Livshistorie

Jehova har rikt velsignet mitt ønske om å være misjonær

Fortalt av Sheila Winfield da Conceição

En misjonærsøster som var på besøk fra Afrika, fortalte oss en gang at der hvor hun tjente, inviterte alle henne inn og lyttet oppmerksomt til det gode budskap om Guds rike. «Så flott det hadde vært å forkynne i et slikt distrikt!» tenkte jeg. Jeg var da 13 år, og denne samtalen vakte i meg et ønske om å bli misjonær.

VÅR familie begynte imidlertid å lære om Jehova mye tidligere. En morgen i 1939 banket to unge, pent kledde menn på døren til vårt hjem i Hemel Hempstead, rett utenfor Stor-London. De var Jehovas vitner. Jeg ble født bare ett år før det, så jeg husker ikke dette besøket. For å få dem til å gå sin vei fortalte mor dem at far kanskje kunne være interessert, men at han ikke var hjemme før klokken ni om kvelden. Så overrasket hun ble da de kom tilbake samme kveld! Etter at min far, Henry Winfield, hadde funnet ut hvordan de stilte seg til politiske og nasjonalistiske spørsmål, inviterte han dem inn og tok imot tilbudet om et bibelstudium. Han gjorde snart så store framskritt at han ble døpt. Noen år senere begynte også min mor, Kathleen, å studere Bibelen. Hun ble døpt i 1946.

I 1948 begynte jeg å ta regelmessig del i forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike. Jeg trodde jeg ville trenge en klokke, slik at jeg nøye kunne rapportere den tiden jeg brukte i tjenesten. Så jeg begynte å spare til det. Hvis vi barn hadde oppført oss bra, pleide hver av oss å få en sekspencemynt i lommepenger hver lørdag. Jeg sparte myntene mine i nesten to år for å kunne kjøpe den billigste klokken man fikk tak i på den tiden. Men Ray, den yngste av de to brødrene mine, bad alltid far om å få to trepence istedenfor én sekspence. En dag insisterte han så sterkt på å få to mynter at far ble sint. Ray begynte å gråte og sa at han trengte to trepence på grunn av en hemmelighet mellom ham og Jehova. Til slutt forklarte Ray: «Én trepence er til å putte på bidragsbøssen, og den andre er til meg.» Mor felte noen gledestårer, far sørget raskt for at han fikk to mynter, og jeg lærte at det er viktig å støtte Rikets arbeid økonomisk.

Omtrent på den tiden gjorde far forberedelser med tanke på at vi skulle flytte til et sted hvor det var større behov for Rikets forkynnere. I 1949 solgte han gården sin og sand- og grustaket som han eide, og begynte å tjene som pioner, det vil si en av Jehovas vitners heltidsforkynnere. Den 24. september 1950 ble jeg døpt som symbol på at jeg hadde innviet meg til Jehova. I sommerferiene var jeg fra da av feriepioner (nå kalt hjelpepioner), det vil si at jeg brukte 100 timer i måneden i forkynnelsen. Men det var bare begynnelsen. Snart fikk jeg et sterkt ønske i mitt hjerte om å gjøre mer for å fremme den rene tilbedelse.

Ønsket om å bli misjonær

I 1951 ble far bedt om å tjene i Bideford i Nord-Devon. Det var kort tid etter at vi kom dit, at den misjonærsøsteren som tjente i Afrika, besøkte menigheten vår, som jeg nevnte innledningsvis. Etter det fikk mitt ønske om å bli misjonær innflytelse på alle mine avgjørelser. Lærerne på skolen kjente til at jeg hadde dette målet, og gjorde alt de kunne for å få meg på andre tanker, i håp om at jeg skulle satse på en verdslig karriere. Men den siste dagen på skolen, da jeg gikk til lærerværelset for å takke dem og si farvel, sa en av dem: «Gratulerer! Du er den eneste eleven som virkelig vet hva du vil i livet. Vi håper at du når ditt mål.»

Uten å kaste bort tiden fant jeg meg en deltidsjobb, og den 1. desember 1955 ble jeg alminnelig pioner. Senere ble mor og brødrene mine også pionerer. Så i flere år var alle i familien i heltidstjenesten.

Til Irland

Et år senere ble jeg innbudt til å tjene i Irland. Dette var et skritt mot målet å tjene som misjonær. Sammen med to andre unge pionersøstre, June Napier og Beryl Barker, kom jeg i februar 1957 til Cork, i det sørlige Irland.

Felttjenesten i Irland var en utfordring. Vi møtte stor motstand fra den katolske kirke. Vi lærte oss alltid å forvisse oss om at det var en rømningsvei i en boligblokk eller et boligområde, i tilfelle vi plutselig måtte trekke oss tilbake. Vi pleide å gjemme syklene våre et stykke unna, men ofte var det noen som fant dem og skar hull i dekkene eller tappet luften ut av dem.

En gang da Beryl og jeg besøkte beboerne i et stort boligområde, begynte en gjeng med unger å rope skjellsord og kaste stein på oss. Så vi gikk inn i en butikk som solgte melk, og som var en del av et bolighus. En pøbelflokk begynte å stimle sammen utenfor. Ettersom Beryl var veldig glad i melk, drakk hun to—tre glass, men gjorde det veldig sakte, i håp om at pøbelgjengen skulle løse seg opp. Det gjorde den ikke. Så kom en ung prest inn i butikken. Han tok oss for å være turister og sa at han gjerne ville vise oss rundt. Men først tok han oss med inn i et annet rom, og mens vi satt rolig, gav han den siste olje til en døende, eldre mann. Så forlot vi huset sammen med presten. Da ungene i pøbelflokken fikk se at vi pratet med presten, gikk de hver sin vei.

Til Gilead

I 1958 skulle det internasjonale stevnet med temaet «Guds vilje» bli holdt i New York. Far skulle reise dit, og jeg ville også gjerne dra, men jeg hadde ikke råd til det. Så døde min farmor plutselig, og hun hadde testamentert 100 pund til meg. En tur-retur-billett til stevnet kostet 96 pund, så jeg bestilte straks en flybillett.

Kort tid senere kom en representant fra Jehovas vitners avdelingskontor i Storbritannia på besøk til oss og oppfordret alle de spesialpionerene som skulle på stevnet, til å søke om å få opplæring som misjonær på Vakttårnets bibelskole Gilead. Jeg kunne ikke tro mine egne ører! Men han gav søknader til alle bortsett fra meg. Jeg var for ung. Jeg spurte om jeg kunne få likevel, og forklarte at jeg allerede hadde forlatt hjemlandet mitt og så godt som tjente som misjonær. Da han så hvor målbevisst jeg virket, gav han meg et søknadsskjema. Jeg bad inderlig om at søknaden min måtte bli innvilget. Svaret kom raskt, og jeg ble innbudt til å gjennomgå Gilead!

Til min store glede kom jeg med i Gileads 33. klasse, sammen med 81 andre pionerer fra 14 land. De fem månedene kurset varte, gikk fort. Mot slutten holdt bror Nathan H. Knorr en fire timer lang motiverende tale til oss. Han oppmuntret dem som hadde mulighet til det, til å forbli ugift. (1. Korinter 7: 37, 38) Men for dem av oss som ønsket å gifte seg en dag, foreslo han at vi skulle sette opp en liste over hvilke personlige kriterier vi satte for en passende ektefelle. Skulle det så dukke opp en mulig kandidat, kunne vi se denne personen i lys av disse kriteriene.

Min personlige liste over de kriterier jeg satte for en mulig ektemann, innbefattet følgende: Han måtte som meg være misjonær og elske Jehova, han måtte kjenne til Bibelens sannhet bedre enn jeg gjorde, og være villig til å gi avkall på det å få barn før Harmageddon for å kunne fortsette i heltidstjenesten, og han måtte snakke engelsk flytende og være eldre enn meg. Denne listen var til stor hjelp for meg, en 20-åring som var klar til å bli sendt til et fjernt land.

Til Brasil

Søndag den 2. august 1959 ble vi uteksaminert og fikk vite hvor vi skulle bli sendt. Vehanouch Yazedjian, Sarah Greco, Ray og Inger Hatfield, Sonia Springate, Doreen Hines og jeg fikk i oppdrag å tjene i Brasil. Vi gledet oss. Jeg så for meg regnskoger, slanger, gummitrær og innfødte indianere. Men så overrasket jeg ble da vi kom fram! Det var ikke regnskogen Amazonas som møtte oss, men Rio de Janeiro, en solfylt og moderne by, den gang landets hovedstad.

Vår første store utfordring var å lære portugisisk. Den første måneden studerte vi elleve timer hver dag. Etter å ha forkynt i Rio og bodd en stund på Jehovas vitners avdelingskontor der ble jeg sendt til et misjonærhjem i Piracicaba, i delstaten São Paulo, og senere til et misjonærhjem i Porto Alegre, i delstaten Rio Grande do Sul.

I begynnelsen av 1963 ble jeg så innbudt til å arbeide i oversettelsesavdelingen på avdelingskontoret. Floriano Ignez da Conceição, som hadde lært oss portugisisk da vi kom til Brasil, hadde ansvaret for den avdelingen. Han hadde lært sannheten i 1944, da det bare var omkring 300 Jehovas vitner i Brasil, og han hadde gjennomgått den 22. klassen ved Gilead. En dag noen måneder senere bad han meg om å bli litt igjen når det ringte til middagspause, fordi han gjerne ville snakke med meg. Først ble jeg litt bekymret. Hadde jeg gjort noe galt? Da middagsklokken endelig ringte, spurte jeg ham hva han ønsket å fortelle meg. Han sa: «Vil du gifte deg med meg?» Jeg ble helt målløs. Jeg bad om tid til å tenke over saken og skyndte meg ned til middagsmåltidet.

Floriano var ikke den første broren som hadde uttrykt sin interesse for meg. Men inntil da var det ingen som hadde innfridd mine personlige kriterier for en passende ektefelle. Jeg tror at listen min hadde hjulpet meg til å unngå å treffe en uklok avgjørelse. Denne gangen var det annerledes. Floriano innfridde alle mine kriterier! Så den 15. mai 1965 giftet vi oss.

Helseproblemer

Floriano og jeg har hatt et lykkelig ekteskap, til tross for de utfordringer vi har møtt. Én av disse har vært Florianos helseproblemer, som begynte å gjøre seg gjeldende kort tid før vi giftet oss. Flere år tidligere hadde han hatt en lungekollaps i venstre lunge, og ettervirkningene av det begynte nå å skape store problemer for ham. Som følge av det sluttet vi på Betel og fikk i oppdrag å tjene som spesialpionerer i byen Teresópolis, i fjellområdet i delstaten Rio de Janeiro. Vi håpet at klimaet der ville bidra til at han ble bedre.

I desember 1965 fikk jeg dessuten vite at mor var alvorlig syk av kreft. Vi brevvekslet regelmessig med hverandre, men jeg hadde ikke sett henne på sju år. Så hun betalte en tur til England for oss, slik at vi kunne besøke henne. Mor ble operert, men legene var ikke i stand til å fjerne kreften. Selv om hun var lenket til sengen og var svært syk, ville hun gjerne delta i forkynnelsesarbeidet. Hun hadde en skrivemaskin stående på soverommet, slik at hun kunne diktere brev som andre kunne skrive for henne. Hun avla også korte vitnesbyrd for besøkende. Hun døde den 27. november 1966. Den samme måneden rapporterte hun ti timer med felttjeneste! Far fortsatte trofast i pionertjenesten fram til han døde i 1979.

Etter at mor døde, drog Floriano og jeg tilbake til Brasil, hvor vi siden den gang har tjent i delstaten Rio de Janeiro. I begynnelsen fikk vi i oppdrag å reise i kretstjenesten i delstatens hovedstad, men denne gleden ble kortvarig, ettersom Floriano igjen ble svært syk. Vi vendte så tilbake til Teresópolis som spesialpionerer.

I 1974, etter flere år med smertefulle behandlinger, fjernet legene til slutt Florianos venstre lunge. På den tiden var han ikke i stand til å tjene som presiderende tilsynsmann eller som spesialpioner, men han klarte å lede bibelstudier i sykehusets visittider — ett av dem på engelsk med Bob, en pensjonert amerikaner. Bob tok imot sannheten og ble senere døpt. Floriano ble gradvis bedre og har helt siden den gang tjent som alminnelig pioner.

Jehova har velsignet min tjeneste

Opp gjennom årene har jeg fortsatt som spesialpioner, og Jehova har velsignet min tjeneste. I Teresópolis hadde jeg det enestående privilegium å hjelpe mer enn 60 personer til å innvie sitt liv til Jehova. En av dem var en kvinne som het Jupira, som jeg også lærte å lese. Med tiden studerte jeg med åtte av hennes voksne barn. Som følge av det er Jupira og mer enn 20 av hennes familiemedlemmer og slektninger i dag aktive tjenere for Jehova. En av dem er eldste, tre er menighetstjenere, og to er pionerer.

Jeg har lært meg å bevare en positiv innstilling når det gjelder hvem som kan ta imot sannheten. En gang jeg var hjemme hos en ung kvinne som het Alzemira, for å studere med henne, truet mannen hennes, Antônio, med å pusse to store hunder på meg hvis jeg ikke straks forlot huset deres. Etter det hadde jeg bare sporadisk kontakt med Alzemira inntil omkring sju år senere, da Antônio gikk med på at jeg fikk studere med henne igjen. Han forbød meg imidlertid å snakke med ham om Bibelen. Men en dag det regnet, innbød jeg Antônio til å bli med på studiet. Jeg fant da ut at problemet hans var at han var analfabet. Fra da av studerte Floriano og andre med ham, og de lærte ham å lese. I dag er både Alzemira og Antônio døpt. Han er til stor hjelp i menigheten og tar mange unge med ut i forkynnelsen.

Dette er bare noe av det vi opplevde i de mer enn 20 årene vi tjente i Teresópolis. Tidlig i 1988 ble vi sendt til et nytt sted — byen Niterói, hvor vi tjente de neste fem årene før vi flyttet til Santo Aleixo. Vi ble så sendt til Japuíba menighet i hjertet av delstaten og hadde det privilegium å være med på å opprette Ribeira menighet.

Et enkelt, men meningsfylt liv

Opp gjennom årene har Floriano og jeg hatt gleden av å hjelpe mer enn 300 personer til å innvie sitt liv til Jehova. For tiden tjener noen av dem på avdelingskontoret, og noen er pionerer, eldste og menighetstjenere. Så takknemlig jeg er for at Gud ved hjelp av sin hellige ånd har brukt oss til å hjelpe så mange mennesker! — Markus 10: 29, 30.

Floriano har riktignok måttet slite med alvorlige helseproblemer. Men til tross for sin situasjon fortsetter han å være standhaftig og glad og å sette sin lit til Jehova. Han sier ofte: «Det som gir lykke i dag, er ikke at vi lever et problemfritt liv. Det er at vi får Jehovas hjelp til å mestre våre problemer.» — Salme 34: 19.

I 2003 ble det oppdaget at jeg hadde kreft i det venstre øyet. Jeg gjennomgikk en operasjon, og øyet ble erstattet med et kunstig, som må renses flere ganger om dagen. Til tross for det har Jehova gitt meg kraft til å fortsette å tjene ham som spesialpioner.

Med hensyn til materielle ting har jeg levd et enkelt liv. Men Jehova har velsignet meg i mitt oppdrag og har gjort meg åndelig rik. Den tidligere omtalte misjonærsøsterens uttalelse om forkynnelsesarbeidet i Afrika har vist seg å være en treffende beskrivelse av vårt oppdrag i Brasil. Ja, Jehova har rikt velsignet mitt ønske om å være misjonær!

[Bilde på side 9]

Sammen med min familie i 1953

[Bilde på side 9]

Forkynnelse i Irland i 1957

[Bilde på side 10]

Sammen med andre misjonærer i Brasil i 1959. Fra venstre: Meg selv, Inger Hatfield, Doreen Hines og Sonia Springate

[Bilde på side 10]

Sammen med min mann