Kaniner og padder invaderer et helt kontinent

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I AUSTRALIA

SLAGMARKEN er en ramponert og gold ødemark full av dype hull. Kroppene til de stridende ligger strødd utover bakken. Disse soldatene er ikke utstyrt med kamuflasjegrønne drakter og støvler og bajonetter, men har en myk drakt av pels og skarpe tenner. De er en av Australias landeplager, villkaniner.

Kaniner, kaniner overalt

De europeiske villkaninene begynte sin invasjon på den sørøstlige spissen av Australia i 1859. De ble opprinnelig importert til glede for jegere i området, og det gikk ikke lang tid før de ble jaktet på, ikke for sportens skyld, men i et desperat forsøk på å få kontroll med bestanden.

Det tok 900 år før den europeiske villkaninen hadde fått fotfeste i Storbritannia, men bare 50 år før den hadde invadert et område i Australia på størrelse med over halve Europa. Med voksne hunner som kan få inntil 40 unger på et år, skjøv kaninene frontlinjen foran seg tvers over hele kontinentet med en hastighet på inntil ti mil i året. I en rapport fra forskningsbyrået Bureau of Rural Sciences (BRS) står det: «Ikke noe annet sted i verden har et pattedyr etablert seg så raskt.» Det har hatt en svært ødeleggende virkning.

Kaniner fortærer føden til de naturlig hjemmehørende dyrene og okkuperer hiene deres; de får skylden for at flere forskjellige dyrearter innenfor et bestemt område er blitt utryddet. De blir til og med beskyldt for å utrydde skoger. En forsker sier: «De spiser trærnes frøplanter, så når de voksne trærne dør, er det ingen ungtrær som kan erstatte dem.» Når kaninene invaderer en liten øy, kan resultatene bli katastrofale. «Kaniner som ble innført på øya Laysan i 1903, hadde innen 1936 utryddet tre endemiske fuglearter og 22 av de 26 planteartene. . . . I 1923 var øya en ufruktbar, øde sandøy med noen få avstumpede trær,» står det i en rapport fra BRS.

Utplassering av masseødeleggelsesvåpen

I Australia ble kaniner skutt, fanget og forgiftet. Det kjente kaninsikre gjerdet — som strekker seg 1830 kilometer fra nord til sør i delstaten Western Australia — ble bygd i et forsøk på å stoppe deres framstøt.a Men det virket som om det ikke var noe som kunne holde denne invaderende hæren tilbake.

I 1950 satte man så i gang et motangrep ved å bruke et biologisk våpen — myxomatose-viruset. Dette viruset førte til en drastisk reduksjon av kaninbestanden, som på den tiden var på svimlende 600 millioner. Myxomatose-viruset, som ble spredt via mygg og lopper, rammer bare kaniner og tok livet av 500 millioner av de invaderende på bare to år. Men kaninene ble raskt resistente mot sykdommen, og de overlevende forplantet seg i hurtig tempo. I 1990 hadde antallet økt til omkring 300 millioner. Man hadde et desperat behov for å finne en ny måte å forsvare seg på.

Dårlige nyheter — gode nyheter

I 1995 lanserte man et nytt biologisk våpen i Australia, RHD-viruset (rabbit hemorrhagic disease virus). RHD-viruset dukket først opp i Kina i 1984. I 1998 hadde det spredt seg til Europa, og kort tid senere hadde det utryddet 30 millioner tamkaniner i Italia. RHD-viruset var dårlige nyheter for den europeiske kaninindustrien, men gode nyheter for de australske bøndene, siden 10 millioner kaniner døde i løpet av de to første månedene etter at man tok i bruk dette våpenet. Det virker som om viruset bare rammer kaniner, som dør 30—40 timer etter at de er blitt smittet, uten å vise noen synlige tegn til smerte. Innen 2003 hadde RHD-viruset redusert kaninbestanden i mange av de tørrere delene av Australia med 85 prosent eller mer.

Når det ikke lenger fantes kaniner som gnagde på bladverket til de viltvoksende orkideene i en av nasjonalparkene i delstaten South Australia, ble det åtte ganger så mange orkideer på mindre enn fem år. Andre steder i delstaten har det vært en «markant rask tilvekst av naturlig hjemmehørende busker . . . i områder hvor det tidligere hadde vært regelmessige utbrudd av sykdommer,» skriver bladet Ecos. Tallet på rovdyr som er innført, som rever og villkatter, har også gått tilbake i noen områder på grunn av mangelen på kaniner. Både økologer og bønder er fornøyd med hvor effektivt dette nye våpenet er, siden kaninene har kostet Australia et beløp som tilsvarer nesten 2,9 milliarder kroner pr. år. Men det gjenstår å se hvilke langsiktige virkninger denne sykdommen vil få på Australias seiglivete kaninbestand.

Fra vakker prins til stygg padde

Selv om forskerne kanskje kan ha vunnet kampen mot villkaninene, virker det som om de har møtt sin likemann i forbindelse med en nyere inntrenger — agapadden. I likhet med kaninene snek ikke disse paddene seg inn i landet, men ble importert med fullt overlegg. Hva var grunnen til det?

Tidlig på 1900-tallet truet to arter av en sukkerrørbille (Dermolepida albohirtum) hele Australias sukkerrørindustri, som for en tid tilbake tilførte Australias økonomi nesten 10 milliarder kroner hvert år. I 1935 trodde man at agapadden, et amfibium på størrelse med en knyttneve som har rykte på seg for å være en glupsk billeeter, kunne redde sukkerrørprodusentene. Til tross for at noen forskere var betenkt, ble padden importert fra Sør-Amerika via Hawaii og sluppet løs på sukkerrørplantasjene i Queensland.

Da padden var blitt sluppet løs, ignorerte den helt sukkerrørbillene og ble en desertør. Disse paddene er giftige i alle stadier av utviklingen, fra egg til voksen. Under utviklingen fra rumpetroll til padde vokser det spesielle kjertler under huden som skiller ut et svært giftig, melkeaktig slim når padden blir irritert. Agapaddene er kjent for å ta livet av firfisler, slanger, villhunder og til og med krokodiller som er dumme nok til å sluke dem. De formerer seg raskt og har nå spredt seg så langt som 900 kilometer fra der de opprinnelig ble sluppet løs. Bestanden har økt til ti ganger det antall som finnes i det landet de opprinnelig kommer fra, Venezuela. De invaderer åkrene, hjemsøker husene og ligger på lur i toalettskålene og kan nesten få en til å tenke på en av plagene i Bibelen. De sprer seg utover med en hastighet på 30 kilometer i året og har nå nådd fram til et område som kan beskrives som «paddenes paradis» — Kakadu nasjonalpark, som ligger i delstaten Northern Territory, og som står på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv. De australske myndighetene har brukt mange millioner kroner på å finansiere forskning med tanke på å stoppe paddenes utbredelse, men man har ennå ikke funnet noen effektiv metode. Kampen er ikke over, og så langt er det paddene som vinner.

Hva er årsaken til konflikten?

I et uforstyrret økosystem har organismene egne naturlige regulatorer, som holder bestanden under kontroll. Men hvis de naturlige omgivelsene ikke lenger har en slik gjensidig kontroll, kan tilsynelatende harmløse skapninger formere seg så raskt at de forårsaker store ødeleggelser.

De enorme skadene som er resultatet av at bestanden av innførte planter og dyr har kommet ut av kontroll, er noe som de første europeiske kolonistene ikke hadde forutsett. På den annen side har mange innførte arter vist seg å være til nytte. Australia er nå helt avhengig av innførte arter av planter og dyr — sau, storfe, hvete og ris, for å nevne noe. Men kaninen og agapadden er alvorlige påminnelser om at menneskene må være forsiktige når de velger å gripe inn i jordens imponerende og kompliserte økosystem.

[Fotnote]

[Bilde på side 26]

Tørste inntrengere ved et vannhull på øya Wardang i Spencer Gulf i delstaten South Australia

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av CSIRO

[Bilde på side 26]

Før reddende engel — nå et problem. Invasjonen av agapadden fortsetter

[Rettigheter]

U.S. Geological Survey/photo by Hardin Waddle

[Bilderettigheter på side 25]

Kaniner: Department of Agriculture, Western Australia; padde: David Hancock/© SkyScans