Svaksynt, men sterk i troen
CAROL DIVERS er svaksynt, men har en utpreget humoristisk sans. Hun måtte få høyre øye fjernet i 1976 på grunn av sukkersyke og har sterkt nedsatt syn på det andre øyet. «Jeg kan miste det også når som helst,» forteller hun, «men jeg kan ikke gå omkring og tenke på det.»
Carol har hatt sukkersyke siden hun var 11. Nå er hun i 40-årene og har to voksne sønner. «Da jeg fikk vite at jeg hadde sukkersyke, tenkte jeg at det kom til å gå over, akkurat som meslingene. Legen gav meg en bok hvor jeg kunne lese om sykdommen. Jeg leste boken og kastet den i veggen. Der stod det at jeg aldri ville bli kvitt sukkersyken. Jeg syntes det var så urettferdig. Jeg så nokså mørkt på framtiden.
Alle vet at sukkersykepasienter har problemer med blodsukkeret,» sier Carol. «Men noe som ikke er så godt kjent, er at juvenil diabetes, sukkersyke som inntreffer i ung alder, ofte medfører en rekke andre fysiske problemer i tillegg. Blindhet er ett av dem. Det skyldes at det vokser små, ekstra blodkar i netthinnen hos diabetikere som så brister og fyller øyet med blod. Diabetikere har alvorlige problemer med kretsløpet og kan risikere å miste lemmer på grunn av koldbrann. De kan ha problemer med nyrene, de har lett for å få åreforkalkning, og de har større problemer enn andre i forbindelse med en fødsel. Slik kunne en bare fortsette å nevne det ene problemet etter det andre.»
Dette høres nokså deprimerende ut, ikke sant? Men for millioner av mennesker er sukkersyke en realitet som de bare må venne seg til. «En kan bli helt sprø hvis en skal gå omkring og tenke på alt det forferdelige som skjer med en, og vente på neste blødning i netthinnen.» Hva er så løsningen? «Prøv å se humoristisk på situasjonen,» sier Carol, «og dvel ikke ved negative ting.»
Men er det noe humoristisk ved en slik situasjon? «Ja visst er det det,» sier Carol muntert. «En gang da jeg var hjemme hos en venninne, skulle jeg ringe et sted. Hun har en liten, gul telefon. Det viste seg at jeg tok feil av telefonen og smørfatet.»
Carol tilføyer: «Poenget er at latteren hindrer deg i å synes synd på deg selv. Det siste en som det feiler noe, trenger, er selvmedlidenhet.»
Vi finner lignende råd i Bibelen, en bok hvis praktiske veiledning på alle livets områder ofte blir undervurdert. Den sier for eksempel: «Glede i hjertet gir god helse, mismot tærer på marg og ben.» — Ordsp. 17: 22.
Med andre ord: «Et glad hjerte er ypperlig medisin» (The Jerusalem Bible), «men en nedbrutt ånd gjør en syk». (The Living Bible) Men det var en tid da Carol Divers ikke var klar over dette. Hva er det som har fått henne til å forandre innstilling?
Hun forteller: «I 1962 var jeg gift og hadde to små gutter. En dag ringte en eldre dame på og tilbød meg abonnement på bladet Vakttårnet. Jeg var ikke noe særlig interessert i bladet, men jeg abonnerte likevel fordi kvinnen minnet meg om to tanter av meg som var Jehovas vitner. Jeg hadde alltid beundret disse tantene, skjønt jeg hadde aldri riktig forstått hva de trodde på.
Resultatet var at jeg litt etter litt fikk vite hva Bibelen sier om menneskenes lidelser, og jeg syntes at det var veldig fornuftig. Det gledet meg å få vite at Bibelen ikke lærer at Gud vil at vi skal lide. Det hadde ikke vært sukkersyke eller andre lidelser hvis menneskene hadde vært lydige mot Gud helt fra begynnelsen av.
Beretningen om Job har hjulpet meg til ikke å synes synd på meg selv. Den forteller at Satan hevder at hvis et menneske bare lider mye nok, vil det med tiden vende seg mot Gud. Jeg bestemte meg for at Satan ikke skulle få det som han ville, i mitt tilfelle.»
Bibelkunnskapen har også hjulpet Carol til ikke å synes synd på seg selv på en annen måte. Hun sier: «Når du får en kronisk sykdom, er det så lett å tenke: ’Hvorfor skulle dette hende meg?’ Hvorfor har ikke andre de samme plager som jeg? Men Bibelen viser at alle i virkeligheten er i samme båt som jeg. Vi er alle døende. Det er bare det at noen av oss dør litt tidligere enn andre. Det at jeg vet det, gjør at jeg får lyst til å gå ut og hjelpe andre til å få det samme framtidshåp som jeg har, i stedet for bare å gå omkring og henge med hodet og ønske at jeg ikke hadde hatt sukkersyke.»
Hva er så Carols framtidshåp?
«Jeg kommer til å bli helt frisk,» sier hun med overbevisning. «Jeg kommer til å få synet tilbake, jeg kommer til å kunne slutte helt med insulinsprøytene, og jeg kommer til å føle meg frisk hele dagen, hver eneste dag.»
Den moderne legevitenskap kan naturligvis ikke helbrede Carols sukkersyke eller gi henne synet igjen. Men det er heller ikke legevitenskapen hun har i tankene. «Hvis Jesus hadde vært på jorden i dag, kunne han ha helbredet meg,» sier hun. «Han helbredet jo mennesker som var helt blinde. Hvorfor gjorde han det? For å vise hvordan mennesker skal bli fullstendig helbredet under Guds rike.»
Carol har en sterk tro på dette riket. «Du har jo hørt folk be: ’Komme ditt rike.’ Og tro meg, det kommer. Jeg regner med å være her når denne bønnen blir oppfylt. Jesus kom med en profeti for å vise når Riket skulle være nær, og å lese den er som å lese dagens avis. Du kan lese den selv i Matteus 24, Lukas 21 og Markus 13.»
Carols tro har gitt henne mye mer enn et håp for framtiden. Den har også hjulpet henne til å unngå mange helsemessige problemer nå. Hvordan det?
«Bibelen har lært meg at livet er hellig i Jehova Guds øyne,» sier hun. «Da jeg studerte Bibelen, forstod jeg etter hvert at jeg var forpliktet til å ta bedre vare på meg selv. Hvordan kunne Jehova tro at jeg virkelig ønsket å leve evig, hvis jeg slurvet med dietten eller forsømte helsen på annen måte?
For å ta vare på seg selv må en naturligvis legge selvkontroll for dagen, og Bibelen hjelper oss til å framelske denne egenskapen. Selvkontroll er dessuten et spørsmål om liv eller død for en diabetiker.»
Hvorfor det? «Når kroppen blir utsatt for stress, frigjør den sukker som er lagret i leveren. Når en diabetiker blir opphisset, er det akkurat som om han setter til livs en mengde sukkerbiter, det siste han trenger! Jeg har alltid vært et følelsesmenneske, men jeg har måttet lære meg å tie framfor å si noe som kan starte en trette. Jeg har måttet lære meg å stifte fred. Det har tatt meg mange år, men nå blir jeg rett og slett ikke så opphisset over ting som jeg ville ha blitt før.
Bibelen sier at Guds fred skal bevare våre hjerter og våre tanker,» ler Carol, «men den bevarer faktisk blodsukkernivået mitt også!»
Blir Carol Divers aldri nedtrykt? «Jo visst blir jeg nedtrykt,» svarer hun oppriktig, «men nedtrykthet løser ingen problemer. I årenes løp har jeg lært at det beste jeg kan gjøre når jeg er nedtrykt, er å interessere meg for andre og få tankene bort fra meg selv.
Det var i 1970 jeg begynte å få svakere syn, og det ble jeg virkelig nedtrykt over. Men omtrent samtidig fikk jeg flere muligheter til å hjelpe andre til å bli bedre kjent med Bibelen. Det at jeg ble mer engasjert i å undervise andre ut fra Bibelen, var den beste terapi jeg kunne få. Etter at jeg begynte å miste synet, har jeg studert med 11 personer som virkelig tok imot budskapet, og som nå underviser andre igjen.»
Etter hvert som Carols syn ble svakere, ble hun mer og mer opptatt i dette bibelske undervisningsarbeidet. «De to guttene mine har reist hjemmefra og tjener nå ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor,» forteller hun stolt. «Det betyr at jeg har mer tid til rådighet enn før. I september i fjor fikk jeg derfor anledning til å begynne som alminnelig pioner. Det betyr at jeg nå bruker det meste av tiden til å besøke folk for å snakke med dem om Bibelen. Det er noe jeg lenge har hatt lyst til.
Jeg er ikke noen superkvinne,» innrømmer Carol. «Jeg kunne aldri ha klart meg uten all den hjelpen jeg får fra familien og vennene i menigheten. Før var jeg nokså uavhengig, og da jeg begynte å bli blind, var det vanskelig å innrømme overfor meg selv at jeg hadde et handikap. Jeg tenkte aldri på det på den måten. Det var ikke lett for meg å be om hjelp, men jeg har lært at jeg kan be om hjelp, både fra andre mennesker og fra Jehova Gud. Jehova skaffer hjelp og sørger for at det finnes noen som kan hjelpe. Jeg har lært mye av det.
Jeg har kommet til at det som gjør meg nedtrykt, er å tenke på alt det jeg gjorde før, men ikke kan gjøre lenger. Løsningen er enkel. Jeg tvinger meg til å tenke på det jeg kan gjøre, og så prøver jeg å finne en ny eller bedre måte å gjøre det på.
En sommer ble jeg for eksempel nedtrykt fordi jeg måtte være så mye hjemme. Jeg startet da en liten ’Rikets skole’ for barna i menigheten en dag i uken hjemme hos meg. Det virker oppmuntrende på meg selv, for jeg er veldig glad i barn, og barna elsker skolen. Vi oppfører bibelske begivenheter som små sketsjer, leker og lærer skriftsteder utenat. En gang prøvde vi til og med å bygge Noahs ark av iskrempinner!
Det hender at jeg får blødninger i det øyet jeg har igjen, og blir helt blind og må ligge til sengs i dagevis eller ukevis. I slike situasjoner er bønn av stor betydning. Det samme er de kasettbåndene som Selskapet Vakttårnet utgir, og hvor bibelske bøker er lest inn, og dessuten telefonen. Selv om jeg ikke kan komme meg ut, kan jeg ringe til noen. Hvis jeg tenker meg riktig godt om, kan jeg alltid komme på noen som har det verre enn jeg, og som vil sette pris på at noen ringer til dem.»
Det er ingen som liker å ha det vondt. Det liker heller ikke Carol Divers, som har lidd mer enn de fleste. Selv om vi ikke velger å lide, kan vi velge hvordan vi skal reagere på lidelsene. Vil vi bli bitre og legge skylden på Gud og dvele ved det som kunne ha vært? Eller vil vi benytte anledningen til å se hen til Gud for å få hjelp og komme i et nærere forhold til ham?
Carol sier det på denne måten: «Jeg vet ikke hva som kommer til å skje meg i morgen — hva jeg ennå vil måtte gjennomgå — men jeg vet at jeg kan klare det som Jehova tillater. Jeg vet at han vil gi meg den nødvendige styrke. Han har alltid gjort det.»
[Uthevet tekst på side 15]
«Når du får en kronisk sykdom, er det så lett å tenke: ’Hvorfor skulle dette hende meg?’»