Del 2: Jehova sørget for oss da vår virksomhet var forbudt
UNDER den annen verdenskrig hadde beltespennen på den tyske militæruniformen min hatt innskriften «Gud er med oss». For meg hadde dette bare vært enda et eksempel på kirkesamfunnenes delaktighet i krig og blodsutgytelse. Det hadde fylt meg med avsky. Så da to av Jehovas vitner begynte å snakke med meg i Limbach-Oberfrohna i Øst-Tyskland, var jeg lei av religion; jeg var blitt ateist og tilhenger av utviklingslæren.
«Ikke tro at jeg kommer til å bli kristen,» sa jeg til vitnene som var kommet. Men argumentene deres overbeviste meg om at det finnes en Gud. Jeg ble nysgjerrig og kjøpte en bibel, og etter en tid begynte jeg å studere den sammen med dem. Det var om våren i 1953, og Jehovas vitners virksomhet i Øst-Tyskland hadde vært forbudt av kommunistene i nesten tre år.
The Watchtower for 15. august 1953 sa følgende om Jehovas vitners situasjon den gang: «Selv om de hele tiden blir spionert på og truet, selv om de ikke kan besøke hverandre uten først å forvisse seg om at de ikke blir forfulgt, selv om det å bli tatt med Selskapets litteratur betyr to eller tre års fengsel for å ’distribuere oppviglersk litteratur’, og selv om mange hundre av de modne brødrene, de som før tok ledelsen, er i fengsel — så fortsetter likevel Jehovas tjenere i Øst-Tyskland å forkynne.»
I 1955 overvar min kone, Regina, og jeg Jehovas vitners internasjonale stevne i Nürnberg i Vest-Tyskland, og året etter ble vi begge døpt i Vest-Berlin. Dette var før Berlinmuren kom i 1961, da Øst-Tyskland ble avskåret fra Vest-Berlin. Men lojaliteten overfor Jehova Gud ble satt på prøve også før jeg ble døpt.
Jeg påtar meg ansvar
Den menigheten av Jehovas vitner som vi hadde begynt å komme sammen med i Limbach-Oberfrohna, trengte noen som kunne hente bibelsk litteratur i Vest-Berlin. Vi hadde en liten forretning og to små barn, men tjenesten for Jehova var allerede blitt det sentrale i livet vårt. Vi bygde om den gamle bilen vår, slik at vi kunne skjule 60 bøker i den. Det var risikabelt å være kurer, men det lærte meg å stole på Jehova.
Det var vanskelig å komme over grensen fra Øst- til Vest-Berlin med bil, og jeg lurer ofte på hvordan vi i det hele tatt greide det. Når vi kom over i den frie sektoren, hentet vi litteraturen og gjemte den i bilen før vi drog tilbake til Øst-Tyskland.
En gang var vi akkurat ferdig med å gjemme bøkene da en fremmed kom ut av en leiegård. «Hei der!» ropte han. Hjertet mitt holdt på å stoppe. Hadde han holdt øye med oss? «Dere bør dra et annet sted neste gang. En østtysk politibil pleier å parkere på hjørnet der, og de kan komme til å oppdage dere.» Jeg trakk et lettelsens sukk. Vi kom oss vel over grensen, og vi fire som var i bilen, sang hele veien hjem.
Forberedelse til isolasjon
I 1950-årene var brødrene i Øst-Tyskland avhengige av vennene i Vesten for å få litteratur og retningslinjer. Men i 1960 ble det gjort forandringer som hjalp hvert enkelt vitne i Øst-Tyskland til å bli nærere knyttet til medtroende i sitt eget distrikt. I juni 1961 ble så det første kurset i Rikets tjeneste for eldste holdt i Berlin. Jeg deltok på dette første fireukers-kurset. Bare seks uker senere ble vi plutselig avskåret fra Vesten da Berlinmuren ble reist. Nå måtte arbeidet vårt ikke bare foregå under jorden, men også uten kontakt med omverdenen.
Noen var redd for at Jehovas vitners virksomhet i Øst-Tyskland skulle stoppe helt opp. De organisasjonsmessige forandringene som var blitt gjort mindre enn et år tidligere, hjalp oss imidlertid til å bevare vår åndelige enhet og styrke. De eldstebrødrene som hadde vært på det første kurset i Rikets tjeneste, hadde dessuten fått undervisning som satte dem i stand til igjen å lære opp andre eldste. Jehova forberedte oss på den måten til isolasjonen, akkurat som han hadde forberedt oss til forbudet i 1950 ved hjelp av områdestevnene i 1949.
Ettersom vi var avskåret fra Vesten, var det klart at det var vi som måtte ta initiativet for å holde organisasjonen i gang. Vi skrev til kristne brødre i Vest-Berlin og foreslo at vi skulle møtes på en motorvei i Øst-Tyskland som reisende fra Vesten hadde adgang til. Vi lot som om vi fikk motorstopp på det avtalte stedet. Etter noen minutter kom brødrene kjørende, og de hadde med seg bibelsk litteratur. Heldigvis hadde de også tatt med seg læreboken min for Kurs i Rikets tjeneste, notatene jeg hadde gjort, og bibelen, som jeg hadde latt bli igjen i Berlin av sikkerhetsgrunner. Så godt det var å få dette tilbake! Lite visste jeg da hvor mye jeg skulle komme til å trenge disse tingene i de kommende årene.
Kurs under jorden
Noen dager senere fikk vi beskjed om å arrangere Kurs i Rikets tjeneste i alle deler av Øst-Tyskland. Det ble utnevnt fire lærere, deriblant meg. Men for meg virket det som en umulig oppgave å undervise alle de eldste mens arbeidet vårt var forbudt. For å skjule hva vi drev med, bestemte jeg meg for å arrangere kursene som campingturer.
Hver klasse bestod av fire elever med meg som lærer, pluss en sjette bror som tjente som kokk. Konene og barna var også med, så gruppen var vanligvis på mellom 15 og 20 personer. En vanlig campingplass kunne det ikke være snakk om å bruke, så familien min og jeg drog ut for å lete etter egnede steder.
En gang da vi drog gjennom en landsby, så vi en liten vei som førte til et avsides skogholt. Dette så ideelt ut, så jeg oppsøkte borgermesteren. «Vi ser etter et sted hvor vi kan feriere sammen med noen andre familier,» forklarte jeg. «Vi vil gjerne være for oss selv, slik at barna våre kan få leke fritt omkring. Kan vi holde til i skogen der borte?» Det gikk han med på.
På plassen slo vi opp teltene og parkerte campingvognen vår slik at det ble en firkant i midten som ikke var synlig utenfra. Campingvognen tjente som klasserom. Der drev vi intensive studier åtte timer hver dag i 14 dager. I den innelukkede firkanten hadde vi satt ut stoler og et bord i tilfelle det skulle komme ubudne gjester. Og det gjorde det! Ved slike anledninger satte vi virkelig pris på den kjærlige støtten fra familiene våre.
Familiene våre stod vakt mens vi studerte. En gang så de at borgermesteren, som også var den lokale sekretæren i kommunistpartiet, kom langs veien til skogholtet vårt. Den som holdt vakt, trykket på en knapp som var koblet til en alarm i campingvognen. Med én gang spratt vi ut av vognen, satte oss på plassene vi hadde ordnet rundt bordet, og begynte å spille kort. Vi hadde til og med en flaske brennevin stående for at det hele skulle se realistisk ut. Borgermesteren avla oss et vennskapelig besøk og drog hjem igjen helt uten mistanke om hva som egentlig foregikk.
Kurs i Rikets tjeneste ble holdt over hele landet fra våren 1962 fram mot slutten av 1965. Den intensive undervisningen som ble gitt der, som omfattet retningslinjer for hvordan den spesielle situasjonen i Øst-Tyskland skulle mestres, dyktiggjorde de eldste til å føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet. De eldste ofret ikke bare ferien sin for å kunne delta på kursene, men risikerte også å havne i fengsel.
Gagn av kursene
Myndighetene fulgte nøye med virksomheten vår, og i slutten av 1965, etter at de fleste eldste hadde gjennomgått kurset, prøvde de å rette et avgjørende slag mot organisasjonen. De arresterte 15 Jehovas vitner som de antok var dem som tok ledelsen i arbeidet. Det var en godt forberedt aksjon; de slo til over hele landet. Igjen trodde mange at vitnene måtte innstille sin virksomhet. Men med Jehovas hjelp tilpasset vi oss situasjonen og fortsatte arbeidet som før.
Det som spesielt gjorde dette mulig, var den opplæringen de eldste hadde fått ved kursene i Rikets tjeneste, og den ubrytelige tilliten de hadde bygd opp gjennom det glederike samværet på disse kursene. På den måten viste organisasjonen hvor livskraftig den er. Så avgjørende det var at vi lydig hadde fulgt retningslinjene fra organisasjonen til punkt og prikke! — Jesaja 48: 17.
I løpet av de neste månedene ble det klart at det massive angrepet fra myndighetenes side ikke hadde skadet virksomheten vår noe særlig. Etter kort tid kunne vi gjenoppta kursene i Rikets tjeneste. Da myndighetene oppdaget at de ikke hadde klart å knekke oss, ble de tvunget til å legge om taktikken. For en triumf for Jehova!
Aktive i tjenesten
På det tidspunkt bestod bokstudiegruppene i menighetene vanligvis av cirka fem personer. Hver enkelt fikk bibelsk litteratur gjennom denne bokstudieordningen, og forkynnelsesarbeidet ble koordinert fra disse små studiegruppene. Helt fra starten ble Regina og jeg velsignet av Jehova med at det var mange som ønsket å studere Bibelen.
Tjenesten fra hus til hus ble lagt opp slik at vi ikke skulle bli oppdaget og arrestert. Vi pleide å besøke én husstand og så hoppe over noen hus før vi banket på en ny dør. Ett sted bad en kvinne Regina og meg inn. Vi drøftet et bibelsk tema da sønnen hennes kom inn i rommet. Han var svært direkte.
«Har du noen gang sett Gud?» spurte han. «Jeg tror bare på det jeg ser, bare så dere vet det. Alt annet er oppspinn.»
«Det kan jeg da ikke tro,» svarte jeg. «Har du noen gang sett hjernen din? Alt du gjør, viser at du har en hjerne.»
Regina og jeg viste til mye annet vi aksepterer uten å se det, for eksempel elektrisiteten. Den unge mannen lyttet oppmerksomt, og det ble startet et hjemmebibelstudium med ham og moren. De ble Jehovas vitner begge to. Til sammen var det hele 14 av dem min kone og jeg studerte med, som ble Jehovas vitner. Halvparten av dem fikk vi kontakt med i tjenesten fra hus til hus, og den andre halvparten traff vi første gang ved uformell forkynnelse.
Når et hjemmebibelstudium ble ledet regelmessig og vi anså en person for å være pålitelig, inviterte vi ham til møtene våre. Det som var avgjørende, var imidlertid hvorvidt den som studerte, kunne sette Guds folks sikkerhet i fare. Det kunne derfor gå et års tid før vi inviterte en person til et møte — av og til enda lengre. Slik var det med en mann som hadde en ganske fremtredende stilling; han var på fornavn med toppene i kommunistpartiet. Han studerte Bibelen i ni år før han fikk lov til å komme på møter! I dag er denne mannen vår kristne bror.
Stadig under oppsikt av myndighetene
Etter 1965 opplevde vi ikke flere massearrestasjoner, men vi fikk heller ikke være i fred. Myndighetene holdt fremdeles godt øye med oss. I denne tiden fikk jeg større ansvar innen organisasjonen, så jeg ble gjenstand for spesiell oppmerksomhet fra statstjenestemenn. Utallige ganger kom de og tok meg med til politistasjonen for å forhøre meg. «Nå kan du si farvel til friheten,» pleide de å si. «Du skal i fengsel.» Men de lot meg alltid gå til slutt.
I 1972 fikk jeg besøk av to tjenestemenn som utilsiktet gav organisasjonen en kompliment. De hadde avlyttet Vakttårn-studiet i menigheten. «Vi synes artikkelen var svært støtende,» sa de. De var tydeligvis bekymret for hva andre kunne mene om den kommunistiske ideologi hvis de leste artikkelen som var blitt behandlet. «Tross alt har Vakttårnet et opplag på fem—seks millioner, og det blir lest selv i u-land. Det er ikke bare en simpel avis,» sa de. ’Det har dere sannelig rett i!’ tenkte jeg med meg selv.
I 1972 hadde vi vært underlagt forbudet i 22 år. Jehova hadde veiledet oss på en vis og kjærlig måte, og vi hadde fulgt denne veiledningen nøye. Det skulle imidlertid ta ytterligere 18 år før Jehovas vitner i Øst-Tyskland ble juridisk anerkjent. Så takknemlige vi er for den fantastiske friheten vi nå har til å tilbe vår Gud, Jehova! — Fortalt av Helmut Martin.