Gleden ved å leve enkelt

DANIEL OG MIRIAM giftet seg i september 2000 og slo seg ned i Barcelona i Spania. Daniel forteller: «Vi levde et såkalt normalt liv. Fordi vi hadde gode jobber, kunne vi spise på fine restauranter, dra på utenlandsreiser og kjøpe klær av høy kvalitet. Vi gikk også regelmessig på feltet.» Men så skjedde det noe.

På et stevne i 2006 var det en tale som gjorde dypt inntrykk på Daniel. Taleren stilte spørsmålet: «Gjør vi alt vi kan for å hjelpe dem som ‘vakler av sted for å bli drept’, til å begynne å gå på veien til evig liv?» (Ordsp 24:11) Det ble fokusert på det store ansvaret vi har for å fortelle andre om Bibelens livreddende budskap. (Apg 20:26, 27) Daniel sier: «Jeg følte det som om Jehova snakket til meg.» Det kom også fram i talen at det gir glede å gjøre mer i tjenesten. Daniel visste at det var slik, for Miriam hadde allerede begynt som pioner og opplevde mye fint.

Daniel fortsetter: «Jeg skjønte at det var på tide å gjøre helomvending.» Han gikk ned i stilling, begynte som pioner og tenkte over hvilke gleder han og Miriam kunne få ved å tjene på et sted med større behov for forkynnere.

I mai 2007 sa Daniel og Miriam opp jobbene sine og reiste til Panama, et land de hadde besøkt før. Det nye distriktet deres besto av noen øyer i øygruppen Bocas del Toro i Det karibiske hav. De fleste her tilhører urbefolkningsgruppen ngabe. Daniel og Miriam mente at pengene de hadde spart opp, var nok til at de kunne bli i Panama i omtrent åtte måneder.

For å komme seg fram brukte de båt og sykkel. De husker godt den første sykkelturen, som var over 30 kilometer lang og gikk over bratte bakker og i stekende sol. Daniel besvimte nesten av utmattelse. Men i det samme området ble de tatt gjestfritt imot av ngabe-familier, spesielt etter at de hadde lært seg noen fraser på det lokale språket. Det gikk ikke lang tid før de ledet hele 23 bibelstudier.

Men pengene tok etter hvert slutt. «Med tårer i øynene begynte vi å tenke på at vi måtte reise hjem til Spania. Det ville være så trist å reise fra dem vi studerte med», sier Daniel. Men så, en måned senere, fikk de noen spennende nyheter. Miriam sier: «Vi ble spurt om vi ville begynne som spesialpionerer. Så glade vi var for å kunne bli værende i distriktet vårt!»

På grunn av forandringer i organisasjonen ble Daniel og Miriam i 2015 bedt om å slutte som spesialpionerer og fortsette sin tjeneste som alminnelige pionerer. Hva skulle de gjøre? De stolte på det løftet som står i Salme 37:5: «Velt din vei på Jehova, og stol på ham, og han skal selv gripe inn.» De fant seg arbeid som gjorde at de kunne være pionerer, og i dag tjener de i en menighet i provinsen Veraguas i Panama.

Daniel sier videre: «Før vi reiste fra Spania, var vi ikke sikre på om vi ville klare å leve enkelt. Nå vet vi at vi klarer det, og vi mangler ingenting.» Hva er det som gir dem størst glede? De sier: «Det finnes ikke noe som gir større glede enn å hjelpe ydmyke mennesker til å bli kjent med Jehova!»