Et vellykket rehabiliteringsprogram

FLYET landet i Baton Rouge i Louisiana torsdag kveld. Min venn møtte meg, og vi kjørte hjem til ham i byen New Roads, som ligger like ved. Den kvelden hadde vi en lang samtale om det som foregår i Angola fengsel.

Min venn tilhører en gruppe på seks kristne menn som leder et fast undervisningsprogram innenfor fengselsmurene. Disse seks skiftes om å lede møter med fangene hver uke. Det er gjennomsnittlig 40 fanger til stede på disse møtene.

«Initiativet til programmet ble i virkeligheten tatt innenfra,» fortalte min venn. I begynnelsen av 1973 skrev to fanger som leste Jehovas vitners litteratur, og ba om at noen måtte besøke dem. I mellomtiden snakket disse fangene med andre fanger og fikk dem interessert i det de lærte.

I oktober 1973 ble det første møtet holdt i fengslet, og 18 fanger var til stede. Etter en tid begynte det å bli holdt møter hver onsdag og søndag. Tallet på fanger som var til stede, fortsatte å øke helt til det kunne være over 60 til stede. Hva var årsaken til denne store interessen?

Undervisningsprogrammet

Min venn fortalte at møtene ble og fremdeles blir ledet stort sett på samme måte som møtene i en hvilken som helst Rikets sal for Jehovas vitner. Om søndagene blir det holdt et bibelsk foredrag som varer en time. Foredragsholderen er som oftest en gjestetaler fra en av menighetene i nærheten. Foredraget blir etterfulgt av et bibelstudium basert på en artikkel i et av de siste numrene av bladet Vakttårnet.

Onsdag kveld holdes den teokratiske skole, et kurs med bibelsk veiledning som tar sikte på å øke elevenes bibelkunnskap og forbedre deres evne til å tale. Etter skolen følger tjenestemøtet, hvor det blir drøftet hvordan de tilstedeværende best kan snakke med sine medfanger om Bibelens budskap.

Jeg ble forbauset over å se hvor aktive disse fangene er når det gjelder å fortelle andre om deres nyvunne kristne tro. I løpet av noen måneder har de ledet ukentlige bibelstudier med over 50 av sine medfanger. Bare i løpet av det året som gikk, leverte de innenfor fengselsmurene nesten 5000 eksemplarer av Vakttårnet, Våkn opp! og innbundne bøker som forklarer Guds hensikter.

Disse første fangenes begeistring smittet over på dem som de ledet studier med, og dette har bidratt til at programmet har vært så vellykket.

Krav som må oppfylles

Møtene blir holdt i et rom i Undervisningsbygningen i fengslet. Det minner mye om et vanlig klasseværelse. For at en fange skal få komme hit, må navnet hans stå på en spesiell liste. Da får han tillatelse til å forlate sin bygning i det store fengselskomplekset og møte opp her sammen med de andre som står på listen.

Jeg ble overrasket over å få vite at vitnene fører kontroll med hvem som overværer møtene i fengslet. Det er ikke hvem som helst som kan komme dit, og det har sine grunner. Det er vanlig at fangene slutter seg til en eller annen gruppe i håp om at de derved vil kunne komme fortere ut av fengslet. Hvordan kan så Jehovas vitner finne ut om en fange er oppriktig og kan få lov til å være til stede?

Først blir det ledet et personlig bibelstudium med ham. Det er bare hvis han viser ekte interesse, at han blir satt på listen over dem som får komme på møtene. Men hvis han er borte fra over fire møter i løpet av en måned uten god grunn, for eksempel sykdom, får fengselsmyndighetene beskjed om det, og navnet hans blir tatt av listen. Han må da vise ekte interesse over en lengre tidsperiode før han eventuelt kan få komme på møtene igjen.

Tidlig suksess

Jeg var klar over at dette programmet allerede på et tidlig tidspunkt hadde hatt suksess. Jeg hadde lest om det i en rapport om områdestevner som sto i The Watchtower for 15. oktober 1974. Der sto det blant annet:

«En gripende scene utspant seg på stevnet i Baton Rouge i Louisiana. Jehovas vitner hadde i flere måneder ledet bibelstudier med fanger i Louisiana statsfengsel i Angola. Mange av disse mennene gikk framover i bibelkunnskap og forbauset fengselsmyndighetene ved å forandre sin oppførsel radikalt. Åtte av dem fikk derfor tillatelse til å overvære stevnet i Baton Rouge. Det var et rørende øyeblikk da disse mennene, lenket på hender og føtter, kom ut av bilene og ble ført innenfor for at de skulle sette seg sammen med de andre som skulle bli døpt den dagen.»

For å bli døpt som et av Jehovas vitner må en oppfylle høye bibelske krav. Og den enkelte blir nøye vurdert, slik at en kan være sikker på at han er skikket til å bli døpt. En som ønsker å bli døpt, må kunne besvare minst 80 grunnleggende bibelske spørsmål, for eksempel:

«Hva er Guds rike?» «Hva er Guds hensikt med jorden?» «Hva er den eneste bibelske grunn til skilsmisse som gjør en fri til å gifte seg på nytt?» «Hvorfor må vi ikke lyve?» «Hvilket syn har de kristne på drukkenskap?» «Hva sier Bibelen om utukt, ekteskapsbrudd, seksuell omgang mellom mennesker av samme kjønn og løsaktig oppførsel? Kan en som gjør seg skyldig i slike ting, bli døpt?»

Svaret på det siste spørsmålet er nei. Men som du vet, er dette handlinger som ofte blir begått også blant dem som ikke sitter i fengsel. Mange av dem kan ikke se noe galt i det. Men disse åtte fangene hadde antatt en høyere moralnorm og levde nå i samsvar med den. Snart var det andre som gjorde det samme.

Høsten 1974 var det åtte nye fanger som var skikket til å bli døpt. Min venn fortalte: «Vi tenkte at det kunne være hyggelig å arrangere dåp i fengslet med besøkende utenfra.» Mulighetene ble undersøkt, og fengselsmyndighetene var så imponert over resultatene av dette undervisningsprogrammet at de ga sin tillatelse. Dette spesielle stevnet ble holdt 5. oktober 1974. Våkn opp! skrev:

«De som kom utenfra, utgjorde et sjeldent syn. Alt i alt var det 337 som møttes ved fengselsportene. Det var pent kledde menn, kvinner og barn, både fargede og hvite. Noen av dem hadde reist over 1000 kilometer.

Etter hvert som navnene deres ble sjekket av på en liste, fikk de komme inn gjennom portene. Med busser ble de så kjørt om lag tre kilometer inn i det enorme fengselskomplekset. Derfra gikk de gjennom stålporter og inn i et stort auditorium.»

Jeg hadde lest denne rapporten i Våkn opp! og syntes at den var svært interessant. Men jeg hadde ikke hørt noe særlig om de resultater rehabiliteringsprogrammet hadde brakt etter dette. Da vi satte oss ned etter middagen, var jeg derfor en oppmerksom tilhører mens min vert fortalte hva som hadde skjedd i mellomtiden.

En bemerkelsesverdig vekst

«Etter dette stevnet i oktober kom det virkelig fart i programmet vårt,» fortalte min venn. «Den kjærlighet de flere hundre besøkende la for dagen, gjorde et dypt inntrykk på de nesten 100 fangene som var til stede.»

Som følge av dette gikk mange av disse fangene iherdig inn for å studere Bibelen og gjorde ypperlige framskritt. Min venn fortsatte: «Snart var det en rekke til som hadde foretatt de nødvendige forandringer i sitt liv for å kunne bli døpt. Vi la derfor planer om et nytt stevne, et enda større denne gangen. Fengselsmyndighetene ga igjen sin godkjennelse. Denne gangen stilte de Rodeo stadion, som ligger innenfor fengselsmurene, til rådighet. Tidlig lørdag morgen 26. april 1975 strømmet hundrevis av biler fulle av vitner til Angola.»

Denne gangen fikk bilene kjøre rett inn i fengslet. Det eneste spørsmålet som ble stilt ved porten, var: «Har dere våpen?» Så kjørte bilene videre inn til stadionet. Alt i alt kom det 2602 besøkende! Høydepunktet var da 12 nye fanger ble døpt, deriblant en som var blitt idømt dødsstraff for mord, og som ble ført over til stevnestedet i lenker for å bli døpt. Han hadde studert med vitnene et år i dødscellen.

Fengselsmyndighetene var godt fornøyd med den måten dette én dags stevnet ble avviklet på, og med den gode virkning det hadde på fangene. De hadde derfor ingenting å innvende mot at det ble planlagt et nytt én dags stevne samme høst. Denne gangen, lørdag 29. november 1975, var det 3200 besøkende til stede! Og åtte nye fanger ble døpt.

«På lørdag skal vi ha vårt neste stevne i fengslet,» sa min venn. «Vi er glad for at du kunne komme og være med på det.»

Jeg var nå mer spent enn noen gang på å se dette fengslet. Tenk på det — 36 fanger var allerede døpt, og ytterligere seks skulle bli døpt denne lørdagen! Dagen etter, om fredagen, skulle min venn ta meg med til Angola for at jeg kunne bli litt kjent og dessuten få en samtale med noen representanter for fengselsmyndighetene.

Jeg fikk se det med egne øyne

Etter lunsj kjørte vi i cirka halvannen time gjennom et sumpområde og krysset Mississippi med ferge. Etter så å ha kjørt et stykke gjennom kupert terreng kom vi til fengslets hovedport. Vaktene kjente tydeligvis min ledsager og utvekslet noen spøkefulle bemerkninger med ham. Vi ble så vinket gjennom porten og inn i fengslet.

Det området vi kjørte gjennom på vei til Rodeo stadion, minnet meg om en stor plantasje. Det sto et nytt tregjerde langs det meste av veien på begge sider. Her var det dyrkede marker. Jeg fikk vite at fangene selv dyrker en god del av det de spiser. Til slutt kom vi inn i det strengest bevoktede området. Etter å ha kjørt gjennom en rekke porter kom vi inn på Rodeo stadion fra baksiden.

I den ene enden var et podium under bygging. En rekke fanger som er vitner, var i ferd med å legge siste hånd på verket ved å male podiet og legge teppe på gulvet. Det var en fornøyelse å hilse på dem. De 14 mennene var vennlige og utadvendt. Jeg fikk vite at de hadde fått spesiell tillatelse av myndighetene til å sette stedet i stand til stevnet dagen etter.

Ervin St. Amand, en av de innsatte som har tatt ledelsen i undervisningsprogrammet i fengslet, hadde ordnet det slik at vi kunne få snakke med fengselsmyndighetene. Vi kjørte derfor videre for å holde denne avtalen. Jeg syntes det var rart at Ervin ikke kunne kjøre sammen med oss, men det var en av fengslets bestemmelser, og den ville vi selvfølgelig overholde. Han kom seg nokså hurtig fram til tross for at han har et kunstig bein (han mistet beinet under et fluktforsøk flere år tidligere).

Etter å ha parkert bilen gikk vi forbi andre fanger. Det slo meg hvor stor forskjell det var mellom disse og dem vi nettopp hadde truffet. Noen lå apatisk på bakken, mens andre bare stirret rett framfor seg. Det så ut som om de hadde avfunnet seg med sin skjebne og ikke hadde noe håp for framtiden. For en kontrast!

Ros fra myndighetene

Da vi kom til administrasjonsbygningen, ble vi ført inn på kontoret til major Richard A. Wall. Han viste seg å være meget utadvendt og var åpenbart fornøyd med vårt undervisningsprogram. Han har arbeidet innenfor fengselsvesenet i mange år og vet at så mange forsøk på rehabilitering har vært mislykket. Men han kunne ikke få fullrost vårt program.

Jeg hadde hørt om Ervins fortid — han hadde vært en ordentlig bråkmaker og svært vrang. Jeg spurte derfor Wall rett ut: «Stoler De på denne mannen?»

«Jeg stoler blindt på St. Amand,» svarte han straks. Han tilføyde: «Jeg liker organisasjonen deres fordi dere holder øye med folkene deres. Hvis det begynner å gå galt med én, prøver dere å hjelpe ham. Men hvis han fortsetter å følge en urett handlemåte, utelukker dere ham fra organisasjonen. Vi kan stole på at dere gjør det dere sier.»

Det var tydelig at de innsatte som var blitt vitner, hadde gjort varig inntrykk på denne mannen. Men vi måtte videre.

Neste stoppested var vaskeriet, hvor jeg ble presentert for Lawrence Watts, som fører tilsyn med det. Han hadde påtatt seg ansvaret for vårt program fra 1973 av. Han fortalte: «Det gode eksempel som er blitt satt av de fangene dere har hjulpet, har smittet. Jeg tror at oppførselen blant fangene i sin alminnelighet er blitt bedre som følge av dette. Jeg vet at det er tilfelle!»

Han gjorde det klart for oss at han satte stor pris på det vi utrettet i Angola. Etter en hyggelig prat kjørte vi tilbake til stevneplassen for å ta farvel med fangene. Vi sa at vi skulle komme tilbake dagen etter, og så dro vi hjem.

Stevnet

Det var kjølig neste morgen. Vi kom til Rodeo stadion klokken halv åtte, to timer før programmet skulle begynne. Jeg ville gjerne bli kjent med de seks mennene som skulle bli døpt. Deres oppriktighet og deres verdsettelse av Guds Ord gjorde dypt inntrykk på meg.

Tiden gikk fort, og plutselig skulle programmet begynne. Klokken ti holdt jeg et foredrag over emnet: «Guds vilje eller din egen vilje — hva velger du?» Deretter fulgte dåpstalen, og mennene ble så døpt i et basseng som var satt opp like ved scenen, slik at alle de 1970 besøkende kunne se dem. Tilskuerne klappet for hver gang en av fangene kom opp av vannet. Jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket til en av dem. Han sto der dryppende våt med et bredt smil som sa: «Dette er den lykkeligste dagen i mitt liv!»

Etter dåpen var det en to timers pause. Menigheten i New Roads hadde ordnet med mat til alle, og stevnedeltagerne kunne derfor få kjøpt seg noe å spise for en billig penge. Frivillige blant de tilstedeværende var med på å servere. Fangene hadde ikke tillatelse til å spise sammen med de andre; de ble servert på et område like ved scenen.

Jeg hadde fått adgang til det området hvor de innsatte var samlet, og hadde en hyggelig prat med noen som nettopp var blitt interessert i Jehovas vitners arbeid. En av dem sa: «Dere behøver ikke å forkynne deres religiøse lære. Alt dere behøver å gjøre, er å bli venn med en kar, og med tiden vinner dere ham så for deres sak på grunn av deres oppførsel og vennlighet.»

De to timene gikk fort, og det var på tide å fortsette programmet. Det offentlige foredraget hadde tittelen «Guds rike — en levende realitet». Det ble fulgt av et sammendrag av en artikkel i Vakttårnet som ble framført av døpte innsatte. De kom virkelig godt fra oppgaven!

Klokken 16 var det avsluttende sang og bønn. En bekjent av meg som har vært et vitne i mange år, ga uttrykk for det mange av oss følte, da hun sa: «Vi merket en kjærlighet og varme der som var større enn den vi har følt på noe annet stevne vi har overvært.»

The Angolite, en publikasjon som blir utgitt i fengslet, skrev: «Dette var det fjerde stevnet av dette slag vitnene har holdt i Angola, og de planlegger å holde flere i framtiden, for vitnene fortsetter sine bestrebelser for å nå stadig flere fangers hjerte. Deres tiltak er det største og mest gjennomførte tiltak noen religiøs gruppe har truffet for å prøve å overtale og hjelpe fangene her til å forbedre seg og leve et mer meningsfylt liv.» — November/Desember 1976.

Et enestående program?

Jeg var, for å si det mildt, svært imponert over det jeg så og opplevde. Da jeg kom tilbake til New York, begynte jeg å foreta visse undersøkelser for å se om et lignende program var i gang i andre fengsler. Og jeg kan fortelle at det som skjer i Angola, bare er enestående på grunn av omfanget og resultatene. Jeg skal nevne noen få eksempler:

Hver onsdag besøker en av Jehovas vitners eldste Chillicothe forbedringsanstalt i Ohio. Han leder et bibelstudium som det gjennomsnittlig er mellom åtte og 14 fanger til stede på. To er blitt døpt, og to andre planlegger å bli det.

I London forbedringsanstalt i Ohio, hvor det er 1700 innsatte, leder Jehovas vitner fire ukentlige møter. Disse møtene er nå blitt holdt i nærmere to år, og tre fanger er blitt døpt. En annen fange, som er rede til å bli døpt, ble løslatt tidligere i år.

Et svært vellykket program er i gang i Southern Ohio forbedringsanstalt i Lucasville i Ohio. Det begynte høsten 1972. Der har det vært gjennomsnittlig 22 til stede på møtene, og på et spesielt møte som ble holdt for en tid siden, var det 33 til stede. I april 1975 og mars 1976 ble sju fanger døpt i et stort kar som var blitt kjøpt inn for anledningen.

I slutten av 1973 begynte et fint program i Maryland statsfengsel. Etter en kort stund ble det ledet mange bibelstudier med de innsatte, og med tiden kom eldste inn i fengslet og ledet regelmessige møter. Hittil er åtte menn blitt døpt (i badekaret på fengselssykehuset).

Åtte eldste besøker hver uke fengslet på Rikers Island i New York for å lede bibelstudier med de innsatte. Også andre fengsler i byen blir besøkt.

Skal dette bety at dette undervisningsprogrammet, som Jehovas vitner leder, er løsningen på det enorme problemet som fengslene og forbrytelsene utgjør? Absolutt ikke! Det har bare i svært liten grad bidratt til å løse problemet. Ikke desto mindre tror jeg at vitnene er inne på noe som kan lede til den egentlige løsningen.

[Uthevet tekst på side 6]

«Møtene blir holdt i et rom i Undervisningsbygningen i fengslet.»

[Uthevet tekst på side 7]

«Det eneste spørsmålet som ble stilt i porten, var: ’Har dere våpen?’»

[Uthevet tekst på side 8]

«Vi kan stole på at dere gjør det dere sier.»

[Bilde på side 9]

De seks dåpskandidatene står foran foredragsholderen; en del av forsamlingen kan ses i bakgrunnen

[Bilde på side 10]

En av de innsatte, fremdeles dryppende våt, stråler av glede etter å ha blitt døpt