. Fra fengselet i Budapest ble han sendt til arbeidsleiren i Bor sammen med omkring 160 andre brødre. Mange ganger stod de på dødens terskel, men som gruppe betraktet ble de bevart i live. Tibor kom hjem den 8. april 1945, omtrent en måned før meg.

Etter krigen trengte vi fremdeles Jehovas styrke for å klare å komme igjennom alle de prøvelsene vi skulle komme til å bli utsatt for i løpet av de neste 40 årene under kommuniststyret i Tsjekkoslovakia. Tibor fikk igjen en lang fengselsstraff, og jeg måtte ta meg av sønnen vår alene. Etter at Tibor var blitt løslatt, tjente han som reisende tilsynsmann. I løpet av de 40 årene med kommunisme brukte vi enhver anledning til å snakke med andre om vår tro. Vi hjalp mange til å lære sannheten å kjenne. De ble våre åndelige barn.

For en glede det var da vi oppnådde religionsfrihet i 1989! Året etter overvar vi det første stevnet i landet på lange tider. Da vi så tusenvis av våre brødre og søstre som i flere tiår hadde bevart sin ulastelighet, visste vi at Jehova var en mektig kilde til styrke for dem alle.

Min kjære mann, Tibor, døde trofast mot Gud den 14. oktober 1993, og jeg bor nå i nærheten av sønnen min i Žilina i Slovakia. Jeg har ikke så mye fysisk styrke igjen, men ved hjelp av Jehovas kraft er jeg åndelig sterk. Jeg er helt overbevist om at jeg med styrke fra ham kan utholde enhver prøvelse i denne gamle tingenes ordning. Dessuten ser jeg fram til den tiden da jeg ved Jehovas ufortjente godhet vil kunne leve for evig.

[Bilde på side 20]

Min sønn Tibor jr. (som fireåring), som jeg måtte reise fra

[Bilde på side 21]

Tibor sr. sammen med andre brødre i Bor

[Bilde på side 22]

Sammen med Tibor og Magdalena, min svigerinne, i Brno i 1947

[Bilder på side 23]

Jeg var døden nær flere ganger, men takket være Jehovas beskyttende hånd overlevde jeg