Kommer menneskene til å vinne krigen mot insektene?
KRIG! Bare det å høre ordet virker foruroligende. Og når en tenker på en vedvarende krig som aldri tar slutt, virker det enda mer foruroligende. Ikke desto mindre har vi fått høre at det blir utkjempet nettopp en slik krig. Hva gjelder stridsspørsmålet? Begge parters eksistens, for krigen blir utkjempet på grunn av verdifulle matforsyninger som begge trenger for å opprettholde livet. Hvem er de stridende parter? Menneskene og insektene.
Noen har betraktet denne krigen som en utryddelseskrig — det er enten «dem» eller «oss». Men dette er egentlig ikke tilfellet. Uten insektene ville menneskene leve i en bedrøvelig verden, for de trenger bier, visse fluer, sommerfugler, vepser, biller, maur og spinnere til å bestøve plantene. Noen planter og trær er avhengige av dem. Det ville ikke bli epler, druer eller kløver og langt mindre av andre frukter og grønnsaker hadde det ikke vært for insektene. Insektene forsyner menneskene med honning, voks, silke, fargestoffer og skjellakk. Mange av sangfuglene, som gleder menneskene med sin sang, lever nesten utelukkende av insekter. Det finnes en rekke nytteinsekter som bidrar til å holde ugress under kontroll. Insektene utfører også andre nyttige oppgaver. Noen er åtseletere og fjerner derved avfall, samtidig som de bidrar til å lufte jorden og gjøre den fruktbar. Mange steder er folk dessuten avhengige av insektene, som utgjør en del av deres ernæring. Moseloven nevner spesielt hvilke insekter som kunne brukes til menneskeføde, og døperen Johannes opprettholdt livet i ørkenen ved blant annet å spise insekter. (3. Mosebok 11: 22; Matteus 3: 4) Men fra insektenes rekker kommer det også noen som fra menneskenes synspunkt slåss med dem om maten deres.
Selv om insektene kan være svært små, kan de, sammenlignet med menneskene, mønstre store styrker. Tallmessig sett er de menneskene langt overlegne. Forholdet er omkring 250 millioner insekter for hvert menneske. Kollektivt sett overgår de også menneskene i vekt. Den samlede vekt av insektene på jorden er 12 ganger så stor som vekten av alle nålevende mennesker. Ifølge én beregning finnes det 800 000 forskjellige insektarter på jorden i dag. Det totale antall insekter er astronomisk — langt høyere enn vi kan fatte. Heldigvis er det bare et lite antall av jordens insekter — under én prosent — som blir betraktet som skadelige for menneskene, og som slåss med dem om avlinger, skog og materialer.
Deres taktikk kan gjøre enhver feltherre misunnelig. De er mestere i å foreta overraskelsesmanøvrer. De dukker opp plutselig, som fra den ene dagen til den andre, og med store styrker. De åpner en ny front midt i de matforsyningene som menneskene ønsker å beskytte, og stiller dem overfor det dilemma å greie utrydde den ene mens de bevarer den andre. Deres undergrunns- og kamuflasjetaktikk i tillegg til deres størrelse setter dem i stand til å slå til uten å bli oppdaget og samtidig gjøre stor skade.
Deres formeringsevne er forbløffende. En ny generasjon frontkjempere, som alle er fullt opplært og klar til kamp, kan frembringes i løpet av bare én uke. De unge kjemper like bra som de eldre, og begge kjønn tar del i kampen. Noen divisjoner trenger inn i og forskanser seg i menneskenes hjem, hvor de går på plyndringstokt og forurenser. Andre er eksperter i bakteriologisk krigføring og sprer slike fryktede sykdommer som malaria, gul feber, byllepest og sovesyke, for å nevne noen få. Og selv om menneskene forgifter dem, kan de tilpasse seg et slikt miljø og til og med leve der. Slik har krigen fortsatt opp gjennom tidene.
Alt menneskene kunne gjøre før i tiden, var å vente til angrepet var over og håpe på bedre tider. Farao og egypterne i fortiden måtte bare utholde de plagene med mygg, klegg og gresshopper som Gud sendte over dem. Og hvilke ødeleggelser må ikke disse insektene ha forårsaket i betraktning av at én voksen ørkengresshoppe hver dag med letthet kan fortære vegetasjon som tilsvarer dens egen vekt! En gresshoppesverm som bestod av anslagsvis 40 milliarder gresshopper, dekket et område på over 1000 kvadratkilometer. En slik sverm kan fortære like mye mat på én dag som 400 000 mennesker spiser i løpet av et helt år! Men hvorfor har insektene ennå ikke vunnet krigen i betraktning av at de formerer seg sa voldsomt som de gjør?
Den innbyrdes krigen
Heldigvis for menneskene utkjemper insektene samtidig og uopphørlig en krig seg imellom. Hvis dette ikke hadde vært tilfellet, ville menneskene kanskje ikke ha hatt noe håp i det hele tatt. I løpet av sin korte levetid er for eksempel en vanlig bladlus i stand til å frembringe seks milliarder etterkommere. Hvis alle bladlus fikk gjøre dette uhemmet, ville det ikke gå lang tid før all vegetasjon på jorden var utryddet.
Men naturen sørger for å opprettholde en viss likevekt. Det finnes insekter som lever av rov. Det finnes parasitter og sykdommer, for ikke å nevne naturlige og klimatiske faktorer som tjener til å holde insektbestanden under kontroll. Noen planter har også naturlige forsvarsmekanismer. Når rødeiken blir ribbet for sitt løv av sultne svermere, tar den opp kampen ved å iverksette kjemiske forandringer i de bladene som skal erstatte det tapte løvet, noe som gjør dem ufordøyelige. Når det gjelder gresshoppeplagen på Faraos tid, sendte Jehova Gud en sterk vind som drev gresshoppene bort og kastet dem i Rødehavet. — 2. Mosebok 10: 12—19.
Menneskenes selvforskyldte nederlag
Det var menneskene selv som forstyrret likevekten i naturen og trappet opp krigen. De forlot den sunne, tradisjonelle landbruksmetoden, som gikk ut på å drive vekselbruk eller variere planteslagene, noe som hindret skadeinsektene i å få fotfeste og bevarte plantenes motstandsdyktighet overfor skadeinsekter og sykdommer. De begynte i stedet med monokultur — dyrking av bare ett planteslag på et stort område. Det at menneskene forsøkte å få fram og dyrke større og mer attraktive avlinger, førte til at en stor del av plantenes naturlige motstandsdyktighet overfor skadeinsekter gikk tapt. Nye plantesorter ble dyrket i land hvor de ikke var blitt dyrket tidligere, og nye insekter ble derved brakt inn uten de naturlige fiender som holdt dem under kontroll. Insekter som tidligere var blitt holdt i sjakk, levde plutselig under forhold som gjorde det mulig for dem å formere seg i foruroligende grad. Menneskene holdt på å miste kontrollen, og insektene var i ferd med å vinne krigen.
Menneskene begynte straks å lete etter nye våpen. De pustet lettet ut da de fant fram til en rekke syntetiske insektmidler. Disse kjemiske giftstoffene, som hadde et bredt spektrum, og som begynte med DDT, utryddet insektene i et fenomenalt tempo. Menneskene trodde at de endelig ville vinne krigen. Avlingene økte dramatisk. Sykdommer som ble overført gjennom insekter, begynte å forsvinne. Seieren syntes å være i sikte og ble proklamert som nær forestående.
Men i denne totale utryddelseskrigen drepte menneskene både venner og fiender. Som en vitenskapsmann sa: «Når vi dreper et skadeinsekts naturlige fiender, arver vi deres arbeid.» Insektene var plutselig blitt befridd for sine naturlige fiender og begynte å formere seg i foruroligende grad. Andre insekter som tidligere hadde vært uten betydning, begynte nå å gjøre stor skade. Det ble tatt i bruk sterkere kjemiske midler, men insektene ble omgruppert og gikk til motangrep. Noen bønder sprøytet sine avlinger hele 50 ganger i løpet av en enkelt vekstperiode, men mistet fortsatt opptil halvparten av avlingene.
Det var ikke bare det at de kjemiske stoffene ikke lenger greide å utrydde insektene, men insektene begynte å bli immune mot disse stoffene, og noen begynte til og med å trives med dem. Deres motstandsdyktighet overfor insektmidler var blitt så stor at vitenskapsmenn kunne gi hele kolonier av husfluer store doser DDT uten at det tilsynelatende hadde noen ugunstig innvirkning på dem. Fuglene, som gjorde stor nytte ved å holde insektene under kontroll, døde av å spise forgiftede insekter, frø og frukt.
Disse giftstoffene beveget seg raskt oppover i næringskjeden. Fiskene ble forgiftet, og fuglene sluttet å formere seg. Økologien ble forstyrret, og stadig større mengder insektmidler ble funnet i menneskenes egne næringsmidler og i deres drikkevann. Menneskenes kjemiske våpen begynte å få motsatt virkning av den tilsiktede. «Superinsekter», omkring 400 insektarter som var blitt motstandsdyktige overfor insektmidler, ble støttropper for nye insektinvasjoner og en større overføring av sykdommer til menneskene. Insektene var igjen i ferd med å vinne krigen.
Menneskenes nye krigsstrategi
Menneskene måtte raskt se seg om etter en annen måte å forsvare seg på. De begynte å lære betydningen av slagordet: «Kjenn din fiende!» Når en tar i betraktning insektenes mangfoldighet, størrelse og vaner, var det riktignok vanskelig, men det var nå absolutt nødvendig å vise større forstand, hvis krigslykken skulle snu seg. Menneskene måtte lære å kjenne skadeinsektenes genetiske egenskaper, deres biologi og atferd og de økologiske forhold de levde under. De måtte gå i dybden for å lære hva de levde av, hvordan de formerte seg, hvilken betydning deres formeringssykluser hadde for avlingene, hvilke livssykluser deres naturlige fiender blant insektene har, og hvilken innvirkning været og tidspunktene for planting og såing hadde på alt dette. De måtte til og med lære nøyaktig hvor mye ett insekt fortærte, for å kunne avgjøre hvor mange insekter som kan tolereres før det blir anrettet kostbare skader. De måtte finne ut når insektene anrettet størst skade, og hvordan de kunne gjøre dem sårbare. Menneskene måtte gjenopprette likevekten i naturen. De ble klar over at de ikke bare kunne foreta en vilkårlig utryddelse, for de var selv avhengige av nytteinsektene for å kunne overleve.
Menneskene oppdaget også at den mest effektive måten å redusere tapet av avlinger på kunne være å opprettholde en liten stamme av skadeinsekter og på den måten sikre deres naturlige fiender en matforsyning og hindre at de døde ut. Menneskene lærte at et jordbruk uten insekter var verken forstandig eller oppnåelig, for menneskene kan vinne slaget, men tape krigen.
Sameksistens og kontroll i stedet for utryddelse ble menneskenes nye krigsstrategi. En begynte med noe som kalles integrert skadedyrbekjempelse. Det ble tatt i bruk alarmsystemer som varslet om eller oppdaget et skadedyr lenge før det kunne gjøre skade på plantene, slik at bonden fikk anledning til å ta offensiven før fienden gikk til angrep med stor styrke. Han kunne benytte seg av flere forskjellige former for biologisk kontroll: naturlige fiender og parasitter, skadedyrsykdommer eller steriliserte hanner for å begrense formeringen.
Noe annet som kom inn i bildet, var at bøndene vendte tilbake til den tradisjonelle dyrkningsmetoden, vekselbruk, en metode som begrenser skadedyrenes inntrengning og formering. Bøndene har også forandret tidspunktene for planting og såing og dyrket plantesorter som er mer motstandsdyktige overfor insekter. De har til og med dyrket planter som skal være en slags lokkemat for insektene og således avverge deres angrep på hovedavlingene. Insektmidlene, atombombene i menneskenes krigføring, kan da brukes som en siste utvei — men bare når det er nødvendig, og med forsiktighet og i begrenset omfang. De bønder som gjør bruk av disse metodene, melder om gode avlinger, samtidig som det har resultert i en kraftig nedskjæring i utgiftene til dyr kunstgjødsel og dyre insektmidler.
Hvordan går det med krigen nå?
Men krigen er langtfra vunnet. Skadeinsektene fortærer fortsatt 40 prosent av alle avlinger i verden. «Vi kommer aldri til å vinne,» sier insektforskeren David Pimentel, «for insektene er så utbredt over hele verden at det er fullstendig umulig å holde dem borte fra avlinger og matvarer.» Det gjenstår ennå mye før en har kontroll over tobakksbiller, afrikanske kvegmygg, bomullssnutebiller, de japanske biller, mellus, grønne ferskenbladlus, møll, brannmaur, barkbiller, kakerlakker, termitter, husfluer og malariamygg — for å nevne bare noen få av de insektene som fortsatt plager menneskene.
Vitenskapsmennene eksperimenterer fortsatt med nye våpen: hormoner som griper inn i den normale veksten, feromoner (signalstoffer som insektene utskiller) som forstyrrer paringen, sykdomsfremkallende stoffer og stoffer som fjerner insektenes matlyst. Men det gjenstår ennå mange forsøk for å finne ut hvor effektive de er, og om de er uskadelige for mennesker. I mellomtiden gjøres det fortsatt utbredt bruk av insektmidler fordi mange velger en rask utryddelse i stedet for de biologiske metodene som virker langsommere i bekjempelsen av insektene. Men vitenskapsmennene er redd for at deres kjemiske våpenlager snart vil være oppbrukt fordi insektene stadig blir mer motstandsdyktige.
Den endelige løsningen ligger ikke hos menneskene, men hos Gud. Han vil gripe inn for å opprette våpenhvile og bringe alt i fullkommen likevekt. Snart, i Guds rettferdige, nye ordning, vil menneskene ikke engang tenke på krig.
[Bilde på side 26]
INSEKTMIDLER