Vi presenterer det gode budskap — på en taktfull måte

¹ Vi må alltid huske å være taktfulle når vi oppsøker folk i deres hjem eller henvender oss til dem på gaten, i forretninger eller andre steder. Hvorfor det? Fordi vi lever i de «siste dager», da det er «vanskelige tider». Paulus skrev at menneskene i denne tiden skulle «fare med skryt, være overmodige . . . og uforsonlige, . . . mangle selvbeherskelse, være rå . . . oppfarende». (2. Tim. 3: 1—4) Det er derfor innlysende at vi som Jehovas folk må være taktfulle når vi skal forkynne det gode budskap i denne tiden.

² Men hva er takt? En ordbok definerer «takt» på denne måten: «Instinktmessig følelse for hva som er heldig i omgang med mennesker, for hvordan man kan unngå å såre eller å mishage; finfølelse i opptreden, omgang med mennesker.» Som kristne ønsker vi naturligvis ikke å såre eller å mishage noen. Vi ønsker å følge Paulus’ oppfordring: «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere.» — Rom. 12: 18.

³ Noe som hjelper oss til å være taktfulle er at vi prøver å sette oss i andre menneskers sted. Da vi ringte på døren, forstyrret vi kanskje dem innenfor i noe viktig. Beboerne venter ikke besøk. Vi må derfor være taktfulle og omtenksomme samtidig som vi viser at vi har et oppriktig ønske om å hjelpe.

⁴ Paulus er et godt eksempel på et taktfullt kristent vitne. Da han talte til atenerne, skjelte han dem ikke ut og fordømte dem ikke fordi de tilbad så mange falske guder, trass i at han ble rystet over å se alle avgudsbildene deres. (Apg. 17: 16) Paulus benyttet på en taktfull måte deres interesse for religion som en innledning i den mesterlige talen han holdt for dem. — Apg. 17: 22—31.

⁵ Vi treffer også folk som har sin egen religion, og som sier fra om det. Hva bør vi da gjøre? Vi må være taktfulle. Vi må ikke være påtrengende, krigerske eller kritiske. Vi bør i stedet finne punkter vi kan være enige om, og så utdype dem. Det er ingen grunn til å ta opp eller gjendrive enhver innvending fra en som ikke er enig i det vi sier.

⁶ Å være taktfull innebærer også å være en god tilhører. Når vi hører på det beboeren sier, får vi vite hva han tenker. Vi kan ofte på en taktfull måte følge hans tankegang og få i gang en fin samtale og avlegge et vitnesbyrd. Det er bra å stille spørsmål, men vi må passe på at vi ikke stiller spørsmål som får beboeren til å føle seg forlegen. Spørsmålene bør være slik at de får ham til å uttale seg og si hva han mener. La oss gjøre som Paulus, som sa: «For alle er jeg blitt alt, for i det minste å frelse noen.» — 1. Kor. 9: 22.

⁷ Vi må alltid bestrebe oss på å tale velvalgte ord, slik at vi ikke støter noen. (Ordsp. 25: 11) Da vil beboerne føle at vi kommer som venner med et oppmuntrende budskap. Hvis det vi sier, og ansiktsuttrykket vårt vitner om personlig interesse og vennlighet, vil de fleste legge merke til det og ofte reagere positivt. Husk Paulus’ råd: «Tal alltid vennlige ord, men la dem ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.» — Kol. 4: 6.

⁸ Selv når vi treffer noen som avgjort ikke er interessert, vil vi være taktfulle for ikke å støte dem. Vi kan dermed etterlate et godt inntrykk og gjøre det lettere for den neste forkynneren som kommer. La oss fortsette å presentere det gode budskap på en taktfull måte, så vi kan si det som er godt og til velsignelse for dem som hører på oss. — Ef. 4: 29.