Trier — en religionenes smeltedigel
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Vest-Tyskland
HAR du lyst til å være med på en rundtur i byen Trier? Jeg har hørt at det skal være en god del interessante — og avslørende — ting å se der. Gruppen er klar til å starte nå.
«God dag, jeg heter Peter,» begynner turguiden. «Jeg håper dere vil like denne rundturen i Tysklands eldste by.»
Foran oss ligger Porta Nigra, «den svarte port», som er et stort kulturminnesmerke i kullsvart sandstein. Det ble oppført her i Trier, like ved grensen til Luxembourg, i det fjerde århundre og illustrerer godt hvilken innflytelse Romerriket hadde på Trier, på byens kultur, språk, arkitektur og religion. Trier har fått navn etter treveri, et folk i oldtidens Gallia som ble erobret av Julius Cæsar.
Hvor gammel er Trier? Legenden vil ha det til at en stesønn av dronning Semiramis som het Trebeta, grunnla byen. Det finnes ikke noe bevis for at det er riktig. Men et hus ved torget har en innskrift med gullbokstaver som lyder: «Ante Romam treviris stetit annis mille trecentis perstet et aeterna pace fruatur», som betyr: «Trier eksisterte 1300 år før Roma. Måtte byen fortsette å bestå og ha evig fred.»
Trier er ikke bare Tysklands eldste by, men i det tredje århundre var den også sammen med Roma, Alexandria og Konstantinopel en av verdens hovedsteder. Konstantin den store begynte å regjere der i 306 e. Kr. I hans 31 år lange regjeringstid — det sies at han residerte i Trier til 312 — pågikk det et utstrakt byggeprogram i byen. Det finnes sannsynligvis ikke noe sted nord for Alpene hvor det er så mange romerske bygninger som i Trier, som har fått tilnavnet «Roma Secunda», det annet Roma. Dikteren Ausonius kalte byen «Roma på den andre siden av Alpene».
Religiøs bakgrunn
Da romerne kom, ble noen av navnene på gudene til de gallisk-keltiske folkene her slått sammen med navnene på romernes guder, og en fikk slike sammensetninger som Mars-Jovantucarus og Apollon-Grannus. Treveri-folkets stammegud Lenus ble forent med Mars, romernes natur- og krigsgud, og det ble reist et usedvanlig stort tempel til ære for denne «dobbeltguden». Et alter med en innskrift med dette navnet eksisterer fremdeles. Statuene viser at romernes og gallernes fremstilling av sine guder og deres karaktertrekk ble mer og mer like i løpet av det første og det annet århundre etter Kristus. Den galliske hedenskap og den romerske hedenskap smeltet sammen til en ny religion. Jeg blir avbrutt i tankene mine ved at noen spør:
«Men brakte ikke romerne kristendommen til disse menneskene?»
«Egentlig ikke,» svarer guiden. «Romerne var nemlig ikke virkelig kristne selv. I 303 e. Kr. begynte keiser Diokletian en voldsom forfølgelse av de kristne. Før dette hadde han imidlertid bant vei for en større religiøs forandring som også omfattet den kristne religion. Han delte sitt rike i fire deler. Etter 285 e. Kr. gjorde han Trier til hovedstad i det vestlige riket, som omfattet Gallia (Frankrike), Spania, Britannia og de to germanske provinsene. Diokletian abdiserte i 305 e. Kr., og året etter begynte Konstantin den store å residere i Trier.»
Jeg følger nøye med mens Peter forklarer hvilken rolle Konstantin den store spilte for sammensmeltningen av frafallen kristendom og den allerede hedenske blandingen av gallisk-romersk religion:
«Konstantin innså snart at de forskjellige folkeslag og interessegrupper i hans rike trengte noe som kunne forene dem. Han kom til at den kristne religion kanskje kunne gjøre det. Han utstedte derfor et edikt i Nikomedeia i 313 hvor den kristne religion ble anerkjent. Dette betydde ikke at han var blitt omvendt til kristendommen. Mange autoriteter hevder at hans motiver hovedsakelig var av politisk art, og at han bare brukte den kristne religion som et redskap til å skape stabilitet i riket. Selv fortsatte han å være upåvirket av Bibelens lære, og han gikk ikke av veien for forræderi, bedrag og mord for å nå sine mål. Han var overtroisk og var stadig på utkikk etter tegn og varsler. Så han ble aldri en kristen i ordets egentlige betydning.
Da det fjerde århundre begynte, var de kristne selv uenige på forskjellige punkter; Konstantin måtte derfor først prøve å forene dem. I et forsøk på å fjerne motsetningene mellom dem sammenkalte han til kirkemøtet i Nikea i 325, og det var der den nikenske trosbekjennelse, som definerte treenighetslæren, ble vedtatt.»
Jeg lurer på hvor mange katolikker og protestanter det er som vet at denne læren kan spores tilbake til en hedensk keiser som benyttet den i politisk øyemed for å smelte den romersk-galliske hedenske religion sammen med den frafalne kristendom!
Foran oss har vi nå en imponerende mursteinsbygning som er minst 30 meter høy. Den har en mengde store buevinduer. Peter er allerede i full gang med å forklare: «. . . basilikaen, en del av Konstantin den stores keiserpalass, hvor han pleide å sitte under en baldakin og motta gjester både ved sine festlige og sine politiske sammenkomster. Denne baldakinen ble senere brukt som mønster for triumfbuen, symbolet på majestetisk verdighet, som ble så vanlig i mange kristne kirker. Siden 1856 er basilikaen blitt brukt som protestantisk kirke.»
Vi stanser for å hvile noen minutter i parken, og én i gruppen overveier om han skal bli med til museet eller vente på oss her og nyte solskinnet og den friske luften. «Jeg bryr meg ikke noe særlig om museer,» forklarer han. «Er det der de har ’den hellige kjortel’?»
Såkalt kristne relikvier
Jeg hadde lest at over 1 700 000 pilegrimer hadde kommet til Trier under spesielle festligheter i 1959 for å se denne «hellige kjortel». Den blir utstilt bare ved spesielle anledninger, så jeg var temmelig sikker på at vi ikke ville få se den i museet.
Peter hørte spørsmålet og bekreftet det jeg tenkte. «Nei, kristne kulturgjenstander eller relikvier blir oppbevart et annet sted. Men det finnes en del slike i Trier. Konstantins mor, keiserinne Helena, var spesielt interessert i relikvier. Ifølge tradisjonen ordnet hun med den første forsendelse av relikvier til Trier i det fjerde århundre; blant de tingene som da kom hit, var en av Peters tenner, apostelen Andreas’ sandaler, apostelen Mattias’ jordiske levninger, en av de naglene som ble brukt til å feste Jesus til pelen, og Jesu sømløse kjortel, som blir kalt ’den hellige kjortel’.»
En mann i gruppen er ikke sen om å gi uttrykk for sin skepsis. «I kirkene rundt omkring i verden kan en se mange flere relikvier enn det noen gang har vært i virkeligheten.» Han har naturligvis rett i det. Jeg husker å ha lest i boken Der Heilige Rock in Trier — Geschichte und Religiöse Bedeutung des heiligen Gewandes Christi at det finnes kjortler som skal ha tilhørt Jesus, eller deler av dem, ikke bare i Trier, men også i Aachen, Bamberg, Bremen, Lokkum, Abbeville, Istanbul, London og Moskva og i over 30 andre kirker og klostre rundt om i verden. Men hvor sannsynlig er det egentlig at noen av Jesu kjortler er blitt bevart fram til vår tid? Og det er i hvert fall ikke rimelig å tro at så mange av dem er blitt bevart. De første kristne var imot relikvier, ettersom bruken av relikvier er i strid med påbudet til de kristne om å leve i tro, uten å se. (2. Kor. 5: 7) Og hvis de kristne ikke tok vare på relikvier, skal vi da tro at deres motstandere gjorde det, og at de bevarte slike gjenstander som om de skulle være noe som skulle betraktes som «særdeles hellige»?
Museet viser seg å være svært interessant og avslørende. Det er rikt på gamle skulpturer og romerske kulturgjenstander. Vi ser blant annet en torso som forestiller en hedensk gudinne. Peter forklarer grunnen til at hun er så vansiret: «Pilegrimer har i århundrer kastet stein på henne for å tilkjennegi at de forkastet hedendommen.»
Det er i grunnen nokså merkelig, tenker jeg ved meg selv, når mange av disse pilegrimene i virkeligheten støttet hedenske religioners læresetninger og skikker, ettersom den gallisk-keltiske hedenske religion var blitt sammensmeltet med den romerske hedendom, en kombinasjon som senere igjen ble sammensmeltet med den frafalne kristendom på Konstantins tid! Ja, Trier har vært en religionenes smeltedigel.
Vi går tilbake gjennom parken og forbi basilikaen og begir oss nedover en travel bygate som er oppkalt etter Konstantin. På veien stanser Peter på et hjørne og peker til venstre: «Noen kvartaler ned denne gaten ligger det huset hvor Karl Marx ble født i 1818. Siden 1965, da det ble åpnet for offentligheten, er det blitt besøkt av over 100 000.»
Det virker kanskje paradoksalt at Tysklands eldste by, «Roma Secunda», hvor over 85 prosent av befolkningen fremdeles er katolikker, skulle være fødebyen til en av opphavsmennene for en av den katolske kirkes største fiender, kommunismen. Men når vi tenker litt over det, er det kanskje ikke så paradoksalt likevel, for kommunismen er en utvekst, ikke av den sanne kristendom, men av den hedenske og frafalne blandingsreligion som Trier har spilt en slik interessant rolle for. Hva godt kan egentlig komme ut av en slik blanding? Denne historiske kjensgjerning illustrerer det på en treffende måte.
Vi synes at turen var både interessant og tankevekkende. Vi håper at du synes det samme.
[Bilde på side 21]
PORTA NIGRA