Forandringer som har gitt gode resultater

Fortalt av James A. Thompson

Da jeg ble født i det sørlige USA i 1928, var det et lovbestemt raseskille i landet. Hvis man overtrådte det, kunne det føre til fengselsstraff, eller det som verre var.

PÅ DEN tiden måtte svarte og hvite Jehovas vitner ha atskilte menigheter, kretser og områder i deler av USA. I 1937 ble far kretstjener (nå kalt koordinator for eldsterådet) i den svarte menigheten i Chattanooga i Tennessee. Henry Nichols var kretstjener i den hvite menigheten.

Jeg har mange gode minner fra barndommen. Om kveldene satt jeg ofte på verandaen på baksiden av huset og hørte på når far og bror Nichols snakket sammen. Selv om jeg ikke forstod alt de snakket om, likte jeg å sitte ved siden av far når de to drøftet hvordan de kunne utføre forkynnelsen på best mulig måte når situasjonen var slik den var.

Tidligere, i 1930, hadde familien vår opplevd noe veldig tragisk. Mor, som bare var 20 år gammel, døde. Far ble alene om omsorgen for min fire år gamle søster, Doris, og meg, som bare var to år. Men selv om far nylig var blitt døpt, gjorde han fine åndelige framskritt.

Eksempler som formet livet mitt

I 1933 traff far en flott kristen søster som het Lillie Mae Gwendolyn Thomas, og de giftet seg etter kort tid. Både far og mor var gode eksempler for Doris og meg ved sin lojale tjeneste for Jehova.

I 1938 ble Jehovas vitners menigheter bedt om å vedta en resolusjon som gikk ut på at de eldste i menighetene skulle utnevnes fra hovedkontoret i Brooklyn i New York, ikke ved valg i de enkelte menighetene. Det var ikke alle i Chattanooga som var villig til å gå med på dette med én gang, men far gav sin uforbeholdne støtte til denne organisasjonsmessige forandringen. Hans lojalitet, i tillegg til at mor var så villig til å samarbeide, har hjulpet meg fram til denne dag.

Dåp og heltidstjeneste

I 1940 var det noen i menigheten vår som leide en buss og reiste til stevnet i Detroit i Michigan. Flere av dem som var med i bussen, ble døpt på det stevnet. Det var noen som lurte på hvorfor jeg ikke ble døpt, ettersom jeg hadde forkynt siden jeg var fem år, og var veldig aktiv i tjenesten.

Da de spurte meg, svarte jeg: «Jeg vet ikke helt hva dåpen innebærer.» Far overhørte dette og ble overrasket. Fra da av gjorde han seg ekstra anstrengelser for å hjelpe meg til å forstå hva dåpen betyr, og hvorfor den er så viktig. En iskald dag fire måneder senere, nærmere bestemt 1. oktober 1940, ble jeg døpt i et tjern utenfor Chattanooga.

Da jeg var 14, begynte jeg å være pioner i sommerferiene. Jeg forkynte i små byer i Tennessee og i nabostaten Georgia. Jeg pleide å stå tidlig opp, lage niste og ta toget eller bussen til distriktet klokken seks om morgenen. Jeg var hjemme igjen rundt klokken seks om kvelden. Nisten hadde jeg ofte spist lenge før lunsjtid. Selv om jeg hadde penger, kunne jeg ikke gå inn i en butikk og kjøpe mer mat, siden jeg var svart. En gang gikk jeg likevel inn i en butikk for å kjøpe en is, men jeg ble bedt om å gå ut igjen. En hvit kvinne var snill og kom ut med en is til meg.

Da jeg begynte på high school, hadde borgerrettsbevegelsen framgang i Sørstatene. Organisasjoner som NAACP (forbundet til fremme av de fargedes sak) oppmuntret elevene til å engasjere seg og prøvde å overtale oss til å bli medlemmer. Flere av de svartes skoler, også den jeg gikk på, hadde som mål at hundre prosent av elevene skulle være medlemmer. Noen på skolen la press på meg for å få meg til å «støtte vår rase», som de sa. Men jeg nektet og forklarte at Gud ikke foretrekker én folkegruppe framfor en annen. Jeg sa også at jeg tror at Gud kommer til å sette en stopper for all urettferdighet. – Joh 17:14; Apg 10:34, 35.

Kort tid etter at jeg var ferdig med high school, bestemte jeg meg for å flytte til New York. Men underveis stoppet jeg i Philadelphia i Pennsylvania for å besøke noen venner som jeg hadde truffet på et stevne tidligere. Jeg var også på møtet der, og det var første gang jeg var i en menighet med både svarte og hvite. Den reisende tilsynsmannen var på besøk, og han tok meg til side og sa at jeg hadde fått et oppdrag på det neste møtet. Det gjorde at jeg bestemte meg for å bli der.

En av de vennene jeg fikk i Philadelphia, var en ung søster som het Geraldine White, eller Gerri, som jeg etter hvert begynte å kalle henne. Hun var godt kjent i Bibelen og var dyktig til å forkynne fra dør til dør. Spesielt viktig var det at hun hadde samme mål som meg – å bli pioner. Vi giftet oss 23. april 1949.

Innbudt til Gilead

Helt fra starten av hadde vi som mål å gjennomgå Gilead-skolen og bli misjonærer i et fremmed land. Vi var glad for å kunne gjøre forandringer for å kvalifisere oss for Gilead, så vi tok villig imot oppfordringen til å tjene på steder hvor det var større behov. Først ble vi bedt om å flytte til Lawnside i New Jersey, deretter til Chester i Pennsylvania og til slutt til Atlantic City i New Jersey. Mens vi var i Atlantic City, kunne vi søke om å få komme til Gilead, for da hadde vi vært gift i to år. Men innbydelsen lot vente på seg. Hvorfor?

I begynnelsen av 50-årene var det mange unge menn som ble innkalt til militærtjeneste i forbindelse med Koreakrigen. Det virket som om de som stod for sesjonen i Philadelphia, hadde fordommer mot Jehovas vitner fordi vi var nøytrale. Til slutt sa en dommer at FBI hadde sjekket bakgrunnen min, og at de hadde funnet ut at jeg snakket sant når jeg sa at jeg var nøytral. Så 11. januar 1952 ble jeg som heltidsforkynner fritatt for militærtjeneste.

I august det året ble Gerri og jeg innbudt til Gileads 20. klasse, som begynte i september. Vi regnet med at vi kom til å bli sendt til et fremmed land. Doris, søsteren min, hadde gjennomgått den 13. klassen ved Gilead, og hun var misjonær i Brasil. Så Gerri og jeg ble virkelig overrasket da vi fikk vite at vi skulle sendes ut i kretstjenesten, til svarte menigheter i sørstaten Alabama! Vi ble litt skuffet, for vi hadde vært så innstilt på å tjene i et annet land.

Den første menigheten vi besøkte, var i Huntsville. Da vi kom dit, drog vi hjem til den søsteren vi skulle bo hos. Mens vi holdt på med å pakke ut sakene våre, hørte vi at hun sa i telefonen: «Barna har kommet.» Vi var bare 24 år og så enda yngre ut. Kallenavnet «barna» ble hengende ved oss så lenge vi var i den kretsen.

Sørstatene var en del av det som ofte ble kalt bibelbeltet, fordi de fleste der hadde stor respekt for Bibelen. Så vi innledet ofte samtaler med folk ved hjelp av en tredelt presentasjon:

(1) En kort kommentar om verdensforholdene.

(2) Den løsningen Bibelen kommer med.

(3) Hva Bibelen sier at vi må gjøre.

Så tilbød vi et hjelpemiddel til bibelstudium. Fordi denne framgangsmåten var så virkningsfull, fikk jeg en post på programmet under stevnet med temaet «Den nye verdens samfunn», som ble holdt i New York i 1953. Der demonstrerte jeg denne presentasjonen.

Kort tid senere, sommeren 1953, fikk jeg en ny oppgave – jeg skulle være områdetilsynsmann for de svarte kretsene i Sørstatene. Distriktet vårt strakte seg fra Virginia til Florida og så langt vest som til Alabama og Tennessee. De reisende tilsynsmennene måtte være villige til å tilpasse seg. Det hendte for eksempel ofte at vi bodde hos venner som bare hadde utedo. Og når vi skulle ta et bad, måtte vi gjøre det i en sinkbalje som stod bak ovnen på kjøkkenet. Det var heldigvis det varmeste stedet i huset!

Raseskillet – en utfordring

Mens vi tjente i Sørstatene, var det nødvendig med god planlegging og oppfinnsomhet for å få tingene gjort. De svarte fikk ikke lov til å bruke myntvaskeriene. Så Gerri gikk til vaskeriet og sa at klærne var for «fru Thompson». Mange trodde antagelig at hun var en hushjelp, og at «fru Thompson» var den fruen hun arbeidet hos. På den tiden viste områdetilsynsmennene filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet» på store filmlerreter. Hver gang jeg trengte et lerret, ringte jeg et utleiebyrå og bestilte et stort lerret til «herr Thompson». Senere drog jeg og hentet det. Vi var alltid høflige, og vanligvis kunne vi utføre vår tjeneste uten at det ble noe bråk.

Det var også andre fordommer blant folk i Sørstatene. Det var mange som ikke likte dem fra Nordstatene. En gang skrev en lokalavis at James A. Thompson jr., en representant for Watchtower Bible and Tract Society of New York, skulle tale på et stevne. Noen trodde derfor at jeg kom fra New York. Det førte til at den kontrakten vi hadde om leie av et skoleauditorium, ble brutt. Så jeg drog for å møte skolestyret og forklarte at jeg hadde gått på skole i Chattanooga. Da fikk vi lov til å holde stevnet i auditoriet.

I midten av 50-årene økte rasemotsetningene, og noen ganger endte det med vold. Noen Jehovas vitner tok anstøt av at det på flere av områdestevnene i 1954 ikke var noen svarte talere. Vi oppmuntret våre svarte brødre til å være tålmodige. Sommeren etter fikk jeg i oppdrag å holde en tale. Etter det var det flere svarte brødre i Sørstatene som hadde poster på stevnene.

Med tiden ble det færre tilfeller av rasistisk vold i Sørstatene, og svarte og hvite brødre begynte etter hvert å komme sammen på møtene. Det innebar at noen av forkynnerne ble bedt om å bytte menighet, at menighetenes distriktstildelinger ble forandret, og at ansvarsoppgavene til tilsynsmennene ble justert. Noen av forkynnerne, både svarte og hvite, likte ikke den nye ordningen. Men de fleste var upartiske, akkurat som vår himmelske Far. Mange med forskjellig hudfarge var faktisk nære venner, noe familien vår hadde erfart i 30- og 40-årene, da jeg vokste opp.

Et nytt oppdrag

I januar 1969 fikk Gerri og jeg et nytt oppdrag. Vi ble bedt om å dra til Guyana i Sør-Amerika, og vi tok med glede imot oppdraget. Først reiste vi til Brooklyn i New York, hvor jeg fikk opplæring med tanke på å føre tilsyn med forkynnelsen i Guyana. Vi kom til det nye landet i juli 1969. Etter 16 år i reisetjenesten var det en stor forandring å ha et fast bosted. Gerri var ute på feltet mesteparten av tiden, mens jeg arbeidet på avdelingskontoret.

Arbeidsoppgavene mine innebar alt fra å slå gresset og sende ut litteratur til de 28 menighetene til å korrespondere med hovedkontoret i Brooklyn. Jeg jobbet 14–15 timer hver dag. Vi arbeidet hardt begge to, men vi likte de nye oppgavene våre. Da vi kom til Guyana, var det 950 forkynnere der; i dag er det over 2500.

Selv om temperaturen var behagelig og vi hadde mange eksotiske frukter og grønnsaker å velge mellom, var den største gleden knyttet til det å se at ydmyke mennesker som lengtet etter Bibelens sannhet, fikk lære om Guds rike. Gerri ledet ofte 20 bibelstudier hver uke, og mange av dem vi studerte med, ble døpt. Med tiden ble noen av dem pionerer og eldste, og noen gjennomgikk til og med Gilead og ble misjonærer.

Helseplager og andre utfordringer

I 1983 oppstod det en ny situasjon – foreldrene mine fikk behov for hjelp. Doris, Gerri og jeg holdt familieråd. Doris, som hadde vært misjonær i Brasil i 35 år, valgte å reise tilbake til USA for å ta hånd om dem. «Hvorfor skal to misjonærer forlate distriktet, når det er nok at én gjør det?» sa hun. Etter at foreldrene våre døde, er Doris blitt værende i Chattanooga, hvor hun er spesialpioner.

I 1995 fikk jeg prostatakreft og måtte dra tilbake til USA. Vi slo oss ned i Goldsboro i Nord-Carolina, for det var midt imellom familien min i Tennessee og Gerris familie i Pennsylvania. Kreften er gått tilbake, og vi tjener nå som spesialpionerer med nedsatt timekrav i Goldsboro menighet.

Når jeg ser tilbake på over 65 års heltidstjeneste, er jeg veldig takknemlig for at Jehova har velsignet Gerri og meg for at vi har tilpasset oss og vært villige til å gjøre forandringer for å tjene ham. Davids ord har virkelig vist seg å være sanne: «Mot den lojale vil [Jehova] handle lojalt.» – 2. Sam 22:26.

[Bilder på side 3]

Far og bror Nichols var gode eksempler for meg

[Bilder på side 4]

Gerri og jeg, klar for Gilead, 1952

[Bilder på side 5]

Etter Gilead var vi i reisetjenesten i Sørstatene

[Bilde på side 6]

Reisende tilsynsmenn og deres koner som deltok i forberedelsene til et områdestevne for svarte og hvite, 1966

[Bilde på side 7]

Misjonærtjenesten i Guyana gav oss stor glede