Berlin — et speilbilde av vår verden?

Av Våkn opp!s medarbeider i Vest-Tyskland

DEN 9. november 1989 klatret en mengde glade mennesker over Berlinmuren, og utallige østberlinere krysset kontrollpostene — noe som var helt utrolig for de fleste tyskere og TV-seere verden over.

Siden 1945 har Berlin i visse henseender avspeilet rivaliseringen mellom de to supermaktene, som er blitt omtalt som «kongen i nord» og «kongen i sør». (Daniel 11: 36—45) Hvordan utviklet denne rivaliseringen seg i Berlin, og hvorfor ble grensene nå åpnet? Vil vår splittede verden også forandre seg?

Under den annen verdenskrig kjempet Sovjetunionen, USA og Storbritannia sammen mot Nazi-Tyskland. De allierte gikk ut fra at dette samarbeidet ville fortsette etter krigen. De ble derfor enige om å dele det beseirede Tyskland i okkupasjonssoner og dele hovedstaden, Berlin, som skulle få spesiell status. I 1945 ble Tyskland og Berlin delt opp for at sovjetiske, amerikanske, britiske og franske militære myndigheter skulle ha kontrollen.

Det ble snart tydelig at maktene oppfattet og gjorde ting forskjellig. Sovjetunionen ville at hele Berlin skulle ha en kommunistisk forvaltning, men de vestlige maktene virket til fremme for et pluralistisk system i sine sektorer. Ved valget i oktober 1946 stemte fire av fem berlinere mot kommunistene.

I 1948, da de vestlige maktene bestemte seg for en økonomisk gjenreisning og en enkelt demokratisk stat i sine okkupasjonssoner i Vest-Tyskland, forlot sovjeterne det allierte kontrollråd. Dermed endte den felles firemaktsadministrasjon. Håpet om å styre Tyskland i forening fra Berlin viste seg å være kortvarig.

Den kalde krigen begynner

Berlin, som var omgitt av den sovjetiske sonen, beholdt sin firemaktsstatus. For sovjeterne, som hadde kontroll over byens østlige sektor, var den vestlige enklave et farlig «fremmedelement». I juni 1948 iverksatte de en total blokade av forbindelsen til lands mellom Vest-Tyskland og de vestlige sektorene (Vest-Berlin) for å stanse forsyningene til Vest-Berlin og tvinge Vesten til å oppgi sine rettigheter i Berlin. Hvordan ville Vesten reagere?

Den 26. juni 1948 ble den største luftbroen i historien åpnet. I løpet av cirka ett år organiserte USA og Storbritannia 279 114 flygninger og fraktet omkring 2,3 millioner tonn mat, kull og andre varer til byen. «Berlin-blokaden var forspillet til den kalde krigen,» sier Norman Gelb i sin bok The Berlin Wall. «Samtidig bekreftet reaksjonen på blokaden på en dramatisk måte at amerikanerne hadde ledelsen i vest.»

Han sier videre: «De alliertes evne til å motstå sovjeternes forsøk på å drive dem ut av deres enklave midt i det kommunistiske territorium bekreftet for Moskva den urokkelige overbevisning at Vesten var besluttet på å ødelegge det sovjetiske systemet. Det var ikke lenger noen tvil i Kreml om at Sovjetunionen måtte bli en militær supermakt for å overleve. Kampen om Berlin banet vei for den supermaktsrivaliseringen mellom Sovjet og Amerika som skulle bli det dominerende trekk i internasjonale anliggender i den andre halvdelen av det 20. århundre.»

Da blokaden ble hevet, bestemte de vestlige maktene seg for å bli i Berlin og beskytte sin status. Avstanden mellom øst og vest så ut til å være for stor til at det kunne bygges bro over den, da det i 1949 ble opprettet to tyske stater: Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) og Den tyske demokratiske republikken (Øst-Tyskland). Berlin hadde nå to sivile forvaltninger og to valutaer. I 1952 og 1953 brøt den østtyske stat telefonforbindelsene og blokkerte gater og stanset bussruter mellom Øst- og Vest-Berlin.

Mens de som bodde i vest, opplevde et Wirtschaftswunder, et økonomisk oppsving som gav forbrukerne et enormt vareutvalg, fikk mange av dem som bodde i øst, ikke tilfredsstilt sine ønsker. Det ble tydelig i juni 1953, da østberlinere gikk til streik og demonstrasjonene spredte seg til alle deler av Øst-Tyskland. Det ble et voldsomt opprør mot det kommunistiske system. Den østtyske regjering bad sovjetiske tropper om hjelp. Stridsvogner slo ned oppstanden.

De vestlige maktene gjorde ikke stort annet enn å se på og gav bare garantier til sine respektive Berlin-sektorer. Forhåpningene om at delingen av Tyskland ville være midlertidig, falt i grus. Grensen mellom den sovjetiske sonen og de vestlige sonene ble en skillelinje mellom øst og vest.

En «fredens mur» og «skammens mur»

«Kongen i sør» gjorde Vest-Berlin til et forlokkende «vestlig butikkvindu», og folk fra øst som lett kunne besøke venner og slektninger i Vest-Berlin, så hvor annerledes livet var der. I 1960 flyktet omkring 200 000 tyskere fra øst til vest, og de fleste kom gjennom Vest-Berlin. Hvordan kunne «kongen i nord» stanse «blødningen»? Om morgenen den 13. august 1961 var østtyske bevæpnede vakter og arbeidere i gang med å reise «det som raskt fikk betegnelsen ’Skammens mur’ eller ’Fredens mur’ — avhengig av hvor du stod ideologisk sett,» som Norman Gelb uttrykker det. En østtysk kommunist forklarte: «Vi hadde ikke noe valg. Vi mistet så mange av våre beste folk.»

Berlinmuren stanset strømmen av flyktninger, men splittet også slektninger og venner. Tjueåtte måneder etter at den var blitt reist, fikk vestberlinere tillatelse til å foreta éndagsbesøk hos slektninger i Øst-Berlin. Etter en firemaktsavtale ble det i 1970-årene en ytterligere lemping på bestemmelsene, slik at telefonsamtaler og besøk mellom øst og vest ble tillatt. Men rundt 80 mennesker mistet livet i forsøk på å krysse Berlinmuren.

Før det ble laget åpninger i muren, sa forbundskansler Kohl: «Generalsekretær Gorbatsjovs restruktureringspolitikk fører for første gang siden den annen verdenskrig med seg et berettiget håp om at konflikten mellom øst og vest skal bli løst.» Hvordan har dette gitt seg utslag i Berlin?

Reformer i det området som tilhører «kongen i nord», gjorde det mulig for tusener av østtyskere å flykte til vesttyske ambassader i flere østeuropeiske land i midten av 1989. Ambassadene ble overfylt, og situasjonen ble uutholdelig. I september 1989 ble en strøm av utmattede flyktninger sluppet ut fra øst og tatt imot i vest. Begeistringen og sinnsbevegelsen kjente ingen grenser.

Denne utvandringen gav næring til debatter i Øst-Tyskland. Hva kom det av at så mange forlot landet? Radikale reformer ble forkastet, og i oktober og november 1989 demonstrerte over en million østtyskere fredelig i Leipzig, Øst-Berlin og andre byer og ropte: «Vi er folket.» Den østtyske regjering gav etter, og etter 28 år åpnet den Berlinmuren og dørene for politiske og økonomiske forandringer. Som den tyske avisen Die Zeit kommenterte det: «I 1989 ble verdenshistorien rystet i sine grunnvoller, rystet mer av folket enn av makter.»

Siden grensene ble åpnet, «bor ikke [berlinerne] på en øy lenger,» sier den tyske avisen Süddeutsche Zeitung. Nedrivningen av muren begynte i 1990.

Virkelig fred og sikkerhet nær forestående

I lang tid så det ut til at Vest- og Øst-Berlin var et speilbilde av ikke bare vår splittede verden, men også av dens problemer. Selv om mange østtyskere for eksempel hadde visse sosiale fordeler, var det i øst økonomiske problemer og stor forurensning. Vest-Berlin hadde også sine problemer, for eksempel studentopprør, terrorisme og politiske skandaler. Verken vest eller øst har derfor en ideologi som kan løse menneskehetens globale problemer. — Ordspråkene 14: 12.

Uansett hva nasjonene måtte bli i stand til å utrette, kan ikke menneskenes bestrebelser på å forene vår splittede verden fjerne egoisme eller gjøre jorden til et paradis. Det er bare en overmenneskelig makt som kan innføre virkelig enhet og til og med fjerne sykdom og død. Guds rike skal gjennomføre denne enorme oppgaven. — Matteus 6: 10; Åpenbaringen 21: 1—5.