En skygge på månen
DET var midt i august i Brasil — en mild vinterkveld med fullmåne på en skyfri himmel. Folk stod ute på balkongene sine eller samlet seg ute på veien, hvor de satte opp kameraer på stativer eller fokuserte kikkerter. Det summet av lave stemmer, og det lå forventning i luften.
Hvorfor denne spenningen? Det var 16. august 1989. Det skulle begynne en total måneformørkelse kl. 22.21. Her ute på landet hvor luften er ren, burde det bli et praktfullt skue. Nøyaktig på riktig tidspunkt begynte månen å krype inn i den skyggen som jorden kaster ut i rommet. Skyggen er krum akkurat som jordoverflaten. I det fjerde århundre før Kristus hjalp denne enkle observasjonen den greske filosofen Aristoteles til å fastslå at jorden må være rund.
Etter hvert som månen kom lenger og lenger inn i skyggen, begynte tilskuerne å komme med begeistrede utrop. Månen ble oransje. Akkurat som når det er en nydelig solnedgang, bøyde jordens atmosfære solstrålene og filtrerte ut de blå lysstrålene og lot de røde og oransje slippe uhindret igjennom. Etter 97 minutter var hele månen inne i skyggen. Så begynte den langsomt å bevege seg ut i sollyset igjen.
Noen av dem som betraktet månen den natten, holdt seg oppe til klokken to for å se hele forestillingen. De syntes det var verdt det. De hadde sett en bemerkelsesverdig manifestasjon av den makt og visdom universets Skaper har. Bibelen sier at han skapte «de to store lysene, det største til å råde om dagen og det minste til å råde om natten» og til å «være merker som fastsetter høytider, dager og år». — 1. Mosebok 1: 14, 16.