LIVSHISTORIE
Svakhetene mine har vist Jehovas styrke
DA KONA mi og jeg kom til Colombia i 1985, var det veldig mye vold i landet. Myndighetene kjempet mot mektige narkotikakarteller i byene og geriljasoldater i fjellene. I Medellín-området, hvor vi senere tjente, krydde det av gjenger av unge menn med våpen. De solgte narkotika, krevde inn beskyttelsespenger og jobbet som leiemordere. Ingen av dem levde særlig lenge. Vi følte det som om vi var i en helt annen verden!
Hvordan hadde det seg at to helt vanlige mennesker fra Finland, et av de nordligste landene i verden, havnet i Sør-Amerika? Og hva har jeg lært av alt det jeg har opplevd?
MIN OPPVEKST I FINLAND
Jeg ble født i 1955 og er den yngste av tre brødre. Jeg vokste opp i nærheten av sørkysten av Finland, i et område som nå er kjent som bykommunen Vanda.
Moren min ble døpt som et av Jehovas vitner noen år før jeg ble født. Men faren min var imot sannheten og lot ikke moren min få studere med oss barna eller ta oss med på møtene. Så hun lærte oss grunnleggende bibelske sannheter når han ikke var til stede.
Allerede som barn ville jeg gjøre det som gleder Jehova. Da jeg var sju år gammel, ble læreren min en gang rasende fordi jeg ikke ville spise verilättyjä (finsk blodpannekake). Med den ene hånden klemte hun sammen kinnene mine for å åpne leppene mine, og med den andre prøvde hun å tvinge en gaffel med en bit pannekake inn i munnen min. Men jeg klarte å slå gaffelen ut av hånden hennes.
Da jeg var tolv år, døde faren min. Fra da av kunne jeg være med på møtene. Brødrene i menigheten viste at de brydde seg om meg, og det hjalp meg til å komme nærmere Jehova. Jeg begynte å lese i Bibelen hver dag og å studere publikasjonene våre grundig. Disse gode studievanene gjorde at jeg kunne bli døpt da jeg var 14 år, den 8. august 1969.
Like etter at jeg var ferdig med skolen, begynte jeg som alminnelig pioner. Etter noen uker flyttet jeg til et sted med større behov, nemlig Pielavesi, som ligger omtrent midt i Finland.
I Pielavesi møtte jeg Sirkka. Jeg likte henne veldig godt, for hun var ydmyk og beskjeden og elsket Jehova. Hun prøvde ikke å stikke seg fram og var ikke opptatt av materielle ting. Vi hadde begge lyst til å tjene Jehova så mye som mulig, uansett hvilke oppgaver vi fikk i hans organisasjon. Vi giftet oss 23. mars 1974. I stedet for å dra på bryllupsreise flyttet vi til Karttula, der det var enda større behov for forkynnere.
JEHOVA TOK VARE PÅ OSS
Helt fra vi giftet oss, har Jehova vist oss at han vil dekke de materielle behovene våre hvis vi setter hans rike først i livet. (Matt 6:33) Da vi bodde i Karttula, hadde vi for eksempel ikke bil. Til å begynne med kom vi oss rundt med sykkel. Men om vinteren var det kuldegrader. For å kunne forkynne i menighetens store distrikt trengte vi en bil. Men vi hadde ikke råd til å kjøpe en.
En dag fikk vi uventet besøk av en av brødrene mine. Han sa at vi kunne få bilen hans. Forsikringen var betalt. Vi måtte bare kjøpe drivstoff. Så da hadde vi den bilen vi trengte.
Jehova viste oss at han hadde tatt på seg ansvaret for å dekke de materielle behovene våre. Oppgaven vår var å sette Riket på førsteplassen.
GILEAD-SKOLEN
Da vi gikk på Pionertjenesteskolen i 1978, ble vi oppmuntret av Raimo Kuokkanena, en av lærerne, til å søke på Gilead-skolen. Vi begynte derfor å lære oss engelsk for å kunne bli kvalifisert til å gjennomgå den skolen. Men før vi kunne søke, ble vi i 1980 invitert til å tjene på avdelingskontoret i Finland. På den tiden kunne ikke betelitter søke på Gilead. Men vi ønsket å tjene der Jehova mente det var best, ikke der vi mente det var best. Så vi tok imot invitasjonen. Likevel fortsatte vi å lære oss engelsk i tilfelle vi en eller annen gang skulle få muligheten til å søke på Gilead.
Noen år senere bestemte det styrende råd at også betelitter skulle få muligheten til å søke på Gilead. Vi fylte ut søknadsskjemaene med en gang, men det var ikke fordi vi ikke trivdes på Betel. Tvert imot! Vi ville bare stille oss til disposisjon for å tjene der det var større behov, hvis vi var kvalifisert til det. Vi kom inn på Gilead og ble uteksaminert fra den 79. klassen i september 1985. Vi fikk i oppdrag å tjene i Colombia.
VÅRT FØRSTE MISJONÆROPPDRAG
I Colombia ble vi først bedt om å tjene på avdelingskontoret. Jeg gjorde mitt beste i den oppgaven jeg fikk, men etter et år på avdelingskontoret følte jeg at vi trengte en forandring. For første og eneste gang i livet spurte jeg om jeg kunne få en annen oppgave. Deretter ble vi sendt som feltmisjonærer til byen Neiva i Huila.
Jeg har alltid vært glad i felttjenesten. Som ugift pioner i Finland pleide jeg av og til å forkynne fra tidlig om formiddagen til sent på kvelden. Som nygifte hadde Sirkka og jeg også lange dager i forkynnelsen. Når vi forkynte i distrikter langt unna, hendte det at vi overnattet i bilen vår. Det sparte oss for mye reisetid og gjorde at vi kunne få en tidlig start dagen etter.
Som feltmisjonærer følte vi igjen den samme begeistringen for felttjenesten som vi hadde hatt tidligere. Menigheten vår vokste, og de colombianske brødrene og søstrene var respektfulle, kjærlige og flinke til å vise verdsettelse.
BØNNENS MAKT
Ikke så langt unna Neiva fantes det byer der det ikke var noen Jehovas vitner. Jeg var veldig opptatt av hvordan det gode budskap skulle nå de områdene. Men på grunn av geriljakrigen var ikke disse områdene trygge for folk som ikke var derfra. Så jeg ba om at en person i en av disse byene måtte komme i sannheten. Jeg tenkte at en slik person måtte bo i Neiva for å bli kjent med sannheten. Derfor ba jeg også om at han etter dåpen måtte bli en moden kristen og dra tilbake til hjembyen sin for å forkynne. Jeg burde ha visst at Jehova hadde en mye bedre løsning enn jeg hadde.
Kort tid senere startet jeg et bibelstudium med en ung mann som het Fernando González. Han bodde i Algeciras, en av de byene der det ikke fantes noen Jehovas vitner. Fernando pendlet hver uke over fem mil til Neiva for å jobbe. Han forberedte seg godt til hvert studium og begynte med en gang å gå på alle møtene. Fra og med den første uken han hadde bibelstudium, samlet han andre i hjembyen sin og fortalte dem om det han hadde lært på studiet.
Fernando ble døpt i januar 1990, seks måneder etter at han begynte å studere. Deretter ble han alminnelig pioner. Siden det nå fantes en lokal forkynner i Algeciras, var det trygt nok der til at avdelingskontoret kunne sende spesialpionerer til området. I februar 1992 ble det opprettet en menighet i den byen.
Var Fernando fornøyd med bare å forkynne i hjembyen sin? Nei! Etter at han hadde giftet seg, flyttet han og kona hans til San Vicente del Caguán, en annen by der det ikke fantes noen Jehovas vitner. Der var de med på å opprette en menighet. I 2002 ble Fernando utnevnt til kretstilsynsmann, og han og kona hans, Olga, er fortsatt i reisetjenesten.
Denne opplevelsen lærte meg hvor viktig det er å be konkrete bønner i forbindelse med de oppgavene vi har i organisasjonen. Jehova sørger for det vi ikke klarer selv. Det er jo hans innhøstning, ikke vår. – Matt 9:38.
JEHOVA GIR OSS «ET ØNSKE OM OG STYRKE TIL Å GJØRE DET SOM GLEDER HAM»
I 1990 fikk vi i oppdrag å begynne i reisetjenesten. Den første kretsen vår var i hovedstaden, Bogotá. Vi var redde for at vi ikke skulle klare denne oppgaven. Kona mi og jeg er helt vanlige mennesker uten spesielle evner. Og vi var ikke vant til å bo i en travel storby. Men Jehova oppfylte det løftet han har gitt i Filipperne 2:13: «Det er Gud som fyller dere med kraft, og som gir dere både et ønske om og styrke til å gjøre det som gleder ham.»
Senere ble vi sendt til en krets i Medellín-området, den byen jeg nevnte i innledningen. Innbyggerne der var blitt så vant til gatevolden at den ikke lenger skremte dem. En gang mens jeg ledet et bibelstudium, brøt det ut en skuddveksling utenfor det huset jeg besøkte. Jeg skulle til å kaste meg ned på gulvet, men den mannen jeg studerte med, fortsatte bare rolig å lese avsnittet. Da han var ferdig med å lese, unnskyldte han seg og gikk ut. Etter en stund kom han tilbake med to små barn og sa rolig: «Jeg beklager, men jeg måtte få inn ungene.»
Vi opplevde også andre farlige situasjoner. En gang da vi gikk fra hus til hus, kom Sirkka løpende mot meg og så ganske blek ut. Hun sa at det var noen som hadde skutt mot henne. Det ga meg en støkk. Men senere fikk vi vite at han som skjøt, ikke hadde siktet på Sirkka. Han skjøt mot en mann som gikk rett forbi henne.
Etter hvert lærte vi oss å leve med gatevolden. Vi ble oppmuntret av utholdenheten til de lokale forkynnerne som kom opp i lignende og enda verre situasjoner. Vi kom til at når Jehova hjalp dem, ville han hjelpe oss også. Vi fulgte alltid rådene til lokale eldste, tok forholdsregler og overlot resten i Jehovas hender.
Noen situasjoner var likevel ikke så farlige som vi først tenkte. En gang trodde jeg at jeg hørte to kvinner som skrek fornærmelser til hverandre utenfor det huset jeg besøkte. Jeg hadde ikke lyst til å være vitne til krangelen, men beboeren overtalte meg til å gå ut på uteplassen hennes. Det viste seg at «krangelen» faktisk var mellom to papegøyer som hermet etter naboene.
FLERE PRIVILEGIER OG UTFORDRINGER
I 1997 ble jeg utnevnt til å være lærer på Tjenesteopplæringsskolen.b Jeg har alltid satt stor pris på å få være med på teokratiske skoler. Men jeg hadde aldri sett for meg at jeg ville få det store privilegiet å være lærer på en slik skole.
Senere tjente jeg som områdetilsynsmann. Da denne ordningen opphørte, begynte jeg i kretstjenesten igjen. Så i over 30 år har jeg hatt gleden av å tjene som lærer og reisende tilsynsmann. Disse oppgavene har gitt meg mange velsignelser. Men det har ikke alltid vært en dans på roser. La meg forklare.
Jeg har en sterk personlighet. Det har hjulpet meg til å takle vanskelige situasjoner. Men jeg har noen ganger vært overivrig når det gjelder å korrigere ting i menighetene. Av og til har jeg energisk formant noen til å være kjærlige og rimelige mot andre. Men ironisk nok var det i disse tilfellene jeg selv manglet de egenskapene. – Rom 7:21–23.
På grunn av svakhetene mine har jeg av og til vært veldig motløs. (Rom 7:24) På et tidspunkt ba jeg til Jehova og sa til ham at det ville være best at jeg sluttet som misjonær og reiste tilbake til Finland. Den kvelden var jeg på et møte. Det jeg hørte der, oppmuntret meg og overbeviste meg om at jeg burde fortsette i oppgaven min og fortsette å jobbe med ufullkommenhetene mine. Den dag i dag blir jeg rørt når jeg tenker på hvor tydelig Jehova svarte på den bønnen. I tillegg til det er jeg utrolig takknemlig for at han har hjulpet meg til å gjøre noe med svakhetene mine.
JEG SER TILLITSFULLT FRAMOVER
Sirkka og jeg føler at vi står i stor gjeld til Jehova fordi vi har hatt det privilegiet å bruke mesteparten av livet vårt i heltidstjenesten. Jeg er også veldig takknemlig mot Jehova for at han har gitt meg en kone som har vært så kjærlig og trofast i alle disse årene.
Snart er jeg 70 år og må slutte å tjene som lærer og kretstilsynsmann. Men jeg er ikke lei meg for det. Hvorfor ikke? Fordi jeg tror fullt og fast på at det som gir mest ære til Jehova, er å tjene ham ydmykt og med et hjerte som strømmer over av kjærlighet til ham og takknemlighet mot ham. (Mi 6:8; Mark 12:32–34) Vi må ikke være i rampelyset for å kunne gi ære til Jehova.
Når jeg ser tilbake på alle oppgavene jeg har hatt, forstår jeg at jeg ikke fikk disse privilegiene fordi jeg var bedre enn andre. Det var heller ikke fordi jeg hadde spesielle evner. Langt ifra! Jeg fikk disse oppgavene på grunn av Jehovas ufortjente godhet. Han ga meg disse privilegiene på tross av svakhetene mine. Jeg vet at jeg aldri hadde klart dette uten Jehovas hjelp. På denne måten har svakhetene mine tydelig vist hvilken styrke han har. – 2. Kor 12:9.
a Raimo Kuokkanens livshistorie, «Fast besluttet på å tjene Jehova», står i Vakttårnet for 1. april 2006.
b Denne skolen har blitt erstattet av Skolen for kristne forkynnere.