Satan Djevelen

Definisjon: Den åndeskapning som er den største fiende av Jehova Gud og alle som tilber den sanne Gud. Han fikk navnet Satan fordi han ble en motstander av Jehova. Satan er også kjent som Djevelen, fordi han er den største bakvasker av Gud. Satan beskrives som den gamle slange, utvilsomt fordi han brukte en slange i Eden for å bedra Eva. Av denne grunn kom «slange» til å stå for «bedrager». I Åpenbaringsboken blir Satan også symbolisert ved en drake.

Hvordan kan vi vite om det virkelig finnes en slik åndeperson?

Bibelen er den viktigste kilden til opplysninger om ham. Han nevnes der gjentatte ganger ved navn (i NV: Satan 52 ganger, Djevelen 33 ganger). Bibelen inneholder også et øyenvitnes bekreftelse på at Satan eksisterer. Hvilket øyenvitne er det? Jesus Kristus, som levde i himmelen før han kom til jorden, omtalte gjentatte ganger den onde ved navn. — Luk. 22: 31; 10: 18; Matt. 25: 41.

Det Bibelen sier om Satan Djevelen, lyder fornuftig. Det onde som menneskeheten opplever, er så ille at det ikke bare kan skyldes menneskers ondskap. De fleste ønsker jo å leve i fred. Bibelens forklaring på Satans opprinnelse og hans virksomhet gjør det klart hvorfor menneskeheten allikevel er blitt hjemsøkt av hat, vold og krig i tusenvis av år, og hvorfor dette har kommet så langt at hele menneskehetens eksistens nå er truet.

Hvis Djevelen ikke fantes, ville vi ikke ha noe varig gagn av å godta det Bibelen sier om ham. Mange som tidligere drev med okkulte ting, eller som tilhørte grupper som utøver spiritisme, forteller at de var svært plaget fordi de hørte «stemmer» uten at de så hvor de kom fra, at de var «besatt» av overnaturlige vesener, o.l. De oppnådde virkelig befrielse da de lærte hva Bibelen sier om Satan og hans demoner, anvendte Bibelens råd om å avsky spiritistiske skikker og bad til Jehova om hjelp. — Se sidene 362—367, under overskriften «Spiritisme».

Å tro at Satan eksisterer, betyr ikke at en må godta forestillingen om at han har horn og hale og høygaffel, og at han steker mennesker i et brennende helvete. Bibelen inneholder ingen slik beskrivelse av Satan. Denne forestillingen skriver seg fra kunstnere i middelalderen, som var påvirket av fremstillinger av guden Pan i gresk mytologi og av den italienske dikteren Dante Alighieris Inferno. Bibelen lærer ikke om et brennende helvete. Den sier tvert imot: «De døde vet slett ingen ting.» — Fork. 9: 5.

Er Satan bare det onde i menneskene?

Job 1: 6—12 og 2: 1—7 forteller om samtaler mellom Jehova Gud og Satan. Hvis Satan var det onde i en person, måtte det onde i dette tilfellet være i Jehova. Men det ville være stikk i strid med det Bibelen forteller om Jehova. Den sier: «Hos ham . . . er det ingen urett.» (Sal. 92: 16; Åp. 4: 8) Det er verdt å merke seg at den hebraiske teksten bruker uttrykket hasSatạn (Satan med den bestemte artikkel, «Satanen») i beretningene i Jobs bok. Dette viser at det siktes til en bestemt person som er Guds mest fremtredende motstander. — Se også Sakarja 3: 1, 2 og fotnoten til vers 1 i NW.

Lukas 4: 1—13 forteller at Djevelen forsøkte å friste Jesus til å adlyde hans befalinger. Beretningen inneholder Djevelens uttalelser og de svar Jesus gav. Ble Jesus ved denne anledningen fristet av noe ondt i ham selv? En slik oppfatning stemmer ikke med Bibelens beskrivelse av Jesus. Den sier at han var syndfri. (Hebr. 7: 26; 1. Pet. 2: 22) Det greske ordet diạbolos (djevel) blir riktignok brukt i Johannes 6: 70 for å beskrive en dårlig egenskap som hadde utviklet seg i Judas Iskariot. Men i Lukas 4: 3 er det uttrykket ho diạbolos (Djevelen) som blir brukt, og det betegner en bestemt person.

Er det å skylde på Djevelen bare et påfunn man tyr til for å unndra seg ansvaret for de dårlige tilstandene?

Noen gir Djevelen skylden for det de selv gjør. Bibelen viser derimot at menneskene selv ofte må påta seg mye av skylden for de vanskelighetene de opplever, enten det er andre mennesker som står bak dem, eller de er et resultat av deres egen handlemåte. (Fork. 8: 9; Gal. 6: 7) Men Bibelen unnlater ikke å gjøre oss oppmerksom på at det eksisterer en overmenneskelig fiende som har ført store ulykker over menneskeheten. Den peker på hans fremgangsmåter og viser hvordan vi kan unnslippe hans herredømme.

Hvor kom Satan fra?

Alle Jehovas gjerninger er fullkomne. Han står ikke bak noe urettferdig. Han skapte derfor ikke noen som var ond. (5. Mos. 32: 4; Sal. 5: 5) Han som ble Satan, var opprinnelig en av Guds fullkomne åndesønner. Djevelen «stod ikke fast i sannheten», sa Jesus. (Joh. 8: 44, NV, Åk; se også NTM.) Med dette viste han at Djevelen en gang var «i sannheten». Men i likhet med alle de andre av Guds fornuftutstyrte skapninger var denne åndesønnen utstyrt med en fri vilje. Han misbrukte sin frihet til å velge, lot innbilskhet og selvfølelse få utvikle seg i sitt hjerte, begynte å ønske å bli tilbedt, enda det bare var Gud som skulle tilbes, og lokket så Adam og Eva til å høre på ham istedenfor å adlyde Gud. Ved sin handlemåte gjorde han seg således til Satan, som betyr «motstander». — Jak. 1: 14, 15; se også sidene 373, 374, under overskriften «Synd».

Hvorfor tilintetgjorde ikke Gud Satan med én gang da han gjorde opprør?

Satan reiste visse alvorlige stridsspørsmål: 1) Jehovas overherredømmes rettferdighet og rettmessighet. Nektet Jehova menneskene en frihet som ville bidra til at de ble lykkelige? Var det egentlig nødvendig for menneskene å være lydige mot Gud for å kunne ta seg av sine anliggender på en god måte og for å kunne fortsette å leve? Hadde Gud vært uærlig da han gav dem en lov som sa at ulydighet ville føre til døden? (1. Mos. 2: 16, 17; 3: 3—5) Hadde Jehova egentlig rett til å herske? 2) Fornuftutstyrte skapningers ulastelighet overfor Jehova. I og med Adams og Evas fall oppstod spørsmålet: Adlød egentlig Jehovas tjenere ham av kjærlighet, eller kunne det tenkes at alle ville vende seg fra Gud og følge Satans eksempel? Flere momenter i forbindelse med dette sistnevnte stridsspørsmålet ble brakt på bane av Satan på Jobs tid. (1. Mos. 3: 6; Job 1: 8—11; 2: 3—5; se også Lukas 22: 31.) Disse stridsspørsmålene kunne ikke bli avgjort bare ved at opprørerne ble henrettet.

Gud trengte ikke å bevise noe for seg selv. Men for at disse stridsspørsmålene aldri mer skulle forstyrre freden og trivselen i universet, har han latt det gå tilstrekkelig lang tid for at de skulle bli avgjort én gang for alle. Med tiden viste det seg at Adam og Eva døde som følge av at de hadde vært ulydige mot Gud. (1. Mos. 5: 5) Men striden gjaldt flere spørsmål. Gud har derfor latt både Satan og menneskene få prøve alle de styreformer som de selv har skapt. Ingen av dem har ført til varig lykke. Gud har latt menneskeheten få gå så langt som mulig i en livsførsel som går på tvers av hans rettferdige normer. Fruktene taler for seg selv. Som Bibelen sier: «Vandringsmannen [kan ikke selv] styre sine skritt.» Samtidig har Gud gitt sine tjenere anledning til å vise sin lojalitet overfor ham ved å adlyde ham i kjærlighet. Dette gjør de til tross for de fristelser og den forfølgelse Satan står bak. Jehova kommer med denne formaningen til sine tjenere: «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg!» (Ordsp. 27: 11, EN) De som viser seg å være trofaste, høster store gleder nå og kan se fram til evig liv i fullkommenhet. De kommer til å bruke sitt evige liv til å gjøre Jehovas vilje, for de elsker virkelig hans personlighet og hans veier.

Hvor stor makt har Satan over verden i dag?

Jesus Kristus omtalte Satan som «denne verdens fyrste», som ham som menneskeheten i sin alminnelighet adlyder ved å følge hans oppfordring om å ignorere Guds krav. (Joh. 14: 30; Ef. 2: 2) Bibelen kaller ham også «denne verdens gud» og viser at det er han som blir vist ære gjennom de religiøse skikker som blir praktisert av dem som holder fast ved denne tingenes ordning. — 2. Kor. 4: 4; 1. Kor. 10: 20.

Da Djevelen forsøkte å friste Jesus Kristus, «førte [han] ham høyt opp og viste ham på et øyeblikk alle verdens riker og sa: ’Jeg vil gi deg makten over alt dette og la deg få all denne herlighet. For det er gitt i min hånd, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare faller ned og tilber meg, skal alt være ditt’». (Luk. 4: 5—7) Åpenbaringen 13: 1, 2 viser at Satan gir ’kraft, trone og stor makt’ til det verdensomfattende politiske system. Daniel 10: 13, 20 viser at Satan har hatt demonfyrster over viktige riker på jorden. Efeserne 6: 12 sier at disse utgjør ’makter, myndigheter, verdens herskere i dette mørke, ondskapens åndehær i himmelrommet’.

Det er derfor ikke noe å undre seg over at 1. Johannes 5: 19 (LB) sier: «Hele verden er i den ondes vold.» Men hans makt vil bare vare en begrenset tid, og han har den bare fordi det tolereres av Jehova, som er den allmektige Gud.

Hvor lenge vil Satan få lov til å forføre menneskeheten?

Se bevisene for at vi nå lever i de siste dager for Satans onde tingenes ordning, på sidene 379—382, under «Tidsangivelser», og overskriften «De siste dager».

De tiltak som skal settes i verk for å befri menneskeheten for Satans onde innflytelse, blir symbolsk beskrevet slik: «Jeg så nå en engel som steg ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en svær lenke i sin hånd. Han grep draken, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år. Han kastet ham i avgrunnen, låste igjen og satte segl over, så han ikke lenger skulle forføre folkene, ikke før de tusen år var gått. Etter den tid skal han slippes løs for en kort stund.» (Åp. 20: 1—3) Hva vil så skje? «Djevelen som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel.» (Åp. 20: 10) Hva betyr det? Åpenbaringen 21: 8 svarer: «Det er den annen død.» Han vil bli borte for bestandig!

Innebærer det at Satan skal kastes i «avgrunnen», at hans virkeområde vil bli begrenset til en avfolket jord hvor han ikke vil ha noen å friste, i 1000 år?

Noen henviser til Åpenbaringen 20: 3 (som er sitert ovenfor) til støtte for en slik tanke. De sier at «avgrunnen» symboliserer jorden i en øde tilstand. Er dette riktig? Åpenbaringen 12: 7—9, 12 viser at Satan på et tidspunkt før han blir kastet i avgrunnen, blir «kastet ned» (EN) fra himmelen til jorden, hvor han gir menneskene økt grunn til å være ulykkelige. Når Åpenbaringen 20: 3 sier at Satan blir «kastet . . . i avgrunnen», kan det derfor ikke bety at han bare må bli der han allerede er — usynlig, men med sitt virkeområde begrenset til jordens nærhet. Han blir fjernet derfra og forflyttet til et sted langt borte, ’så han ikke lenger skal forføre folkene, ikke før de tusen år er gått’. Legg merke til at Åpenbaringen 20: 3 sier at det er Satan, ikke folkene, som skal slippes løs fra avgrunnen etter de 1000 år. Det vil allerede være folk på jorden når Satan blir sloppet løs.

Det hender at noen henviser til Jesaja 24: 1—6 og Jeremia 4: 23—29 til støtte for denne oppfatningen. I disse skriftstedene sies det: «Se, [Jehova] gjør jorden øde og forlatt . . . Øde, ja, øde skal jorden bli, den skal herjes og plyndres; for dette ord har [Jehova] talt.» «Jeg så på jorden — den var øde og tom . . . Jeg så — det fantes ikke et menneske . . . Så sier [Jehova]: Hele landet skal bli til ørken . . . Alle byene er forlatt, det er ingen som bor i dem.» Hva betyr disse profetiene? De fikk sin første oppfyllelse på Jerusalem og Juda land. Jehova fullbyrdet sin dom ved å la babylonerne oversvømme landet. Til slutt ble hele landet liggende mennesketomt og øde. (Se Jeremia 36: 29.) Men Gud avfolket ikke hele jorden da, og det vil han heller ikke gjøre nå. (Se sidene 218—220, under «Jorden», og overskriften «Himmelen».) Han vil imidlertid fullstendig avfolke både det troløse Jerusalems motstykke i vår tid, kristenheten, som vanærer Guds navn ved sin onde handlemåte, og resten av Satans synlige organisasjon.

Jorden vil altså ikke være folketom og øde under Kristi tusenårige styre. Nei, mens Satan er i avgrunnen, vil hele jorden bli til et paradis. (Se «Paradis».)