Romania

Bibelen har forutsagt at forfølgelsen av de sanne kristne skulle nå et klimaks i de siste dager. (1. Mos. 3: 15; Åp. 12: 13, 17) Romania er et land hvor denne forutsigelsen har fått en bemerkelsesverdig oppfyllelse. Men som denne beretningen viser, har ikke Jehovas vitner i Romania latt noe få slokke sannhetens flamme, som brenner kraftig i Guds folks hjerter. (Jer. 20: 9) Nei, de har anbefalt seg selv «som Guds tjenere — ved å utholde mye, ved trengsler, ved nødssituasjoner, ved vanskeligheter, ved slag, ved fengsler». (2. Kor. 6: 4, 5) Måtte deres ulastelighet oppmuntre alle som ønsker å vandre med Gud nå i denne vanskelige tiden.

Året 1914 markerte begynnelsen på den mest ustabile epoke i menneskenes historie. I mange europeiske land viste den seg å bli en tid med hensynsløse diktatorer, ekstreme politiske ideologier og forferdelig nedslakting. Romania befant seg midt oppe i det hele, og det rumenske folk ble utsatt for mye vondt. Det gjorde også de som i lydighet mot Jesus Kristus var fast bestemt på å gi «Gud de ting som Guds er», og å avholde seg fra å tilbe staten. — Matt. 22: 21.

Før 1945 tok både prester som tilhørte den rumensk-ortodokse kirke, og prester som tilhørte den romersk-katolske kirke, ledelsen i angrepet på Jehovas folk. Det gjorde de fra talerstolen og ved å danne et komplott med politikere og politifolk og påvirke dem til å gripe inn overfor Jehovas vitner. Den neste bølgen med forfølgelse kom fra kommunistene, som fortsatte sin brutale og systematiske forfølgelseskampanje i nesten 40 år.

Hvorfor har det gode budskap hatt framgang under slike undertrykkende forhold? Bare fordi Jesus har holdt sitt løfte: «Se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» (Matt. 28: 20) La oss nå gå omkring 100 år tilbake i tiden, da de første Rikets såkorn ble sådd i den jorden som i dag kalles Øst-Europa.

Rumenere kommer tilbake til sitt land

I 1891 besøkte bibelstudenten Charles Taze Russell deler av Øst-Europa på en foredragsreise. Men han var litt skuffet over resultatene. «Vi fant ingen grobunn eller lydhørhet for sannheten,» skrev han. Men i Romania skulle situasjonen snart komme til å forandre seg. Bror Russell selv spilte en viktig rolle når det gjaldt å få i gang arbeidet der, men på en indirekte måte. Hvordan ble det gjort?

Mot slutten av 1800-tallet førte de sosiale og økonomiske forholdene i Romania til at mange prøvde å få seg arbeid andre steder, blant annet i USA. For noen gav flyttingen mer enn materiell vinning — den gav dem også nøyaktig kunnskap om Bibelens sannhet. Slik var det med Károly Szabó og József Kiss, to åndeligsinnete menn som overvar mange av Russells foredrag.

Bror Russell forstod at de to mennene var oppriktig interessert i Bibelen, og han henvendte seg til dem. I samtalens løp oppmuntret han Károly og József til å vurdere muligheten for å reise tilbake til Romania med tanke på å gjøre slektninger og venner kjent med Rikets budskap. Begge to syntes det var en god idé, og i 1911 drog de tilbake til det nåværende Romania, hvor de slo seg ned i byen Târgu Mureş i Transilvania.

På vei hjem til sitt hjemland bad bror Szabó til Jehova om at en eller annen i familien hans måtte ta imot sannheten. Da han kom fram, handlet han i samsvar med det han hadde bedt om, ved å forkynne for slektningene sine. Én av dem var hans niese Zsuzsanna Enyedi, som til tross for at hun var katolikk, lot ham få bo hos seg. Zsuzsannas mann var gartner, og Zsuzsanna solgte blomster på torget.

Hun gikk til messe hver morgen før hun begynte å arbeide, og hver kveld, etter at familien hadde lagt seg, gikk hun ut i hagen for å be. Károly la merke til dette, og en kveld gikk han ut til henne i hagen, la hånden forsiktig på skulderen hennes og sa: «Zsuzsanna, du har et oppriktig hjerte. Du kommer til å finne sannheten.» Som denne oppriktige kvinnens onkel hadde sagt, tok hun imot Rikets budskap, og hun ble den første i Târgu Mureş som innviet sitt liv til Jehova. Hun forble trofast til hun døde, 87 år gammel.

Bror Szabó forkynte også for Sándor Józsa, en ung mann som arbeidet for familien Enyedi. Sándor var til stede på alle de møtene som de to brødrene holdt, og han lærte fort. Denne 18-åringen begynte faktisk snart å forkynne og holde fine bibelske foredrag i hjembyen Sărăţeni, som ligger i Mureş fylke. Med tiden skulle hans «anbefalingsbrev» komme til å omfatte 6 ektepar og 24 barn — 13 jenter og 11 gutter. — 2. Kor. 3: 1, 2.

Bror Kiss og bror Szabó forkynte først i Târgu Mureş og siden i hele Transilvania. I Dumbrava kommune, tre mil fra Cluj-Napoca, traff de en baptist som het Vasile Costea. Vasile var en kortvokst, energisk mann som studerte Bibelen med stor iver. Han forstod ikke riktig dette med Kristi tusenårsrike og lyttet oppmerksomt når József og Károly forklarte Skriftene for ham. Etter at Vasile, som også kunne ungarsk, var blitt døpt, avla han et grundig vitnesbyrd for både rumenere og ungarere i sitt fylke. Senere ble han kolportør (pioner, eller heltidsforkynner), noe han var helt til sin død.

Bror Szabó brakte også det gode budskap med seg til Satu Mare, en by helt nordvest i Romania. Der traff han Paraschiva Kalmár, en gudfryktig kvinne som straks tok imot sannheten. Paraschiva lærte sine ni barn å elske Jehova. I dag er det Jehovas vitner i fem generasjoner i hennes familie!

En annen rumener som lærte sannheten å kjenne i USA, og som vendte tilbake til Romania før den første verdenskrig, var Alexa Romocea. Alexa drog tilbake til sin hjemby, Benesat, i det nordvestlige Transilvania. Snart begynte en liten gruppe av bibelstudenter, som Jehovas vitner da var kjent som, å komme sammen i dette området. Gruppen bestod blant andre av Alexas nevøer, Elek og Gavrilă Romocea. Også i Alexas store familie er det i dag Jehovas vitner i fem generasjoner.

Elek ble utsatt for voldsom forfølgelse på grunn av sin kristne nøytralitet og emigrerte til USA, hvor han overvar et spesielt stevne som bibelstudentene holdt i Cedar Point i Ohio i 1922. Han fikk faktisk det privilegium å tjene som tolk for de rumensktalende tilhørerne. Gavrilă ble værende i Romania og samarbeidet med bror Szabó og bror Kiss når de forkynte i Transilvania og besøkte nye menigheter og grupper. Senere tjente han ved landets første avdelingskontor.

En rumener som het Emanoil Chinţa, ble under den første verdenskrig arrestert og sendt til et militærfengsel i Italia, langt hjemmefra. Der traff han noen blant bibelstudentene som var blitt fengslet fordi de nektet å bære våpen. Emanoil reagerte positivt på det bibelske budskapet de forkynte. Da han ble løslatt i 1919, vendte han hjem til Baia Mare i Maramureş fylke. Han forkynte nidkjært det gode budskap og bidrog til at det kunne opprettes enda en gruppe av bibelstudenter.

Som følge av den iver og den selvoppofrende ånd som ble vist både av de første pionerene som forkynte det gode budskap, og av dem som reagerte positivt på budskapet, steg tallet på forkynnere, og det dukket stadig opp nye grupper av bibelstudenter i landet. Ja, i 1919 — bare åtte år etter at Károly Szabó og József Kiss hadde vendt tilbake til Romania — var det over 1700 Rikets forkynnere og interesserte som ble organisert i 150 klasser av bibelstudenter — nå kalt grupper eller menigheter. Bror Kiss tjente som pioner i sitt hjemland helt til han døde i en alder av 86 år. Bror Szabó reiste tilbake til USA i 1924 for å koordinere arbeidet i det ungarske distriktet der.

Framstilling av åndelig føde

Det trykte ord spilte en viktig rolle når det gjaldt å utbre Rikets budskap og sørge for føde til dem som sultet åndelig sett. For at de skulle få dekket sitt behov for åndelig føde, ordnet brødrene med at litteraturen ble trykt lokalt av kommersielle trykkerier. I begynnelsen av 1914 trykket et privat trykkeri i Târgu Mureş som het Oglinda (Speil), en 16-siders, månedlig utgave av Vagt-Taarnet — Forkynder af Kristi Nærværelse foruten bøker og traktater — alt på ungarsk.

I 1916 begynte man å trykke rumensk litteratur på lokale trykkpresser. Det gjaldt for eksempel brosjyren Tabernakel-Skygger af de bedre Ofre, et åttesiders blad med utvalgte artikler fra Vagt-Taarnet, boken Daglig himmelsk manna for Troens egne (nå Gransk Skriftene daglig) og en Daggry-sangbog. Fra og med 1918 ble en rumensk utgave av Vagt-Taarnet og Forkynder af Kristi Nærværelse og traktaten Ekko fra Talerstolen, som kom ut én gang i måneden og fryktløst avslørte falsk religion, trykt på et trykkeri i Detroit i Michigan i USA og sendt til Romania.

Ettersom det gikk fint framover med forkynnelsen av det gode budskap, fikk Jacob B. Sima, en bibelstudent med rumensk bakgrunn, i oppdrag å koordinere arbeidet og få det juridisk anerkjent. Kort tid etter at Sima kom til Cluj-Napoca i 1920, møtte han Károly Szabó og deretter József Kiss. Først prøvde de å finne et egnet hus i Cluj-Napoca som kunne tjene som avdelingskontor. Men det var boligmangel, så brødrene opprettet et midlertidig kontor i leiligheten til en bror. Det første offisielle avdelingskontoret for Selskapet Vakttårnet ble således opprettet i april 1920. En tid førte avdelingskontoret i Romania også tilsyn med arbeidet i Albania, Bulgaria, Ungarn og det tidligere Jugoslavia.

På den tiden gjorde revolusjonens vinder over Balkan seg mer og mer gjeldende i Romania. Foruten de politiske urolighetene spredte antisemittismen seg som ild i tørt gress, særlig ved universitetene, og studenter i mange byer fikk i stand voldsomme opptøyer. Myndighetene reagerte med å forby offentlige sammenkomster. Selv om kolportørene ikke hadde noe med urolighetene å gjøre, ble minst 20 av dem arrestert og brutalt behandlet, og litteraturen deres ble beslaglagt.

Brødrene fortsatte ikke desto mindre å forkynne med iver i distriktet, og behovet for litteratur ble stadig større. Men kommersiell trykking var blitt dyrt, så avdelingskontoret undersøkte andre muligheter. Akkurat da var det trykkeriet i Regina Maria-gaten 36 i Cluj-Napoca, som brødrene allerede benyttet, til salgs. Etter å ha innhentet tillatelse fra hovedkontoret kjøpte avdelingskontoret denne ideelle eiendommen, som omfattet to bygninger — den ene på fire etasjer og den andre på to.

Det kom dugnadsarbeidere helt fra byene Baia Mare, Bistriţa og Rodna for å pusse opp bygningene, og arbeidet begynte i mars 1924. Mange brødre solgte personlige eiendeler for å kunne gi bidrag til prosjektet, og andre bidrog med mat og byggematerialer. De transporterte mange av disse tingene i spesielle vesker, desagi, som de kunne slenge over skulderen eller frakte på hesteryggen.

For å oppgradere trykkeriet kjøpte avdelingskontoret blant annet tre linotypemaskiner (settemaskiner), to flattrykkpresser, én rotasjonspresse og dessuten en automatisk falsemaskin og en maskin som gjorde det mulig å lage gulldekor. Med dette utstyret satte trykkeriet snart en ny standard for trykkvalitet i landet.

Av de åtte medlemmene av Betel-familien var det én som førte tilsyn med de 40 trykkeriarbeiderne i trykkeriet som arbeidet i tre skift. Disse var ikke Jehovas vitner. Produksjonsrapporten for 1924, det første driftsåret, viser at de arbeidet hardt. Det ble trykt 226 075 bøker, 100 000 brosjyrer og 175 000 blad, og denne litteraturen ble framstilt både på rumensk og ungarsk. Blant de bøkene som ble trykt, var Guds Harpe, et hjelpemiddel til bibelstudium, og Tidsaldrenes Plan, det første av de sju bindene av Studier i Skriften.

Etter to år med forberedende arbeid trykket avdelingskontoret også en rumensk utgave av Tekstbok til Skabelsens Fotodrama. Som navnet tilsier, var tekstboken basert på «Skapelsens Fotodrama» — et foredrag med framvisning av håndkolorerte lysbilder og levende bilder synkronisert med lyd. Forsamlingen ble tatt med fra jordens skapelse helt fram til slutten av Kristi tusenårige rike. Tekstboken var riktignok ikke like livaktig som selve fotodramaet, men den inneholdt 400 trykte bilder og dessuten korte leksjoner om læremessige, historiske og vitenskapelige spørsmål — noe som gav mange lesere lyst til å undersøke Bibelen nærmere.

Flere bibelstudiegrupper

«Forkynn, forkynn, forkynn om Kongen og hans rike!» oppfordret Joseph Rutherford på stevnet i Cedar Point i Ohio i 1922. Denne oppildnende oppfordringen begeistret Guds folk verden over, og den fikk dem til å gå på med enda større nidkjærhet. I Romania forkynte brødrene det gode budskap i nye distrikter og gjorde mange flere disipler.

Hvordan studerte de nye Bibelen den gangen? De deltok i det man kalte Berøa-studier. Det var ferdiglagde spørsmål, og det trykte materialet til leksjonene var hentet fra forskjellige publikasjoner, som kunne bestilles på postordre. Studieplanen stod i Vagttaarnet. De som var kommet lenger i sitt studium, kunne også dra nytte av «Internasjonale søndagsskoleleksjoner», som hjalp dem til å bli lærere i Guds Ord.

Representanter fra avdelingskontoret besøkte studiegruppene, holdt foredrag og gav andre former for åndelig hjelp. Men hyrdearbeid og undervisning ble utført av pilegrimer, reisende tilsynsmenn som vi ville ha kalt dem i dag. I 1921 var det seks pilegrimer, og bare to år senere var det åtte. Disse nidkjære arbeiderne arrangerte møter i mange hundre byer og landsbyer og talte for titusener av åndelig sultne mennesker.

To av disse pilegrimene var Emanoil Chinţa som er omtalt tidligere, og Onisim Filipoiu. En gang bror Chinţa holdt et foredrag i Bukovina, en av regionene i nord, var det mange adventister og baptister blant tilhørerne, og noen av dem reagerte positivt på sannheten. Senere ble de to brødrene sendt til Bucureşti, hvor de hjalp enda flere til å få nøyaktig kunnskap om Guds Ord. En mann gav uttrykk for sin takknemlighet i et brev på denne måten: «Jeg takker Gud for at han har sendt brødrene Emanoil og Onisim. De har måttet gjøre seg store anstrengelser for å overbevise og opplyse meg. Herren kommer til å gjøre et stort arbeid i denne byen, men vi må være tålmodige.»

I 1920 arrangerte brødrene de første stevnene — et i byen Brebi i Sălaj fylke og et i byen Ocna Dejului i Cluj fylke. Begge disse stedene var det mulig å komme til med tog, og forkynnere og interesserte på stedet sørget for losji. Det kom omkring 500 stevnedeltakere fra alle kanter av landet, og de avla et utmerket vitnesbyrd ved sin gode oppførsel.

Den raske økningen i antall Rikets forkynnere fant imidlertid ikke sted uten motstand. Helt fra begynnelsen av den første verdenskrig begynte religiøse og politiske elementer å forfølge brødrene.

Fiender utnytter krigsfeberen

De politiske myndigheter hadde som følge av nasjonalisme og påvirkning fra presteskapet ingen sympati for dem som ikke samlet seg om flagget og ikke var villig til å drepe for landet. Så da den første verdenskrig brøt ut, var det mange brødre som ble arrestert og dømt. Noen ble til og med henrettet. Blant dem var Ioan Rus, som var nygift og kom fra landsbyen Petreştii de Mijloc, sør for Cluj-Napoca.

Ioans grandnevø Daniel forteller: «I 1914 ble Ioan Rus innkalt til militærtjeneste. Fordi han nektet å gå i krig, ble han tatt med til Bucureşti og dømt til døden. Før han ble henrettet, ble han tvunget til å grave sin egen grav og stille seg ved siden av den foran en eksekusjonspelotong. Den offiseren som hadde kommandoen, lot Ioan si noen siste ord. Han valgte å be en bønn høyt. Soldatene ble rørt da de hørte Ioans bønn, og de ville ikke henrette ham. Offiseren tok da én av mennene til side og lovte ham tre måneders permisjon med lønn hvis han skjøt fangen. Mannen godtok tilbudet og fikk sin permisjon.»

I 1916 ble bror Kiss og bror Szabó også arrestert, men de fikk fem års fengselsstraff. De ble ansett for å være «farlige» og ble holdt i isolasjon i 18 måneder i et strengt bevoktet fengsel i byen Aiud. På hvilken måte var de «farlige»? Ifølge dommeren hadde de «forkynt læresetninger som var annerledes enn de som var offisielt anerkjent». De ble ikke bare fengslet fordi de nektet å drepe, men rett og slett fordi de underviste i bibelske sannheter som var i strid med den tradisjonelle teologi.

Fra fengselet skrev de to mennene til menighetene og gruppene for å oppmuntre brødrene. I ett av brevene stod det blant annet: «Vi vil uttrykke vår glede over at vår gode, himmelske Far, som vi må takke, prise og ære, har latt lyset fra Vagt-Taarnet skinne. Vi tror at våre brødre setter pris på Vagt-Taarnet og vokter det som et stearinlys som blafrer i vinden.» Begge ble løslatt i 1919 — akkurat i tide til å hjelpe til med opprettelsen av avdelingskontoret året etter.

Motstanden fra presteskapet intensiveres

Den første verdenskrig endte i 1918, men presteskapet fortsatte å motarbeide Guds folk. Én prest gikk offentlig ut og kritiserte bibelstudentenes syn på læren om en udødelig sjel og på Marias rolle. «[Bibelstudentenes] lengsel etter et bedre liv på jorden driver dem til vanvidd,» skrev han. «De hevder at vi alle er brødre og søstre, og at folk av alle nasjonaliteter er like.» Så beklaget han seg over at det var vanskelig å saksøke bibelstudentene fordi de ’foregav å være sannhetselskende, religiøse, fredsommelige og ydmyke’.

I 1921 skrev prestene i Bukovina til innenriksdepartementet og justisdepartementet og bad om at bibelstudentenes arbeid måtte bli forbudt. Ja, sinte prester i praktisk talt alle de områdene hvor sannheten hadde nådd ut, raste mot Guds folk. Katolikker, medlemmer av den rumensk-ortodokse kirke og andre kirkesamfunn iverksatte hatkampanjer som hisset enkeltpersoner og pøbelflokker til å angripe brødrene. Avdelingskontoret skrev i et brev til hovedkontoret: «Her i landet innehar prestene altfor mange offentlige verv, og vårt arbeid er til en viss grad prisgitt dem. Det ville ikke ha vært noe problem hvis de hadde fulgt loven, men de misbruker sin makt.»

Som svar på presteskapets mange klagemål tillot kirkedepartementet at det lokale politi fikk hindre Jehovas folk både i å forkynne og i å holde møter. På den måten ble politiet kirkens forlengede arm og arresterte brødre på grunnlag av den falske anklage at de forstyrret freden. Men loven var ikke klart definert, så de dommene brødrene fikk, varierte. Brødrenes gode oppførsel utgjorde også et problem. «Bibelstudentene kan ikke dømmes,» sa én dommer, «for de er ofte verdens fredeligste mennesker.»

Men forfølgelsen tiltok, og i slutten av 1926 ble Vagttaarnet forbudt. Dette stanset imidlertid ikke strømmen av åndelig føde — brødrene forandret bare bladets navn! Fra 1. januar 1927 ble bladet kalt «Høsten». Så fikk det navnet «Bibelens lys», og til slutt ble det kalt «Daggry». Den ungarske utgaven fikk navnet «Kristen pilegrim», så «Evangelium» og til slutt «Bladet for dem som tror på Kristi blod».

Omtrent på denne tiden ble sørgelig nok Jacob B. Sima troløs. I 1928 førte faktisk hans handlinger til at avdelingskontorets eiendom og alt utstyret der gikk tapt. Brødrene «er blitt spredt, og deres tro er i høy grad blitt svekket,» sies det i årboken for 1930 (engelsk). På grunn av denne urovekkende utviklingen ble tilsynet med arbeidet overført til avdelingskontoret i Tyskland i 1929 og senere til Selskapets mellomeuropeiske kontor i Bern i Sveits. Begge disse avdelingskontorene arbeidet gjennom et kontor som brødrene deretter opprettet i Bucureşti.

’Vær så snill — ikke brenn boken min!’

Dette var prøvelser som kom i tillegg til alt det andre, men trofaste brødre klarte likevel å reorganisere arbeidet og fortsatte å forkynne, til og med i nye distrikter. Den 24. august 1933 skrev det rumenske kontoret: «Folk hungrer etter sannheten. Våre brødre og søstre skriver til oss at når de er opptatt i forkynnelsesarbeidet, følger folk i landsbyene dem i flokk og følge fra dør til dør for å få høre mest mulig om sannheten.»

En gang ville en fattig kvinne gjerne ha en bok som ble tilbudt, og gav til og med et beskjedent bidrag til Rikets arbeid. Da landsbypresten fikk høre dette, gikk han rett hjem til kvinnen. «Gi meg den boken,» sa han, «slik at jeg kan kaste den på ilden!»

«Vær så snill, far, ikke brenn den,» tryglet kvinnen, «for den har gitt oss trøst, og den vil hjelpe oss til å utholde elendigheten!» Kvinnen nektet å gi fra seg boken.

En annen som satte stor pris på publikasjonene våre, var en hertuginne som hadde Jehovas vitner som tjenere. En dag sa hun til dem: «Dere er ikke lenger mine tjenere; dere er mine brødre!» I en annen landsby sa en bror til en gruppe nysgjerrige barn at han forkynte om Guds rike. Barna oppfordret så forbipasserende til å ta imot litteratur. «Bøkene handler om Gud,» fortalte de. Broren, som ble helt målløs av barnas begeistrede, spontane støtte, fikk snart levert all den litteraturen han hadde!

Nicu Palius, en mild og vennlig pioner, kom til Romania fra Hellas for å hjelpe til med arbeidet. Etter at han hadde tjent i Bucureşti, flyttet han til Galaţi, en viktig elvehavn langs Donau. I slutten av 1933 skrev Nicu: «Jeg forkynte nesten to og en halv måned blant rumenerne, og Jehova Gud gav meg mange velsignelser — selv om jeg ikke kunne språket. Etterpå forkynte jeg blant grekerne og armenerne, og med Herrens hjelp besøkte jeg 20 byer. Grekerne reagerte spesielt positivt på budskapet.»

Ja, til tross for presteskapets hatkampanje var det mange oppriktige mennesker som ønsket å høre det gode budskap. Blant dem var en borgermester som formelig slukte en rekke brosjyrer og senere fortalte at han ivrig ventet på den nye verden. I en annen by spurte en mann etter mange eksemplarer av publikasjonene våre og lovte å distribuere dem til alle som var villig til å lese dem.

Arbeidet reorganiseres

I 1930, to år etter at Sima hadde vist seg troløs, ble Martin Magyarosi utnevnt til å føre tilsyn med arbeidet. Han var rumener av ungarsk herkomst fra Bistriţa i Transilvania. Etter seks ukers opplæring ved avdelingskontoret i Tyskland opprettet bror Magyarosi et kontor i Bucureşti. Kort tid senere ble den rumenske utgaven av Vagttaarnet, som midlertidig var blitt utgitt i Østerrike og Tyskland, igjen trykt i Romania, denne gangen av et forlag i Bucureşti som het «Den gylne bok».

I 1933 fikk brødrene etter store anstrengelser opprettet et nytt juridisk selskap — Jehovas vitners bibel- og traktatselskap. Dette selskapets adresse var Crişana-gaten 33 i Bucureşti. Men på grunn av motstand fra religiøst og politisk hold ble det bare registrert som et forretningsselskap.

Disse anstrengelsene bidrog ikke desto mindre til fornyet tillit og til at det gikk framover med forkynnelsesarbeidet. Mange forkynnere begynte til og med i pionertjenesten, og andre økte sin virksomhet, særlig om vinteren da folk i landdistriktene hadde bedre tid. Brødrene hørte også på bibelske foredrag fra utlandet som ble sendt over radioen. Disse foredragene var spesielt nyttige for dem som ikke kom på møtene fordi de var redd for naboene eller presten. Vakttårnet inneholdt programtider, foredragstitler og radiofrekvenser.

Noe annet som bidrog til at det gode budskap hadde framgang, var reisegrammofonene, som ble framstilt av Jehovas organisasjon. I 1930-årene kunne menigheter og enkeltpersoner bestille både disse og grammofonplater med bibelske foredrag. Foredragene oppmuntret «ikke bare brødrene, men også de familiene som hadde grammofoner, og som var glad i sannheten,» stod det i en opplysning i Bulletin (nå Vår tjeneste for Riket).

Ytterligere prøvelser innenfra

I 1920- og 1930-årene fikk brødrene økt forståelse av Guds Ord og av hvor viktig det er at den enkelte kristne forkynner om sannheten. Et strålende nytt lys kom i 1931, da bibelstudentene antok navnet Jehovas vitner. Dette bibelske navnet er ikke bare en benevnelse, for det betegner at de som bærer det, både forsvarer og forkynner Jehovas stilling som Den Allmektige Gud. (Jes. 43: 10—12) De blant bibelstudentene som vegret seg for å forkynne, tok anstøt av denne utviklingen og forlot organisasjonen. Noen ble til og med frafalne og antok navnet millennister. Ville de lojales tro være sterk nok til å tåle en slik prøve? Ville de fortsette å utføre sitt forkynnelsesoppdrag trass i motstand fra både presteskapet og de frafalne?

Selv om det var noen som gav etter for presset, var det mange som trofast og nidkjært fortsatte å tjene Jehova. I en rapport fra 1931 stod det blant annet: «Det er omkring 2000 brødre i Romania, og i løpet av året har de trass i store vanskeligheter levert 5549 bøker og 39 811 brosjyrer.» Året etter gjorde brødrene det enda bedre, for da leverte de 55 632 bøker og brosjyrer til sammen.

Noen ganger virket forfølgelse mot sin hensikt. Alle brødrene i ett område bestemte seg for eksempel for at de som gruppe betraktet ville gjøre det offentlig kjent at de hadde forlatt «Babylon den store». (Åp. 18: 2, 4) I løpet av fem dager strømmet disse modige brødrene og søstrene til kommunehuset for å fylle ut papirer som viste at de var utmeldt av sitt tidligere kirkesamfunn.

Ledere i lokalsamfunnet var sjokkert, og den lokale presten var forferdet. Han sprang først til politistasjonen for å få hjelp, men det viste seg å være nytteløst. Så fór han tilbake til kommunehuset og anklaget notaren for å være kommunist fordi han hadde hjulpet brødrene med papirene deres. Notaren ble forarget og svarte skarpt at om folk i hele kommunen hadde kommet til ham, ville han ha hjulpet dem med å skaffe seg utmeldelsespapirer. På den måten ble presten stanset, og brødrene fikk sine papirer.

«Har du tenkt å skyte meg?»

Prestene raste mot Jehovas vitner i prekenene sine. De fortsatte også å legge press på myndighetene for å få nedlagt forbud mot arbeidet. Kirkedepartementet, presteskapets politiske redskap, gjorde naturligvis fortsatt bruk av politiet for å trakassere brødrene. En gang tvang en politimester og en politibetjent seg ulovlig inn i et hjem hvor det ble holdt kristne møter.

«La meg få se din skriftlige tillatelse til å holde religiøse møter,» sa politimesteren til verten, en bror som vi kan kalle George.

George, som visste at politimesteren sannsynligvis ikke hadde noen ransakingsordre, svarte: «Med hvilken myndighet har du kommet inn i mitt hjem?»

Det kunne ikke mannen svare på, så George bad ham om å gå. Motvillig gikk politimesteren mot døren. Men på vei ut bad han politibetjenten om å holde vakt foran utgangsdøren og arrestere George hvis han skulle finne på å forlate huset. Senere, da George var på vei ut, arresterte betjenten ham «i lovens navn».

«I lovens navn?» spurte George.

«Jeg har en arrestordre på deg,» bedyret han.

George var tidligere politimann og kjente loven, så han bad om å få se arrestordren. Men som George ante, hadde mannen ingen slik ordre. Siden han ikke klarte å arrestere George på lovlig måte, trodde han at han kunne skremme George ved å lade våpenet sitt.

«Har du tenkt å skyte meg?» spurte George.

«Nei,» svarte betjenten skarpt, «jeg er da ikke dum.»

«Men hvorfor ladet du våpenet ditt, da?» spurte George.

Nå skjønte mannen hvor tåpelig han hadde oppført seg, og han gikk. George ønsket ikke at noe slikt skulle skje igjen, så han saksøkte politisjefen for å ha trengt seg inn på privat eiendom uten tillatelse. Politisjefen ble overraskende nok avskjediget og dømt til å sitte 15 dager i fengsel.

En annen gang avla en eldre bror et fint vitnesbyrd i retten. Dommeren holdt to bøker som var utgitt av Jehovas vitner, i hånden. Han viftet med dem foran broren og sa at han var anklaget for å spre religiøs propaganda.

«Hvis du dømmer meg fordi jeg forkynner sannheten i Guds Ord,» svarte broren, «vil jeg ikke se på dette som en straff, men som en æresbevisning. Herren Jesus sa til sine etterfølgere at de skulle fryde seg når de ble forfulgt for rettferdighetens skyld, for det var slik profetene i gammel tid ble behandlet. Ja, Jesus selv ble forfulgt og til og med pælfestet, ikke fordi han hadde gjort noe galt, men fordi han hadde snakket om den sannhet han hadde fått fra Gud.»

Broren fortsatte: «Så hvis retten dømmer meg for å ha forkynt Jesu budskap om Guds rike ved hjelp av de to bøkene, vil den dømme en mann som ikke har gjort noen forbrytelse.» Dommeren frafalt tiltalen.

’Neppe noe sted arbeider brødrene under større vanskeligheter’

Etter 1929 falt prisene på jordbruksprodukter, arbeidsledigheten var stor, og det rådde politisk uro. Dette førte til at det raskt oppstod politiske ekstremistgrupper, blant andre fascistene. I 1930-årene kom dessuten Romania gradvis inn under Nazi-Tysklands innflytelsessfære. Denne utviklingen lovet ikke godt for Jehovas vitner. I årboken for 1936 stod det faktisk: «Neppe noe sted på jorden arbeider brødrene under større vanskeligheter enn i Romania.» Fra 1933 til 1939 ble det anlagt 530 rettssaker mot Jehovas vitner. Påtalemyndighetene nedla stadig påstand om at arbeidet skulle forbys, og at avdelingskontoret i Bucureşti skulle stenges.

Klokken 8.00 den 19. juni 1935 troppet politiet til slutt opp på avdelingskontoret med noe som viste seg å være en ulovlig ransakingsordre. De beslagla arkivmapper og over 12 000 brosjyrer og utplasserte en vakt. En bror kom seg imidlertid ut bakdøren og kontaktet en som både var advokat og senator. Denne velvillige mannen ringte de respektive myndigheter og sørget for at den ulovlige stengningen ble annullert, og at alle arkivmappene ble returnert. Men dette var bare en midlertidig utsettelse.

Den 21. april 1937 utstedte kirkedepartementet en kunngjøring som ble offentliggjort i lysningsbladet og i avisene. I kunngjøringen stod det at virksomheten til Jehovas vitner var strengt forbudt i Romania, at de som distribuerte eller leste deres litteratur, ville bli arrestert og straffet, og at litteraturen deres ville bli beslaglagt.

Brødrene anket avgjørelsen. Men den ansvarlige kirkeministeren, som visste at saken hans stod svakt, fikk utsatt saksbehandlingen tre ganger. Så, før den siste datoen for saksbehandlingen, erklærte kong Carol II Romania for å være et diktatur. I juni 1938 ble det utstedt en ny kunngjøring mot Jehovas vitner. Brødrene gikk på nytt til rettssak. De utferdiget også et offisielt skriv til kongen hvor de opplyste at Jehovas vitners publikasjoner hadde en oppdragende rolle, og at de ikke var statsfiendtlige eller forstyrret den offentlige ro og orden. Skrivet henviste også til en tidligere høyesterettsavgjørelse med hensyn til dette. Kongen sendte skrivet videre til kirkedepartementet. Hvordan gikk det? Den 2. august 1938 stengte og forseglet departementet avdelingskontoret i Bucureşti.

I denne vanskelige tiden ble en rekke brødre — til og med hele familier — arrestert og fengslet, noen ganger bare fordi de hadde sunget Rikets sanger hjemme i sin egen stue. Fengselsstraffenes lengde varierte fra tre måneder til to år. Men hvordan ble disse brødrene egentlig oppdaget? Mange ble spionert på av folk som lot seg påvirke av presteskapet. Spionene utgav seg for å være håndverkere, dørselgere og så videre.

Enhver som var i besittelse av noe av vår litteratur, ble også arrestert. En bror som arbeidet i skogen som tømmerhogger, hadde tatt med seg bibelen sin og årboken. En dag gjennomsøkte politiet alle arbeidernes personlige eiendeler og fant brorens litteratur. De arresterte ham og lot ham gå sammen med dem til fots de 20 milene til rettssalen, hvor han ble dømt til seks måneders fengsel. Fengslene var for øvrig overfylte, skitne og fulle av lus. Supper som for det meste bestod av vann, var det eneste fangene fikk å spise.

Den annen verdenskrig medfører flere vanskeligheter

Om morgenen den 1. september 1939 gikk tyske tropper til angrep på Polen, noe som utløste en annen global konflikt — en konflikt som skulle få alvorlige og langvarige følger for Romania. I sin streben etter makt besluttet Sovjetunionen og Tyskland, som hadde undertegnet en ikke-angrepspakt, å dele det østlige Europa mellom seg etter innflytelsesområder, og Romania ble delt opp som en kake. Ungarn tok det nordlige Transilvania, Sovjetunionen tok Bessarabia og Nord-Bukovina, og Bulgaria tok det sørlige Dobrudsja. Som følge av dette tapte Romania omkring en tredjedel av sin befolkning og sitt territorium. I 1940 kom en fascistisk diktator til makten.

Den nye regjeringen satte grunnloven til side og utstedte et dekret som bare anerkjente ni religionssamfunn, hvorav de viktigste var den rumensk-ortodokse kirke, den romersk-katolske kirke og den lutherske kirke. Forbudet mot Jehovas vitner stod ved lag. Terrorisme var utbredt, og i oktober 1940 ble landet okkupert av tyske tropper. Under disse ekstreme forholdene opphørte korrespondansen mellom Romania og det sentraleuropeiske kontor i Sveits praktisk talt helt.

Martin Magyarosi bodde i Bucureşti, men fordi de fleste Jehovas vitner i regionen bodde i Transilvania, valgte han også å flytte dit, og han slo seg ned i Târgu Mureş. Hans kone, Maria, hadde allerede flyttet dit av helsemessige årsaker. Pamfil og Elena Albu, som også hadde tjent ved avdelingskontoret i Bucureşti, flyttet lenger nord, til Baia Mare. Ut fra disse to byene reorganiserte brødrene Magyarosi og Albu forkynnelsesarbeidet og det hemmelige arbeidet med å framstille Vagttaarnet. Teodor Morăraş, som samarbeidet med dem, ble boende i Bucureşti, hvor han koordinerte virksomheten i det som var igjen av Romania, helt til han ble arrestert i 1941.

Brødrene var hele tiden travelt opptatt i tjenesten, og med stor forsiktighet benyttet de enhver anledning til å levere bibelsk litteratur. De la for eksempel igjen brosjyrer på offentlige steder, alt fra restauranter til togkupeer, i håp om at de skulle fange noens interesse. I samsvar med Bibelens formaning fortsatte de å komme sammen for å oppmuntre hverandre, men for at de ikke skulle vekke mistanke, måtte de naturligvis være forsiktige. (Hebr. 10: 24, 25) De som bodde ute på landet, for eksempel, benyttet seg av de tradisjonelle sammenkomstene som fant sted i høstonna, da gårdbrukerne hjalp hverandre med å få avlingen i hus og etterpå hygget seg med å fortelle vitser og gode historier. Brødrene holdt ganske enkelt kristne møter isteden.

«Presset på alle måter»

Bror Magyarosi ble arrestert i september 1942, men fortsatte å koordinere forkynnelsesarbeidet fra fengselet. Ekteparet Albu og omkring 1000 brødre og søstre ble også arrestert. Mange av dem ble løslatt etter å ha blitt slått og holdt fengslet i rundt seks uker. På grunn av sin kristne nøytralitet ble 100 Jehovas vitner, også mange søstre, dømt fra to til femten års fengsel. Fem brødre fikk dødsstraff, som senere ble omgjort til livsvarig fengsel. I nattens mulm og mørke slepte bevæpnet politi til og med med seg mødre og små barn. Dyrene deres ble overlatt til seg selv, og hjemmene deres ble stående åpne for plyndrere.

I fangeleirene ble brødrene tatt imot av en «velkomstkomité» som bestod av vakter som bandt føttene deres og holdt dem nede mens en annen slo de nakne føttene med en gummikølle som det var surret metalltråd rundt. Ben brakk, tånegler falt av og huden ble svart, noen ganger skallet den av som barken på et tre. Prester som patruljerte i leirene, var vitne til denne mishandlingen, men de sa hånlig: «Hvor er deres Jehova som skulle kunne redde dere ut av våre hender?»

Brødrene ble «presset på alle måter», men de ble «ikke latt i stikken». (2. Kor. 4: 8, 9) Nei, de trøstet andre innsatte med håpet om Riket, og noen av dem reagerte positivt. Teodor Miron fra landsbyen Topliţa i det nordøstlige Transilvania er ett eksempel. Før den annen verdenskrig hadde Teodor kommet til at Gud forbyr det å ta et annet menneskes liv, så han nektet militærtjeneste. Så i mai 1943 fikk han fem års fengselsstraff. Kort tid etter traff han Martin Magyarosi, Pamfil Albu og andre innsatte brødre, og han tok imot et bibelstudium. Teodor gjorde raske åndelige framskritt, og i løpet av noen uker innviet han sitt liv til Jehova. Men hvordan kunne han bli døpt?

Det oppstod en mulighet da Teodor og rundt 50 andre rumenske Jehovas vitner ble transportert til nazistenes fangeleir i byen Bor i Serbia. På veien stoppet de i byen Jászberény i Ungarn, hvor over 100 ungarsktalende brødre sluttet seg til dem. Under dette oppholdet sendte vaktene mange av brødrene av sted til elven for å fylle en vannbeholder. Vaktene stolte på brødrene, så de fikk gå uten tilsyn. Teodor ble med dem og ble døpt i elven. Fra Jászberény ble fangene transportert videre med tog og elvebåt til Bor.

Den gangen var det 6000 jøder, 14 adventister og 152 Jehovas vitner i arbeidsleiren i Bor. «Forholdene var fryktelige,» forteller bror Miron, «men Jehova hadde omsorg for oss. En forståelsesfull vakt som ofte ble sendt til Ungarn, hadde litteratur med seg inn i leiren. Noen Jehovas vitner som han kjente og stolte på, tok hånd om familien hans mens han var borte, så han ble som en bror for dem. Denne mannen, som var løytnant, advarte oss hvis det var noe som skulle skje. Det var 15 eldste, som vi nå kaller dem, i leiren, og de sørget for at det ble holdt tre møter hver uke. Så sant brødrenes arbeidsskift tillot det, var det gjennomsnittlig 80 til stede. Vi feiret også minnehøytiden.»

I noen av leirene fikk brødrene lov til å ta imot mat og andre ting fra Jehovas vitner utenfra. Mellom 1941 og 1945 ble omkring 40 Jehovas vitner sendt fra Bessarabia, Moldova og Transilvania til konsentrasjonsleiren i Şibot i Transilvania. Hver dag gikk de for å arbeide på en trelastfabrikk på stedet. Det var lite mat i leiren, så brødre som bodde i nærheten, hadde med seg mat og klær til fabrikken hver uke. Brødrene fordelte disse tingene etter behov.

Slike gode gjerninger var et utmerket vitnesbyrd både for andre innsatte og for vakter. Vaktene la også merke til at Jehovas vitner var ansvarsbevisste og pålitelige. De gav dem derfor friheter som vanligvis ikke ble gitt fanger. En av vaktene i Şibot kom til og med i sannheten.

Velsignelser i etterkrigstiden

Da krigen i Europa endte i mai 1945, ble Jehovas vitner løslatt fra fengsler og arbeidsleirer i hopetall. Martin Magyarosi, som da var 62 år, vendte tilbake til Bucureşti bare for å oppdage at det gamle avdelingskontoret var blitt ribbet for alt. Det var ikke engang en skrivemaskin tilbake! «Herrens arbeid ble gjenopptatt uten at vi hadde noe,» stod det i rapporten. I tillegg til at brødrene fikk reorganisert arbeidet, søkte de om juridisk anerkjennelse, og deres anstrengelser gav snart resultater. Den 11. juli 1945 ble Foreningen Jehovas vitner i Romania registrert.

Dette gjorde det enklere å holde offentlige møter, arrangere stevner og produsere litteratur, som alt sammen ville gjenopplive arbeidet og fjerne mye av den forvirring og splittelse som hadde oppstått. I løpet av det første etterkrigsåret produserte brødrene nesten 870 000 brosjyrer og over 85 500 eksemplarer av Vakttårnet — det til tross for at det var mangel på papir i landet! Og 1630 ble døpt.

Allerede før arbeidet fikk juridisk anerkjennelse, begynte brødrene å forkynne åpenlyst. De sørget også for at det ble holdt møter og spesielle offentlige foredrag. Et øyenvitne forteller om brødrene i Maramureş fylke: «Brødrene begynte å komme sammen før de militære styrker hadde rukket å trekke seg tilbake. Du kunne se dem komme fra alle landsbyene i området, og de fantes ikke redde. Det var en spennende tid. Noen gikk åtte mil for å være til stede, og de sang og forkynte på veien. Hver søndag opplyste ordstyreren hvor møtet skulle holdes søndagen etter.»

Det ble annonsert og holdt offentlige foredrag i byer og landsbyer hvor det var få eller ingen Jehovas vitner. For å komme til disse stedene startet brødrene ved midnatt, og de gikk nærmere ti mil, ofte barbent fordi sko kostet så mye. De tok naturligvis med seg skoene, men de bar dem over skulderen. Det var bare når værforholdene var svært dårlige — når det var bitende kaldt, for eksempel — at de tok på seg skoene. Dagen før møtet tilbød brødrene litteratur til offentligheten, bekjentgjorde foredragets tittel og inviterte folk til å komme. Etter foredraget satte brødrene kursen hjemover.

I Baia Mare, Cluj-Napoca, Târgu Mureş og Ocna Mureş holdt brødrene mange stevner hvor det var hundrevis av Jehovas vitner og interesserte til stede. Et høydepunkt på stevnet i Baia Mare i juni 1945 var dåpen, som ble arrangert ti kilometer utenfor byen. Etter talen, som ble holdt i hagen til en bror, ble de 118 dåpskandidatene døpt i elven Lăpuşul like ved. Dåpen fant sted i vakre omgivelser og var en uforglemmelig opplevelse.

I Târgu Mureş leide brødrene et teater med 3000 sitteplasser. Stevnedeltakerne begynte å komme dagen før stevnet. De reiste med tog, hest og vogn, syklet eller gikk til fots. Noen begynte straks å forkynne og innby folk til det offentlige foredraget, som handlet om Noahs ark. Da brødrene så vakre plakater som bekjentgjorde foredraget, over hele byen, var det mange som gråt av glede. De hadde aldri trodd at de skulle få oppleve en slik frihet til å forkynne det gode budskap!

Brødrenes harde arbeid ble rikt belønnet — det var så mange til stede at det måtte settes opp to høyttalere utenfor teatret med tanke på alle dem som ikke hadde fått plass inne. På den måten kunne mange av naboene høre programmet fra vinduene sine. Representanter for byens myndigheter og andre framstående personer ble innbudt, slik at de selv kunne få se og høre Jehovas vitner. De fylte utrolig nok alle de plassene som var blitt reservert for dem. De stemte også i med sangen.

Det første landsstevnet

Den 28. og 29. september 1946 holdt Jehovas vitner i Romania sitt aller første landsstevne. Det ble holdt på den romerske arena i Bucureşti. Det rumenske jernbaneselskapet gikk ikke bare med på å sette opp et ekstratog, men reduserte også billettprisen med 50 prosent! Toget fraktet godt over 1000 stevnedeltakere fra noen av de fjerneste deler av landet til hovedstaden. Det var mange som gikk med plakater, noe som vakte stor nysgjerrighet langs veien. Men reisen gikk ikke helt som planlagt.

Presteskapet hadde hørt om stevnet, og de prøvde å stanse toget. Fredagen før stevnet begynte Jehovas vitner i Bucureşti å samle seg på stasjonen kl. 9.00 for å ta imot brødrene, som de regnet med skulle komme innen en times tid. De ventet tålmodig helt til kl. 18.00, da toget endelig rullet inn på stasjonen. Det var en ubeskrivelig begeistring blant brødrene da besøkende og vertsfolk omfavnet hverandre. Bevæpnet politi var til stede for å opprettholde ro og orden, men de hadde ingenting å ta seg til.

Mye av Bucureşti var blitt ødelagt under krigen, deriblant omkring 12 000 hjem, så det var vanskelig å skaffe losji. Men brødrene var oppfinnsomme. For å skaffe ekstra «sengeplasser» kjøpte de store mengder halm som de la utover plenen til en bror. Han bodde i en forstad som het Berceni. Ettersom det var uvanlig varmt til å være i slutten av september, kunne familier blant stevnedeltakerne legge seg på en «halmmadrass» under stjernehimmelen. I dag står det en fin, ny Rikets sal akkurat på dette stedet.

De 3400 som var til stede på stevnet lørdag formiddag, gledet seg over å høre at Vakttårnet igjen skulle komme ut to ganger i måneden, både på rumensk og på ungarsk. Samme formiddag ble det faktisk levert ut 1000 eksemplarer av den første utgaven blant brødrene. En tid inneholdt bladene fire studieartikler, slik at alle kunne lese noe av det de hadde gått glipp av i løpet av krigen.

Søndag formiddag var satt av til forkynnelse. Overalt kunne man se grupper av forkynnere innby folk til det offentlige foredraget. På plakatene deres var det bilde av en hammer, et sverd og en ambolt. Teksten lød: «’Sverd skal smis om til plogskjær’ — Disse ordene er inspirert av Gud. To profeter har skrevet dem ned. Men hvem skal omsette dem i handling?» Forkynnerne leverte løpesedler og tilbød blad, som de bar i hvite tøyvesker med skulderstropp og med påskriften «Jehovas vitner», «Forkynner av Guds rike» eller «Forkynnere av teokratiet».

Den ettermiddagen innledet taleren, Martin Magyarosi, det offentlige foredraget med ordene: «I dag holder stormaktene en fredskonferanse i Paris. Her på dette stevnet er det 15 000 mennesker. Hvis du hadde ransaket hver enkelt av alle Jehovas vitner som er til stede, ville du ikke ha funnet noe sverd og heller ikke noe gevær. Hvorfor ikke? Fordi vi allerede har smidd om våpnene våre til plogskjær!» Krigens ødeleggelser var synlige overalt, og dette foredraget var både kraftfullt og betimelig.

Blant dem som var til stede om søndagen, var regjeringsadvokaten, en av innenriksministerens sekretærer, en rekke polititjenestemenn og en gruppe ortodokse prester. Både brødrene og tjenestemennene hadde regnet med at prestene skulle lage bråk, slik de hadde truet med. Men det var bare én som forsøkte å gripe forstyrrende inn i programmet. Da brødrene så ham gå mot podiet under det offentlige foredraget, stanset de ham, tok ham bestemt i armene og førte ham tilbake til benkeradene. «Det er ikke nødvendig at en ortodoks prest taler ved dette stevnet,» hvisket de ham i øret, «men du må gjerne sette deg og høre på.» Han prøvde seg ikke igjen. Senere uttalte regjeringsadvokaten at han hadde likt talene, og at han var imponert over Jehovas vitners gode orden.

En bror skrev senere om stevnet: «Fiendens sammensvergelse mislyktes helt, og brødrene drog glade hjem igjen.» Det var også tydelig at de hadde oppnådd fornyet fred og enhet, noe som var oppmuntrende fordi mange hadde kommet til stevnet med blandede følelser på grunn av den splittelse som hadde oppstått under krigen.

Det så ikke like lyst ut for prestene, for i mange områder kunne de ikke lenger regne med at de verdslige myndigheter skulle gå deres ærend når det gjaldt Jehovas vitner. Det hindret dem naturligvis ikke i å skjelle ut brødrene fra prekestolen. Og noen prester gikk så langt at de rekrutterte pøbelflokker til å banke opp Rikets forkynnere — både menn og kvinner — som var ute og forkynte. En gang ble en pionersøster angrepet av kona til en ortodoks prest. Prestens kone slo henne med en stokk til den brakk! «Vi har anlagt mange rettssaker mot slike prester,» stod det i en rapport fra den tiden.

Ytterligere anstrengelser for å gjenopprette enhet

Alfred Rütimann, fra avdelingskontoret i Sveits, tilbrakte to måneder i Romania i 1947. Planen var at det skulle holdes et stevne, og at Hayden C. Covington, fra hovedkontoret, skulle bistå bror Rütimann. Men myndighetene gav ikke brødrene tillatelse til å holde stevnet, og de nektet å gi bror Covington visum. Alfred Rütimann fikk imidlertid et to måneders-visum, noe som gjorde det mulig for ham å være i Romania i august og september.

Det første stedet han besøkte, var Bucureşti, hvor han ble tatt imot på flyplassen av en gruppe smilende brødre og søstre som gav ham en vakker blomsterbukett — den tradisjonelle måten å ønske noen velkommen på. De tok ham med til kontoret i Bucureşti i Aliongaten 38, hjemme hos en interessert mann. Kontoret var blitt flyttet dit i januar 1947. Men på grunn av den tiltagende trussel som kommunismen utgjorde, beholdt brødrene kontoret i Basarabiagaten 38 som sin offisielle adresse. Det var blitt opprettet i juli 1945, og det eneste de hadde der, var et gammelt bord og en sofa, en ødelagt skrivemaskin og et skap med gulnede brosjyrer og blad — bare ting som kunne beslaglegges uten at det gjorde noe. Innimellom var det en søster som arbeidet der.

Bror Rütimann hadde et møte med Pamfil Albu, som var styreformann i det lovformelige selskapet, og med Martin Magyarosi, som førte tilsyn med arbeidet i landet. Begge disse to tjente også som områdetilsynsmenn. Kommunikasjonen hadde vært dårlig i mange år, så de rumenske brødrene ble begeistret over å høre om nye ting som hadde skjedd i Jehovas organisasjon, for eksempel opprettelsen av den teokratiske tjenesteskolen i menighetene og av Gilead-skolen, som skulle utdanne misjonærer. Alle var naturligvis ivrige etter at tjenesteskolen skulle komme i gang i Romania. Brødrene sørget straks for at de 90 leksjonene «Teokratisk veiledning for Rikets forkynnere» ble utgitt som en serie både på rumensk og på ungarsk.

Men bror Rütimanns viktigste mål var å besøke så mange menigheter og grupper som mulig for å gjøre dem kjent med innholdet i de viktigste talene som de ville ha fått høre på stevnet. Han og bror Magyarosi, som tjente som tolk, gav seg derfor i kast med en foredragsreise i de områdene hvor sannheten var godt grunnfestet. De skulle foreta reisen i to omganger og begynte i Transilvania.

Transilvania og andre områder

Forkynnerne i Transilvania, som i de fleste andre områder, gjorde seg store anstrengelser for å overvære de spesielle møtene. Og de var villige til å være sent oppe for å tilpasse seg det strenge tidsskjemaet til de to besøkende brødrene. I landsbyen Vama Buzăului, for eksempel, varte programmet fra klokken ti om kvelden til to om natten — uten antydning til klaging fra de 75 tilstedeværende.

«Folk har et annet forhold til tid enn vi har,» skrev Alfred Rütimann senere. «De står gjerne opp klokken to eller tre om natten hvis de får gjester, og de tenker ikke i minutter og nesten aldri i timer! Til tross for at de går til fots — og noen ganger lange strekninger barbent — ser det ut til at de har bedre tid og er mindre stresset enn oss. Først tenkte jeg at vi var sprø som arrangerte et møte så sent på kvelden, men bror Magyarosi fikk overbevist meg om noe annet.»

Det neste stedet de besøkte, var byen Târgu Mureş, som da hadde 31 000 innbyggere. Den ble også hardt rammet under krigen, og det var knapt nok en bro igjen der. Likevel drog 700 brødre fra 25 menigheter opptil fem mil hver vei for å komme til møtestedet — en rydning i skogen i nærheten av byen.

Brødrene drog også til Cluj-Napoca, hvor 300 forkynnere fra 48 menigheter hadde kommet sammen. Da de var i byen, viste bror Magyarosi bror Rütimann det trykkeriet som de mistet i 1928 på grunn av Jacob Sima. Hvordan hadde det gått med ham? «Han døde i fjor,» skrev bror Rütimann i sin rapport. «Han var blitt alkoholiker.»

Satu Mare og Sighetu Marmaţiei, i nærheten av Ukraina, var blant de neste stedene de besøkte. Det var over 40 rumensk-, ungarsk- og ukrainsktalende menigheter i dette området. Landsbyboerne og gårdbrukerne i området trengte ikke mye hjelp fra omverdenen. Alle dyrket både matvekster, lin og hamp, og de hadde husdyr, spesielt sauer. De laget seg også klær, tepper og skinn. Landsbyens skomaker laget skoene deres. Mange av brødrene og søstrene hadde på seg hjemmesydde folkedrakter i brodert lin og hamp da de var til stede på de spesielle møtene.

På den andre foredragsrunden drog brødrene Rütimann og Magyarosi til regionen Moldova, som ligger nordøst i Romania. Det første stedet de besøkte, var Frătăuţii kommune, hvor brødrene var usedvanlig gjestfrie til tross for at de var fattige. I den dempede belysningen fra oljelamper serverte de sine gjester nysilt melk, brød, polenta og kokte egg som lå delvis badet i smeltet smør. Alle spiste fra små skåler. «Maten var meget god,» skrev bror Rütimann. Den natten sov de besøkende brødrene i kjøkkenet, i senger som stod i nærheten av ovnen hvor det var varmt. Vertskapet sov like ved siden av, men på halmsekker.

Brødrene i denne regionen var ivrige i tjenesten og ble rikt velsignet av Jehova, slik rapporten viser. Våren 1945 hadde det vært 33 forkynnere i dette området. Nå, i 1947, var det 350 — ti ganger så mange i løpet av to år!

Brødrene fikk virkelig følelsen av at de befant seg på landet, for de måtte bruke tospent hestekjerre da de reiste videre til Bălcăuţi og Ivăncăuţi, som lå omkring tolv mil unna. «De små, men utmerkede rumenske hestene kan gå på en hvilken som helst vei, hvor dårlig den enn måtte være, og når som helst, dag eller natt,» skrev en bror. Menigheten i Bălcăuţi ble opprettet i 1945 og bestod av forkynnere som hadde tilhørt en evangelisk kirke. Han som var menighetstjener, hadde vært lekpredikanten deres. På grunn av regnet ble møtet i Ivăncăuţi holdt hjemme hos en bror. Men det betydde ikke så mye for de 170 tilhørerne. Noen av dem hadde gått tre mil barbent for å komme dit.

Den siste opptellingen viste at de to brødrene hadde talt på 19 steder for til sammen 4504 forkynnere og interesserte fra 259 menigheter. På vei tilbake til Sveits holdt Alfred Rütimann også taler i byene Orăştie og Arad, hvor mange av brødrene hadde gått seks til åtte mil for å komme til møtestedet. En 60 år gammel gårdbruker viste virkelig verdsettelse — han hadde gått ti mil barbent!

Disse spesielle møtene ble en viktig milepæl i arbeidets historie i Romania; de var betimelige, ikke bare fordi brødrene trengte oppmuntring, men også fordi den åndelige høsten var moden. Rumenerne var lei av tyranniske herskere og krigens elendighet, og mange var skuffet over religionen. Den kraftige devalueringen av den rumenske myntenheten, leu, i august 1947 førte til at mange ble lutfattige over natten. Mange av dem som hadde motarbeidet Rikets budskap, var derfor nå villige til å lytte.

De spesielle møtene var også betimelige av en annen grunn — en ny og enda alvorligere bølge av forfølgelse var i anmarsj. Denne bølgen, som det ble fyrt opp under av ateistisk ideologi og av hensynsløse, intolerante ledere, kom til å vare i nesten 40 år!

Jernteppet senker seg over Romania

Kommunistene kom til makten i november 1946, året før Alfred Rütimanns besøk. I løpet av de seks etterfølgende årene fjernet det kommunistiske parti enhver motstand mot kommunismen og framskyndte sovjetiseringen, noe som innebar at Romanias kulturelle og politiske institusjoner ble reorganisert etter sovjetisk mønster.

Brødrene utnyttet den rolige perioden før en ny bølge med forfølgelse satte inn, til å trykke opp hundretusener av blad, brosjyrer og andre publikasjoner og fordele dem på 20 depoter som var spredt rundt om i hele landet. Samtidig økte mange sin virksomhet, og noen begynte som pionerer. To av dem var Mihai Nistor og Vasile Sabadâş.

Mihai ble sendt til det nordvestlige og det midtre Transilvania, hvor han fortsatte som pioner også etter kommunistenes forbud, da han lenge ble ettersøkt av fienden. Hvordan unngikk han å bli tatt? Han forteller: «Jeg fikk tak i en veske som lignet på vindusselgernes vesker. Jeg hadde på meg arbeidsklær og bar på vindusruter og verktøy mens jeg gikk rundt i landsbyer og byer hvor jeg hadde fått i oppdrag å forkynne. Hver gang jeg så politiet eller noen som så mistenksomme ut, reklamerte jeg høylytt for vinduene mine. Andre brødre brukte andre metoder for å unngå motstanderne. Det var et spennende, men risikabelt arbeid — ikke bare for oss pionerer, men også for de familiene som lot oss få bo hos seg. Det var imidlertid en stor glede for oss å se at de som studerte Bibelen, gjorde framskritt, og at forkynnerantallet steg.»

Vasile Sabadâş fortsatte også som pioner til tross for at han måtte flytte ofte. Han var spesielt flink til å oppspore og hjelpe brødre som var blitt spredt omkring av det hemmelige politi, Securitate, som var et sentralt organ i det nye kommunistregimets sikkerhetsnettverk. «For å unngå å bli arrestert,» sa Vasile, «måtte jeg være forsiktig og oppfinnsom. Når jeg skulle reise til en annen del av landet, måtte jeg alltid finne en gyldig grunn for å gjøre det, for eksempel at jeg skaffet meg en medisinsk henvisning til et kurbadopphold.

Siden jeg unngikk å vekke mistanke, kunne jeg opprette kommunikasjonslinjer mellom brødrene, slik at de kunne få regelmessig tilgang på åndelig føde. Mitt motto var Jesaja 6: 8: ’Her er jeg! Send meg!’, og Matteus 6: 33: ’Fortsett da å søke først riket.’ Disse versene gav meg glede og styrke til å fortsette.» Vasile trengte disse egenskapene, for selv om han var forsiktig, ble han, i likhet med mange andre, arrestert til slutt.

Voldelige angrep mot Guds organisasjon

I 1948 ble det svært vanskelig å korrespondere med hovedkontoret, så brødrene gjorde ofte bruk av kodede meldinger på postkort. I mai 1949 sendte Martin Magyarosi en melding fra Petre Ranca, en av sine medarbeidere på kontoret i Bucureşti. Han skrev: «Alle i familien har det bra. Vi har hatt sterk vind og streng kulde, og vi var ikke i stand til å arbeide på markene.» Senere skrev en annen bror: «Familien er ikke i en slik situasjon at den kan ta imot sukkertøy.» Han skrev også: «Mange er syke.» Det han mente, var at det ikke var mulig å sende åndelig føde inn i Romania, og at mange av brødrene var i fengsel.

Etter en beslutning som ble truffet av justisdepartementet den 8. august 1949, ble kontoret og boligrommene i Bucureşti stengt, og alt utstyr, også private eiendeler, ble beslaglagt. I de etterfølgende årene ble mange hundre brødre arrestert og dømt. Under fasciststyret ble Jehovas vitner anklaget for å være kommunister, men da kommunistene kom til makten, ble brødrene kalt «imperialister» og «amerikanske propagandister».

Spioner og angivere lurte overalt. Kommunistenes tiltak ble ifølge årboken for 1953 ’så alvorlige at alle som mottok post i Romania fra Vesten, ble svartelistet og holdt under strengt oppsyn’. Rapporten fortsetter: «Det går nesten ikke an å forestille seg den terroren som rår der. Ikke engang familiemedlemmer kan stole på hverandre. Det finnes ingen frihet lenger.»

I begynnelsen av 1950 ble Pamfil og Elena Albu, Petre Ranca, Martin Magyarosi og mange andre arrestert og falskelig anklaget for å drive spionasje for Vesten. Noen ble torturert for at de skulle røpe konfidensielle opplysninger og tilstå sin «spionasje». Men det eneste de tilstod, var at de tilbad Jehova og tjente hans rikes interesser. Etter disse prøvelsene ble noen av brødrene fengslet, og andre ble sendt til arbeidsleirer. Hvilken innvirkning hadde denne bølgen av forfølgelse på arbeidet? Det året — 1950 — hadde Romania åtte prosents økning i antall forkynnere. For et vitnesbyrd om Guds ånds kraft!

Bror Martin Magyarosi, som da var i slutten av 60-årene, ble sendt til Gherla-fengselet i Transilvania, hvor han døde i slutten av 1951. «Han har utholdt store lidelser for sannhetens skyld,» stod det i en rapport, «særlig etter at han ble arrestert i januar 1950. Nå er det slutt på lidelsene.» Ja, i nesten 20 år ble Martin utsatt for ondskapsfulle angrep fra presteskapet, fascistene og kommunistene. Hans eksempel når det gjelder ulastelighet, minner oss om det apostelen Paulus sier: «Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har holdt meg til troen.» (2. Tim. 4: 7) Hans kone, Maria, ble riktignok ikke fengslet, men hun var også et godt eksempel ved sin utholdenhet under motgang. En bror beskrev henne som «en intelligent søster, fullt og helt engasjert i Herrens arbeid». Etter at Martin ble arrestert, ble Maria sørget for av slektningene sine, deriblant sin adoptivdatter, Mărioara, som også satt en tid i fengsel. Hun ble løslatt høsten 1955.

«Jehovas vitner er fine mennesker»

Da myndighetene i 1955 gav et amnesti, ble de fleste brødrene løslatt. Men friheten var kortvarig. Fra 1957 til 1964 ble det igjen drevet klappjakt på Jehovas vitner. Mange ble arrestert, og noen ble idømt livsvarig fengsel. Men i stedet for å bukke under for fortvilelse oppmuntret de fengslede brødrene hverandre til å stå fast. Ja, de ble godt kjent for sine prinsipper og sin kompromissløshet. «Jehovas vitner er fine mennesker, og de ville aldri gi etter og avsverge sin tro,» sa en politisk fange. Han sa også at der han satt fengslet, var Jehovas vitner «de mest avholdte fangene».

Et nytt amnesti ble kunngjort i 1964. Men det var også kortvarig, for mellom 1968 og 1974 fant det sted flere massearrestasjoner. En bror skrev: «Fordi vi utbrer evangeliet, er vi blitt torturert og hånt. Vi ber dere om å huske på våre fengslede brødre i deres bønner. Vi vet at alt dette er en prøve vi må utholde. Vi skal modig fortsette å forkynne det gode budskap som forutsagt i Matteus 24: 14. Men igjen ber vi dere inntrengende: Ikke glem oss!» Som vi skal se, hørte Jehova sine lojales oppriktige, inderlige bønner og trøstet dem på forskjellige måter.

Satan sår mistillit

Djevelen angriper ikke bare Guds tjenere utenfra, men også innenfra. Noen brødre som ble løslatt i 1955, og som hadde hatt tilsynsoppgaver før de ble arrestert, fikk for eksempel ikke tilbake de oppgavene de hadde hatt før. Det førte til at de ble forbitret og skapte grobunn for misstemning. Noen brødre som hadde holdt stand mens de satt fengslet, gav sørgelig nok etter for stolthet da de ble løslatt! Til stor skade for de trofaste og for forkynnelsesarbeidet var det minst én framstående bror som i et forsøk på å unngå straff gikk så langt at han inngikk samarbeid med Securitate. — Matt. 24: 10.

Guds folk måtte også hanskes med uoverensstemmelser i synet på samvittighetsspørsmål. De brødrene som ble arrestert, fikk for eksempel ofte velge om de ville sitte i fengsel eller arbeide i saltgruvene. Noen mente at de som valgte det siste, gikk på akkord med bibelske prinsipper. Andre mente at søstre ikke burde bruke sminke, og at det var upassende å gå på kino eller i teater eller til og med å eie en radio.

Men brødrene generelt sett tapte aldri det store stridsspørsmålet av syne — nødvendigheten av å forbli lojal mot Gud. Det framgikk tydelig av rapporten for tjenesteåret 1958, som viste at det var 5288 som hadde deltatt i felttjenesten — over 1000 flere enn året før! Det hadde dessuten vært 8549 til stede på minnehøytiden, og 395 var blitt døpt.

Det oppstod en ny prøve i 1962, etter at det var blitt forklart i Vakttårnet at «de høyere myndigheter», som omtales i Romerne 13: 1, var jordiske styresmakter og ikke Jehova Gud og Jesus Kristus, slik man tidligere hadde trodd. Mange brødre i Romania som hadde gjennomgått mye på grunn av brutale herskere, syntes det var vanskelig å godta den nye forståelsen. Noen trodde faktisk at det hele var et smart kommunistisk knep for å få brødrene til å underordne seg under staten, stikk i strid med prinsippet i Matteus 22: 21.

Én bror snakket om saken med en trosfelle som hadde vært i Berlin, Roma og andre byer. Broren forteller: «Denne bereiste mannen bekreftet at den nye forståelsen var åndelig føde fra slaveklassen og ikke noe kommunistisk knep. Men jeg var fortsatt i tvil. Derfor spurte jeg områdetilsynsmannen hva vi burde gjøre.»

Han svarte: «Bare gå på i forkynnelsesarbeidet — det er det vi bør gjøre!»

«Det var et utmerket råd, og jeg er glad for å kunne si at jeg fortsatt ’går på’ i dag.»

Trass i alt det som ble gjort for å hindre kommunikasjonen, gjorde hovedkontoret og det avdelingskontoret som førte tilsyn med arbeidet i Romania, alt de kunne for å holde brødrene à jour med den åpenbarte sannhet og for å hjelpe dem til å samarbeide som en forent, åndelig familie. Med det for øye skrev de brev og utarbeidet passende artikler for Rikets tjeneste.

Hvordan nådde denne åndelige føden ut til Jehovas folk? Hvert medlem av landsutvalget hadde hemmelige forbindelser med reisende tilsynsmenn og med eldste i menighetene. Disse forbindelsene ble opprettholdt ved hjelp av betrodde kurerer, som også leverte brev og rapporter til og fra kontoret i Sveits. På den måten fikk brødrene i hvert fall litt åndelig føde og teokratisk veiledning.

Lojale brødre og søstre arbeidet også hardt for å fremme en harmonisk ånd i sin egen menighet eller gruppe. Iosif Jucan var én av dem, og han sa ofte: «Vi kan ikke håpe på å bli spart i Harmageddon hvis ikke vi regelmessig tar til oss åndelig føde og har nær kontakt med ’Mor’.» Det han mente, var at de måtte fortsette å ha kontakt med den jordiske delen av Jehovas organisasjon. Slike brødre var et verdifullt aktivum for Guds folk og et vern mot dem som prøvde å ødelegge enheten blant dem.

Fiendens taktikker

I sine forsøk på å svekke troen til Jehovas tjenere eller å skremme dem til å underkaste seg benyttet kommunistene seg av spioner, forrædere, tortur, løgnpropaganda og trusler om dødsstraff. Spionene og angiverne omfattet både naboer, kolleger, frafalne, familiemedlemmer og Securitate-agenter. De sistnevnte infiltrerte til og med menighetene ved å late som om de var interessert i sannheten og ved å lære seg teokratiske uttrykk. Disse «falske brødrene» gjorde stor skade og var årsak til at mange ble arrestert. Én slik falsk bror, Savu Gabor, hadde til og med en ansvarsfull stilling. Han ble avslørt i 1969. — Gal. 2: 4.

Representanter for myndighetene spionerte også på enkeltpersoner og familier ved hjelp av skjulte mikrofoner. Timotei Lazăr sier: «Mens jeg satt fengslet på grunn av min kristne nøytralitet, innkalte Securitate foreldrene mine og den yngre broren min regelmessig til hovedkvarteret, hvor de ble avhørt i opptil seks timer av gangen. Ved en slik anledning ble det installert hemmelige lytteapparater i hjemmet vårt. Den kvelden oppdaget broren min, som var elektriker, at skiven i strømmåleren roterte unormalt fort. Han undersøkte saken nærmere og oppdaget to apparater for hemmelig avlytting, som han tok bilde av og fjernet. Dagen etter kom Securitate-agentene og spurte etter avlyttingsutstyret — leketøyet deres, som de kalte det.»

Løgnaktig propaganda kom ofte i form av artikler som allerede var utgitt i andre kommunistland. Artikkelen «Jehovist-sekten og dens reaksjonære karakter» var for eksempel hentet fra en russisk avis. Den beskyldte Jehovas vitner for å ha «karakter av en typisk politisk organisasjon» som hadde som mål «å drive undergravende virksomhet i sosialistiske land». Den oppfordret dessuten leserne til å anmelde dem som fremmet vitnenes lære. Men for tenkende mennesker var denne politiske propagandaen en indirekte innrømmelse av at våre motstandere hadde kommet til kort, for den fortalte alle at Jehovas vitner fortsatt var høyst aktive og langt fra tause.

Når Securitate-agenter arresterte en bror eller en søster, var det ingen grenser for deres utspekulerte grusomhet. I et forsøk på å få sine ofre til å snakke gjorde de til og med bruk av kjemiske stoffer som påvirket sinnet og nervesystemet. Samoilă Bărăian, en som ble utsatt for slik mishandling, forteller: «Etter at de hadde begynt å forhøre meg, tvang de meg til å ta narkotiske stoffer, som gjorde enda mer skade enn de slagene jeg fikk. Snart merket jeg at noe var galt med meg. Jeg kunne ikke lenger gå rett og var ute av stand til å gå i trapper. Deretter utviklet jeg kronisk søvnløshet. Jeg klarte ikke å konsentrere meg, og jeg snakket usammenhengende.

Helsen min ble stadig dårligere. Etter omkring en måned mistet jeg smakssansen. Fordøyelsessystemet sluttet å fungere, og jeg hadde følelsen av at alle leddene mine gikk i oppløsning. Jeg hadde fryktelige smerter. Jeg svettet så mye på føttene at skoene mine gikk i stykker i løpet av to måneder, og jeg måtte kaste dem. ’Hvorfor fortsetter du å lyve?’ skrek han som forhørte meg. ’Forstår du ikke hva du er blitt?’ Jeg kunne ha eksplodert av sinne, men måtte virkelig beherske meg.» Bror Bărăian kom seg med tiden helt etter denne ildprøven.

Securitate drev også med mental tortur. Alexa Boiciuc forteller: «Den hardeste natten for meg var da de vekket meg og førte meg til en sal hvor jeg kunne høre at en bror ble slått. Senere hørte jeg en søster gråte, og så hørte jeg mors stemme. Jeg ville heller ha blitt mishandlet selv enn å måtte høre noe slikt.»

Brødre fikk høre at de ville bli tilgitt hvis de røpet navnene på andre brødre og gav opplysninger om møtetider og møtesteder. Søstre ble oppfordret til å forlate sine fengslede ektemenn for å gi barna sine en bedre framtid.

Mange brødre ble tvunget til å arbeide på kollektivbruk fordi staten hadde overtatt eiendommene deres. Selve arbeidet var ikke så verst, men mennene måtte også være til stede på politiske møter, som ble holdt ofte. De som ikke kom på møtene, ble latterliggjort, og lønnen deres ble redusert til nesten ingenting. Denne situasjonen skapte naturligvis vanskeligheter for Jehovas vitner, som overhodet ikke ville delta i politiske møter eller aktiviteter.

Når representanter for myndighetene ransaket hjemmene til Jehovas vitner, tok de også personlige eiendeler, spesielt ting som kunne selges. Og midt på vinteren ødela de ofte ovnene deres, den eneste varmekilden de hadde. Hvorfor en slik hensynsløshet? Fordi ovnene var gode gjemmesteder for litteratur, sa de. Men brødrene lot seg ikke bringe til taushet. Som vi nå skal se, fortsatte selv de som utholdt mishandling og andre vanskeligheter i arbeidsleirer og fengsler, å vitne om Jehova og trøste hverandre.

Lovprisning av Jehova i arbeidsleirer og fengsler

Romania hadde i tillegg til sine mange fengsler også tre store arbeidsleirer. Den ene var i Donaudeltaet, den andre på den store øya Braîla og den tredje ved den kanalen som forbinder Donau med Svartehavet. Fengslede Jehovas vitner ble helt fra begynnelsen av kommunisttiden ofte plassert sammen med tidligere forfølgere, som var blitt arrestert på grunn av sine bånd til det tidligere regimet. Én bror, som var kretstilsynsmann, satt fengslet sammen med 20 prester! Et slikt publikum innbød naturligvis til mange interessante drøftelser.

En bror i et fengsel hadde for eksempel en lengre samtale med en teologiprofessor som tidligere hadde eksaminert prestekandidater. Broren oppdaget raskt at professoren nesten ikke hadde noe kjennskap til Bibelen. En av de innsatte som overhørte samtalen, hadde vært general i hæren i det tidligere regimet.

Generalen spurte professoren: «Hvordan har det seg at vanlige håndverkere har bedre kjennskap til Bibelen enn deg?»

Professoren svarte: «På presteseminarene får vi opplæring i kirkens tradisjoner og lignende spørsmål, ikke i Bibelen.»

Generalen var ikke særlig imponert. «Vi stolte på dine kunnskaper,» sa han, «men nå forstår jeg at vi er blitt ført bak lyset.»

Med tiden var det en rekke fanger som fikk nøyaktig kunnskap om sannheten og innviet sitt liv til Jehova. Én av dem var en mann som sonet 75 år for ran. Han gjennomgikk så store personlighetsforandringer at fengselsmyndighetene la merke til det. De gav ham derfor en annen jobb — en jobb som de normalt ikke ville ha gitt en person som satt inne for ran. Han gikk til byen uten ledsager for å kjøpe ting til fengselet.

Men livet i fangenskap var hardt, og det var knapt med mat. Noen av fangene bad til og med om å få potetene med skallet på for å få litt mer å spise. De spiste også beter, gress, blad og andre planter, bare for å føle at de hadde noe i magen. Med tiden var det mange som døde av underernæring, og alle led av dysenteri.

Om sommeren transporterte brødrene i Donaudeltaet jord til et damanlegg som var under bygging. Om vinteren skar de siv mens de stod på isen. De sov i en gammel jernferge, hvor de ble utsatt for kulde, skitt, lus og dessuten hjerteløse vakter som var helt uanfektet selv når en fange døde. Men uansett hvordan forholdene var, oppmuntret og hjalp brødrene hverandre til å forbli åndelig sterke. Bare hør hva Dionisie Vârciu opplevde.

Like før Dionisie ble løslatt, spurte en offiser ham: «Har straffen fått deg til å skifte tro, Vârciu?»

«Unnskyld meg,» svarte Dionisie, «men ville du ha skiftet ut en kvalitetsdress med en dress av dårligere kvalitet?»

«Nei,» sa offiseren.

«Vel,» fortsatte Dionisie, «så lenge jeg har sittet fengslet, er det ingen som har tilbudt meg noe som har vært bedre enn min tro. Så hvorfor skulle jeg skifte den ut?»

Til det tok offiseren Dionisie i hånden og sa: «Du er fri, Vârciu. Behold din tro!»

Brødre og søstre som Dionisie var ikke supermennesker. Det mot og den åndelige styrke de la for dagen, skyldtes deres tro på Jehova, en tro som de holdt levende på de utroligste måter. — Ordsp. 3: 5, 6; Fil. 4: 13.

Studium ut fra hukommelsen

«Min tid i fengselet var en periode med teokratisk opplæring,» sier András Molnos. Hvordan kunne han si det? Fordi han forstod verdien av å komme sammen med sine brødre hver uke for å studere Guds Ord. Han forteller: «Opplysningene stod ofte ikke på noe papir, men var noe vi hentet fram fra hukommelsen. Brødrene husket gjerne Vakttårn-artikler som de hadde studert før de kom i fengsel. Noen husket til og med innholdet i et helt blad — til og med spørsmålene i studieartiklene!» En slik uvanlig god hukommelse kunne noen ganger tilskrives arbeidet med å skrive av artikler med åndelig føde for hånd, som noen av de innsatte hadde gjort før de ble arrestert. — Se rammen «Mangfoldiggjøringsmetoder» på sidene 132 og 133.

Når ansvarlige brødre planla kristne møter, opplyste de hvilket emne som skulle drøftes, og alle de innsatte brødrene prøvde å huske det de kunne om dette emnet, alt fra skriftsteder til punkter som de tidligere hadde lært ved å studere bibelske hjelpemidler. Til slutt kom alle sammen for å drøfte stoffet. På møtet valgte de en som etter den innledende bønnen skulle lede drøftelsen ved å stille passende spørsmål. Etter at alle de andre hadde kommet med sine kommentarer, holdt han fram det han selv husket, og gikk så videre til det neste punktet.

I noen fengsler var det nedlagt forbud mot diskusjonsgrupper. Men brødrenes oppfinnsomhet kjente ingen grenser. En bror forteller: «Vi pleide å ta baderomsvinduet ut av rammen og male glasset med en blanding av våt såpe og kalk, som vi hadde skrapt av veggen. Når glasset var tørt, kunne det brukes som en tavle som vi kunne skrive dagens leksjon på. En bror dikterte ordene lavt mens en annen skrev dem på tavlen.

Vi var fordelt på mange fengselsceller, som ble studiegrupper. I cellen gikk hver leksjon fra bror til bror. Det var bare én celle som hadde tavlen, så brødrene i de andre cellene mottok opplysningene ved hjelp av morsealfabetet. Hvordan foregikk det? Så stille som mulig brukte én av oss morsetegn ved å banke innholdet i leksjonen på veggen eller på varmerørene. Samtidig holdt alle brødrene i de andre cellene sin egen kopp mot veggen eller mot varmerøret med øret inntil koppen, som fungerte som lytteapparat. De som ikke kunne morsealfabetet, måtte naturligvis lære seg det.»

I noen fengsler var det mulig for brødrene å få ny, åndelig føde fra utsiden med hjelp fra like oppfinnsomme og ressurssterke søstre. Når de bakte brød, hendte det for eksempel at de gjemte litteratur inni deigen. Brødrene kalte denne maten for brød fra himmelen. Noen søstre klarte til og med å smugle deler av Bibelen inn i fengslene ved å brette sidene til små terninger og legge dem inn i små plastballer, som de deretter rullet i smeltet sjokolade og kakaopulver.

Det kjedelige ved dette var imidlertid at brødrene var nødt til å sitte på toalettet å lese, for det var det eneste stedet de kunne være alene noen minutter uten å bli voktet på. Etter at én bror hadde gjort seg ferdig, gjemte han det trykte materialet bak cisternen. Innsatte som ikke var Jehovas vitner, kjente også til dette gjemmestedet, og mange av dem satte også pris på å få ro til å lese litt.

Kvinner og barn bevarer sin ulastelighet

Søstrene Viorica og Aurica Filip ble i likhet med mange andre Jehovas vitner forfulgt av medlemmer av sin egen familie. Jentene hadde sju brødre og én søster. Viorica forteller: «Ettersom Aurica ønsket å tjene Jehova, måtte hun slutte på universitetet i Cluj-Napoca i 1973. Kort tid senere ble hun døpt. Hennes oppriktighet og iver vakte min interesse, og jeg begynte å lese i Guds Ord. Da jeg lærte om Guds løfte om evig liv på en paradisisk jord, tenkte jeg: ’Ingenting kunne vel være bedre enn det!’ Etter hvert som jeg fortsatte å studere, forstod jeg de bibelske prinsippene som hadde med kristen nøytralitet å gjøre, og nektet å bli medlem av kommunistpartiet.»

Viorica sier videre: «I 1975 innviet jeg mitt liv til Jehova. Jeg hadde også flyttet hjemmefra og bodde hos en slektning i byen Sighetu Marmaţiei, hvor jeg arbeidet som lærer. Fordi jeg valgte å holde meg unna politikk, informerte skolemyndighetene meg om at jeg ville bli oppsagt etter skoleårets slutt. I et forsøk på å forhindre at dette skulle skje, begynte familien min å forfølge både meg og søsteren min.»

Til og med skolebarn ble utsatt for trusler, og noen av dem ble også plaget av Securitate. Mange ble ikke bare utsatt for fysisk og verbal mishandling, men ble også utvist fra én skole og måtte begynne på en annen. Andre ble nektet videre skolegang i det hele tatt. Agenter prøvde til og med å rekruttere barn til å være spioner!

Daniela Măluţan, som nå er pioner, forteller: «Jeg ble ofte ydmyket foran klassekameratene mine fordi jeg nektet å melde meg inn i den kommunistiske ungdomsforeningen, som var et redskap som ble brukt for å drive politisk indoktrinering blant ungdom. Da jeg begynte i niende klasse, skapte Securitate-agenter mange vanskeligheter for meg, og det samme gjorde lærere og andre ansatte ved skolen som var angivere. Fra 1980 til 1982 ble jeg forhørt på rektors kontor omtrent annenhver onsdag. Rektor fikk forresten ikke lov til å være til stede under disse forhørene. Han som forhørte meg, var oberst i Securitate og var beryktet blant brødrene i Bistriţa-Năsăud fylke for sitt hat mot oss og for sin iver etter å forfølge oss. Han viste meg til og med brev som rettet anklager mot ansvarlige brødre. Hans mål var å undergrave min tillit til brødrene, å få meg til å gi avkall på min tro og verve meg — en skolejente — som spion for Securitate. Han mislyktes i alt dette.

Jeg hadde imidlertid ikke bare negative erfaringer. Historielæreren min, som var medlem av partiet, ville for eksempel vite hvorfor jeg ble forhørt så ofte. En dag kuttet han ut historieundervisningen og stilte meg mange spørsmål om min tro foran hele klassen i to timer. Han var imponert over svarene mine og syntes ikke det var riktig at jeg skulle bli behandlet så dårlig. Etter denne drøftelsen begynte han å respektere våre synspunkter, og han tok til og med imot litteratur.

Men skolemyndighetene fortsatte å motarbeide meg. På grunn av dem måtte jeg faktisk slutte skolen etter tiende klasse. Jeg fant meg likevel arbeid med én gang, og jeg har aldri angret på at jeg har vært lojal mot Jehova. Nei, jeg takker ham for at jeg er blitt oppdratt av kristne foreldre som har bevart sin ulastelighet til tross for de vanskelighetene de ble utsatt for under kommunistregimet. Jeg kommer alltid til å tenke på dem som gode eksempler.»

Unge menn blir satt på prøve

I Securitates felttog mot Jehovas vitner ble unge brødre som bevarte sin kristne nøytralitet, gjort til en spesiell målgruppe. De ble arrestert, fengslet, løslatt, arrestert på nytt og sendt tilbake i fengsel. Målet var å undergrave deres moral. Én av disse brødrene, József Szabó, ble dømt til fire års fengsel like etter at han var blitt døpt.

To år senere, i 1976, ble József løslatt. Like etter traff han henne som skulle bli hans kone. «Vi forlovet oss og bestemte den datoen da vi skulle gifte oss,» sier József. «Så fikk jeg en ny innkalling fra Cluj militærdomstol. Jeg skulle møte der den samme dagen som vi hadde bestemt at vi skulle gifte oss! Forloveden min og jeg giftet oss likevel, og etterpå stilte jeg opp i retten. Til tross for at jeg ikke hadde rukket å være gift en hel dag, ble jeg dømt til tre nye år i fengsel. Jeg sonet hele denne straffen, men det var ubeskrivelig sårt å måtte leve atskilt fra min kone i den tiden.»

En annen ung bror, Timotei Lazăr, forteller: «I 1977 ble den yngre broren min og jeg løslatt fra fengselet. Den eldre broren vår, som var blitt løslatt ett år tidligere, skulle komme hjem for å feire begivenheten sammen med oss. Men han gikk rett i fellen, for Securitate-agenter ventet på ham. I to år, sju måneder og femten dager hadde vi mot vår vilje vært skilt fra hverandre, og nå ble broren vår igjen tatt fra oss og fengslet på nytt på grunn av sin kristne nøytralitet. Den yngre broren min og jeg stod der helt fortvilet.»

Feiring av minnehøytiden

Hver gang brødrene skulle feire minnehøytiden, intensiverte motstanderne jakten på dem. De gjorde husundersøkelser, ila bøter og foretok arrestasjoner. For sikkerhets skyld kom brødrene sammen i små grupper — noen ganger bare familier — for å minnes Jesu død.

Teodor Pamfilie sier: «En gang vi skulle feire minnehøytiden, hadde politisjefen på stedet vært ute og drukket sammen med venner til sent på kvelden. Da han drog derfra for å ransake hjemmene til brødrene, bad han en fremmed som hadde bil, om å kjøre seg. Men de fikk ikke startet bilen. Da de endelig fikk liv i motoren, drog de til huset vårt, hvor noen få av oss var samlet for å feire minnehøytiden. Vi hadde imidlertid blendet alle vinduene slik at det så helt mørkt ut, og de må ha antatt at det ikke var noen hjemme. Derfor drog de videre til et annet hus. Men der var minnehøytiden over, og alle hadde gått hjem.

I mellomtiden avsluttet vi programmet vårt, og brødrene gikk med det samme. Det var bare min kjødelige bror og meg som var igjen da to politimenn stormet inn, stilte seg midt i rommet og skrek: ’Hva er det som foregår her?’

’Ingenting,’ sa jeg. ’Broren min og jeg snakker sammen.’

’Vi vet at det har vært et møte her,’ sa den ene av mennene. ’Hvor er de andre?’ Han så på broren min og la til: ’Og hva gjør du her?’

’Jeg kom for å besøke ham,’ svarte han og gjorde en håndbevegelse mot meg. I sin frustrasjon strøk politimennene på dør. Dagen etter fikk vi vite at politiet trass i sin iver ikke hadde klart å arrestere en eneste én!»

Hovedkontoret retter en henstilling til rumenske embetsmenn

Den grusomme måten som Jehovas vitner ble behandlet på, fikk hovedkontoret til å skrive et brev på fire sider til den rumenske ambassadøren i USA i mars 1970 og ett på seks sider til Romanias daværende president, Nicolae Ceauşescu, i juni 1971. Brødrene skrev i sitt brev til ambassadøren: «Det er kristen kjærlighet til våre brødre i Romania og vår omtanke for dem som har fått oss til å skrive til Dem.» Etter at navnene på sju personer som satt fengslet for sin tro, var listet opp, stod det i brevet: «Det rapporteres at noen av de ovennevnte personene er blitt behandlet på en grusom måte i fengselet. . . . Jehovas vitner er ikke kriminelle. De deltar ikke i noen form for politisk eller statsfiendtlig virksomhet noe sted i verden, men deres virksomhet er utelukkende begrenset til deres gudsdyrkelse.» Brevet sluttet med en appell til regjeringen om å «lette forholdene for Jehovas vitner som lider».

I brevet til president Ceauşescu stod det at Jehovas vitner i Romania ikke nøt godt av den religionsfrihet som den rumenske grunnlov garanterte, men at de risikerte å bli arrestert og grusomt behandlet når de gjorde andre kjent med sin tro og kom sammen for å studere Bibelen. Brevet gjorde også oppmerksom på et amnesti som nylig var blitt gitt, og som hadde ført til at mange brødre var blitt løslatt. «Vi hadde håpet at en ny æra også skulle begynne for . . . Jehovas vitner. Men disse forhåpningene er dessverre ikke blitt innfridd. Nyhetsmeldinger vi får fra hele Romania i dag, bekrefter den samme, nedslående historien: Jehovas vitner blir fortsatt forfulgt av staten. Hjemmene deres blir ransaket, trykt materiale blir beslaglagt, menn og kvinner blir arrestert og forhørt, noen blir dømt til mange år i fengsel og noen blir brutalt behandlet. Og dette fordi de leser og forkynner Jehova Guds Ord. Slikt bidrar ikke til å gi et land godt omdømme, og vi er dypt bekymret over det som skjer med Jehovas vitner i Romania.»

Bøkene Den sannhet som fører til evig liv på rumensk og Evig liv — i Guds barns frihet på tysk ble sendt sammen med brevet.

Etter 1975, da Romania deltok på Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa, som ble holdt i Helsinki, begynte situasjonen å bedre seg litt for Jehovas vitner. Denne konferansen garanterte menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, deriblant religionsfrihet. Fra da av var det bare de som nektet militærtjeneste, som ble arrestert og fengslet.

I 1986 kom det så en ny grunnlovsbestemmelse som sa at ingen, heller ikke offentlige tjenestemenn, kunne ta seg inn i et privat hjem uten beboerens samtykke, bortsett fra under visse omstendigheter som loven gav rom for. Nå kunne brødrene endelig føle seg tryggere når de skulle holde kristne møter, også minnehøytiden, i private hjem.

Trykkevirksomhet under jorden

I forbudstiden ble den åndelige føden smuglet inn i Romania i form av trykt materiale, som stensiler eller på annen måte, og den ble så mangfoldiggjort. Noen ganger var litteraturen oversatt til rumensk og ungarsk, men vanligvis måtte den også oversettes, fra engelsk, fransk, tysk eller italiensk. Det kom mange typer kurerer, for eksempel utenlandske turister som besøkte landet, studenter som kom for å studere, og rumenere som kom hjem etter å ha vært ute og reist.

Securitate gjorde seg iherdige anstrengelser for å stanse kurerene og finne ut hvor i Romania litteraturen ble framstilt. Brødrene drev klokelig nok sin trykkevirksomhet i mange lydisolerte, private boliger i forskjellige større og mindre byer. I disse hjemmene bygde de hemmelige avdelinger, eller rom, hvor de satte opp mangfoldiggjøringsutstyret sitt. Noen av disse rommene var skjult bak kaminer, som vanligvis var festet til en vegg. Men brødrene gjorde visse forandringer på kaminene, slik at de kunne flyttes og gi atkomst til en skjult inngang.

Sándor Parajdi arbeidet på et hemmelig trykkeri i Târgu Mureş, hvor han mangfoldiggjorde dagsteksthefter, Rikets tjeneste, Vakttårnet og Våkn opp! «Vi arbeidet opptil 40 timer i helgene og sov i én time etter tur,» forteller Sándor. «Lukten av kjemikalier trengte inn i klærne og i huden. En gang da jeg kom hjem, sa min tre år gamle sønn: ’Pappa, du lukter akkurat slik som dagsteksten!’»

Traian Chira, som er familiefar, mangfoldiggjorde og transporterte litteratur til Cluj fylke. Traian fikk en gammel manuell stensilmaskin som ble kalt «Kvernen». Maskinen var for lengst utrangert. Den fungerte, men de kopierte sidene ville ikke ha vunnet noen pris akkurat! Traian fikk en bror som var mekaniker, til å overhale den. Broren undersøkte maskinen, men det alvorlige ansiktsuttrykket hans fortalte alt — den gamle «Kvernen» lot seg ikke reparere. Men så lyste ansiktet hans opp, og han sa: «Jeg kan bygge en ny maskin til deg!» Men han gjorde mer enn som så. Han rigget også til et verksted i kjelleren hos en søster og bygde sin egen dreiebenk. Han laget ikke bare én stensilmaskin; han produserte minst ti stykker! Disse nye maskinene ble sendt til forskjellige deler av landet og gjorde en utmerket jobb.

I 1980-årene var det mange brødre som ble opplært til å trykke på kontoroffsetmaskiner, som var bedre maskiner. Den første som ble opplært, var Nicolae Bentaru, som i sin tur lærte andre. I familien Bentaru, som i mange andre familier, var trykking av litteratur et familieprosjekt — hvert familiemedlem hadde sine bestemte oppgaver. Det var naturligvis en utfordring å holde denne virksomheten hemmelig, særlig i den tiden da Securitate spionerte på folk og ransaket hjemmene. Det var viktig at ting ble gjort raskt, så brødrene arbeidet ofte mange timer i helgene for å få trykt litteraturen og få sendt den ut. Hvorfor arbeidet de i helgene? Fordi de hadde sine vanlige jobber ellers i uken.

Brødrene måtte også være forsiktige når de kjøpte papir. Selv når en kunde bare bad om å få én ris papir — omkring 500 ark — måtte han forklare hvorfor. Likevel ble det trykt opptil 40 000 ark i løpet av en måned! Så brødrene måtte være forsiktige når de hadde med butikkpersonalet å gjøre. Og fordi det var vanlig med kontroller langs veien, måtte de også være på vakt når de transporterte papiret.

Den utfordring det var å oversette

Noen få brødre og søstre i forskjellige deler av Romania oversatte litteratur til de lokale språkene, deriblant ukrainsk, som var det språket en etnisk minoritet i nord snakket. Noen av oversetterne var språklærere som hadde kommet i sannheten; andre hadde lært seg et fremmedspråk, kanskje ved hjelp av et språkkurs.

I den første tiden utførte oversetterne arbeidet ved å skrive oversettelsen for hånd i kladdebøker, som de tok med seg til byen Bistriţa, hvor de fikk teksten korrekturlest. Én eller to ganger i året kom oversettere og korrekturlesere sammen for å bringe klarhet i visse spørsmål i forbindelse med arbeidet. Når disse brødrene og søstrene ble oppdaget, var det ikke uvanlig at de ble ransaket, forhørt, slått og arrestert. De som ble arrestert, ble holdt i varetekt noen timer eller dager, løslatt og arrestert på nytt — en prosess som ble gjentatt mange ganger i et forsøk på å skremme dem. Andre ble satt i husarrest eller måtte melde seg for politiet hver dag. Og ikke så rent få ble fengslet. Blant dem var Dumitru og Doina Cepănaru og Petre Ranca.

Dumitru Cepănaru var lærer og underviste i rumensk og historie, og hans kone, Doina, var lege. Securitate fant dem til slutt, arresterte dem og lot dem sitte i hvert sitt fengsel i sju og et halvt år. Doina satt i enecelle i fem av disse årene. Navnene deres stod faktisk i det ovennevnte brevet som hovedkontoret skrev til den rumenske ambassadøren i USA. For å oppmuntre sin mann og sine fengslede medsøstre skrev Doina til sammen 500 brev fra fengselet.

Et år etter at Dumitru og Doina ble arrestert, ble Dumitrus mor, Sabina Cepănaru, også arrestert, og hun satt fem år og ti måneder i fengsel. Sabinas mann, som også var et av Jehovas vitner, var den eneste i familien som gikk fri, til tross for at han ble holdt under nøye oppsikt av Securitate. Med stor fare for å bli tatt selv, besøkte han regelmessig alle de tre familiemedlemmene sine.

I 1938 ble Petre Ranca utnevnt til sekretær ved Jehovas vitners kontor i Romania. Denne oppgaven — og ikke minst det arbeidet han utførte som oversetter — plasserte ham høyt på Securitates liste over ettersøkte personer. I 1948 fikk de fatt i ham. Han ble arrestert gjentatte ganger, og i 1950 satt han på tiltalebenken sammen med Martin Magyarosi og Pamfil Albu. Petre, som ble anklaget for å være medlem i en angloamerikansk spionring, utholdt 17 år i noen av landets verste fengsler — nemlig Aiud, Gherla og Jilava — og tre år i husarrest i Galaţi fylke. Men denne trofaste broren stod på for fullt i tjenesten for Jehova helt til han endte sitt jordiske livsløp den 11. august 1991.

Det kjærlige arbeidet som slike ulastelige brødre og søstre utførte, får oss til å tenke på disse ordene: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme deres arbeid og den kjærlighet dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsetter å tjene.» — Hebr. 6: 10.

Utendørsstevner

I 1980-årene begynte brødrene å komme sammen i grupper på flere tusen når det bød seg en anledning, for eksempel i forbindelse med et bryllup eller en begravelse. Når det ble arrangert bryllup, satte de opp et stort telt på et passende sted ute på landet. Inni teltet pyntet de opp med pene tepper med innvevde bibelske motiver og skriftsteder. Det ble ordnet med bord og stoler til alle «gjestene», og en plakat med årsteksten og Vakttårnets logo i stort format ble hengt opp over podiet. Forkynnerne på stedet sørget vanligvis for mat alt etter hvor god råd de hadde, og på den måten fikk alle del i både et materielt og et åndelig festmåltid.

Programmet begynte med bryllups- eller begravelsestalen og fortsatte med foredrag over forskjellige bibelske emner. Noen ganger ble foredragsholderne forhindret fra å komme tidsnok, men det var alltid andre kvalifiserte brødre som var rede til å steppe inn. De talte vanligvis bare ved hjelp av Bibelen, for det fantes ingen kopier av disposisjonene.

Om sommeren strømmet folk i byene ut på landet for å koble av. Det samme gjorde Jehovas vitner. Men de utnyttet muligheten til å holde mindre stevner i åsene og i skogene. Det ble til og med framført bibelske skuespill hvor aktørene hadde drakter.

Et annet populært feriested var ved Svartehavet, hvor det var ideelt å arrangere dåp. Hvordan fikk brødrene døpt de nye uten å tiltrekke seg for stor oppmerksomhet? Én måte de gjorde det på, var ved å leke en «lek». Dåpskandidatene og noen av de døpte forkynnerne dannet en ring i vannet og kastet ball til hverandre. Taleren stod i midten og holdt talen, og deretter ble dåpskandidatene døpt — ganske diskré, naturligvis.

En sal for birøktere

I 1980 uttenkte brødrene i byen Negreşti-Oaş, i det nordvestlige Romania, en genial måte de kunne få tillatelse til å bygge en Rikets sal på. Den gangen oppmuntret staten folk til å begynne med birøkt. En gruppe brødre som hadde bikuber, foreslo derfor at de skulle danne en lokal birøkterforening, noe som ville gi dem en gyldig grunn til å bygge et møtested.

Etter at brødrene hadde konsultert de andre eldste i kretsen, fikk de registrert Birøkternes forening i Romania og gikk til rådhuset for å presentere sitt forslag om å bygge et møtelokale. Myndighetene gav straks tillatelse til at det kunne bygges en 34 meter lang og 14 meter bred trebygning. Birøkterne og deres mange hjelpere gikk begeistret i gang med prosjektet, som ble fullført på tre måneder. De fikk til og med en spesiell takk fra byens myndigheter!

Ettersom det ville komme mange til innvielsen, som skulle vare i mange timer, søkte brødrene om tillatelse til å bruke salen til en fest i forbindelse med kornhøsten. Tillatelse ble gitt, og det kom over 3000 Jehovas vitner fra alle kanter av landet for å overvære denne begivenheten. Myndighetspersoner i byen var forbauset over at det var så mange som kom for å hjelpe til med kornhøsten og være med på «feiringen» etterpå.

Innvielseshøytideligheten ble naturligvis et åndelig berikende stevne. Og i betraktning av bygningens offisielle formål ble bier ofte spesielt framhevet under programmet, men i en åndelig sammenheng. Foredragsholderne pekte for eksempel på bienes arbeidsomhet, deres evne til å navigere og organisere, deres selvoppofrende mot med hensyn til å beskytte bikuben og mange andre trekk.

Etter dette innvielsesmøtet ble bie-salen, som den ble kalt, brukt av brødrene i de resterende årene av forbudet, og i tre år etter at det ble opphevet.

Sonetilsynsmenn bidrar til å styrke enheten

Kommunistene hadde i flere tiår gjort alt som stod i deres makt for å så tvil og skape splittelse blant Guds folk og hindre kommunikasjonen. Som allerede nevnt lyktes de til en viss grad, for det hersket en viss splittelse helt fram til 1980-årene. Men sonetilsynsmennenes besøk og det at det politiske klimaet forandret seg, bidrog til å løse dette problemet.

Fra midten av 1970-årene besøkte Gerrit Lösch Romania en rekke ganger. Han var da medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Østerrike, men er nå medlem av det styrende råd. Theodore Jaracz og Milton Henschel, to av det styrende råds representanter, drog dit to ganger i 1988 sammen med brødrene Lösch og Jon Brenca. Bror Brenca tjente som tolk og var medlem av Betel-familien i USA. Etter disse oppmuntrende besøkene begynte flere tusen brødre som hadde holdt seg atskilt fra flertallet av Jehovas folk, igjen å komme sammen med menigheten.

I mellomtiden førte tiltagende politiske forandringer til at den kommunistiske delen av Europa ble rystet i sine grunnvoller, noe som endte med sammenbrudd for de fleste av disse regimene i slutten av 1980-årene. I Romania tilspisset situasjonen seg i 1989, da folk gjorde opprør mot kommunistregimet. Partiets leder, Nicolae Ceauşescu, og hans kone ble henrettet den 25. desember. Året etter ble det opprettet en ny regjering.

Endelig frihet!

Jehovas vitner forholdt seg som alltid strengt nøytrale selv om Romanias politiske skueplass forandret seg. Disse forandringene gav de da 17 000 vitnene i Romania en frihet som de fleste bare hadde drømt om. Landsutvalget skrev: «Etter 42 lange år er vi glad for å kunne sende en gledelig rapport om arbeidet i Romania. Vi er takknemlig mot vår kjærlige Far, Jehova Gud, som hørte de inderlige bønnene fra millioner av brødre og satte en stopper for den ubarmhjertige forfølgelsen.»

Den 9. april 1990 ble brødrene juridisk anerkjent som Den religiøse organisasjonen Jehovas vitner og arrangerte straks kretsstevner over hele landet. Det var over 44 000 til stede på disse stevnene — over dobbelt så mange som tallet på forkynnere, som hadde steget til omkring 19 000. Ja, felttjenesterapporten viste at antall Jehovas vitner hadde økt med 15 prosent fra september 1989 til september 1990!

Den gangen var det et landsutvalg som var underlagt avdelingskontoret i Østerrike, som førte tilsyn med arbeidet. Men i 1995, etter en periode på 66 år, fikk Romania igjen sitt eget avdelingskontor.

Holdt oppe gjennom økonomiske vanskeligheter

I 1980-årene gikk det dårlig med Romanias økonomi, og det var mangel på forbruksvarer. Da så kommunistregimet falt, brøt økonomien også sammen, og folket kom i en fortvilet situasjon. Jehovas vitner i Østerrike, Ungarn og det daværende Tsjekkoslovakia og Jugoslavia sendte over 70 tonn mat og klær til sine brødre i Romania. Noe av det de fikk, delte de også med naboer som ikke var Jehovas vitner. «Hver gang vi hjalp noen, benyttet vi anledningen til å avlegge et grundig vitnesbyrd,» står det i en rapport.

Lastebilene kom ikke bare med materielle forsyninger til brødrene, men også med åndelig føde. Denne overfloden gjorde at mange fikk tårer i øynene, for brødrene her var vant til at en hel gruppe hadde måttet dele på kanskje ett eksemplar av Vakttårnet. Det var et stort framskritt da Vakttårnet på rumensk begynte å komme ut samtidig med den engelske utgaven og i fire farger fra og med nummeret for 1. januar 1991! Disse forandringene bidrog til at bladleveringene i distriktet økte voldsomt.

Fra gruppedrøftelser til vanlige møter

I den tiden brødrene ble forfulgt, var det enkelte møter de ikke kunne lede på vanlig måte, for eksempel den teokratiske tjenesteskolen. De kom i stedet sammen i mindre grupper, leste stoffet og drøftet det. Vanligvis hadde de bare noen få eksemplarer av den litteraturen som ble behandlet, ja, noen ganger hadde de bare ett eksemplar.

«Håndbok for den teokratiske tjenesteskolen ble utgitt på rumensk i 1992,» sier Jon Brenca, som nå er medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Romania. «Før den tid hadde noen få brødre en utgave av denne boken som var trykt i Romania. I 1991 begynte vi å lære opp eldste til å lede den teokratiske tjenesteskolen og gi elevene veiledning. Men de eldste vegret seg for å gi veiledning, for det var noe som ble gitt fra podiet den gangen. ’Brødrene blir fornærmet hvis vi veileder dem i andres påhør,’ sa noen.»

Det var også en del misforståelser ute og gikk. I 1993 henvendte for eksempel en eldste seg til en besøkende bror som hadde gjennomgått tjenesteopplæringsskolen, og pekte på noe som stod i skoleplanen om at større menigheter kunne opprette to skoler. Han trodde at denne ordningen var for viderekomne elever, og spurte den besøkende broren: «Når tror du vi kan begynne å holde taler på den andre skolen? Vi har allerede kvalifiserte brødre som kan flyttes opp på et høyere trinn.» Den besøkende broren fikk på en vennlig måte oppklart misforståelsen.

«Kretsstevnene har i høy grad bidratt til å gi brødrene opplæring,» sier bror Brenca, «for en del av programmet på disse stevnene er den teokratiske tjenesteskolen, som blir ledet av områdetilsynsmannen. Det har likevel tatt noen år for alle å tilpasse seg ordningen fullt ut.»

Pionertjenesteskolen ble satt i gang i Romania i 1993 og har hjulpet flere tusen pionerer til å gjøre åndelige framskritt og bli mer effektive i tjenesten. Det å være pioner i Romania er virkelig en utfordring, for det er nesten umulig å få deltidsarbeid. Men i 2004 var det over 3500 brødre og søstre som var opptatt i en form for pionertjeneste.

Hjelp til reisende tilsynsmenn

I 1990 sendte avdelingskontoret i Italia brødrene Roberto Franceschetti og Andrea Fabbi til Romania. Hensikten var at de skulle hjelpe til med å reorganisere arbeidet der. «På det tidspunktet var jeg 57 år gammel,» sier bror Franceschetti. «På grunn av den økonomiske situasjonen i Romania på den tiden var ikke dette oppdraget helt enkelt for min kone, Imelda, og meg.

Da vi kom til Bucureşti den 7. desember 1990, var det tolv minusgrader, og byen var dekket av snø. Vi møtte noen brødre i sentrum av byen og forhørte oss om det fantes noe losji for natten. ’Vi vet ikke ennå,’ sa de. Men en ung kvinne, hvis mor og bestemor også var Jehovas vitner, overhørte samtalen vår og inviterte oss straks hjem til seg. Der bodde vi i noen uker til vi fant en passende leilighet i byen. Brødrene i byen gav oss også oppmuntring og følelsesmessig støtte, noe som hjalp oss til å tilpasse oss forholdene.»

Roberto, som ble uteksaminert fra Gileads 43. klasse i 1967, var nesten ni år i Romania sammen med sin kone. De hjalp brødrene til å kunne høste gagn av deres mange års erfaring i tjenesten for Jehova. Roberto sier videre: «I januar 1991 arrangerte landsutvalget et møte med alle de reisende tilsynsmennene — i alt 42 brødre. De fleste tjente i små kretser som bestod av seks—sju menigheter. De hadde pleid å besøke én menighet i løpet av to helger på rad, vanligvis uten at konene deres var med. Tidligere hadde kretstilsynsmennene måttet ha en vanlig jobb for å kunne forsørge sin familie og unngå å vekke mistanke hos myndighetene. Men nå kunne de følge det samme opplegget som kretstilsynsmenn i andre land hadde, og tjene i hver menighet fra tirsdag til søndag.

Etter at jeg hadde forklart denne ordningen for de 42 brødrene, sa jeg til dem: ’Rekk opp hånden hvis dere er villige til å fortsette å tjene som reisende tilsynsmenn.’ Det var ingen som rakte opp hånden! På bare noen minutter hadde vi altså mistet alle de reisende tilsynsmennene i landet! Men etter å ha tenkt over saken under bønn var det noen som ombestemte seg. Vi fikk ytterligere hjelp av brødre fra Østerrike, Frankrike, Tyskland, Italia og USA som hadde gjennomgått tjenesteopplæringsskolen.»

Jon Brenca, en rumensk utvandrer, ble overflyttet til Romania fra Betel i Brooklyn, hvor han hadde tjent i ti år. Til å begynne med tjente Jon som krets- og områdetilsynsmann. Han forteller: «Som områdetilsynsmann begynte jeg i juni 1991 å arbeide med de kretstilsynsmennene som var villige til å tjene på heltid i samsvar med det nye opplegget. Jeg forstod raskt at de ikke var de eneste som måtte gjøre store forandringer i sin tenkemåte — menighetene hadde også ’begynnervansker’. ’Det er umulig for forkynnerne å støtte opp om felttjenesten hver dag,’ sa noen eldste. Men alle samarbeidet og gjorde de nødvendige forandringer.»

Rikets tjenesteskole og tjenesteopplæringsskolen har også bidratt til at brødrene er blitt godt opplært. Under et kurs i Rikets tjeneste som ble holdt i Baia Mare, var det en eldste som tok til tårene da han henvendte seg til en av lærerne. Han sa: «Jeg har vært eldste i mange år, men det er først nå jeg virkelig forstår hvordan et hyrdebesøk bør foretas. Jeg takker det styrende råd for disse enestående opplysningene.»

Brødrene hadde nok hørt om tjenesteopplæringsskolen, men den tanke at den skulle arrangeres i deres eget land, virket som en drøm. Derfor kan du sikkert tenke deg hvor begeistret de var da drømmen ble til virkelighet i 1999, da det første kurset ble holdt! Siden da er det blitt holdt ytterligere åtte kurs, som rumensktalende brødre fra nabolandene Moldova og Ukraina også har deltatt i.

«Jeg har funnet sannheten!»

Selv om det er mange som får besøk av Jehovas vitner regelmessig, er det omkring sju millioner mennesker — en tredjedel av befolkningen — som bor i ledig distrikt. Og ettersom folk i en rekke regioner aldri har hørt om det gode budskap, er høsten fortsatt stor! (Matt. 9: 37) Alminnelige pionerer, spesialpionerer og eldste i mange menigheter har reagert positivt på dette behovet og flyttet til ledige distrikter. Som følge av det er det blitt opprettet flere grupper og menigheter. Avdelingskontoret har dessuten oppfordret menigheter til å delta i spesielle kampanjer for å tjene i ledig distrikt. Disse kampanjene har som i andre land gitt svært gode resultater.

I en avsidesliggende landsby fikk en 83 år gammel kvinne et eksemplar av Vakttårnet av en av døtrene sine. Datteren hadde funnet bladet i en søppeldunk i Bucureşti. Den eldre kvinnen ikke bare leste bladet, men hun slo også opp hvert eneste skriftsted det var henvist til, i sin egen bibel — som for øvrig inneholdt Guds navn. Neste gang hun snakket med datteren, utbrøt hun: «Jeg har funnet sannheten!»

Hun snakket også med landsbypresten og spurte ham om hvorfor han ikke hadde fortalt folk hva Guds navn er. Presten svarte ikke, men bad om å få låne bibelen og bladet for å granske innholdet. Kvinnen adlød respektfullt, og det var det siste hun så både til bibelen og til bladet. Senere, da Jehovas vitner kom til landsbyen hennes for å forkynne, inviterte hun dem inn, begynte å studere Bibelen ved hjelp av «Kunnskapsboken» og gjorde fine framskritt. I dag er både hun og døtrene i sannheten.

Endelig fri til å komme sammen!

I 1990 var Jehovas vitner i Romania henrykt over å kunne komme sammen til områdestevnet «Det rene språk». For mange var dette det første områdestevnet de noen gang hadde vært på. Vertsbyene var Braşov og Cluj-Napoca. To uker tidligere hadde over 2000 vært til stede på et rumenskspråklig stevne i Budapest i Ungarn. Selv om områdestevnene i Romania bare varte i én dag, var brødrene begeistret over å høre talene til Milton Henschel og Theodore Jaracz, de to representantene for det styrende råd som var til stede. Det var over 36 000 som overvar dette områdestevnet, og 1445 ble døpt — omkring 8 prosent av forkynnerne!

I 1996 ble det bestemt at Bucureşti skulle være vertsby for et av de internasjonale stevnene «Forkynnere av Guds fred». Men det ortodokse presteskap gjorde alt de kunne for å få satt en stopper for stevnet. De og deres medsammensvorne klistret opp hatefulle plakater over hele byen — på steder som var kirkens eiendom, på bygninger, i passasjer og på vegger. «Rettroenhet eller død» stod det på én av plakatene, og på en annen stod det: «Vi ber myndighetene om å kansellere dette stevnet. KOM, SÅ VI KAN FORSVARE VÅRE FORFEDRES TRO. Måtte Gud hjelpe oss!»

Slik omstendighetene var, ombestemte byens myndigheter seg, og de ville ikke tillate at stevnet ble holdt i Bucureşti. Brødrene klarte ikke desto mindre å få leid stevnesteder både i Braşov og i Cluj-Napoca fra 19. til 21. juli, og de klarte også å arrangere mindre områdestevner i Bucureşti og i Baia Mare med tanke på dem som ikke hadde anledning til å reise til de andre stevnestedene.

Nyhetsreportere var imponert over at brødrene klarte å bevare roen og reorganisere tingene på så kort varsel. Trass i presteskapets ramaskrik ble derfor massemedienes dekning dagen før stevnet positiv. Men selv den tidligere negative omtalen utrettet noe godt fordi den hadde brakt Jehovas navn i forgrunnen. En bror i Bucureşti sa: «I løpet av tre uker fikk vi like mye publisitet som vi ellers bare ville ha fått ved å forkynne i hele landet i flere år. Det den rumensk-ortodokse kirke hadde trodd skulle hindre oss, viste seg faktisk å fremme det gode budskap.» Hele 40 206 var til stede på stevnene, og 1679 ble døpt.

På områdestevnene «Ordets gjørere», som ble holdt i 2000, var brødrene svært begeistret over å få Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter på rumensk. En takknemlig ung bror sa: «Jeg følte meg enda nærere knyttet til Jehova da jeg leste navnet hans i mitt eget eksemplar av denne oversettelsen. Jeg takker Jehova og hans organisasjon av hele mitt hjerte.»

Fra birøkterforeningssal til stevnehall

I kommunisttiden ble det ikke bygd andre Rikets saler enn den tidligere nevnte salen for birøktere. Så da forbudet ble opphevet, var det et enormt behov for Rikets saler. Men takket være ordningen med Rikets sal-fond har brødrene i de senere år kunnet bygge gjennomsnittlig én Rikets sal hver tiende dag! De enkle, funksjonelle bygningene er standardmodeller som blir bygd av lett tilgjengelige materialer. Den effektive organiseringen og den villige ånd som kommer til uttrykk under byggingen, særlig når det gjelder hurtigbygde saler, bidrar som i andre land til at det blir avlagt et enestående vitnesbyrd for naboer, forretningsfolk og lokale myndigheter.

I Mureş fylke henvendte brødrene seg til myndighetene for å be om tillatelse til å koble til strømmen i en Rikets sal som var under oppføring. «Hvorfor har dere det så travelt?» spurte en tjenestemann. «Det tar minst en måned å behandle søknaden deres, og dere får ikke gjort noe særlig på den tiden.» Brødrene gikk derfor videre til sjefen for avdelingen med saken.

Han spurte også: «Hvorfor slikt hastverk? Dere har jo nettopp lagt fundamentet, ikke sant?»

«Jo,» svarte brødrene, «men det var i forrige uke. Nå holder vi på med taket!» Sjefen oppfattet poenget og innvilget søknaden allerede dagen etter.

Den første stevnehallen i Romania ble bygd i Negreşti-Oaş. Den har 2000 sitteplasser i hovedsalen og 6000 i et utendørs amfiteater. Bror Lösch ble henrykt over å få holde innvielsestalen, som han holdt på rumensk. Over 90 menigheter fra fem kretser hadde hjulpet til med byggingen. Allerede før hallen ble innviet, hadde det vært 8572 til stede på det områdestevnet som ble holdt der i juli 2003. Stevnehallen var forståelig nok et ømtålig emne i det ortodokse lokalsamfunnet. Men det var ikke alle uttalelser som var negative. Til og med noen av prestene roste brødrene for deres dugnadsånd.

Ikke noe våpen som blir brukt mot Guds tjenere, skal ha framgang

Da Károly Szabó og József Kiss reiste tilbake til sitt hjemland i 1911, hadde de ingen anelse om i hvilken grad Jehova skulle velsigne det arbeidet som de påbegynte. Tenk på det: I løpet av de ti siste årene er det blitt døpt omkring 18 500 nye i Romania, noe som betyr at forkynnerantallet nå er kommet opp i 38 423. Og i 2005 var det 79 370 til stede på minnehøytiden! For å holde tritt med denne økningen har man bygd et nytt, fint Betel-hjem. Det ble innviet i 1998 og utvidet i 2000. Det er også blitt bygd et kompleks med tre Rikets saler på eiendommen.

Men grunnlaget for denne bemerkelsesverdige veksten ble lagt i de periodene da brødrene ble forfulgt på en slik grusom måte at mange av detaljene ikke egner seg på trykk. Jehovas tjenere søkte tilflukt og fant ly under hans beskyttende skygge. Derfor er det Jehova som skal ha æren for denne veksten. (Sal. 91: 1, 2) Jehova har lovt sine trofaste tjenere: «Ikke noe som helst våpen som blir formet mot deg, skal ha framgang, og enhver tunge som reiser seg mot deg i retten, skal du domfelle. Dette er Jehovas tjeneres arvelodd.» — Jes. 54: 17.

Jehovas vitner i Romania er fast bestemt på å ta vare på denne uvurderlige «arvelodd». De viser at de med respekt husker tårene til alle dem som har lidd så mye for rettferdighets skyld, ved å etterligne deres dyrebare tro. — Jes. 43: 10; Hebr. 13: 7.

[Ramme på side 72]

En oversikt over Romania

Geografi: Romania har et samlet landareal på 238 000 kvadratkilometer, har noenlunde oval form og strekker seg omkring 72 mil fra øst til vest. Nabolandene, fra nord og med urviserne, er Ukraina, Moldova, Bulgaria, Serbia og Montenegro og Ungarn.

Befolkning: Romanias 22 millioner innbyggere består av ganske mange utenlandske og etniske grupper, for eksempel rumenere, ungarere, tyskere, jøder, ukrainere, sigøynere og mange andre. Minst 70 prosent av befolkningen er tilsluttet den rumensk-ortodokse kirke.

Språk: Det offisielle språket er rumensk. Det har utviklet seg fra latin, det språket som romerne i gammel tid brukte.

Næringsliv: Omkring 40 prosent av landets arbeidsstyrke er sysselsatt i jordbruk, skogbruk og fiske, 25 prosent i industri, gruvedrift og anleggsvirksomhet og 30 prosent i servicenæringen.

Matvarer: Man dyrker mais, poteter, sukkerroer, hvete og druer. Husdyrbestanden består hovedsakelig av sauer. Andre husdyr omfatter storfe, griser og høns.

Klima: Temperaturen og nedbørmengden varierer i de forskjellige områdene i landet. Overalt er det temperert klima med fire markerte årstider.

[Ramme på side 74]

Romanias varierte regioner

Omgivelsene i Romania er stort sett landlige, og landet er delt i flere historiske og ulike regioner, for eksempel Maramureş, Moldova, Transilvania og Dobrudsja. Maramureş, den nordlige regionen, er det eneste landområdet som aldri har vært invadert av romerne. Befolkningen bor i avsidesliggende landsbyer og har tatt vare på kulturen etter sine dakiske forfedre. Regionen Moldova i øst er kjent for sin vinproduksjon, sine mineralkilder og sine klostre fra 1400-tallet. I Valakia, den sørlige regionen, ligger Romanias hovedstad og største by, Bucureşti.

Transilvania, som ligger i den sentrale delen av Romania, er i det store og hele et platå omgitt av fjellkjeden Karpatene, som utgjør en stor bue. Denne regionen har mange slott, byer og ruiner fra middelalderen og er opprinnelsen til den legendariske Dracula, som i fantasifortellinger blir skildret som en vampyr. Forbildene for Dracula-figuren var fyrstene Vlad Dracul, eller Vlad Djevelen, og Vlad Tepeş, som lot sine fiender spidde på pæler. Rundturer i dette området innbefatter naturlig nok et besøk på de stedene hvor disse fyrstene skal ha holdt til.

Regionen Dobrudsja, som grenser mot Svartehavet over en strekning på omkring 25 mil, innbefatter også det praktfulle Donaudeltaet. Donau, som er den nest lengste elven i Europa, utgjør Romanias grense i sør og sørger for god drenering for store deler av landet. Med sitt økologiske mangfold er det 4300 kvadratkilometer store deltaet Europas største våtmarksreservat, og det er habitat for over 300 fuglearter, for 150 fiskearter og for 1200 plantearter — alt fra piletrær til vannliljer.

[Ramme på side 87]

Fra Zamolxis-dyrkelsen til rumensk-ortodoks religion

I århundrene før vår tidsregning bodde det to beslektede stammer i det området som nå er kjent som Romania. De ble kalt getere og dakere. Guden deres, Zamolxis, skal ha vært himmelens og dødens gud. I dag bekjenner nesten alle rumenere seg til kristendommen. Hvordan skjedde denne forandringen?

Under romernes herredømme på Balkanhalvøya utgjorde den geto-dakiske union en alvorlig trussel. Unionens konge, Decebal, beseiret faktisk de romerske hærer to ganger. Men i begynnelsen av det andre århundre evt. fikk romerne overtaket og gjorde det erobrede området til en romersk provins. Dacia, som provinsen ble kalt, hadde stor velstand og tiltrakk seg horder av romerske kolonister. De giftet seg med dakere, lærte dem latin og ble opphav til forfedrene til vår tids rumenere.

Både nybyggere, kjøpmenn og handelsfolk brakte med seg det som gikk for å være kristendommen. Kristenheten fikk større innflytelse i 332 evt., da keiser Konstantin inngikk en fredsavtale med goterne, et forbund av germanske stammer som bodde nord for Donau.

Etter at det store skismaet i 1054 hadde funnet sted, da den østlige kirke brøt med den romersk-katolske kirke, kom regionen under innflytelse av den østlige, ortodokse kirke, forløperen for den rumensk-ortodokse kirke. På slutten av 1900-tallet hadde denne kirken over 16 millioner medlemmer, noe som gjør den til den største selvstendige ortodokse kirke på Balkanhalvøya.

[Ramme/bilde på sidene 98 til 100]

Vi sang mens bombene haglet omkring oss

Teodor Miron

Født: 1909

Døpt: 1943

Bakgrunn: Han ble kjent med Bibelens sannhet i fengsel. Han har til sammen tilbrakt 14 år i nazistenes konsentrasjonsleirer og i kommunistenes arbeidsleirer og fengsler.

Den 1. september 1944, da de tyske troppene trakk seg tilbake, var jeg én av 152 brødre som, sammen med andre fanger, ble ført fra konsentrasjonsleiren i Bor i Serbia til Tyskland. Noen dager fikk vi ikke noe å spise. Når vi først fikk noe — for eksempel beter som lå i veikanten ved jordene — delte vi alt likt mellom oss. Når én var for svak til å gå, trillet den som var sterk, ham i en trillebår.

Til slutt kom vi til en jernbanestasjon. Der hvilte vi i omkring fire timer før vi tømte to godsvogner uten tak for å gjøre plass til oss selv. Det var bare ståplasser, og vi hadde ingen varme klær — bare hvert vårt teppe som vi la over hodet når det begynte å regne. Slik reiste vi hele natten. Klokken ti neste morgen, da vi kom til en landsby, ble togets lokomotiv bombet av to fly, og toget stoppet. Ingen av oss ble drept til tross for at de vognene som vi stod i, var rett bak lokomotivet. Men vognen vår ble koblet til et annet lokomotiv, og vi fortsatte reisen.

Da vi hadde en to timers stopp på en stasjon omkring ti mil lenger framme, så vi noen menn og kvinner som bar på kurver med poteter. «Potetselgere,» tenkte vi. Men vi tok feil. Det var våre åndelige brødre og søstre som hadde hørt om oss og hadde forstått at vi måtte være sultne. De gav hver av oss tre store, kokte poteter, et stykke brød og litt salt. En slik ’manna fra himmelen’ holdt oss i live i enda 48 timer til vi kom fram til byen Szombathely i Ungarn i begynnelsen av desember.

Vi ble i Szombathely vinteren over, og vi overlevde for en stor del på mais som vi fant under snøen. I mars og april 1945 ble denne vakre byen bombet, og det lå fullt av lemlestede menneskekropper i gatene. Mange hadde fått murbrokker over seg, og noen ganger kunne vi høre dem rope om hjelp. Ved hjelp av spader og annet utstyr klarte vi å grave fram noen av dem.

Bombene traff alle bygningene rundt oss, men den bygningen vi oppholdt oss i, ble ikke truffet. Så snart flyalarmen gikk, løp alle for å søke dekning, og de var livredde. Til å begynne med løp vi også, men vi skjønte snart at det var nytteløst, for det fantes ikke noe trygt sted å søke dekning. Derfor ble vi bare værende der hvor vi var, og forsøkte å bevare roen. Snart kom fangevokterne inn til oss. Vår Gud kunne kanskje beskytte dem også, sa de. Den 1. april var vår siste natt i Szombathely, og bombene haglet omkring oss som aldri før. Likevel ble vi værende i bygningen, og vi lovpriste Jehova med sang og takket ham for at han hadde gitt oss ro i hjertet. — Fil. 4: 6, 7.

Dagen etter måtte vi dra videre til Tyskland. Vi hadde to kjerrer forspent med hester, så vi kjørte og gikk omkring 10 mil helt til vi kom fram til en skog 13 kilometer fra den russiske frontlinjen. Vi overnattet på eiendommen til en rik godseier, og dagen etter satte fangevokterne våre oss fri. Takknemlig mot Jehova for at han hadde holdt oss oppe både fysisk og åndelig tok vi gråtende farvel med hverandre og satte kursen hjemover — noen til fots og andre med tog.

[Ramme på side 107]

Kristen kjærlighet i praksis

I 1946 ble den østlige delen av Romania rammet av hungersnød. Jehovas vitner i andre deler av Romania som var mindre berørt av den annen verdenskrig og dens ettervirkninger, var også fattige, men de gav likevel mat, klær og penger til sine trengende brødre. Brødre som arbeidet i en saltgruve i byen Sighetu Marmaţiei, i nærheten av grensen til Ukraina, kjøpte salt fra gruvene, solgte det i byer og landsbyer i området og brukte det de tjente, til å kjøpe mais for. Dessuten bidrog Jehovas vitner i Sverige, Sveits, USA og andre land med omkring fem tonn mat.

[Ramme/bilde på sidene 124 og 125]

Vi gjenkalte 1600 skriftsteder i erindringen

Dionisie Vârciu

Født: 1926

Døpt: 1948

Bakgrunn: I begynnelsen av 1959 hadde han tilbrakt over fem år i forskjellige fengsler og arbeidsleirer. Han døde i 2002.

Under fangenskapet fikk vi kommunisere med familiene våre, og de fikk lov til å sende oss en pakke på fem kilo én gang i måneden. Det var bare de som var ferdige med arbeidsoppgavene sine, som fikk utlevert pakken sin. Vi delte alltid maten likt, og det betydde at vi vanligvis delte den i omkring 30 porsjoner. En gang delte vi to epler på denne måten. Hver porsjon var riktignok liten, men den var med på å stille sulten.

Selv om vi ikke hadde bibler eller bibelske hjelpemidler, bevarte vi vår åndelige styrke ved å prøve å huske ting vi hadde lært før vi kom i fangenskap, og ved å dele dette med hverandre. Vi gjorde det slik at det hver morgen var én bror som framsa et skriftsted han husket. Med dempet stemme gjentok vi verset og mediterte over det under den obligatoriske lufteturen om morgenen, som tok 15—20 minutter. Tilbake på cellen — et rom på to ganger fire meter hvor 20 av oss ble stuet inn — kommenterte vi verset i omkring 30 minutter. Til sammen klarte vi å gjenkalle 1600 skriftsteder i erindringen. Ved middagstid drøftet vi forskjellige emner, blant annet 20—30 skriftsteder i tilknytning til disse emnene. Alle lærte seg stoffet utenat.

Én bror følte til å begynne med at han var for gammel til å lære seg mange skriftsteder utenat. Men han hadde undervurdert sine egne evner. Etter at han hadde hørt oss gjenta versene høyt omkring 20 ganger, klarte også han til sin store glede å huske og framsi mange skriftsteder!

Selv om vi var fysisk sultne og svake, sørget Jehova for at vi holdt oss åndelig sunne og sterke. Det var viktig å bevare åndeligheten også etter at vi var blitt løslatt, for Securitate fortsatte å forfølge oss for å prøve å bryte ned vår tro.

[Ramme på sidene 132 og 133]

Mangfoldiggjøringsmetoder

I 1950-årene var direkte avskrift, ofte med bruk av karbonpapir, den enkleste og greieste måten å mangfoldiggjøre bibelske hjelpemidler på. Selv om denne metoden kunne være tidkrevende og trettende, hadde den spesielt én fordel — avskriverne husket mye av stoffet. Så da de satt i fengsel, kunne de gi andre mye åndelig oppmuntring. Brødrene brukte også skrivemaskiner, men disse måtte registreres hos politiet og var vanskelige å få tak i.

I slutten av 1950-årene tok man i bruk mimeografer, eller stensilmaskiner. Brødrene laget stensilene ved å smøre en blanding av lim, gelatin og voks på en glatt, rektangulær overflate, fortrinnsvis en glassplate, i et tynt, jevnt lag. De brukte en spesiell trykksverte som de laget selv, og overførte teksten til et papir. Da trykksverten hadde tørket, presset de papiret jevnt mot den voksaktige overflaten, slik at de fikk laget en stensil. Men disse stensilene hadde kort levetid, så brødrene måtte hele tiden lage nye. Og i likhet med de håndskrevne avskriftene av artiklene utgjorde stensilene også en sikkerhetsrisiko — det var mulig å identifisere avskriveren på bakgrunn av vedkommendes håndskrift.

Fra 1970-årene til de siste årene av forbudet bygde og brukte brødrene minst ti flyttbare, håndbetjente stensilmaskiner. De ble bygd etter mønster av en modell fra Østerrike hvor man brukte plastbelagt papir som stensil. Brødrene gav denne maskinen navnet «Kvernen». I slutten av 1970-årene ble det anskaffet noen kontoroffsetmaskiner, men brødrene kunne ikke lage trykkplatene selv, så maskinene ble ikke brukt. Men i 1985 lærte en bror fra det daværende Tsjekkoslovakia som var kjemiingeniør, brødrene hvordan de kunne lage platene selv. Fra da av ble både kvantiteten og kvaliteten på det trykte materialet betydelig forbedret.

[Ramme/bilde på sidene 136 og 137]

Jehova gav meg opplæring

Nicolae Bentaru

Født: 1957

Døpt: 1976

Bakgrunn: Tjente som trykker i kommunisttiden og tjener nå som spesialpioner sammen med sin kone, Veronica.

Jeg begynte å studere Bibelen i 1972 i byen Săcele og ble døpt fire år senere, da jeg var 18 år. Arbeidet var da forbudt, og vi kom sammen som små studiegrupper. Likevel hadde vi regelmessig tilgang på åndelig føde, til og med bibelske skuespill, som ble presentert som lydopptak sammen med lysbilder.

Etter at jeg var blitt døpt, var min første oppgave å betjene lysbildeframviseren. To år senere fikk jeg også det privilegium å kjøpe inn papir til vår lokale, hemmelige trykkevirksomhet. I 1980 lærte jeg å trykke og var med på å framstille Vakttårnet og Våkn opp! og andre publikasjoner. Vi brukte en stensilmaskin og en liten, manuelt betjent trykkpresse.

I mellomtiden var jeg blitt kjent med Veronica, en fin søster som hadde vist at hun var trofast mot Jehova, og vi giftet oss. Veronica ble til stor hjelp for meg i mitt arbeid. I 1981 lærte Otto Kuglitsch fra avdelingskontoret i Østerrike meg hvordan jeg skulle betjene den aller første kontoroffsetpressen. Vi satte opp en annen presse i Cluj-Napoca i 1987, og jeg fikk i oppdrag å lære opp dem som skulle betjene den.

Etter at forbudet var blitt opphevet i 1990, fortsatte Veronica og jeg sammen med sønnen vår, Florin, å trykke og distribuere litteratur i åtte måneder. Florin hjalp til med å samle de trykte sidene før de skulle presses, trimmes, stiftes, pakkes og sendes. I 2002 fikk vi alle tre i oppdrag å være pionerer i byen Mizil, som har 15 000 innbyggere og ligger omkring åtte mil nord for Bucureşti. Veronica og jeg er spesialpionerer, og Florin er alminnelig pioner.

[Ramme/bilde på sidene 139 og 140]

Jehova blindet fienden

Ana Viusencu

Født: 1951

Døpt: 1965

Bakgrunn: Helt fra tidlig i tenårene hjalp hun foreldrene sine med å mangfoldiggjøre litteratur. Senere var hun med på å oversette litteratur til ukrainsk.

En dag i 1968 holdt jeg på med å skrive av et nummer av Vakttårnet for hånd på et stensilpapir med tanke på at det skulle mangfoldiggjøres. Da jeg gikk ut fordi jeg skulle på et kristent møte, glemte jeg i farten å gjemme stensilene. Like etter at jeg var kommet hjem, hørte jeg en bil stanse utenfor. Det var midnatt, og før jeg rakk å se hvem det var, kom det fem Securitate-agenter, utstyrt med en ransakingsordre, inn i huset. Jeg var vettskremt, men klarte likevel å bevare fatningen. Samtidig bad jeg innstendig til Jehova om at han måtte tilgi meg min skjødesløshet, og jeg lovte at jeg aldri mer skulle la arbeidet bli liggende framme.

Den ansvarshavende agenten satte seg ned ved bordet, like ved stensilene, som jeg i all hast hadde dekket over med en duk da jeg hørte bilen stanse. Der satt han helt til husundersøkelsen var over noen timer senere. Da han skrev rapporten — bare noen centimeter fra stensilene — glattet han på duken flere ganger. I rapporten stod det at agentene ikke hadde funnet noe forbudt litteratur verken i huset eller på noen personer.

Likevel tok mennene med seg far til Baia Mare. Mor og jeg bad intenst for ham, og vi takket også Jehova for at han hadde beskyttet oss den natten. Heldigvis kom far hjem igjen etter noen dager.

Ikke lenge etter, da jeg holdt på med å skrive av noe litteratur for hånd, hørte jeg igjen en bil stanse utenfor huset vårt. Jeg slo av lyset, tittet ut gjennom de tildekkede vinduene og så flere uniformerte menn med blanke epåletter på jakkene stige ut av bilen og gå inn i huset tvers over gaten. Neste kveld ble de erstattet av et annet team, og det bekreftet våre mistanker om at de var Securitate-spioner. Vi fortsatte ikke desto mindre vårt arbeid, men for å unngå mistanke sørget vi for å bære det vi hadde mangfoldiggjort, ut gjennom hagen på baksiden av huset.

Far pleide å si: «Veien mellom oss og fienden er som den skystøtten som stilte seg mellom israelittene og egypterne.» (2. Mos. 14: 19, 20) Jeg lærte av erfaring at far hadde helt rett!

[Ramme/bilde på sidene 143 og 144]

Reddet av et ødelagt eksosrør

Traian Chira

Født: 1946

Døpt: 1965

Bakgrunn: En av de brødrene som hadde ansvaret for framstilling og transport av litteratur i de årene da arbeidet var forbudt.

Tidlig en søndag morgen bar jeg åtte vesker med litteratur inn i bilen min. Det var ikke plass til alle veskene i bagasjerommet, så jeg fjernet baksetet, satte de andre veskene der hvor setet hadde vært, la et teppe over dem og slengte en pute på toppen. Det var sommer, og alle som kikket inn i bilen, trodde sikkert bare at familien vår skulle på stranden. For å være på den sikre siden la jeg et teppe over veskene i bagasjerommet også.

Etter at vi alle fem — min kone, de to sønnene våre og datteren vår og jeg — hadde bedt om Jehovas velsignelse, satte vi kursen mot Târgu Mureş og Braşov for å avlevere litteraturen. Mens vi kjørte av sted, sang vi Rikets sanger. Etter at vi hadde kjørt omkring ti mil, kom vi til en veistrekning som var svært hullete. Fordi vekten i bilen presset ned fjærene, kom eksosrøret borti noe på veien og ble revet i stykker. Jeg svingte inn til siden og la den ødelagte delen av røret i bagasjerommet ved siden av reservehjulet, men oppå teppet. Så brølte vi av gårde, bokstavelig talt.

I byen Luduş ble vi stoppet av en politimann som skulle foreta teknisk kontroll. Etter at han hadde sjekket motornummeret og testet hornet, vindusviskerne, lysene og så videre, spurte han om han kunne få se reservehjulet. Før jeg gikk bak bilen, bøyde jeg meg mot vinduet og hvisket til min kone og til barna: «Begynn å be. Nå er det bare Jehova som kan hjelpe oss.»

Da jeg åpnet bagasjelokket, fikk politimannen straks øye på det ødelagte eksosrøret. «Hva er dette?» spurte han. «Dette må jeg gi deg bot for!» Fornøyd med at han hadde oppdaget noe som var defekt, avsluttet han kontrollen. Jeg lukket bagasjelokket, pustet lettet ut og var lykkelig over at vi slapp unna med bare en bot! Det var nære på, men brødrene fikk litteraturen sin.

[Ramme/bilde på side 147 til 149]

Konfrontert med Securitate

Viorica Filip

Født: 1953

Døpt: 1975

Bakgrunn: Begynte i heltidstjenesten i 1986 og tjener som medlem av Betel-familien.

Da søsteren min Aurica og jeg ble Jehovas vitner, ble vi stygt behandlet av familien vår. Selv om det var sårende, gav det oss styrke til å takle våre framtidige konfrontasjoner med Securitate. Én slik konfrontasjon fant sted en desemberkveld i 1988. Den gangen bodde jeg sammen med Aurica og hennes familie i byen Oradea, i nærheten av grensen til Ungarn.

En gang da jeg var på vei hjem til den broren som førte tilsyn med oversettelsesarbeidet, hadde jeg et blad i håndvesken min som jeg holdt på med å lese korrektur på. Jeg var ikke klar over at Securitate-agenter ransaket huset og forhørte både beboere og alle som kom på besøk. Da jeg så hva som foregikk, klarte jeg heldigvis å brenne de manuskriptene som jeg hadde i vesken min, uten å bli oppdaget. Deretter tok agentene både meg og andre Jehovas vitner med til Securitate for å stille oss flere spørsmål.

De forhørte meg hele natten, og dagen etter gjennomsøkte de det offisielle bostedet mitt, et lite hus i nærheten av landsbyen Uileacu de Munte. Det var ikke der jeg bodde, men brødrene brukte huset som lagringsplass i forbindelse med vår hemmelige virksomhet. Etter at agentene hadde funnet disse tingene, tok de meg med tilbake til Securitate og slo meg med en gummikølle for å få meg til å røpe hvem som eide eller hadde direkte tilknytning til det de hadde funnet. Jeg bad intenst til Jehova om at han måtte hjelpe meg til å utholde slagene. Det kom en følelse av fred over meg, og smerten varte bare i noen sekunder etter hvert slag. Men snart hovnet hendene mine sånn opp at jeg lurte på om jeg noen gang skulle bli stand til å skrive igjen. Den kvelden ble jeg løslatt — jeg var blakk, skrubbsulten og temmelig medtatt.

Med en Securitate-agent i hælene gikk jeg til hovedbussterminalen. Jeg hadde ikke fortalt dem som avhørte meg, hvor jeg bodde. Av frykt for å sette Aurica og familien hennes i fare kunne jeg derfor ikke gå direkte hjem til henne. Jeg var ikke sikker på hvor jeg skulle gå, eller hva jeg skulle gjøre, så i en inderlig bønn til Jehova fortalte jeg at jeg hadde et desperat behov for mat, og at jeg lengtet etter å sove i min egen seng. «Ber jeg om for mye?» tenkte jeg.

Jeg nådde fram til terminalen akkurat da det skulle gå en buss. Jeg løp og kom meg inn på bussen, selv om jeg ikke hadde penger til billetten. Den skulle tilfeldigvis til den landsbyen hvor huset mitt var. Securitate-agenten rakk også bussen. Han spurte meg hvor bussen skulle, og så hoppet han av. Jeg trakk den slutning at det ville stå en annen agent og vente på meg i Uileacu de Munte. Til min store lettelse lot sjåføren meg få bli med bussen videre. «Men hvorfor drar jeg til Uileacu de Munte?» tenkte jeg. Jeg ville ikke dra til huset mitt, for der hadde jeg ikke noe mat likevel, nei, jeg hadde ikke så mye som en seng engang.

Da vi var i utkanten av Oradea, stoppet bussjåføren for å slippe av en venn. Jeg var ikke ferdig med å utøse mitt hjerte for Jehova, men grep sjansen til å gå av bussen jeg også. Da bussen kjørte videre, følte jeg meg oppløftet, og jeg gikk forsiktig mot leiligheten til en bror jeg kjente. Jeg kom akkurat idet hans kone skulle ta en kjele med gulasj — livretten min — av platen. Familien inviterte meg på middag.

Senere den kvelden, da jeg mente det var trygt, drog jeg av gårde til Auricas hus og gikk og la meg i min egen seng. Ja, Jehova gav meg de to tingene jeg hadde bedt om — et godt måltid og min egen seng. For en enestående Far vi har!

[Ramme på side 155]

Unge som fokuserer på åndelige ting

I den tiden da brødrene ble forfulgt, var unge kristne gode eksempler ved sin ulastelighet, og mange satte friheten på spill for det gode budskaps skyld. Nå blir de satt på prøve på andre måter, og dessverre er det noen som har sluttet å være på vakt. Men andre har fortsatt å fokusere riktig. Noen elever ved en videregående skole i Câmpia Turzii drøfter for eksempel dagsteksten sammen i friminuttet om formiddagen. Det gjør de enten ute i skolegården eller på idrettsplassen, og noen ganger er det også andre elever som blir med.

En ung søster sier: «Det å drøfte dagsteksten sammen med vennene mine er en befrielse for meg, et kort avbrekk i samværet med elever som ikke tjener Jehova. Det er også oppmuntrende å vite at jeg ikke er den eneste som er et av Jehovas vitner.» Rektoren og noen av lærerne har uttalt seg rosende om disse fine ungdommene.

[Ramme på side 160]

Det gode budskap blir grunnfestet juridisk sett

Torsdag den 22. mai 2003 kom kultur- og kirkedepartementet i Romania med en kunngjøring som bekreftet at den religiøse organisasjonen Jehovas vitner, som ble registrert den 9. april 1990, er et juridisk selskap som er anerkjent av staten. Dermed har Jehovas vitner fått alle de juridiske rettigheter som anerkjente trossamfunn nyter godt av, for eksempel retten til å forkynne og til å bygge Rikets saler. Denne anerkjennelsen utgjør en stor seier etter alle de juridiske kampene som er blitt utkjempet i årenes løp.

[Oversikt/diagram på side 80 og 81]

ROMANIA — EN TIDSLINJE

1910

1911: Károly Szabó og József Kiss kommer tilbake fra USA.

1920: Det blir opprettet et avdelingskontor i Cluj-Napoca. Herfra blir det ført tilsyn med arbeidet i Albania, Bulgaria, Romania, Ungarn og det tidligere Jugoslavia.

1924: Avdelingskontoret kjøper en eiendom, hvor det også er et trykkeri, i Cluj-Napoca.

1929: Tilsynet med arbeidet blir overtatt av avdelingskontoret i Tyskland og senere av det sentraleuropeiske kontor i Sveits.

1938: Styresmaktene stenger og forsegler det rumenske avdelingskontoret. Nå ligger avdelingskontoret i Bucureşti.

1940

1945: Foreningen Jehovas vitner i Romania blir registrert.

1946: Omkring 15 000 er til stede på det første landsstevnet i Bucureşti.

1947: I august og september drar Alfred Rütimann og Martin Magyarosi på en foredragsreise i Romania.

1949: Kommunistregjeringen forbyr Jehovas vitners arbeid og beslaglegger avdelingskontorets eiendom.

1970

1973: Tilsynet med arbeidet blir overdratt fra avdelingskontoret i Sveits til avdelingskontoret i Østerrike.

1988: Representanter fra det styrende råd besøker Romania.

1989: Kommunistregimet bryter sammen.

1990: Jehovas vitner oppnår juridisk anerkjennelse. Det blir holdt stevner.

1991: Vakttårnet på rumensk kommer ut samtidig med den engelske utgaven og blir trykt i fire farger.

1995: Det blir igjen opprettet et avdelingskontor i Romania, nå i Bucureşti.

1999: Romania arrangerer sitt første kurs ved tjenesteopplæringsskolen.

2000

2000: Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter blir utgitt på rumensk.

2004: Den første stevnehallen blir innviet, i Negreşti-Oaş.

2005: Det er 38 423 aktive forkynnere i Romania.

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

40 000

20 000

1910 1940 1970 2000

[Kart på side 73]

(Se den trykte publikasjonen)

POLEN

SLOVAKIA

UNGARN

UKRAINA

MOLDOVA

ROMANIA

Satu Mare

Oradea

Arad

Negreşti-Oaş

Baia Mare

MARAMUREŞ

Brebi

Bistriţa

Topliţa

Cluj-Napoca

Târgu Mureş

Ocna Mureş

TRANSILVANIA

Karpatene

Frătăuţii

Bălcăuţi

Ivăncăuţi

Prut

MOLDOVA

Brasov

Săcele

Mizil

BUCUREŞTI

VALAKIA

Galaţi

Braîla

Donau

DOBRUDSJA

SERBIA OG MONTENEGRO

BULGARIA

MAKEDONIA

[Helsides bilde på side 66]

[Bilder på side 69]

I 1911 vendte Károly Szabó og József Kiss tilbake til sitt hjemland for å forkynne Rikets budskap

[Bilde på side 70]

Paraschiva Kalmár, sittende, sammen med mannen sin og åtte av barna deres

[Bilde på side 71]

Gavrilă Romocea

[Bilde på side 71]

Elek og Elisabeth Romocea

[Bilde på side 77]

Det nye avdelingskontoret under oppførelse i Cluj-Napoca, 1924

[Bilde på side 84]

Når forfølgelsen tiltok, ble bladet «Vakttårnet» framstilt med en rekke forskjellige titler

[Bilde på side 86]

Nicu Palius kom fra Hellas for å hjelpe til med arbeidet

[Bilde på side 89]

Det blir spilt grammofonplater med bibelske foredrag, 1937

[Bilde på side 95]

Martin og Maria Magyarosi (foran) og Elena og Pamfil Albu

[Bilde på side 102]

Et kretsstevne i Baia Mare i 1945

[Bilde på side 105]

Plakat som bekjentgjorde landsstevnet i 1946

[Bilde på side 111]

Mihai Nistor

[Bilde på side 112]

Vasile Sabadâş

[Bilde på side 117]

Avlyttingsutstyr som ble brukt av Securitate

[Bilde på side 120]

Periprava, en arbeidsleir i Donaudeltaet

[Bilde på side 133]

«Kvernen»

[Bilde på side 134]

Veronica og Nicolae Bentaru i en hemmelig bunker under huset deres

[Bilde på side 138]

Doina og Dumitru Cepănaru

[Bilde på side 138]

Petre Ranca

[Bilder på side 141]

Stevner som ble holdt i 1980-årene

[Bilde på side 150]

Det første kurset ved pionertjenesteskolen som ble holdt i Romania, 1993

[Bilde på side 152]

Roberto og Imelda Franceschetti

[Bilder på sidene 156 og 157]

Trass i motstand fra presteskapet var det mange tusen til stede ved de internasjonale stevnene «Forkynnere av Guds fred», som ble holdt i 1996

[Bilder på side 158]

(1) Kompleks med sju Rikets saler, Târgu Mureş

(2) Avdelingskontoret i Romania, Bucureşti

(3) Stevnehall, Negreşti-Oaş

[Bilde på side 161]

Utvalget ved avdelingskontoret, fra øverst til venstre med urviserne: Daniele Di Nicola, Jon Brenca, Gabriel Negroiu, Dumitru Oul og Ion Roman