Livshistorie

Å tjene Jehova — en ære og et privilegium uten sidestykke

Fortalt av Zerah Stigers

Min mann, som hadde vært min trofaste partner i heltidstjenesten, døde i 1938. Jeg ble alene om omsorgen for de to sønnene våre — en baby og en tiåring. Jeg ville så gjerne fortsette i heltidstjenesten, men hvordan skulle jeg klare det? Før jeg kommer nærmere inn på hvordan det gikk, skal jeg fortelle litt om hvordan livet mitt hadde vært fram til da.

JEG ble født i delstaten Alabama i USA den 27. juli 1907, og kort tid senere flyttet mine foreldre, mine tre søsken og jeg til delstaten Georgia. Snart flyttet vi igjen, denne gangen til Tennessee og deretter til et sted i nærheten av Tampa i Florida. I 1916, mens vi bodde der, så jeg «Skapelsens fotodrama» — en kombinert film- og lysbildeframvisning med lyd. Dette var i filmindustriens barndom, og alle syntes det var en stor opplevelse å se Fotodramaet.

Foreldrene mine var ivrige lesere av Vagt-Taarnet og andre bibelske publikasjoner. Selv om far likte å lese litteraturen, kom han på den tiden ikke regelmessig sammen med bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen. Men mor tok oss barna med på møtene. Kort tid etter at vi flyttet til Niles i Michigan, reiste vi regelmessig drøyt halvannen mil med tog til South Bend i Indiana for å komme på møtene.

Den 22. juli 1924 ble jeg døpt som symbol på min innvielse til Jehova Gud. Kort tid senere ordnet mor seg slik at hun kunne bli kolportør, som Jehovas vitners heltidsforkynnere ble kalt den gangen. Hennes og andre kolportørers gode eksempel gav meg et ønske om å begynne i heltidstjenesten.

Jeg finner en ektefelle og pionerpartner

Da jeg var på et stort stevne i Indianapolis i Indiana i 1925, traff jeg James Stigers, som var fra Chicago. Noe som gjorde inntrykk på meg fra første stund, var at han var så ivrig i tjenesten for Jehova. Jeg bodde omtrent 16 mil fra Chicago, så det var ikke så lett for oss å besøke hverandre. Den gang var det bare én menighet i denne storbyen, og møtene ble holdt i et leid værelse i andre etasje i en bygning. James skrev ofte til meg for å gi meg åndelig oppmuntring. Vi giftet oss i desember 1926, og omkring et år senere ble den første sønnen vår, Eddie, født.

Ikke lenge etter begynte James og jeg som pionerer, heltidsforkynnere, sammen. Vi tjente i åtte stater — Michigan, Louisiana, Mississippi, Sør-Dakota, Iowa, Nebraska, California og Illinois — og det var de beste årene i vårt liv. Vi var en lykkelig familie helt til James ble syk.

Den vanskelige økonomiske situasjonen vi kom i på grunn av James’ sykdom, førte til at vi i 1936 flyttet til Chicago for å bo hos min svigermor, som også var et av Jehovas vitner. Den siste tiden James levde, mens jeg ventet vårt andre barn, arbeidet jeg i en kantine for én dollar om dagen. Min kjære svigermor sørget for at vi hadde rikelig med mat, og hun ville ikke ta imot så mye som en penny av oss. Hun gjorde virkelig alt hun kunne for oss.

Etter at James hadde hatt hjernebetennelse i omkring to år, døde han i juli 1938. Mens han var syk, var han ute av stand til å kjøre bil og å delta i forkynnelsen fra hus til hus, men han brukte alle anledninger til å forkynne for andre. For å hjelpe til med å forsørge familien sluttet jeg i heltidstjenesten. Jeg klarte å finne forskjellige jobber, men de var alle av kort varighet.

Vår sønn Bobby ble født den 30. juli 1938, bare åtte dager etter at faren hans døde. Min svigermor ville ikke at jeg skulle føde på et offentlig sykehus. Derfor ordnet hun det slik at jeg ble innlagt på et bedre sykehus og fikk tilsyn av hennes lege. Hun betalte også alle regningene — et uttrykk for kristen kjærlighet som jeg var dypt takknemlig for.

I heltidstjenesten igjen

Vi bodde hos min svigermor til Bobby var litt over to år og Eddie var tolv. Jeg måtte venne meg til at livet mitt var blitt annerledes enn før, men jeg hadde fortsatt et inderlig ønske om å tjene Jehova på heltid. På stevnet i Detroit i Michigan i 1940 traff jeg et pionerektepar som oppfordret meg til å flytte til Sør-Carolina og være pioner der. Så jeg kjøpte en bil, en Pontiac 1935-modell, for 150 dollar og gjorde meg klar til å flytte dit. I 1941, det året da USA gikk med i den annen verdenskrig, drog de to guttene mine og jeg sørover, og jeg begynte i heltidstjenesten igjen.

I Sør-Carolina bodde vi først i Camden, deretter i Little River og så i Conway. I Conway skaffet jeg meg en liten husvogn. Eieren av en bensinstasjon var så vennlig å la meg få parkere vognen i nærheten av bensinstasjonen og koble vognen til hans gass- og elektrisitetsforsyning, og han lot meg også få benytte toalettet der. Under den annen verdenskrig var det bensinrasjonering, og jeg kunne ikke få tak i bensin, så da kjøpte jeg en brukt sykkel. I 1943, da det virket umulig å fortsette som pioner fordi vi ikke hadde mer penger igjen, ble jeg tilbudt å bli spesialpioner. Og som spesialpioner fikk jeg en månedlig godtgjørelse som hjelp til å dekke utgiftene. I årenes løp har Jehova hjulpet meg på så mange måter.

Det var ingen andre Jehovas vitner som bodde i Conway på den tiden, og det var vanskelig for barna og meg å gå ut i tjenesten alene. Så jeg skrev og spurte om å få en spesialpionerpartner, og i 1944 fikk jeg en alle tiders partner — Edith Walker. Vi tjente sammen i en rekke distrikter i 16 år, helt til hun dessverre måtte dra tilbake til Ohio på grunn av et helseproblem.

Uforglemmelige velsignelser

Jeg har mange gode minner fra de årene. En jeg aldri kommer til å glemme, er Albertha, som var 13 år, og som bodde i Conway og tok seg av sin bestemor, som var funksjonshemmet, og sine to yngre brødre. Hun elsket de bibelske sannhetene jeg lærte henne, og ønsket å fortelle andre om dem. Også hun framelsket en dyp verdsettelse av pionertjenesten, og hun begynte som pioner i 1950, da hun var ferdig med high school. Nå, over 57 år senere, er hun fortsatt i heltidstjenesten!

I 1951 fikk Edith og jeg i oppdrag å tjene en kort periode i Rock Hill i Sør-Carolina, der det var svært få Jehovas vitner. Så flyttet vi til Elberton i Georgia og tjente der i tre år. I 1954 bar det tilbake til Sør-Carolina, og der var jeg til 1962. I et landdistrikt utenfor Walhalla traff jeg en eldre hørselshemmet kvinne som het Nettie, og som bodde alene der. Vi studerte Bibelen på den måten at hun leste avsnittet i publikasjonen, jeg pekte på spørsmålet nederst på siden, og så pekte hun på svaret.

Når det var noe Nettie ikke forstod, skrev hun spørsmålet sitt på et stykke papir, og jeg skrev svaret under. Med tiden fikk hun så stor verdsettelse av sannheten fra Bibelen at hun begynte å komme på menighetens møter og å delta i forkynnelsen fra hus til hus. Hun forkynte alene, men jeg var aldri langt unna, som regel bare på den andre siden av gaten, og var parat hvis hun trengte hjelp.

På et tidspunkt mens jeg var i Walhalla, ville den gamle bilen min rett og slett ikke mer. Jeg hørte om en bil som var til salgs for 100 dollar, men jeg hadde ingen penger. Jeg tok kontakt med en kristen bror som drev forretning, og han lånte meg de 100 dollarene. Kort tid senere fikk jeg helt uventet et brev fra min søster der det stod at søsknene mine nylig hadde oppdaget at da far døde, hadde han etterlatt seg noen penger på en bankkonto. De hadde drøftet hva de skulle gjøre med pengene, og var blitt enige om å sende dem til meg. Beløpet var på 100 dollar!

I pionertjenesten sammen med sønnene mine

Da Eddie og Bobby var barn, var de alltid med meg i forkynnelsen fra hus til hus. På den tiden var det ikke så vanlig at folk hadde problemer med stoffmisbruk, og den umoralske påvirkningen var ikke så sterk som den er i dag. Det at vi levde et enkelt liv og konsentrerte oss om forkynnelsesarbeidet, hjalp meg til å unngå mange av de problemene som dagens foreldre møter når de skal oppdra barna sine til å tjene Jehova.

Eddie gikk på skole i Camden til han var ferdig med åttende klasse, og da ville han være pioner sammen med meg. Vi hadde den glede å være pionerer sammen i noen år. Etter hvert fikk han lyst til å tjene ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York, og det gjorde han fra 1947 til 1957. I 1958 giftet han seg med Albertha, som jeg tidligere hadde studert Bibelen med, og de ble pionerer sammen. Det var en stor glede da vi tre i 2004 gikk på pionertjenesteskolen sammen!

Jeg husker at jeg en dag for mange år siden da Bobby var liten, hørte at han bad Jehova hjelpe meg så jeg fikk tak i nok bensin til å kunne kjøre rundt til dem jeg pleide å studere Bibelen med. Bobby har hele livet vist at han er svært glad i forkynnelsen, og han var pioner i en årrekke. Det er leit å måtte fortelle at også han opplevde en tragedie i familien. I 1970 mistet han sin kone etter bare 22 måneders ekteskap. Hun døde da hun fødte tvillingene deres, som også døde. Bobby og jeg har alltid bodd i nærheten av hverandre, og vi har hatt et veldig nært forhold.

Fortsatt pioner!

I 1962 fikk jeg i oppdrag å tjene i en menighet i Lumberton i Nord-Carolina, og her er jeg fortsatt, 45 år senere. Jeg kjørte bil til jeg var i midten av 80-årene. Når jeg nå skal på menighetens møter og ut i forkynnelsen, sitter jeg på med noen av vennene som bor i nærheten.

Jeg har en gåstol og en rullestol, men jeg trenger egentlig ingen av delene, for jeg klarer å gå uten støtte. Jeg er takknemlig mot Jehova fordi jeg har hatt en utmerket helse. Det er først i det siste jeg har hatt litt problemer med øynene. Jeg er aldri borte fra menighetens møter, hvis jeg da ikke er veldig syk. Og jeg står fortsatt på pionerlisten.

Jeg har hatt den glede å være pioner i over 70 år og kan oppriktig si at Jehova bestandig har hjulpet meg.a Jeg er klar over at jeg aldri har vært spesielt intelligent eller vært veldig rask i mitt arbeid, men Jehova vet hva jeg kan gjøre, og hva jeg ikke kan gjøre. Jeg er så takknemlig for at han vet at jeg forsøker å gjøre mitt beste, og at han har kunnet bruke meg.

Jeg synes det er viktig å tjene Jehova i så stor utstrekning som mulig, for vi skylder ham jo alt. Det er ingenting jeg heller vil enn å være pioner så lenge jeg er i stand til det. Å tjene Jehova er virkelig et enestående privilegium! Det er min bønn at han vil kunne bruke meg i all evighet.

[Fotnote]

[Bilde på side 13]

Denne bilen brukte mannen min og jeg da vi var kolportører

[Bilde på side 14]

Sønnene mine og jeg i 1941

[Bilde på side 15]

Sammen med Eddie og Bobby for kort tid siden