Jehovas vitner — rapport til årboken for 1995

«SETT din lit til Jehova av hele ditt hjerte.» Årsteksten for 1994 var en bibelsk påminnelse i rette tid. (Ordsp. 3: 5, NW) Rapporter fra forskjellige deler av verden viser at Jehovas tjenere la seg denne påminnelsen på hjertet.

En slik tillit til Gud kom til uttrykk under forberedelsene til Jehovas vitners områdestevne i Gbarnga i Liberia, som er det viktigste støttepunktet til en av de fremste stridende partene i Liberia. Det er en rekke brødre og søstre i dette området, og på grunn av krigen var det mange av dem som ikke hadde vært på et områdestevne på fire år. For å komme til Gbarnga måtte brødrene fra avdelingskontoret passere frontlinjen, men veien var offisielt stengt. Etter å ha lagt saken fram for Jehova i bønn søkte brødrene om spesielle passersedler. Søknaden ble innvilget bare noen få dager før stevnet. Det var 17 kontrollposter mellom Monrovia og fronten. Da den tungt lastede pickupen som det stod «Watch Tower Relief» (Vakttårnets nødhjelp) på, kom til kontrollpostene, bad de nigerianske soldatene som bemannet dem, om å få noen eksemplarer av Vakttårnet og Våkn opp!

I 1963 ble hundrevis av stevnedeltagere som var samlet i Gbarnga, arrestert på grunn av spørsmålet om flagghilsen. Blant dem var også Milton Henschel, som nå er medlem av det styrende råd og president for Selskapet Vakttårnet. Men nå i tjenesteåret 1994 forsvarte myndighetene Jehovas vitners rett til å komme fredelig sammen. De fleste av de 651 som var til stede på stevnet i Gbarnga, var flyktninger, og de gledet seg over det fine programmet. Og hvor glad var de ikke for å få de hjelpesendingene som brødrene fra Monrovia hadde med seg! Det at stevnet gikk så fint, viste brødrene at «uansett hva det er vi ber om i samsvar med hans vilje, så hører han oss». — 1. Joh. 5: 14.

Brødrene på øya Lifou i det sørlige Stillehavet viste at de hadde en lignende tillit til Jehova. De tok ikke igjen da presteskapet fikk de lokale myndighetene til å forby møtene, eller da de ble slått fordi de forkynte for andre. (Rom. 12: 17—19) I den senere tid har situasjonen bedret seg, og våre brødre er takknemlige for at de kan forkynne friere. En 11 år gammel gutt i Myanmar viste også at han satte sin lit til Jehova. Han hadde Forkynneren 12: 1 i tankene, og som følge av det var han travelt opptatt i felttjenesten etter skoletid og i helgene, og han ledet til og med ti hjemmebibelstudier. En tidligere islamsk aktivist i Storbritannia satte også sin lit til Jehova og ble en døpt tjener for ham til tross for kraftig motstand fra sine tidligere, religiøse omgangsfeller.

Jehova lar det virkelig skje i hast

Gjennom profeten Jesaja forutsa Jehova for lenge siden at Han til sin fastsatte tid skulle la innsamlingen av rettferdselskende mennesker skje i hast. (Jes. 60: 22) Rapporten for tjenesteåret 1994 viser at det er nettopp det som finner sted. Det var et høydepunkt på 4 914 094 Jehovas vitner som satte andre interesser til side for å forkynne om Guds rike. Den gjennomsnittlige økningen verden over var på fem prosent. Men over 20 land opplevde en økning på 20 prosent eller mer, og ytterligere 29 land hadde en økning på mellom 10 og 20 prosent.

I alt blir forkynnelsen av det gode budskap nå utført i 232 land og øysamfunn, og det blir utført med iver. I løpet av forrige tjenesteår ble det brukt 1 096 065 354 timer i felttjenesten. Det ble foretatt 400 393 880 gjenbesøk hos interesserte, og det ble gjennomsnittlig ledet 4 701 357 bibelstudier med enkeltpersoner eller grupper. Dette førte til fine resultater til Jehovas pris, og 314 818 ble døpt i lydighet mot Kristi bud til dem som vil bli hans disipler. (Matt. 28: 19, 20) En eldre bror som så en gruppe mennesker fra mange land bli døpt i det nordlige Kaukasus i Russland, sa: «For en vakker bukett Guds Sønn gir til sin Far!»

En viktig faktor i intensiveringen av arbeidet er alle de som innretter sitt liv slik at de kan ta del i pionertjenesten. I mange land går menighetsforkynnerne gjennomsnittlig ti timer eller mer på feltet i måneden, men hjelpepionerene rapporterer seks ganger den tiden, og de alminnelige pionerene bruker ytterligere 50 prosent mer tid på feltet enn hjelpepionerene. Det er ikke rart at økningen ofte er større på steder der det er mange pionerer. Forrige tjenesteår var det på det meste 869 917 verden over som tok del i de forskjellige grenene av pionertjenesten.

Blant heltidstjenerne er også de 15 145 medlemmene av den verdensomfattende Betel-familien. De hjelper til med å produsere litteratur og føre tilsyn med arbeidet, og de utfører også andre nyttige oppgaver til støtte for det bibelske undervisningsarbeidet verden over. Det er 5082 av dem som tjener ved hovedkontoret i Brooklyn i New York og ved anlegg i nærheten. Alle i Betel-familien er medlemmer av Ordenen av spesielle heltidstjenere, en religiøs orden som utelukkende er viet til tjenesten for Guds rike.

Rapporten for 1994 viser at det var 12 288 917 til stede på minnehøytiden. Dette antallet innbefatter over sju millioner mennesker som ikke er Jehovas vitner, men som ikke unnlot å komme sammen med Jehovas tjenere, og som har en viss interesse for Bibelens sannhet. Det er tydeligvis fortsatt mye som må gjøres for å hjelpe dem til å få en klar forståelse av stridsspørsmålene, slik at de kan ta et fast standpunkt på Jehovas side, hvis det er hva hjertet deres ansporer dem til å gjøre. (Jos. 24: 14, 15; Sal. 83: 19) I noen land var det fem, seks eller sju ganger så mange på minnehøytiden som det var Jehovas vitner i landet. Det var tilfellet på Madagaskar og i Tchad og Den sentralafrikanske republikken. Trass i borgerkrigen i Liberia samlet to isolerte forkynnere 126 til minnehøytiden. I Guyana rapporterte en isolert gruppe på åtte forkynnere at det kom 867 på minnehøytiden. Antall til stede i Togo økte med 32 prosent. I Russland var økningen på 55 prosent i forhold til året før — det kom 128 049.

Områdestevnet «Gudsfrykt»

Områdestevnet med temaet «Gudsfrykt» var et høydepunkt i forrige tjenesteår. Betydningen av gudsfrykt og hvordan vi bør legge denne egenskapen for dagen i vårt liv, ble understreket som aldri før. Talene var oppmuntrende og styrket oss i vår visshet om at ingen som fortsetter å tjene Jehova lojalt, vil ha gjort det forgjeves. (1. Kor. 15: 58) Vi fikk dessuten en sterk følelse av at det haster. Etter at den bibelske beretningen om Lot og hans familie og hans vordende svigersønner var blitt gjennomgått, ble det understreket at ’den tro slave’ ikke har holdt oss for narr når den har advart mot den nær forestående ødeleggelsen av den nåværende onde ordning. (Jevnfør 1. Mosebok 19: 14, 24, 25.) Nå er tiden inne til å gå til handling med tanke på å få overleve. Oppmerksomheten ble også henledet på oppgjøret mellom Jehova og Ba’al på Elias tid, og vi fikk denne påminnelsen: «Det kommer et enda større oppgjør enn det på Elias tid . . . Og bare de som helt klart og utvetydig står på Jehovas side, vil få overleve.» — 1. Kong. 18: 21—40.

Ordstyreren for et stevne i Danmark skrev etter stevnet: «Vi fikk en sterk følelse av at den tro ’slave’ virkelig forbereder oss til å komme gjennom den store trengsel. Nå er tiden inne til å leve med gudsfrykt, så vi kan mestre framtidige utfordringer.»

Glederike internasjonale stevner

I løpet av dette tjenesteåret ble det også arrangert en rekke spesielle internasjonale stevner. De ble holdt i Østen, Sør-Amerika og Afrika.

Det ble holdt to stevner i Hongkong. Et enestående trekk ved dem var den åpenhjertige begeistring og verdsettelse som ble vist av de 3800 tilreisende, som kom fra 33 forskjellige land. For mange av de lokale forkynnerne var dette deres første personlige kontakt med det internasjonale brorskapet. Språket var ingen hindring når folk henvendte seg til hverandre før og etter programmet og i pausene. Det at alle gav uttrykk for ekte broderlig hengivenhet, bidrog i høy grad til en ånd som var preget av varme og glede.

Det er blitt mange håndgripelige resultater av disse internasjonale stevnene. En kvinne som hadde tatt opp igjen bibelstudiet rett før stevnene, ble så grepet av kjærligheten og enheten i det internasjonale brorskapet at hun bestemte seg for å kvalifisere seg til å bli en forkynner, og hun er senere blitt døpt. En annen som studerte Bibelen, og hans kone ble så oppmuntret av det de så og hørte, at mannen sa opp jobben sin fordi han hele tiden måtte arbeide overtid, noe som hindret ham i å komme på møtene. Kort tid senere kvalifiserte han seg til å bli en forkynner.

De mange tusen tilreisende som kom til det internasjonale stevnet på Filippinene, vakte stor oppsikt på flyplassen i Manila. Noen overhørte følgende samtale mellom to som arbeidet i tollen: «Er dette protestantiske stevnedeltagere?» spurte den ene. «Nei,» sa den andre, «de er Jehovas vitner. Det er den eneste gruppen der hvite og fargede kan være sammen.»

Det var nødvendig å ta i bruk fem stadioner i Manila for å få plass til alle som skulle komme. Det kom mange rosende kommentarer fra de tilreisende gjestene. En søster fra Storbritannia skrev: «Vi snakker alle om den kjærlighet dere viste oss, sann kjærlighet. Selv kan jeg ikke la være å snakke om hvor vennlige de filippinske brødrene er. De er så varme og viser ekte gjestfrihet, og de anstrenger seg hardt i tjenesten.»

Det ble også holdt internasjonale stevner i Chile og Colombia i Sør-Amerika. Brødrene i Chile gjorde seg store anstrengelser for å overvære stevnet i Santiago. Noen kom så langt sørfra som byen Porvenir på Ildlandet, mens andre kom så langt nordfra som byen Arica ved grensen mot Peru. Det kom også noen helt fra den avsidesliggende Påskeøya. Selv om dette medførte store økonomiske ofre, var de svært glad for at de ikke gikk glipp av denne minneverdige begivenheten. Du kan sikkert forestille deg hva den betydde for forkynnere som kom fra isolerte grupper med 10—15 på møtene. Her befant de seg i en folkemengde på 80 891 stevnedeltagere som fylte det nasjonale stadion i Santiago! Det var en stor opplevelse for dem. De hadde riktignok lest om store stevner andre steder, men de hadde aldri før fullt ut fattet hva det vil si å komme sammen med så mange brødre og søstre. En spesialpioner ble så motivert av programmet at han tok seg ni dagers ferie for å lese og studere den nye boken, Jehovas vitner — forkynnere av Guds rike, og han ble så begeistret for det som stod der, at han ikke kunne holde det for seg selv, men måtte snakke med andre om det ved enhver anledning.

Etter stevnet i Chile ble det holdt et stevne i Colombia, hvor 3000 gjester fra 31 land kom sammen med colombianske Jehovas vitner i Bogotá. Til å begynne med var innvandringsmyndighetene litt skeptiske. Da en tjenestemann fikk høre at vi ventet 40 000 til stevnet, spurte han: «Hvor mange politimenn trenger dere til å holde styr på dem?» «Ingen,» svarte vi og fortalte at det hadde vært 80 000 til stede i Chile. «Hvor mange mistet livet?» spurte han, og da vi igjen svarte: «Ingen», sa han: «Det tror jeg ikke på.» Etter at de første gruppene med Jehovas vitner hadde kommet, og han så at alle var pent kledd og virket ordentlige, sa han: «Nå forstår jeg hvorfor dere ikke trenger politifolk på deres stevne.»

På et hotell der det bodde 1500 Jehovas vitner, samlet brødrene seg i lobbyen om kveldene og sang Rikets sanger på forskjellige språk. Den ånd som hersket i denne varmhjertete og internasjonale familien, gjorde virkelig et dypt inntrykk på utenforstående. Da stevnet var over søndag ettermiddag, ble de som var til stede, svært grepet av å se alle som vinket med lommetørklær, utvekslet gaver og gråt etter den avsluttende sangen. Selv lenge etter at programmet var slutt, var det ingen som hadde lyst til å dra.

I Kenya skulle det også holdes to internasjonale stevner. Det kom nesten 4000 gjester fra 44 land, og det bidrog til at det samlede antall til stede økte til 17 875. Hele Nairobi, så vel som andre deler av landet, sydet av aktivitet etter hvert som brødre med stevnemerker forkynte uformelt.

I Sør-Afrika ble det holdt fire internasjonale stevner samtidig — i Johannesburg, Durban, Cape Town og Pretoria. På det offentlige foredraget på søndagen var det i alt 75 312 til stede, og 1360 ble døpt. Dessuten ble det holdt 20 mindre områdestevner i Sør-Afrika og andre land som det sørafrikanske avdelingskontoret fører tilsyn med, og dermed ble tallene over dobbelt så store.

Disse stevnene var spesielle, for det var første gang Sør-Afrika hadde fått muligheten til å ta imot så mange stevnedeltagere fra andre land. Det kom besøkende fra 34 land, deriblant Japan, Storbritannia, USA, Surinam og forskjellige land i Europa. Det kom også to busser med glade tilreisende fra Zambia og en buss fra Mosambik.

Fordi det var flere språk representert, ble programmet holdt i forskjellige haller og saler, men i pausene kunne alle være samlet og spise sammen. Det var hjertevarmende å se mennesker av forskjellige raser snakke begeistret sammen, utveksle adresser og små gaver og omfavne hverandre. Her var synlige vitnesbyrd om den forutsagte enhet som skulle herske blant Jehovas folk. — Sef. 3: 9; Joh. 10: 16.

Da stevnedeltagere fra USA og Japan landet på Louis Botha-flyplassen i Durban, var omkring 2000 lokale Jehovas vitner møtt fram for å ønske dem velkommen ved å synge Rikets sanger. Brødrene hilste hjertelig og omfavnet hverandre. Enkelte turister som hadde kommet samtidig med stevnedeltagerne, ville ikke fortsette til hotellene sine, men foretrakk å bli igjen på flyplassen for å være vitne til denne bemerkelsesverdige scenen. En framstående politisk leder var også blant dem som så på. Han snakket med noen av brødrene og sa: «Hvis vi hadde hatt den samme enhetens ånd som dere, ville vi ha løst problemene våre for lengst.»

Du kan både se og få en viss føling med den glede og kjærlighet og det ekte internasjonale brorskap som deltagerne erfarte på alle disse stevnene, så vel som på de stevnene som tidligere var blitt holdt i Kiev i Ukraina og i Moskva i Russland, ved å se Selskapet Vakttårnets nye video, som på engelsk heter «United by Divine Teaching».

Det var bare innbudt noen få hundre — ikke flere tusen — utenlandske gjester til stevnet i Addis Abeba i Etiopia i januar 1994, men det var ikke mindre glede, begeistring og kjærlighet som kom til uttrykk der, enn ved de større stevnene. For et privilegium det var å få overvære et stevne sammen med så mange som har vist at de har bevart sin ulastelighet! Vakttårnet for 15. august 1994 inneholdt en detaljert rapport fra stevnet.

Hjelpearbeid er et bevis på en inderlig kjærlighet

Også i året som gikk, var det noen steder et desperat behov for hjelpesendinger. Situasjonen i Bosnia-Hercegovina var fortsatt kritisk. I løpet av tjenesteåret 1994 ble det sendt 66 tonn med forsyninger til brødrene der. Dette medførte ikke bare mye papirarbeid, men også stor fare for dem som kjørte forsyningene til de utsatte områdene.

Den siste forsendelsen førte imidlertid til helt spesielle velsignelser for brødrene. Hvordan? Kolonnen av lastebiler hadde ikke bare med seg mat, klær og litteratur. Den hadde også med seg en gruppe brødre som hadde forberedt seg til å oppmuntre brødrene i Bosnia-Hercegovina ved å holde programmet til den spesielle stevnedagen, den første stevnedagen de hadde hatt på tre år. Programmet ble holdt i Sarajevo, Zenica og Tuzla. Det er nesten umulig å si hvem som ble mest oppmuntret — de lokale brødrene eller de som var blitt sendt for å oppmuntre dem. Tallene fra stevnene var enestående: Det var 726 til stede, og 55 ble døpt! Dette var ikke bare til stor glede for de 219 forkynnerne i området, men også for de tilreisende gjestene.

Dette har også vært et vanskelig år for brødrene i Angola, ettersom borgerkrigen har fortsatt å herje landet. Noen utdrag av et brev fra den presiderende tilsynsmannen i en menighet på et sted der det har vært en intens krigføring, viser hvilke tilstander brødrene står overfor: «Vi er åndelig sunne, men vår fysiske tilstand er alvorlig svekket. . . . Noen brødre er ikke lenger sterke nok til å utføre de oppgavene de har i menigheten, og det til tross for de store bestrebelsene de gjør seg.»

Da dette brevet kom, ble det straks truffet ekstraordinære tiltak for å leie et lite fly til å frakte 800 kilo mat og medisiner til brødrene i denne farlige krigssonen. Med Jehovas hjelp kom forsyningene fram.

Tragedien i Rwanda

Situasjonen i Rwanda og enkelte av nabolandene har hatt en særlig fremtredende plass i nyhetsbildet. Flere dager før de grusomme bildene og meldingene om forholdene i Rwanda begynte å versere i pressen, var avdelingskontoret i Kenya allerede opptatt med å evakuere tre misjonærer og å gi hjelp og råd til de brødrene som helt uskyldig hadde havnet midt oppe i stridighetene. Brødre i Europa og så langt borte som USA og Hongkong tilbød seg spontant å hjelpe.

Like fra fiendtlighetene begynte, risikerte brødre og søstre, både hutuer og tutsier, sitt eget liv for å beskytte andre Jehovas vitner. Noen reddet livet, men ikke alle. Flere hundre Jehovas vitner var blant de anslagsvis 500 000 rwandere som ble drept.

En av de reisende tilsynsmennene i Rwanda satte livet på spill gjentatte ganger på turer på mer enn 20 mil én vei for å ta med penger til brødrene. Pengene skulle ikke bare hjelpe dem til å skaffe seg det de trengte materielt sett, men også til å komme seg til tryggere områder.

Brødrene holdt til en viss grad kontakten med avdelingskontoret fram til slutten av mai. Da ble man imidlertid nødt til å flykte fra Kigali, og da brødrene drog nordover, ble to av dem som arbeidet i oversettelsesavdelingen, drept ved en veisperring. Omkring 200 Jehovas vitner og interesserte drog østover til flyktningleirer i Tanzania; noen drog nordover til Uganda og andre sørover til Burundi. Rundt 2000 flyktet til Goma i Zaïre og til andre steder. Hver eneste familie var blitt rammet både fysisk og følelsesmessig. Da flyktningene passerte grensen, ble de ønsket velkommen av brødre og søstre fra Zaïre som gav seg til kjenne ved å holde opp bibelsk litteratur. Det ble snart opprettet hjelpeutvalg i Goma, Bukavu og Uvira.

Jehovas vitner i Kenya fikk straks av gårde hjelpesendinger til sine rwandiske brødre. I tiden fra 23. mai til 27. juli ble det til sammen sendt 2367 kilo klær fra Kenya til Goma og til leirene i Tanzania. Dessuten ble det sendt 2437 tepper, 4987 kilo såpe og 687 kilo medisinske forsyninger fra Nairobi. Det ble også sendt store telt til de brødrene som hadde måttet flykte. Brødrene i Nairobi arbeidet ekstra skift for å trykke Vakttårnet, Vår tjeneste for Riket og andre publikasjoner på kinyarwanda og andre språk, og denne litteraturen ble sendt med fly til brødrene, slik at de skulle få åndelig føde.

Den 22. juli mottok avdelingskontoret i Frankrike et nødrop over telefaks, som beskrev flyktningenes kritiske situasjon. Allerede seks uker tidligere var det blitt sendt 65 tonn klær — mesteparten nytt — fra Frankrike til de nødlidende brødrene. I løpet av noen minutter ble det nå besluttet å fylle et transportfly med ytterligere nødhjelp. Da brødrene i Frankrike, Belgia og Sveits fikk høre om det store behovet for hjelp, gav de bidrag som tilsvarer omkring 10,5 millioner kroner. Mat, medisiner, vannfilter og andre viktige forsyninger ble pakket ned og fraktet til flyplassen i Oostende i Belgia. Den 27. juli ble den første lasten fraktet av gårde til Bujumbura i Burundi med et stort transportfly som brødrene chartret. Dagen etter ble det sendt ytterligere medisinske forsyninger og to dager senere enda mer. Noen belgiske og franske Jehovas vitner, deriblant en lege og to sykepleiere, reiste også til Goma. De arbeidet sammen med lokale brødre med medisinsk erfaring og prøvde å hjelpe dem som allerede var blitt syke, samt å forhindre ytterligere tap av liv ved å innføre strenge hygieniske tiltak. Men brødrene glemte ikke sitt åndelige behov midt oppe i alt dette. De drøftet dagsteksten hver dag og holdt møter.

Når dette skrives, har noen begynt å dra tilbake til Rwanda. Men mye av det de eide, er blitt plyndret, og mange har fått hjemmet sitt fullstendig ødelagt. Trass i stridighetene finnes det øyensynlig sauelignende mennesker i Rwanda som fremdeles trenger hjelp. Før volden hjemsøkte landet, ledet Jehovas vitner der gjennomsnittlig tre bibelstudier hver med interesserte, og det var nesten 10 000 til stede på minnehøytiden.

Livsviktig åndelig føde skaffes til veie

Mennesker overalt har imidlertid størst behov for åndelig føde. Det styrende råd føler virkelig at det har et stort ansvar for å tilveiebringe slik føde — i rikelige mengder og på så mange språk som mulig. — Matt. 24: 14, 45; 28: 19, 20.

Med dette i tankene har det styrende råd ikke bare gitt brødre på forskjellige avdelingskontorer i oppgave å skrive artikler og lignende til litteraturen, men redaksjonsutvalget sørger også for at litteraturen blir oversatt. Det blir hele tiden lagt ned store anstrengelser for å lære opp nye oversettere og å utruste allerede erfarne oversettere til å kunne gjøre et enda bedre arbeid.

Det er bare tre land i verden som er mindre enn Tuvalu, en øystat i det sørlige Stillehavet. I 1994 var det 359 som overvar minnehøytiden der, og av dem var det bare 47 som var forkynnere. Men folk i Tuvalu må i likhet med folk andre steder få muligheten til å lære om Guds rike. Da det ble bygd en Rikets sal i landsbyen Funafuti i august i fjor, sørget man også for å få kontorplass, slik at noen oversettere kunne arbeide der og gjøre det mulig for øyboerne å få regelmessige forsyninger av ny bibelsk litteratur. Hele 64 brødre og søstre fra Australia, Hawaii og New Zealand ordnet seg slik at de kunne dra til Tuvalu i august og bli der i to uker for å være med på byggingen av denne salen.

I Godthåb (Nuuk), som er hovedstaden på Grønland, er det også en ny Rikets sal med kontorer til oversettere. Foruten lokale Jehovas vitner var en gruppe på 80 danske brødre og søstre med på dette byggeprosjektet. For å dekke behovene i de baltiske landene hjalp brødre fra Finland til med å bygge om en passende bygning i Tallinn i Estland og en annen i Riga i Latvia, slik at man nå fikk plass til en tjenesteavdeling, en oversettelsesavdeling og andre avdelinger. Også i Litauen arbeider en gruppe oversettere flittig.

Oversetterne rundt om på jorden har hatt det svært travelt. Som et resultat av deres arbeid ble Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter i tjenesteåret 1994 frigitt på polsk, koreansk, cebuano, iloko, tagalog og indonesisk. Oversettergrupper i Afrika var også glad for å kunne fullføre arbeidet med Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter på ytterligere tre afrikanske språk, nemlig afrikaans, yoruba og zulu, og for å kunne sende alt til Brooklyn for trykking og innbinding. For en velsignelse dette vil være for tjenesten i de landene hvor disse språkene snakkes!

Boken Jehovas vitner — forkynnere av Guds rike er et annet stort oversettelsesprosjekt. Den foreligger allerede på 28 språk — engelsk (og engelsk blindeskrift), spansk, 11 europeiske språk, sju asiatiske og sju afrikanske.

Det er blitt lagt spesielt stor vekt på å tilveiebringe litteratur til land i Øst-Europa og andre land som tidligere var under kommunistisk kontroll. I året som gikk, ble 16 bøker, i tillegg til blad, brosjyrer og traktater, oversatt til østeuropeiske, afrikanske og asiatiske språk og gjort tilgjengelig i disse landene.

Et nært samarbeid over landegrensene har også gjort det mulig å øke antall språk Vakttårnet blir utgitt samtidig på. For et år siden ble Vakttårnet utgitt samtidig på 81 språk. Men fra og med nummeret for 1. januar 1995 vil bladet komme ut samtidig på 97 språk. For en god og forenende virkning dette har på Jehovas folk!

Tjenesteopplæringsskolen blir holdt i flere land

Da avdelingskontoret i Tyskland overtok trykkerioppgaver som lenge var blitt utført i Sveits, ble antall medlemmer av Betel-familien i Sveits redusert. Det gjorde at man fikk bedre plass, og det ble bestemt at de ledige lokalene skulle brukes i forbindelse med tjenesteopplæringsskolen. I løpet av tjenesteåret ble skolen for første gang også holdt i Brasil, Ghana, Kenya, Polen, Sør-Korea og Zambia og på Filippinene, Guadeloupe, Haiti og Puerto Rico. Det utgjør i alt 11 nye land. Elever fra 28 land fikk opplæring. I tillegg til de elevene som ble invitert til å tjene i menigheter i hjemlandet, var det noen som ble sendt til andre land i Afrika og Øst-Europa.

Det ble også arrangert kurs ved tjenesteopplæringsskolen i 15 land der det tidligere var blitt holdt kurs. Elever fra 36 land gjennomgikk disse kursene, og de tar nå hånd om oppgaver i menighetene og andre oppgaver.

Da en elev fra Malawi, hvor forbudet nylig var blitt opphevet, kom til skolen i Zambia, ble han overrasket over å se for første gang Insight on the Scriptures, innbundne årganger av Vakttårnet og Våkn opp!, referansebibelen og Indeks til Vakttårnets publikasjoner og for ikke å nevne Selskapets videoer og kassetter. Noe av det han satte størst pris på mens han gjennomgikk skolen, var å kunne gå fra hus til hus sammen med brødrene.

Et brev fra elever i Kenya gav uttrykk for verdsettelse av lærernes tålmodighet og den personlige hjelp de hadde fått. De var dessuten takknemlige for de lokale brødrenes vennlige gjestfrihet, som hadde kommet til uttrykk ved at de hadde sørget for kost og losji til elevene. Elevene var også glad for at de selv hadde gjennomgått positive forandringer og vokst i åndelig henseende.

En elev som gikk i den første klassen på Filippinene, skrev: ’Opplæringen har hjulpet meg til å ta hånd om oppgaver i menigheten på en bibelsk og teokratisk måte, med fullt alvor.’ En annen skrev: ’Hver dag opplevde jeg gleden ved å bli lært av Jehova. Dette er virkelig det beste jeg har opplevd i hele mitt liv.’

Elevene må foreta forskjellige forandringer for å kunne gjennomgå skolen. Mange kommer fra menigheter der det er få eldste og menighetstjenere. Noen har problemer med å få fri fra sitt verdslige deltidsarbeid. I enkelte tilfelle har de noen å forsørge eller har kanskje ikke-troende foreldre. En ung bror som ble innbudt til å gjennomgå skolen i Argentina, hadde nettopp fullført et spesielt kurs i banken der han arbeidet. Han bad til Jehova og gikk deretter til sin overordnede for å be om to måneders permisjon. Etter å ha forklart hvorfor han ville ha permisjon, fikk han dette svaret: «Hvis det er til ditt eget beste, kan du få dra.» En ung mann i Bolivia som nettopp hadde undertegnet en kontrakt for å utføre en bygningsjobb, ble innbudt til å gå på tjenesteopplæringsskolen. Han støtte på en rekke problemer i forbindelse med byggingen, men han ble ferdig akkurat den dagen han skulle reise til skolen. «Jeg ser at dette store privilegiet er verdt et hvilket som helst offer. Hvis en ber Jehova om hjelp og handler i samsvar med det en ber om, blir en bønnhørt og oppnår store velsignelser,» sa han.

Et verdensomfattende byggearbeid som dekker presserende behov

For lang tid siden talte Jehova profetisk til sin kvinnelignende organisasjon gjennom Jesaja og sa: «Gjør plassen større for ditt telt, . . . gjør snorene lange, slå pluggene fast!» (Jes. 54: 2) Det som ble gjort som følge av denne kunngjøringen, dannet grunnlaget for den vekst vår organisasjon nå opplever. Det er igjen behov for mer plass. Det er et stort behov for flere saler og haller der folk kan komme sammen for å bli undervist i Guds Ord. Dette medfører byggearbeid, og i året som gikk, ble det oppnådd enestående resultater på dette området.

Etter mange års forbud i Malawi har brødrene først nå nylig kommet i gang med å virke i full åpenhet, men det er likevel mange som kommer på møtene deres. Det er stort behov for Rikets saler. Ute på landsbygda er forkynnerne tilfreds med å kunne bygge Rikets saler av leire med stråtekte tak. I byene samles de fremdeles i private hjem og samfunnshus eller ute i det fri.

Menighetene i Sør-Afrika bygger nå egne Rikets saler etter å ha brukt private hjem og klasserom i flere tiår. Nye Rikets saler fører dessuten ofte til at det kommer mange flere på møtene. Da volden øyensynlig hadde avtatt etter valgene i april 1994, planla det regionale byggeutvalget å oppføre en hurtigbygd Rikets sal som skulle brukes av de to menighetene i Tokoza. Til tross for at volden i området tiltok igjen, klarte de frivillige, som var av forskjellige raser, å komme seg til Tokoza og bygge en vakker Rikets sal i løpet av noen dager. Det ble avlagt et fint vitnesbyrd.

De siste fire årene er det blitt opprettet 657 nye menigheter i Nigeria. Det er ikke uvanlig at sju menigheter bruker samme Rikets sal. Den høye inflasjonen har gjort det vanskelig for brødrene å skaffe nok penger til å kjøpe tomter og bygningsmaterialer. Men i 1994 kunne avdelingskontoret bidra med faglig assistanse og lån til bygging eller oppussing av 709 Rikets saler. På grunn av dette kan brødrene nå bygge pene og solide Rikets saler.

Også i den østlige delen av Tyskland blir det bygd mange Rikets saler. Etter mer enn 40 års kommunistisk styre ble den første Rikets sal i det østlige Tyskland innviet i juli 1992. Det er blitt bygd 36 nye Rikets saler i løpet av de to siste årene. De blir brukt av 94 menigheter, så 37 prosent av alle menighetene i denne delen av landet har møtene sine i nye saler.

Mens folk rundt dem forbløffet betraktet det hele, bygde Jehovas vitner i Estland sin første Rikets sal. Den ligger i Maardu og har også boligrom til fire misjonærektepar i andre etasje. Brødre og søstre fra Finland, Sverige, Norge, Canada og USA arbeidet sammen med de lokale brødrene, og prosjektet ble fullført på tre måneder.

Våre brødre i Hellas fikk i mange tiår ikke lov til å ha egne Rikets saler, men det har i høy grad forandret seg. De bygningene i Aten som tidligere utgjorde Betel-hjemmet, er nå blitt bygd om til et kompleks av seks Rikets saler, som blir brukt av 18 menigheter. Da den første hurtigbygde Rikets sal i Hellas ble oppført i Halkida av brødre fra hele landet, betraktet pressen og naboene arbeidet med undring.

I Panama ble det med assistanse fra den nyopprettede byggeavdelingen ved avdelingskontoret bygd sju nye Rikets saler. Byggeavdelingen sender ut 40 frivillige arbeidere som kan oppføre en ny sal i løpet av en måned. I Colombia har brødrene begynt å prefabrikkere Rikets saler. Prefabrikkeringen foregår ved avdelingskontoret, og så blir bygget reist ute på byggeplassen. I året som gikk, ble det oppført 37 nye Rikets saler.

I tjenesteåret 1993 — som er det siste året vi har fullstendige tall fra — ble 50 Rikets saler bygd eller pusset opp i Italia. Mellom september 1993 og mai 1994 hadde man tatt fatt på papirarbeidet i forbindelse med byggingen eller oppussingen av omkring 60 saler til, og det ble anslått at ytterligere 30 prosjekter ville bli føyd til denne listen innen utgangen av august 1994.

I mange land er det også blitt bygd rommelige stevnehaller. I Brasil ble seks nye stevnehaller innviet til Jehova i løpet av forrige tjenesteår. To av dem ligger i den nordlige delen av landet (Recife og Fortaleza), to i sør (Pôrto Alegre og Curitiba), en i Niterói og en i Pindamonhangaba i nærheten av São Paulo. Fem av disse hallene ble innviet samme helg, 11. og 12. september 1993. De to stevnehallene i den nordlige delen av landet, som har et tropisk klima, har åpne vegger på tre sider for å dra full nytte av de svalende vindene fra havet. Ved slutten av året var det 15 stevnehaller i bruk i Brasil; to av dem (som ligger i Queimados i delstaten Rio de Janeiro og i Vargem Grande i delstaten São Paulo) har hver fint plass til 7000 mennesker.

I Sverige er det nå fem stevnehaller. Den nyeste av dem, som ligger i Strängnäs og tidligere var en idretts- og messehall, er blitt ombygd til en stevnehall hvor det kan være plass til 10 000 i hovedsalen. Brødrene kjøpte også et hotell med 156 rom som ligger like ved hallen, og her kan spesielt eldre mennesker ta inn under stevnene. Nå som de svenske brødrene har denne store stevnehallen midt i landet og dessuten mindre haller i nord og i sør, kan de bruke egne stevnehaller også til områdestevnene, ikke bare til kretsstevnene og de spesielle stevnedagene. De var spesielt glad for å ha C. W. Barber og T. Jaracz fra det styrende råd på besøk hos seg under innvielsesprogrammet, i tillegg til omkring 400 gjester fra nabolandene.

I Tyskland fikk brødrene enda en stevnehall i året som gikk; den ligger i Glauchau i den tidligere kommuniststyrte, østlige delen av landet.

I Nigeria har planleggingen og i noen tilfelle selve byggingen av 11 nye bygg som skal brukes til krets- og områdestevner, gått framover. Et av disse byggene ligger i Akure. Det ble fullført i løpet av fjoråret og har 5500 sitteplasser. Da en dommer som besøkte byggeplassen, fikk høre at det var ulønnede frivillige som stod for alt arbeidet, sa han: «Hvis mitt kirkesamfunn skulle ha gjort noe slikt, ville de som hadde fått anbudet, ha blitt millionærer, og arbeiderne ville ha stjålet alt utstyret. Når vi har et prosjekt som vil koste ti millioner naira, budsjetterer vi med 20 millioner fordi folk er så uærlige.» Da en annen besøkende, en ung mann, så hvordan brødrene arbeidet med liv og lyst, snudde han seg mot faren og spurte: «Har de den samme Bibelen som vi har?» Faren svarte: «Vi har samme bibel. Det er bare det at de følger den på en annen måte enn vi gjør.» Ja, forskjellene mellom sann og falsk religion kommer tydelig til uttrykk på mange måter.

Dette er på ingen måte noen fullstendig rapport. Hvis plassen hadde tillatt det, skulle vi gjerne ha fortalt inngående om den fine, nye stevnehallen som ble oppført av våre brødre i South Auckland i New Zealand; den første stevnehallen i Norge, som ligger slik til at den kan bli brukt av omkring halvparten av forkynnerne i landet; den sjette stevnehallen i Japan, som ble satt opp ved hjelp av tilt-up-metoden, det vil si at betongveggene ble støpt på plassen og deretter heist opp og satt på plass ved hjelp av en kran; den nye hallen i den nest største byen i Portugal, som har rikelig med faste sitteplasser og i tillegg muligheter for ekstra sitteplasser, noe som gjør at det kan holdes områdestevner der; et kompleks av fire Rikets saler i Zakarpatskaja i det sørlige Ukraina med vegger som kan skyves til side, slik at man også kan bruke bygget som stevnehall; stevnehallen på Trinidad, som var så sårt tiltrengt at den ble brukt til ni stevner før byggearbeidet var fullført; stevnehallen med åpne vegger i Sinamoga på Vest-Samoa, som ble oppført på ti dager ved hjelp av internasjonalt samarbeid; den forholdsvis lille stevnehallen i Betlehem i Israel, som ble en realitet da brødrene kjøpte rettighetene til å bygge en ny etasje på en eksisterende bygning som nettopp var ferdig, og fikk tillatelse til å sette i gang med arbeidet; den nye stevnehallen på den italienske øya Sardinia, hvor det også er mulig å arrangere områdestevner; stevnehallen i Prato i Italia, som er blitt utvidet slik at man også kan holde områdestevner der; den femte stevnehallen i Colombia, som også vil være til stor nytte for de over 8000 nye som ble døpt i året som gikk; den rommelige stevnehallen i Fransk Guyana, som sammen med fire Rikets saler som er utstyrt med leiligheter til spesialpionerer og misjonærer, ble bygd med assistanse fra 761 franske brødre som betalte reisen sin selv og kom dit i puljer helt fra Frankrike for å utføre arbeidet på bare to måneder.

Innvielser ved avdelingskontorene

Den store framgangen i tjenesten har også gjort det nødvendig å bygge nye og større avdelingskontorer. Noen av disse ble innviet i løpet av det siste tjenesteåret.

Canada

Den 25. september 1993 ble utvidelsene ved avdelingskontoret i Canada innviet. I tillegg til de gamle bygningene er det nå blitt oppført en stor, ny administrasjonsbygning, et toetasjes bygg på 60 × 60 meter som skal romme deler av trykkeriet og ekspedisjonsavdelingen, en ny boligbygning med plass til omkring 330 Betel-arbeidere og bygninger for forskjellige vedlikeholdsavdelinger. To brødre i det styrende råd, Milton Henschel og John Barr, var noen av de mange gjestene ved innvielsen som hadde tjent Jehova i en årrekke.

Hvorfor fant denne utvidelsen sted? Avdelingskontoret i Canada fører tilsyn med forkynnelsen av det gode budskap i et enormt område som strekker seg 5100 kilometer fra øst til vest og går fra St. Lawrence-elven og De store sjøene i sør til Arktis i nord. Dette er et av de største landene i verden. Siden 1981, da avdelingskontoret ble flyttet til Halton Hills, der det nå ligger, hadde det vært en økning i antall Jehovas vitner der i landet på 59 prosent. Det var nødvendig med større plass på avdelingskontoret for å kunne ta seg av denne voksende skaren. Selv om det gode budskap er blitt forkynt i Canada i omkring 110 år, har dette arbeidet nådd nye høyder i den senere tid, etter hvert som man har rettet spesiell oppmerksomhet mot fremmedspråklige grupper. Det finnes nå så mange fremmedspråklige menigheter at det regelmessig kan holdes møter på et titall språk i tillegg til engelsk og fransk.

Tahiti

Den 11. desember 1993 ble det innviet et nytt og vakkert avdelingskontor på Tahiti, som ligger midt ute i det sørlige Stillehavet. Milton Henschel, som er medlem av det styrende råd, talte under innvielsesprogrammet og minnet de tilstedeværende om at det ikke var den vakre bygningen, men det den skulle brukes til, som hadde størst betydning.

Oppføringen av et slikt bygg ved hjelp av frivillige bidrag og dugnadsarbeid var naturlig nok godt stoff for pressen, og fjernsynet hadde en reportasje fra innvielsen i sin internasjonale nyhetssending. I 1931, 62 år tidligere, hadde Sydney Shepherd, som var et av Jehovas vitner, kommet til Tahiti og gjort seg store anstrengelser for å forkynne budskapet. Etter ham kom Frank Dewar, men ingen av dem fikk tillatelse til å bli der særlig lenge. I dag er det imidlertid over 1700 Jehovas vitner på Tahiti og andre øyer i Fransk Polynesia.

Vest-Samoa

Innsamlingen av nasjonenes kostelige skatter foregår ikke bare i de store nasjonene. Den har også nådd de små øygruppene i det enorme Stillehavet. Siden arbeidet for alvor tok til på disse stedene i 1950-årene, har 26 misjonærer fra Gilead-skolen og 24 andre misjonærer og spesialpionerer fra utlandet tjent i de fem landene som avdelingskontoret i Vest-Samoa fører tilsyn med. De 650 forkynnerne som nå tjener på disse avsidesliggende øyene, er et synlig vitnesbyrd om at arbeidet til misjonærene og spesialpionerene har båret frukt. For rundt fem år siden oppstod det et stort behov for et nytt avdelingskontor. Hvorfor det?

I tillegg til at det fantes brødre spredt omkring på de 59 bebodde øyene som avdelingskontoret førte tilsyn med, var det blitt opprettet menigheter i de store innvandrersamfunnene i Australia, New Zealand og California og på Hawaii som brukte de språkene som tales på stillehavsøyene. Selv om disse forkynnerne er få, er det viktig at de får åndelig føde. (Jes. 42: 10, 12) Jehova har omsorg for sitt folk uansett hvor de holder til. Det styrende råd har den samme holdningen og har derfor arbeidet for å forbedre oversettelsen av litteratur til de fire polynesiske språkene som snakkes på disse øyene, nemlig samoansk, tokelauisk, tongansk og tuvalsk. Brødre og søstre har fått opplæring i oversetting og korrekturlesing og i ombrekking av publikasjoner på datamaskin.

Selv om publikasjonene på slike språk har et lite opplag, trengs det like mye arbeid, like mange oversettere og like god plass for å oversette litteraturen til disse språkene, som det trengs for å oversette litteraturen til språk som blir snakket av millioner av mennesker. I 1990 begynte det virkelig å bli trangt om plassen på det gamle avdelingskontoret (et ombygd misjonærhjem). Det var nødvendig å få en mye større bygning, og det styrende råd gav tillatelse til prosjektet.

Men hvordan skulle man få utført byggearbeidet? Vanligvis er husene i Samoa bygd av lokale byggematerialer. De har ingen vegger, men taket blir holdt oppe av påler. De fleste av de lokale brødrene er derfor fullstendig ukjent med de byggemetodene som blir brukt for å oppføre et moderne avdelingskontor.

Brødre fra en rekke land var med på å løse problemet. Byggeavdelingen i Brooklyn og det regionale prosjekteringskontoret i Australia stod for planleggingsarbeidet og tegnet en bygning som kunne motstå både jordskjelv og virvelstormer. I løpet av tre og et halvt år sørget 44 internasjonale tjenere og 69 internasjonale dugnadsarbeidere for den nødvendige fagkunnskap ved byggingen. De lærte ikke bare opp 38 lokale brødre og søstre som arbeidet på prosjektet på heltid, og en lang rekke deltidsarbeidere, men de hjalp også til med å øke åndeligheten i de lokale menighetene. Den erfaring og de fagkunnskaper lokale brødre tilegnet seg i løpet av dette byggeprosjektet, har allerede vært til hjelp for dem ved byggingen av Rikets saler.

Innvielsen ble holdt den 20. november 1993. John Barr i det styrende råd holdt innvielsestalen. Alle som var til stede, sluttet seg begeistret til den resolusjonen som gikk ut på at avdelingskontoret skulle vies tjenesten for Jehova.

Tyskland

Den største utvidelsen som ble fullført i løpet av tjenesteåret 1994, var den i Selters/Taunus i Tyskland. Innvielsen der markerte avslutningen på et prosjekt som hadde pågått i tre og et halvt år. Over 18 600 frivillige hadde hjulpet til med å mer enn doble størrelsen på det som allerede på forhånd var Selskapets største avdelingskontor med trykkeri.

Fire medlemmer av det styrende råd var til stede ved innvielsesprogrammet 14. og 15. mai. Det var Carey Barber, Milton Henschel, Karl Klein og Daniel Sydlik. Blant gjestene var folk fra 55 nasjoner. Bror Barber sa i sin tale at forandringene i Øst-Europa hadde gitt brødrene større frihet. «Men det ville ha vært umulig for dem å tilveiebringe all den litteraturen og alle de bladene som trengs» for å stille folks åndelige hunger, forklarte han. «Derfor skaffer avdelingskontoret i Tyskland litteraturen, slik at de kan konsentrere seg om forkynnelsesarbeidet.» Hvor passende var det ikke da at mange av gjestene ved innvielsen kom fra land i Øst-Europa! De var svært glad for å kunne besøke det tyske avdelingskontoret og blant annet få se bokbinderiet og den store, nye offsetpressen i virksomhet. Utvidelsen vil sette Tyskland i stand til å trykke opptil 1,6 millioner blad og 80 000 bøker om dagen. Allerede nå trykker man her litteratur på 42 språk for 58 land.

Det var bare 3658 som kunne få være til stede under innvielsesprogrammet på avdelingskontoret på lørdagen. Alle Jehovas vitner i Tyskland hadde imidlertid bidratt til byggingen på en eller annen måte, og alle ville gjerne nyte godt av dette åndelig oppbyggende arrangementet. Søndag fortsatte derfor programmet på Betel og på seks idrettsstadioner rundt om i landet, og da var 177 902 med på å lovprise og takke Jehova. Bror Sydlik gav uttrykk for hva mange følte, da han sa: «Dette har vært den største av alle innvielser. Vi vil huske den i lang, lang tid framover.»

Andre byggeprosjekter

Byggearbeidet ved hovedkontoret i New York fortsetter å gå raskt framover. Det gjelder både i Brooklyn og ved Patterson og Wallkill. For tiden tar over 1040 brødre og søstre del i byggearbeidet på disse stedene. Vi håper at Gilead-skolen skal kunne flytte ut til Vakttårnets undervisningssenter ved Patterson innen mars 1995.

Selskapet har også et kontor i Tsjekkia. En ny, tietasjes bygning i Praha som er blitt gitt til Selskapet, er blitt pusset opp og tatt i bruk som Betel-hjem og kontor. Et nyoppført kompleks med en Rikets sal og et misjonærhjem i Maseru i Lesotho inneholder et kontor og et litteraturlager.

Da det ble nødvendig å bygge tre nye misjonærhjem på Salomonøyene, ble det gjort ved hjelp av internasjonalt samarbeid. Grupper av brødre i Australia prefabrikkerte noen av de viktigste delene av bygget. Avdelingskontoret samlet deretter alt for å sende det til Salomonøyene. I mellomtiden gjorde brødrene på Salomonøyene tomtene byggeklare og hogg over 40 tonn tømmer som de bar ut av skogen med hendene. Det hele var akkurat klart da 96 brødre fra Australia, New Zealand og Hawaii, som stilte opp gratis og betalte flybilletten sin selv, kom for å hjelpe til med selve byggearbeidet. De tre misjonærhjemmene, som lå på to forskjellige øyer, ble ferdige i løpet av bare tre uker.

Det ble også gjort mye i tjenesteåret som gikk, for å fullføre arbeidet på avdelingskontorene i Sør-Korea, Ecuador og Surinam og på Taiwan og Sri Lanka. Dessuten er det mange andre prosjekter under utførelse. Det pågår omfattende byggearbeid ved avdelingskontoret i Mexico (se sidene 244 og 245), Spania, Den dominikanske republikken, Australia, Sierra Leone, Irland, Nicaragua, Paraguay, Peru og Ny-Caledonia og på Madagaskar og Jamaica. Etter mange forsinkelser på grunn av motstand går det fint framover med byggingen av et nytt og større avdelingskontor i Louviers i Frankrike. I nærheten av St. Petersburg i Russland arbeider over 300 dugnadsarbeidere — fra Skandinavia så vel som fra alle deler av det tidligere Sovjetunionen — hardt for å få ferdig et administrasjonssenter for Jehovas vitners religiøse organisasjon i Russland.

Det pågår også mye byggearbeid i det sørlige Afrika. For tiden bygges det ved avdelingskontorene i Sør-Afrika, Kenya, Mosambik og Zaïre og på Madagaskar. Brødrene i Sør-Afrika er i en slik situasjon at de kan levere bygningsmaterialer og utstyr til flere av disse avdelingskontorene. Av den grunn har Betel i Sør-Afrika store avdelinger som tar hånd om innkjøp, utførsel og transport for å dekke behovene der i landet og i andre land.

I Japan arbeider man nå med planleggingen og prosjekteringen av et 13 etasjer høyt nybygg ved avdelingskontoret. I Cesário Lange i Brasil holder man på med utvidelser ved avdelingskontoret, og man forbereder også byggingen av et kontor, et lager og et boligbygg i São Paulo. Dessuten er det en rekke andre prosjekter som befinner seg på forskjellige planleggingsstadier og vil bidra til å dekke de åndelige behovene til den store skare som tar imot den sanne tilbedelse.

Hvordan er alt dette mulig? Ved hjelp av Jehovas ånd. Jehovas folk — både de som har svært lite materielt sett, og de som har mer — reagerer positivt på åndens virksomhet og gir gavmildt av seg selv og sine materielle midler for å fremme Rikets interesser. Og hvor stor glede opplever de ikke når de ser at resultatene vitner om Jehovas velsignelse!

[Bilder på side 6]

De siste fem årene er det 1 514 287 som er blitt døpt og dermed har gitt seg til kjenne som Jehovas vitner

[Bilder på sidene 12 og 13]

På de internasjonale stevnene «Opplært av Gud» kunne man glede seg over et hyggelig fellesskap

1. Hongkong, 2. Filippinene, 3. Kenya, 4. Chile, 5. Colombia, 6, 7. Sør-Afrika

[Bilder på side 14]

Det ble raskt ordnet med nødhjelp til Jehovas vitner i Rwanda

[Bilder på side 21]

Stevnehallen i Strängnäs i Sverige, som kan romme 10 000 i hovedsalen

[Bilder på side 27]

Nye avdelingskontorer (med urviserne, fra det øverste bildet): Canada, Vest-Samoa, Tahiti og Tyskland (med den nyeste trykkpressen)