De unge spør . . .
Hvordan skal jeg se på rasestolthet?
«En av skolekameratene mine snakker bestandig om andres rase og hudfarge,» sukker den 17 år gamle Tanya. «Han påstår stadig vekk at han står over dem.»
DET er bare naturlig at man er stolt av sin familie, sin kultur, sitt språk og sitt fødested. «Jeg er vietnamesisk,» sier en 15 år gammel jente som heter Phung, «og jeg er stolt av min kultur.»
Altfor ofte går imidlertid rasestolthet hånd i hånd med rasisme. Denne stoltheten kan derfor være en kreftbyll som tærer på forholdet mellom mennesker, selv om den kamufleres bak en maske av høflighet. Jesus Kristus sa: «Av hjertets overflod taler munnen.» (Matteus 12: 34) Og en rotfestet forestilling om at man er andre overlegen — at andre ikke fortjener annet enn forakt — dukker ofte opp til overflaten, noe som forårsaker vonde og sårede følelser.
Noen ganger er rasestolthet til og med årsak til vold. I de senere årene har denne holdningen gitt støtet til kriger, opptøyer og blodig «etnisk rensing». Men du behøver ikke å være vitne til blodsutgytelser for å møte rasestolthetens mørke side. Ser du for eksempel tegn til slik stolthet på skolen, på arbeidet eller i nabolaget? «Ja, absolutt!» sier en kristen ungdom som heter Melissa. «Noen av skolekameratene mine gjør narr av barn som snakker med aksent, og de sier at de er bedre enn dem.» Tanya kan fortelle noe av det samme: «På skolen har jeg hørt barn si rett ut til andre: ’Jeg er bedre enn deg.’» I en amerikansk spørreundersøkelse sa nesten halvparten av dem som svarte, at de personlig hadde opplevd en eller annen form for rasefordommer i løpet av det siste året. «Det er store gnisninger mellom rasene på skolen min,» sa en ungdom som heter Natasha.
Sett at du bor i et land eller et område som har tatt imot mange immigranter, slik at det er blitt mer etnisk mangfold på skolen din, i nabolaget ditt eller i den kristne menigheten du tilhører. Føler du deg litt ille til mote på grunn av dette? I så fall spiller kanskje rasestolthet en større rolle i livet ditt enn du har vært klar over.
Passende og upassende former for stolthet
Betyr dette at det alltid er galt å føle stolthet? Ikke nødvendigvis. Bibelen viser at det finnes passende former for stolthet. Da apostelen Paulus skrev til de kristne i Tessalonika, sa han: «Vi [er] selv stolte av dere blant Guds menigheter.» (2. Tessaloniker 1: 4) På samme måte er det både sunt og normalt å føle at man har et visst egenverd. (Romerne 12: 3) Det er derfor ikke galt at man i noen grad er stolt av sin rase, sin familie, sitt språk, sin hudfarge og sitt fødested. Gud krever selvfølgelig ikke at vi skal skamme oss over slike ting. Da apostelen Paulus ble tatt for å være en egyptisk forbryter, nølte han ikke med å si: «Jeg er faktisk en jøde, fra Tarsus i Kilikia, borger av en ikke ukjent by.» — Apostlenes gjerninger 21: 39.
Rasestolthet blir derimot noe negativt når det gir næring til overdreven selvfølelse, eller når det fører til at man ser ned på andre. Bibelen sier: «Frykt for Jehova betyr å hate det onde. Selvopphøyelse og stolthet og den onde vei og den fordervede munn har jeg hatet.» (Ordspråkene 8: 13) Og Ordspråkene 16: 18 påpeker: «Stolthet går forut for fall, og en hovmodig ånd forut for snubling.» Å skryte av at man tilhører en overlegen rase, er derfor frastøtende i Guds øyne. — Jevnfør Jakob 4: 16.
Opprinnelsen til rasestolthet
Hva er det som får folk til å bli overdrevent stolt av sin rase? Boken Black, White, Other av Lise Funderburg sier: «Mange får sine første (og mest varige) inntrykk av rasespørsmålet fra foreldrene og familien.» Sørgelig nok hender det altfor ofte at foreldrene lar ulikevektige eller forvrengte oppfatninger gå i arv til barna. Noen ungdommer får kanskje høre rett ut at folk av deres egen rase står på et høyere nivå, og at folk av andre raser er av et annet slag eller står på et lavere nivå. Det hender imidlertid oftere at de unge simpelthen legger merke til at foreldrene deres har lite å gjøre med folk av andre raser. Dette er også noe som kan få sterk innvirkning på deres tankegang. Undersøkelser viser at tenåringer og deres foreldre gjerne har ulike meninger om klær og musikk, men at de fleste ungdommer har samme syn som foreldrene i rasespørsmål.
Ulikevektige holdninger til andre raser kan også være en følge av undertrykkelse og dårlig behandling. (Forkynneren 7: 7) Lærere har for eksempel lagt merke til at barn fra såkalte minoritetsgrupper ofte har dårlig selvaktelse. I et forsøk på å råde bot på dette har noen lærere laget et undervisningsopplegg der barn får lære om sin egen rases historie. Interessant nok hevder noen kritiske røster at det å legge slik vekt på rasestolthet rett og slett frambringer rasisme.
Personlige opplevelser kan også bidra til at man utvikler usunne holdninger i rasespørsmål. Et ubehagelig møte med en person av en annen rase kan få noen til å trekke den konklusjon at alle som tilhører den rasen, er ufordragelige eller sneversynte. Det kan også bli vakt negative følelser når mediene fokuserer på rasekonflikter, politibrutalitet og protestmøter, eller når de framstiller etniske grupper i et negativt lys.
Myten om rasemessig overlegenhet
Hva med den påstanden enkelte kommer med om at deres egen rase har rett til å føle seg hevet over andre? Det er i utgangspunktet tvilsomt om det virkelig går an å dele folk inn i bestemte raser. En artikkel i bladet Newsweek sa: «Forskere som har sett nærmere på spørsmålet, oppfatter rase som et notorisk vanskelig begrep som ikke lar seg definere seriøst.» Riktignok kan det forekomme «merkbare forskjeller i hudfarge, hårstruktur og øynenes og nesens form». Men Newsweek skrev: «Disse forskjellene er i høyden overfladiske — og tross alle forsøk har forskerne i det store og hele ikke klart å finne fram til noen betydningsfulle forskjeller som skiller én rasegruppe fra en annen. . . . For de fleste forskere som arbeider med disse spørsmålene, er sakens kjerne at begrepet rase rett og slett er en ’sosial konstruksjon’ — en [fordervelig] blanding av fordommer, overtro og myter.»
Selv om det skulle la seg gjøre å skille forskjellige raser fra hverandre på et vitenskapelig grunnlag, har forestillingen om en «ren» rase ingen rot i virkeligheten. The New Encyclopædia Britannica sier: «Det finnes ingen rene raser; alle nåværende rasegrupper er grundig blandet med hverandre.» Hvordan det enn forholder seg, lærer Bibelen at Gud «dannet av ett menneske enhver nasjon av mennesker». (Apostlenes gjerninger 17: 26) Uansett hudfarge, hårstruktur og ansiktstrekk finnes det egentlig bare én rase — den menneskelige rase. Alle mennesker er i slekt gjennom sin forfader Adam.
Jødene i gammel tid var klar over at alle raser hadde felles opprinnelse. Likevel var det enkelte som selv etter at de ble kristne, holdt fast ved den oppfatning at de stod over ikke-jøder — deriblant sine ikke-jødiske trosfeller. Apostelen Paulus avviste forestillingen om rasemessig overlegenhet helt og holdent ved å si, slik det står i Romerne 3: 9: ’Både jøder og grekere er alle under synd.’ Det er derfor ingen rasegruppe som kan skryte av at de står i en særstilling innfor Gud. Nei, det er bare ved å vise tro på Jesus Kristus at en person kan komme i et godt forhold til Gud. (Johannes 17: 3) Og det er Guds vilje at «alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten». — 1. Timoteus 2: 4.
Det at du innser at alle raser er like i Guds øyne, kan få stor betydning for hvordan du betrakter deg selv og andre. Det kan tilskynde deg til å behandle andre med verdighet og respekt, til å verdsette og beundre de spesielle trekkene de har. Den unge Melissa, som er omtalt tidligere, etterligner for eksempel ikke skolekameratene sine ved å le av ungdommer som snakker med utenlandsk aksent. Hun sier: «Jeg synes at de som kan snakke to språk, er intelligente. Jeg skulle ønske at jeg kunne snakke et annet språk, men jeg kan ikke mer enn ett.»
Husk også at selv om folk av din rase og kultur utvilsomt har mye å være stolte av, så er det samme tilfellet med folk av andre raser. Og selv om det er rimelig at du føler en viss stolthet over din egen kultur og dine forfedres prestasjoner, er det mye mer tilfredsstillende å være stolt av det du selv har utrettet gjennom innsats og hardt arbeid. (Forkynneren 2: 24) Ja, det er én ting Bibelen faktisk oppfordrer deg til å være stolt av. Ifølge Jeremia 9: 24 sier Gud: «La den som roser seg, rose seg av dette: at han har innsikt, og at han har kunnskap om meg, om at jeg er Jehova.» Kan du rose deg av det?
[Bilde på side 26]
Kunnskap om Guds syn på raser hjelper oss til å omgås folk av andre raser på en utvungen måte