Hvorfor be i Jesu navn?

JESUS snakket ofte om bønn. På hans tid bad de jødiske religiøse lederne «på hjørnene av de brede gatene». Hvorfor gjorde de det? «For å bli sett av mennesker.» De ønsket tydeligvis å bli beundret for sin fromhet. Mange framsa lange bønner som de ramset opp om og om igjen, som om det å ’bruke mange ord’ var avgjørende for om en bønn skulle bli hørt. (Matteus 6: 5—8) Jesus avslørte hvor nytteløst det var å be slike bønner og hjalp på den måten oppriktige mennesker til å forstå hva de måtte unngå i forbindelse med bønn. Han lærte dem imidlertid ikke bare hvordan de ikke skulle be.

Det Jesus lærte sine etterfølgere om bønn, viser at vi i våre bønner bør gi uttrykk for at vi ønsker at Guds navn skal bli helliget, at Guds rike må komme, og at Guds vilje må skje. Det viser også at vi med rette kan be til Gud om hjelp i forbindelse med personlige saker. (Matteus 6: 9—13; Lukas 11: 2—4) Ved hjelp av illustrasjoner viste Jesus at vi trenger utholdenhet, tro og ydmykhet for at våre bønner skal bli hørt. (Lukas 11: 5—13; 18: 1—14) Og han underbygde sin undervisning ved sitt eget eksempel. — Matteus 14: 23; Markus 1: 35.

Denne undervisningen hjalp utvilsomt Jesu disipler til å be mer meningsfylte bønner. Den viktigste leksjonen når det gjelder bønn, ventet han imidlertid med å gi sine disipler til den siste kvelden han var på jorden.

Jesus brukte det meste av denne siste kvelden til å oppmuntre sine trofaste apostler. Det var det rette tidspunktet til å gjøre dem kjent med noe nytt. «Jeg er veien og sannheten og livet,» sa Jesus. «Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.» Senere gav han dem dette oppmuntrende løftet: «Hva dere enn ber om i mitt navn, det vil jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i forbindelse med Sønnen. Hvis dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.» Mot slutten av drøftelsen sa han: «Inntil nå har dere ikke bedt om noe som helst i mitt navn. Be, og dere skal få, så deres glede kan bli gjort fullstendig.» — Johannes 14: 6, 13, 14; 16: 24.

Det Jesus her sa, var bemerkelsesverdig. Et bibelsk oppslagsverk beskriver det som «et vendepunkt når det gjelder bønn». Jesus mente ikke at bønnene skulle rettes til ham i stedet for til Gud. Nei, han åpnet for en ny måte å nærme seg Jehova Gud på.

Gud har riktignok alltid lyttet til sine trofaste tjeneres bønner. (1. Samuelsbok 1: 9—19; Salme 65: 2) Men fra det tidspunkt da Israel ble Guds paktsfolk, måtte de som ønsket å bli bønnhørt, anerkjenne Israel som Guds utvalgte nasjon. Og senere, fra Salomos tid av, måtte de anerkjenne templet som det sted Gud hadde valgt som offersted. (5. Mosebok 9: 29; 2. Krønikebok 6: 32, 33) Denne ordningen for tilbedelse var likevel bare midlertidig. Som apostelen Paulus skrev, var den loven som ble gitt til israelittene, og de ofrene som ble ofret i templet, «en skygge av de kommende goder, men ikke tingenes virkelige skikkelse». (Hebreerne 10: 1, 2) Skyggen måtte vike for virkeligheten. (Kolosserne 2: 17) Fra år 33 har menneskers forhold til Jehova ikke lenger vært avhengig av at de har overholdt Moseloven, for et slikt forhold er basert på lydighet mot den som Moseloven pekte fram mot — Kristus Jesus. — Johannes 15: 14—16; Galaterne 3: 24, 25.

Jesus innførte et mer opphøyd grunnlag for at vi skulle kunne nærme oss Jehova, idet han gav seg til kjenne som en mektig venn, en som åpner muligheten for at våre bønner skal bli hørt og besvart av Gud. Hva er det som setter Jesus i stand til å gjøre dette til gagn for oss?

Ettersom vi alle er født syndere, kan vi aldri ved våre gjerninger eller ved de ofre vi måtte bringe, rense oss selv for syndens skamplett eller gjøre oss fortjent til å stå i et godt forhold til vår hellige Gud, Jehova. (Romerne 3: 20, 24; Hebreerne 1: 3, 4) Men Jesus gav sitt fullkomne menneskeliv som et offer og betalte for syndene til alle mennesker som kan gjenløses. (Romerne 5: 12, 18, 19) Nå har alle som ønsker å få sine synder vasket bort, mulighet til å komme i en ren stilling framfor Jehova og få «frimodighet i tale» overfor ham — men dette er bare mulig hvis de viser tro på Jesu offer og ber i hans navn. — Efeserne 3: 11, 12.

Når vi ber i Jesu navn, viser vi tro på minst tre sider ved hans rolle i gjennomføringen av Guds hensikt: (1) Han er «Guds Lam», og hans offer utgjør grunnlaget for tilgivelse av synder. (2) Han ble oppreist fra de døde av Jehova, og som «øversteprest» formidler han gjenløsningsofferets goder. (3) Han er den eneste «veien» vi kan benytte for å nærme oss Jehova i bønn. — Johannes 1: 29; 14: 6; Hebreerne 4: 14, 15.

Når vi ber i Jesu navn, ærer vi Jesus. Det er på sin plass, for det er Jehovas vilje at ’hvert kne skal bøye seg i Jesu navn’, og at ’hver tunge åpent skal erkjenne at Jesus Kristus er Herre til ære for Gud, Faderen’. (Filipperne 2: 10, 11) Noe som er enda viktigere, er at det å be i Jesu navn bringer ære til Jehova, han som har gitt oss sin Sønn. — Johannes 3: 16.

For at vi skal forstå hvilken betydningsfull stilling Jesus har, bruker Bibelen forskjellige titler og navn for å beskrive ham. De hjelper oss til å bli klar over de mange godene vi får del i som følge av det Jesus har gjort, det han gjør, og det han kommer til å gjøre til gagn for oss. (Se rammen «Jesu viktige rolle» .) Ja, Jesus har virkelig fått «det navn som er over ethvert annet navn».a Han er blitt gitt all myndighet i himmelen og på jorden. — Filipperne 2: 9; Matteus 28: 18.

Hvis vi vil at våre bønner skal bli hørt av Jehova, må vi be i Jesu navn. (Johannes 14: 13, 14) Men vi ønsker ikke å gjenta ordene «i Jesu navn» som en tom frase. Hvorfor ikke?

Tenk over dette: En forretningsmann som sender deg et brev, avslutter kanskje brevet med den vanlige frasen «Med vennlig hilsen». Oppfatter du denne hilsenen som et oppriktig uttrykk for forretningsmannens følelser eller bare som en frase han har brukt fordi han følger standardreglene for brevskrivning? Bruken av ordene «i Jesu navn» i våre bønner bør bety mye mer enn en høflig avslutningshilsen i et forretningsbrev. Selv om vi skal «be uopphørlig», må vi gjøre det av ’hele vårt hjerte’, ikke på en mekanisk måte. — 1. Tessaloniker 5: 17; Salme 119: 145.

Hvordan kan du unngå å la ordene «i Jesu navn» bli en tom frase? Kanskje du kan meditere over Jesu fine egenskaper? Tenk over hva han allerede har gjort og er villig til å gjøre for deg. Når du ber til Jehova, kan du takke for den enestående måten han har brukt sin Sønn på. Da vil du få større tillit til Jesu løfte: «Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn.» — Johannes 16: 23.