Taktfullt, men prinsippfast

TAKT er evnen til å omgås andre uten å vekke unødig anstøt. Det innebærer å vite hvordan og når en skal si ting. Det betyr ikke at en går på akkord med det som er rett, eller forvrenger kjensgjerningene. Takt må ikke forveksles med menneskefrykt. — Ordsp. 29: 25.

Åndens frukt utgjør det beste grunnlaget for taktfullhet. Den som lar seg lede av kjærlighet, ønsker ikke å irritere andre; han ønsker å hjelpe dem. Den som er vennlig og har et mildt sinn, går fram på en varsom måte. Den som er fredsommelig, søker å stå i et godt forhold til andre. Selv når noen er kranglevorne, bevarer en langmodig person roen. — Gal. 5: 22, 23.

Uansett hvordan Bibelens budskap blir lagt fram, er det imidlertid noen som tar anstøt av det. Fordi flertallet av jødene i det første århundre hadde en ond hjertetilstand, ble Jesus Kristus «en snublestein og en anstøtsklippe» for dem. (1. Pet. 2: 7, 8) Jesus sa selv om sin forkynnelse av Riket: «Jeg er kommet for å tenne en ild på jorden.» (Luk. 12: 49) Og budskapet om Jehovas rike, som blant annet går ut på at menneskene må anerkjenne sin Skapers overherredømme, fortsetter å være et brennende stridsspørsmål blant menneskene. Mange tar anstøt av budskapet om at Guds rike snart skal fjerne den nåværende onde tingenes ordning. Likevel fortsetter vi å forkynne, i lydighet mot Gud. Men samtidig som vi gjør det, følger vi Bibelens formaning: «Hvis det er mulig, så hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere.» — Rom. 12: 18.

Takt i forkynnelsen. Vi snakker med andre om vår tro under mange forskjellige omstendigheter. Vi gjør det som kjent når vi deltar i felttjenesten, men vi prøver også å finne anledninger til å forkynne når vi er sammen med slektninger, arbeidskamerater og skolekamerater. I alle disse situasjonene må vi være taktfulle.

Hvis vi legger fram budskapet om Riket på en slik måte at andre føler at vi lekser opp for dem, blir det neppe godt mottatt. Når de ikke har bedt om hjelp og kanskje ikke føler at de trenger det, kan de ta anstøt av enhver antydning om at de bør forandre syn. Hvordan kan vi unngå å gi andre et galt inntrykk? Det kan hjelpe at vi lærer oss å føre vennlige samtaler.

Prøv å innlede samtalen med å ta opp et emne som interesserer den andre. Hvis dette er en slektning, en arbeidskamerat eller en skolekamerat, vet du kanskje allerede hva som interesserer ham. Hvis du aldri har møtt vedkommende før, kan du komme inn på noe du har hørt i nyhetene eller lest i avisen. Slike emner gjenspeiler vanligvis hva folk flest er opptatt av. Vær observant når du forkynner fra hus til hus. Utsmykninger og pyntegjenstander som kan ses utenfra, leketøy på gårdsplassen eller klistremerker på en bil som står parkert i oppkjørselen, kan gi oss en pekepinn om beboerens interesserer. Når beboeren åpner døren, bør du lytte til det han har på hjertet. Det han sier, vil enten bekrefte eller korrigere de slutningene du har trukket om hans interesser og synspunkter, og det vil gi deg en ytterligere pekepinn om hva du bør ta hensyn til for å få avlagt et vitnesbyrd.

I samtalens løp kan du trekke fram punkter fra Bibelen og bibelsk litteratur som har med emnet å gjøre. Men ikke dominer samtalen. (Fork. 3: 7) Få beboeren til å engasjere seg i drøftelsen, hvis han er villig til å uttale seg. Vær interessert i hans synspunkter og meninger. Det kan gi deg de holdepunktene du trenger for å kunne vise takt.

Før du uttaler deg, bør du tenke over hvordan det du sier, vil høres ut for den andre. I Ordspråkene 12: 8 snakkes det rosende om den «kloke munn». Det hebraiske uttrykket som er brukt her, er forbundet med slike begreper som innsikt og varsomhet. Klokskap innebærer derfor en viss tilbakeholdenhet med hensyn til hva en sier, som følge av at en har tenkt igjennom saken. Vers 18 i det samme kapitlet i Ordspråkene advarer mot å ’tale tankeløst, som med sverdstikk’. Det er mulig å holde fast ved Bibelens sannhet uten å komme med støtende bemerkninger.

Noe som kan hjelpe deg til å unngå å skape en unødvendig barriere, er å vurdere hvilke ord og uttrykk det er best å bruke. Hvis bruk av ordet «Bibelen» skaper en mental barriere, kan du velge slike formuleringer som «de hellige skrifter» eller «en bok som nå er utgitt på over 2000 språk». Hvis du derimot henviser direkte til Bibelen, kan du spørre den andre om hva han mener om den, og så ta hensyn til hans kommentarer i resten av samtalen.

For å vise takt må en ofte avgjøre hva som er det rette tidspunktet for å si ting. (Ordsp. 25: 11) Du er kanskje ikke enig i alt beboeren sier, men det er ikke nødvendig å imøtegå hver eneste ubibelske oppfatning han gir uttrykk for. Ikke prøv å fortelle ham alt på en gang. Jesus sa til disiplene: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå.» — Joh. 16: 12.

Gi oppriktig ros til dem du snakker med, når det er mulig. Selv når beboeren stadig motsier deg, kan du kanskje likevel rose ham for en bestemt oppfatning han har. Det gjorde apostelen Paulus da han talte til noen filosofer på Areopagos i Aten. Disse filosofene «innlot seg i ordskifte med ham». Hvordan kunne han få lagt fram sitt budskap uten å støte dem? Tidligere hadde han lagt merke til de mange altrene de hadde laget for sine guder. I stedet for å fordømme atenerne fordi de drev med avgudsdyrkelse, viste han takt ved å rose dem for deres dype religiøse følelser. Han sa: «Jeg ser at dere i alle ting synes å være mer hengitt til frykten for guddommene enn andre er.» Denne framgangsmåten gjorde at han fikk anledning til å legge fram sitt budskap om den sanne Gud. Resultatet var at noen ble troende. — Apg. 17: 18, 22, 34.

Ikke overreager når det blir reist innvendinger. Bevar roen. Se på dette som en mulighet til å få innblikk i hvordan den andre tenker. Du kan takke ham for at han gir uttrykk for sitt syn. Hva om han plutselig sier: «Jeg har min egen religion»? Da kan du taktfullt spørre: «Har du alltid vært religiøs?» Etter at han har svart, kan du så si: «Tror du at menneskeheten noen gang vil bli forent i én religion?» Dette kan bane vei for en videre samtale.

Det at vi har et rett syn på oss selv, kan hjelpe oss til å være taktfulle. Vi har en sterk tro på at Jehovas veier er rette, og at hans Ord er sant. Vi taler med overbevisning om disse tingene. Men vi har ingen grunn til å være selvrettferdige. (Fork. 7: 15, 16) Vi er takknemlige for at vi kjenner sannheten og har Jehovas velsignelse, men vi vet godt at hans godkjennelse er et resultat av hans ufortjente godhet og vår tro på Kristus; den skyldes ikke vår egen rettferdighet. (Ef. 2: 8, 9) Vi er klar over at vi må ’fortsette å prøve oss selv, om vi er i troen, fortsette å bringe på det rene hva vi selv er’. (2. Kor. 13: 5) Så når vi snakker med andre om hvor viktig det er å rette seg etter Guds krav, anvender vi ydmykt Bibelens veiledning også på oss selv. Det er ikke vår oppgave å dømme vår neste. Jehova «har overgitt all dom til Sønnen», og det er framfor hans dommersete vi må svare for det vi gjør. — Joh. 5: 22; 2. Kor. 5: 10.

Takt overfor familie og trosfeller. Det er ikke bare i felttjenesten vi bør være taktfulle. Ettersom takt er et uttrykk for Guds ånds frukt, bør vi også vise takt i vår omgang med de andre i vår familie. Kjærlighet tilskynder oss til å ha omtanke for andres følelser. Dronning Esters mann var ikke en tilbeder av Jehova, men hun viste respekt for ham og god dømmekraft da hun gjorde ham kjent med saker som berørte Jehovas tjenere. (Est., kap. 3—8) For å vise takt overfor familiemedlemmer som ikke er Jehovas vitner, må vi kanskje noen ganger la det være vår oppførsel, og ikke en redegjørelse for våre trosoppfatninger, som anbefaler sannhetens vei for dem. — 1. Pet. 3: 1, 2.

Vi må også unngå å være bryske og uvennlige mot de andre i menigheten, selv om vi kjenner dem godt. Vi bør ikke tenke som så at fordi de er modne, bør de kunne takle det. Vi bør heller ikke unnskylde oss selv med å si: «Det er bare sånn jeg er.» Hvis vi blir klar over at andre tar anstøt av den måten vi uttrykker oss på, bør vi gå inn for å forandre oss. Vår ’inderlige kjærlighet til hverandre’ bør få oss til å «gjøre det som er godt, . . . mot dem som er beslektet med oss i troen». — 1. Pet. 4: 8, 15; Gal. 6: 10.

Takt overfor en forsamling. De som taler fra podiet, må også vise takt. En gruppe tilhørere består av personer med forskjellig bakgrunn og livssituasjon. De befinner seg på forskjellige stadier i sin åndelige utvikling. Noen er kanskje til stede i Rikets sal for første gang. Andre gjennomgår kanskje en periode med særlig store påkjenninger uten at taleren er klar over det. Hva kan hjelpe en taler til å unngå å støte tilhørerne?

I tråd med den veiledningen apostelen Paulus gav Titus, bør du bestrebe deg på ’ikke å tale krenkende om noen, å være rimelig og vise all mildhet overfor alle mennesker’. (Tit. 3: 2) Unngå å etterligne verden ved å bruke ord og uttrykk som nedvurderer folk som er av en annen rase eller nasjonalitet eller har et annet språk. (Åp. 7: 9, 10) Drøft Jehovas krav på en åpenhjertig måte, og vis hvor klokt det er å leve i samsvar med dem, men unngå å komme med nedsettende bemerkninger om dem som ennå ikke fullt ut går på Jehovas vei. Det er bedre å oppmuntre alle til å lære om Guds vilje og gjøre det som behager ham. Gå inn for å mildne formanende ord med varm og oppriktig ros. La den måten du taler på, og tonen i stemmen din vitne om den broderlige hengivenhet vi alle bør vise hverandre. — 1. Tess. 4: 1—12; 1. Pet. 3: 8.