Livshistorie

Derfor finner jeg glede i å gjøre disipler

Fortalt av Pamela Moseley

I 1941, mens Storbritannia var sterkt berørt av den annen verdenskrigs herjinger, tok mor meg med til Leicester på et av Jehovas vitners stevner. Der lyttet vi til Joseph Rutherford, som holdt et spesielt foredrag om barn. Da mor og jeg ble døpt på det stevnet, la jeg merke til at de som hadde hjulpet oss til å gjøre åndelige framskritt, var veldig glade. Den gangen skjønte jeg ikke hvor stor glede det gir å gjøre disipler av Jesus Kristus.

DET var året før, i 1940, vi hadde begynt å gjøre framskritt mot å bli disipler. Jeg kan fremdeles huske den uhyggelige dagen året før det igjen, i september 1939, da den annen verdenskrig brøt ut og jeg så tårene renne nedover mors kinn mens hun stadig spurte: «Hvorfor kan det ikke være fred i verden?» Foreldrene mine hadde tjenestegjort i militæret under den første verdenskrig og hadde erfart krigens redsler. Mor stilte sitt spørsmål til en anglikansk prest i Bristol. Han sa bare: «Det har alltid vært kriger, og det kommer det alltid til å være.»

Kort tid etter dette kom en eldre kvinne som var et av Jehovas vitner, på besøk til oss. Mor stilte henne det samme spørsmålet: «Hvorfor kan det ikke være fred i verden?» Kvinnen forklarte at krig er en del av tegnet på at vi lever i avslutningen på denne voldspregede verdensordning. (Matteus 24: 3—14) Datteren hennes begynte snart å studere Bibelen med oss. Disse to kvinnene var blant dem som gledet seg da vi ble døpt. Hvorfor gir det så stor glede å gjøre disipler? Senere erfarte jeg grunnen til det. La meg fortelle noe av det jeg har opplevd i løpet av de 65 årene jeg har vært med på å gjøre disipler.

Jeg oppdager gleden ved å undervise

Jeg begynte å forkynne om Riket i Bristol da jeg var elleve år. En bror gav meg en grammofon og et vitnesbyrdskort og sa: «Nå kan du besøke alle husene på den siden av gaten.» Så jeg gikk av gårde, helt på egen hånd. Jeg var naturlig nok veldig nervøs. Jeg spilte av et bibelsk foredrag og viste så beboeren vitnesbyrdskortet, som oppfordret folk til å ta imot bibelsk litteratur.

På 1950-tallet begynte man å legge større vekt på å lese fra Bibelen når man besøkte folk fra hus til hus. I begynnelsen syntes jeg det var vanskelig å snakke med fremmede og forklare skriftsteder for dem, for jeg var sjenert av natur. Men etter hvert fikk jeg større selvtillit, og det var da jeg virkelig begynte å like tjenesten. Noen hadde sett på oss bare som bokselgere, men nå da vi leste og forklarte vers fra Bibelen for dem, betraktet de oss som lærere i Guds Ord. Jeg likte dette arbeidet så godt at jeg ønsket å øke min innsats. Så i september 1955 begynte jeg i heltidstjenesten som pioner.

Utholdenhet gir resultater

Noe av det første jeg lærte, var at vennlighet kombinert med utholdenhet kan gi resultater. En gang leverte jeg et nummer av Vakttårnet til en kvinne som het Violet Morice. Da jeg kom tilbake til henne, åpnet hun døren på vidt gap og stilte seg opp for å lytte oppmerksomt mens jeg forklarte punkter fra Bibelen for henne. Hver gang jeg besøkte henne, virket hun oppriktig interessert. Men da jeg tilbød henne et regelmessig bibelstudium, sa hun: «Nei. Jeg skal undersøke det nærmere når barna blir større.» Jeg ble så skuffet! Bibelen snakker riktignok om «en tid til å lete og en tid til å oppgi som tapt». (Forkynneren 3: 6) Men jeg bestemte meg for ikke å gi opp.

En måned senere besøkte jeg Violet igjen og drøftet noen flere skriftsteder med henne. Snart hadde hun et ukentlig bibelstudium ved døren. Til slutt sa hun: «Kan du ikke like gjerne komme inn?» Violet ble en fin trosfelle og en god venninne. Ja, Violet ble døpt som et av Jehovas vitner.

Violet fikk sjokk da hun en dag fikk vite at mannen hennes hadde solgt huset deres uten at hun visste om det, og at han hadde reist fra henne. En kristen bror hjalp henne slik at hun fikk et nytt hjem allerede samme ettermiddag. Hun var så takknemlig mot Jehova at hun bestemte seg for å være pioner resten av livet. Da jeg så hvordan Jehovas ånd fylte henne med iver for den sanne tilbedelse, gikk det opp for meg hvorfor det gir så stor glede å gjøre disipler. Ja, dette skulle også være min livsgjerning!

I 1957 fikk Mary Robinson og jeg i oppdrag å tjene som pionerer i industriområdet Rutherglen i Glasgow i Skottland. Vi forkynte i tåke, vind, regn og snø, men det var verdt det. En dag traff jeg Jessie. Jeg likte å studere Bibelen med henne. Mannen hennes, Wally, var kommunist og unngikk meg i begynnelsen. Men han begynte også å studere Bibelen, og da han skjønte at det bare er Guds rike som kan få i stand ideelle forhold blant menneskene, ble han veldig begeistret. Med tiden ble begge to forkynnere.

Den første reaksjonen kan være villedende

Senere fikk vi et nytt oppdrag — vi ble sendt til byen Paisley, også i Skottland. En dag jeg forkynte der, var det en dame som slamret igjen døren rett foran nesen på meg. Men rett etterpå kom hun ut og så etter meg for å be om unnskyldning. Da jeg besøkte henne igjen uken etter, sa hun: «Jeg følte det som om jeg hadde smelt igjen døren for Gud. Jeg var bare nødt til å gå og se etter deg.» Denne kvinnen het Pearl. Hun fortalte at hun var blitt så skuffet over venner og slektninger at hun hadde bedt til Gud om å finne en sann venn. «Og så kom du på døren,» sa hun. «Nå skjønner jeg at du må være denne sanne vennen.»

Det krevde anstrengelser å besøke Pearl. Hun bodde øverst i en bratt bakke som jeg måtte gå oppover til fots. Da jeg var på vei hjem til henne den første gangen hun skulle bli med på et møte, ble jeg nesten kastet over ende av vind og regn. Paraplyen min ble revet i stykker, så den kastet jeg. Bare seks måneder etter at Pearl hadde slengt igjen døren for meg, ble hun døpt som symbol på at hun hadde innviet seg til Gud.

Kort tid senere bestemte mannen hennes seg for at han ville studere Bibelen, og snart skulle han bli med meg ut i tjenesten fra hus til hus. Som vanlig regnet det. «Det er ikke noe problem,» sa han til meg. «Jeg står ute i slikt vær som dette i flere timer for å se på fotball, så det er klart at jeg kan være ute i regnet for Jehova.» Jeg har alltid beundret skottenes standhaftighet.

Så stor glede det har gitt meg å komme tilbake flere tiår senere og se at de fleste av dem jeg studerte med den gangen, fremdeles holder fast ved troen! Dette er gleden ved å gjøre disipler. (1. Tessaloniker 2: 17—20) I 1966, da jeg hadde vært pioner i Skottland i over åtte år, ble jeg innbudt til Vakttårnets bibelskole Gilead for å få opplæring med tanke på å bli misjonær.

Tjeneste i utlandet

Jeg ble sendt som misjonær til den tropiske byen Santa Cruz i Bolivia, der det var en menighet på cirka 50. Byen minnet meg om Det ville vesten, slik det ble framstilt i Hollywood-filmer. Når jeg tenker tilbake, tror jeg at jeg har vært en ganske alminnelig misjonær. Jeg er aldri blitt angrepet av krokodiller, er aldri blitt omringet av voldelige gjenger, har ikke gått meg vill i noen ørken og har aldri lidd skipbrudd på åpent hav. Men for meg har det vært spennende å gjøre disipler.

En av de første kvinnene som jeg studerte Bibelen med i Santa Cruz, var Antonia. Det var en kamp for meg å undervise på spansk. En gang sa Antonias lille gutt: «Mamma, sier hun feil med vilje, for at vi skal le?» Antonia ble etter hvert en disippel, og det gjorde også datteren hennes, Yolanda. Yolanda hadde en kamerat, en jusstudent som hadde kallenavnet Dito, som også begynte å studere Bibelen og å gå på møtene våre. I forbindelse med ham lærte jeg noe annet om det å undervise i Bibelens sannhet: Noen ganger trenger folk et forsiktig puff.

Da Dito begynte å forsømme studiet, sa jeg: «Dito, Jehova tvinger deg ikke til å støtte hans rike. Du må velge.» Da han svarte at han ønsket å tjene Gud, sa jeg: «Rundt deg her har du bilder av en revolusjonsleder. Ville en som besøkte deg, ha trukket den konklusjon at du har valgt å støtte Guds rike?» Det var det lille puffet han trengte.

To uker senere brøt det ut revolusjon, og det oppstod skuddveksling mellom universitetsstudenter og politi. «La oss komme oss bort herfra!» ropte Dito til kameraten sin. «Nei! Dette er den store dagen som vi har ventet på,» svarte kameraten, som rev til seg et gevær og løp mot taket på universitetet. Han var en av de åtte vennene til Dito som døde den dagen. Hvis ikke Dito hadde bestemt seg for å bli en sann kristen, hadde han kanskje vært blant dem som døde, så du kan sikkert forestille deg hvor glad jeg blir når jeg ser ham.

Erfarer Jehovas ånd i virksomhet

En dag da jeg gikk forbi et hus som jeg trodde vi allerede hadde besøkt, ropte fruen i huset på meg. Hun het Ignacia. Hun kjente til Jehovas vitner, men sterk motstand fra ektemannen — en røslig politimann som het Adalberto — hindret henne i å gjøre åndelige framskritt. Ignacia hadde mange forvirrende oppfatninger om Bibelens grunnleggende lære, så jeg begynte å studere Bibelen med henne. Adalberto var fast bestemt på å få slutt på disse bibelstudiene, men jeg klarte å få i gang ganske lange samtaler med ham om andre emner. Det var første skritt på veien mot å bli venner.

Du kan sikkert forestille deg hvor stor glede det gav meg å se Ignacia bli et medlem av menigheten. Hun viste stor omsorg for mange som trengte oppmuntring, og passet på deres åndelige og fysiske ve og vel. Med tiden ble mannen hennes og tre av barna deres Jehovas vitner. Da Adalberto endelig forstod det gode budskap, oppsøkte han politistasjonen og snakket med slik begeistring at han faktisk tegnet 200 abonnementer på Vakttårnet og Våkn opp! blant politimennene.

Jehova får det til å vokse

Etter at jeg hadde tjent i Santa Cruz i seks år, ble jeg sendt til den administrative hovedstaden, La Paz, der jeg bodde de neste 25 årene. Tidlig på 1970-tallet var det bare tolv medlemmer i Betel-familien ved Jehovas vitners avdelingskontor i La Paz. Etter hvert som forkynnelsesarbeidet fikk større omfang og det ble behov for et større avdelingskontor, ble det oppført en ny bygning i den hurtig voksende byen Santa Cruz. Avdelingskontoret ble flyttet dit i 1998, og jeg ble innbudt til å bli medlem av staben der, som nå består av over 50 medlemmer.

I 1966 var det én menighet i Santa Cruz — i dag er det over 50 menigheter. Den gangen var det 640 Jehovas vitner i hele Bolivia — i dag er det nesten 18 000!

Jeg er glad for at min tjeneste i Bolivia har gitt resultater. Men jeg føler meg alltid oppmuntret av at andre brødre og søstre overalt i verden fortsetter å være trofaste. Vi gleder oss alle over å se hvordan Jehova velsigner arbeidet med å forkynne om Riket. Det er virkelig en glede å få være med på arbeidet med å gjøre disipler. — Matteus 28: 19, 20.

[Bilde på side 13]

Da jeg var pioner i Skottland

[Bilder på side 15]

Nå tjener jeg ved avdelingskontoret i Bolivia; (innfelt) da jeg ble uteksaminert fra den 42. klassen ved Gilead