Den kjemiske industriens skyggesider

STRAKS over midnatt en kjølig desemberkveld i 1984 skjedde historiens verste industriulykke i India. På den andre siden av jordkloden var det få som hadde hørt om Bhopal, en industriby med over 800 000 innbyggere som ligger omtrent midt i landet. Byens innbyggere sov, uvitende om den dødbringende hendelsen som utviklet seg et steinkast unna.

Ved det amerikanske selskapet Union Carbides produksjonsanlegg i Bhopal begynte trykket i en lagringstank å stige til et faretruende høyt nivå. Tanken inneholdt 45 tonn metyl-isocyanat (MIC), et dødelig kjemisk stoff som blir brukt for å fremstille pesticider (kjemiske midler til bekjempelse av skadedyr). Plutselig, fra en ventil som ikke fungerte som den skulle, begynte giftig gass å sive ut og spre død og lidelser over den sovende byen. Gasskyen drepte over 2500 menn, kvinner og barn og skadet over 100 000 andre.

Tusener av døde dyr — vannbøfler, kveg og hunder — lå strødd utover landsbygda og sperret veier og gater i byene. Bhopal ble et kjempestort, provisorisk krematorium. Lik ble brent døgnet rundt. Flammene fra 70 likbål med 25 lik i hvert bål, fortærte de døde. Andre ble begravd i hurtiggravde massegraver — titalls lik om gangen.

Senere ble Europa rammet av en katastrofe som ble kalt «Rhinens Bhopal». Utslipp fra en kjemisk fabrikk i nærheten av Basel i Sveits førte til at 40 tonn giftig avfall rant ut i Rhinen. Hundretusener av fisk og ål døde etter hvert som avfallet «ble ført med elven langs grensen mellom Vest-Tyskland og Frankrike, inn i Rhinland, gjennom Nederland og ut i Nordsjøen». En avis skrev på lederplass: «Sveitserne hadde ord på seg for å være et renslig folk, og deres industri, også den kjemiske industrien, ble betraktet som trygg. Det hører nå fortiden til.»

Innbyggerne i Bhopal og samfunnene langs Rhinen var blitt offer for en teknologisk tidsalder som kan skryte av å ha fremstilt over 66 000 kjemiske forbindelser. Mange er blitt laget for å gjøre livet lettere for menneskene. Ironisk nok er likevel et stort antall av dem svært giftige og har bivirkninger som er skadelige og dødelige for menneskene og ødeleggende for hele det biologiske system. En ekspert kalte disse kjemiske stoffene for «biocider» (livsdrepere).

Mange kjemiske stoffer har lange navn som er vanskelige å uttale, og som for letthets skyld blir forkortet, for eksempel PCB, DDT, PCDD, PCDF og TCDD. Denne alfabetiske suppen av toksiske kjemikalier utgjør en alvorlig trussel mot menneskene og mot jordens ressurser, som menneskene er avhengig av for å leve. «Tusener på tusener av toksiske forbindelser blir sluppet ut i miljøet» hvert år, sier en talsmann for et amerikansk miljøvernorgan. Slike utslipp representerer en trussel mot luften, overflatevannet og grunnvannsreservene og forgifter jordsmonnet for flere tiår framover.

Et amerikansk miljøvernorgan anslår at i De forente stater alene siver 5,7 billioner liter farlig kjemisk avfall ned i grunnvannsreservene hvert år. Når vi så vet at én liter av en løsning vil forurense omkring 20 millioner liter grunnvann i en slik grad at det overskrider faregrensen, kan vi bare forestille oss hvilke enorme ødeleggelser 5,7 billioner liter giftige kjemikalier forårsaker.

Elver og vassdrag blir også forurenset på grunn av utslipp av farlige kjemikalier og farlig kjemisk avfall, noe som fører til omfattende fiskedød. Elvene fører de dødbringende kjemiske stoffene med seg ut i havet, og enkelte havstrekninger hvor det en gang yrte av liv, er nå fisketomme, ifølge den kjente havforskeren Jacques Costeau.

Fugle- og dyrelivet er også truet av forurensningen. Ikke engang viltreservatene er et trygt tilfluktssted. «Ti viltreservater er forurenset av toksiske kjemikalier og ytterligere 74 er i faresonen. . . . Spillvann fra jordbruket som inneholder selen og andre kjemiske stoffer, har tatt livet av store mengder vannfugler,» meldte The New York Times for 4. februar 1986.

Ekspertene i verden maler framtiden svart. Jordens ressurser forsvinner hurtig og begrenser seg ikke til at jordsmonn går tapt, og at luften og vannet blir forurenset. Hva med de tropiske regnskogene, som i årtusener har strakt sine løvrike grener høyt opp i luften? Går det samme vei med dem som med andre av jordens ressurser, som gradvis forsvinner like for øynene våre? Enten vi innser det eller ikke, er vi svært avhengig av disse frodige trærne som Jehova har skapt, noe neste artikkel vil ta opp.