Hva sier Bibelen?
Kvinner på prekestolen?
«’Kvinnelige prester’ — striden fortsetter»
«VATIKANET: BARE MENN KAN BLI PRESTER»
«KVINNER STRØMMER TIL DE TEOLOGISKE SEMINARENE»
SLIKE avisoverskrifter forteller om en tiltagende strid. En rekke protestantiske religionssamfunn har i den senere tid forandret sin kirkepolitikk og har tillatt at kvinner blir prester. Den 27. januar uttalte imidlertid Vatikanet at det står fast ved sitt tidligere standpunkt, nemlig at bare menn kan bli prester i den romersk-katolske kirke. Mange katolske aktivister uttalte straks at de ville fortsette å arbeide for ordinasjon av kvinner.
På bakgrunn av alt dette er det bare naturlig å spørre: «Hva er grunnen til at dette spørsmålet blir så heftig debattert akkurat nå, etter at det i hundrevis av år bare har vært menn som har hatt adgang til prekestolene?» Det er alminnelig enighet om at kvinnenes frigjøringsbevegelse spiller en viktig rolle. Feministene hevder at kvinner er like godt kvalifisert for denne oppgaven som menn, og at «det ser ut til å være absolutt nødvendig å forandre tradisjonen».
Et stort spørsmål i denne striden er nettopp hvorvidt en skal «oppheve tradisjonen». Men skulle ikke heller det viktigste spørsmålet være: Hvem er det Gud har gitt det ansvar å undervise i menigheten? Jo, og i stedet for å undersøke menneskelagde tradisjoner skal vi nå se hva Bibelen sier.
Jesus hadde stor kjærlighet til menneskene, både til menn og kvinner. I motsetning til fariseerne og andre behandlet han kvinner på en respektfull måte og var snar til å undervise dem. Kvinner tjente ham lojalt, og de første som fikk se ham etter hans oppstandelse, var kvinner. — Joh. 4: 27; Luk. 10: 39; Matt. 27: 55, 56; 28: 1, 9.
Det er ingenting i evangeliene som tyder på at Jesus frarådet kvinner å fortelle andre om det gode budskap om frelse. Da Guds ånd ble utgytt over omkring 120 menn og kvinner som var samlet på pinsedagen, siterte Peter Joels profeti: «Jeg [Gud] [vil] utgyte av min Ånd over alt kjød, og eders sønner og eders døtre skal tale profetiske ord.» (Ap. gj. 1: 14; 2: 1—18; Joel 3: 1, 2) I den første kristne menighet var det følgelig slik at både menn og kvinner med glede delte sitt nye håp med dem som ville høre.
På den annen side må vi merke oss hvordan Bibelen bruker det greske ordet di·aʹko·nos. Noen ganger blir det brukt i generell forstand, når det tales om at en mann eller en kvinne «tjente» andre. Det er tydeligvis på denne måten Paulus bruker ordet når han taler om «Føbe, vår søster, som er menighets-tjenerinne». (Rom. 16: 1; se også NTN; Luk. 8: 1—3) Mange steder blir ordet imidlertid brukt om en stilling i menigheten som en ble utnevnt til — stillingen som menighetstjener.
De krav som ble stilt til dem som skulle inneha denne offisielle stillingen, var blant annet: «Menighets-tjenerne skal være hver én kvinnes mann.» Det samme sies om de eldste eller tilsynsmennene. En eldste i menigheten må være «én kvinnes mann». (1 Tim. 3: 2—4, 8, 12) Det er derfor døpte menn som skal inneha ledende stillinger (som eldste og menighetstjenere) i menigheten.
De kristne greske skrifter uttrykker seg svært tydelig i denne saken. Paulus skriver: «Jeg tillater ikke en kvinne å være lærer [i menigheten] eller å være mannens herre.» (1 Tim. 2: 11, 12) Han snakker imidlertid også om at kvinner skulle undervise, for han formaner modne kvinner til å «lære de unge kvinner». (Tit. 2: 3—5) Hva er grunnen til at kvinner kan undervise dem som er utenfor menigheten, men ikke får lov til å ta ledelsen i menigheten? Var apostelen Paulus «kvinnehater», som noen hevder?
De som tenker på den måten, ignorerer en grunnleggende bibelsk lære — læren om lederskap. Paulus uttalte seg i overensstemmelse med det Peter og andre bibelskribenter hadde sagt, da han skrev: «Men jeg vil at I skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, og Gud er Kristi hode.» — 1 Kor. 11: 3; 1 Pet. 3: 1.
Det er bare Gud som ikke har noe hode over seg; alle andre har det. I betraktning av hvordan mange menn har misbrukt sin stilling som hode, er det naturligvis ikke så rart at enkelte kvinner bittert kjemper for likestilling. Ikke desto mindre traff Gud denne ordningen til beste for alle. Hvordan det?
Jehova skapte familieordningen med tanke på livets mest intime forhold. Stabilitet og enhet ville være nødvendig for at alle skulle kunne være lykkelige og føle seg trygge. Det var innlysende at én i familien ville trenge å ta ledelsen. Jehova ga mannen dette ansvaret. Han ga også mannen befaling om å ’elske sin hustru som sitt eget legeme’ og ære henne og sette henne høyt. — Ef. 5: 28—33.
Når kvinnen skal følge sin manns ledelse i hjemmet, hvordan skal hun da kunne opptre som hode for menn og kvinner i menigheten? Hva ville skje hvis en slik kvinne og en eldste var gift med hverandre?
De som arbeider for å få kvinner på prekestolene, vil ha oss til å tro at det var på grunn av skikkene på den tiden at Jesus ikke hadde noen kvinner blant de 12 apostler. Men Jesus handlet i samsvar med Guds opprinnelige hensikt. I Eden var Adam Evas hode også før de falt i synd. — 1 Mos. 2: 18, 22, 24; 1 Kor. 11: 7—9.
Er så dette guddommelige mønster «diskriminerende» for kvinnene? Gjør det dem til «annenklasses kristne», slik enkelte hevder? I dag blir ordet «underordning» ofte knyttet sammen med «underlegenhet» og «mindreverdighet». Men Bibelen lærer oss at det bare er ved å underordne oss under Jehovas vilje og søke vår plass i hans ordning at vi kan bli lykkelige.
Når det gjelder apostelen Paulus, er det ofte blitt gitt en gal framstilling av hans syn på kvinnen. Han skrev mye om hvordan kvinnene skulle elskes og respekteres, og hilste gjentatte ganger enkelte søstre ved navn og uttalte seg rosende om dem. (Rom. 16: 3, 4, 6, 12) Og det var den samme apostelen som skrev det skriftstedet som blir mest sitert av dem som gjør seg til talsmenn for kvinnelige prester. Det lyder: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne; for I er alle én i Kristus Jesus.» — Gal. 3: 28.
Når vi studerer dette skriftstedet i sin sammenheng, ser vi at det åpenbarer en dyp sannhet. Den himmelske klasse består ikke bare av menn, men omfatter også kvinner. Dette viser bedre enn noe annet hvordan Gud ser på kvinnene — og Kristus og Paulus gjenspeilte trofast hans syn.
Selv om kirkesamfunnene har ulike syn på dette spørsmålet, gjør kristne kvinner vel i å holde seg til Bibelens lære. Når de gjør det, blir de ikke undertrykt. De finner sann lykke i å frambære «åndelige offer, som tekkes Gud». Og det viktigste av alt er at de oppnår Guds velsignelse. — 1 Pet. 2: 5.