Økonomisk støtte til Rikets arbeid lokalt og internasjonalt

SOM en oppfyllelse av Jesu profeti om de siste dager har Jehovas vitner forkynt det gode budskap «helt til de fjerneste områdene på jorden». (Apg 1:8; Matt 24:14) For å kunne dele åndelige goder med andre har de villig gitt av sin tid og sine krefter. Fordi de stoler på at Jehova sørger for sine medarbeidere, setter de alltid Guds rike først i livet. (Matt 6:25–34; 1. Kor 3:5–9) Resultatene viser tydelig at Jehova godkjenner og velsigner dem.

² Når noen legger merke til de forkynnelsesmetodene vi bruker og forstår at vi distribuerer bibler og bibelsk litteratur uten å ta betalt for det, lurer de kanskje på hvordan dette er mulig. Det koster naturligvis penger å trykke og framstille bibler og bibelsk litteratur. Det koster også penger å bygge og vedlikeholde Betel-hjem for dem som betjener trykkpresser, fører tilsyn med forkynnelsesarbeidet og på andre måter fremmer det gode budskap. Dessuten får kretstilsynsmenn, feltmisjonærer, spesialpionerer og andre i spesiell heltidstjeneste økonomisk støtte for at de skal kunne fortsette sin virksomhet. Ja, arbeidet med å forkynne det gode budskap i vår tid, enten lokalt eller internasjonalt, medfører store utgifter. Hvor kommer alle pengene fra?

³ Mange som setter pris på Jehovas vitners bibelske undervisningsarbeid, gir gjerne et bidrag til dette verdensomfattende arbeidet. Men arbeidet vårt blir i første rekke støttet av Jehovas vitner selv, blant annet gjennom frivillige bidrag til Jehovas vitners avdelingskontorer. De viser den samme villige ånd som Guds tjenere i fortiden, som sjenerøst støttet byggingen av et senter for tilbedelsen av Jehova. (2. Mos 35:20–29; 1. Krøn 29:9) Noen ganger kan en gave komme fra et dødsbo som er testamentert til organisasjonen, mens andre bidrag består i mindre beløp som blir gitt av enkeltpersoner, menigheter og kretser. Alle disse gavene til sammen er nok til å holde arbeidet i gang.

⁴ Jehovas vitner ser det som et privilegium å bruke sine penger og andre midler til å fremme forkynnelsesarbeidet. Jesus og hans disipler hadde en pengekasse som de tok midler fra for å dekke forskjellige utgifter. (Joh 13:29) Bibelen forteller om kvinner som hjalp Jesus og disiplene hans. (Mark 15:40, 41; Luk 8:3) Apostelen Paulus tok takknemlig imot kjærlig materiell hjelp fra dem som var interessert i å fremme det gode budskap, og som ønsket å støtte hans tjeneste. (Fil 4:14–16; 1. Tess 2:9) Jehovas vitner fortsetter å følge disse gode eksemplene fra fortiden ved å være ivrige i tjenesten og vise stor gavmildhet. Det gjør at oppriktige mennesker overalt kan bli tilbudt å «drikke gratis av livets vann». – Åp 22:17.

⁵ Den lokale menighetens utgifter blir også dekket av frivillige bidrag. Det blir ikke tatt opp kollekt eller krevd kontingent, og det blir ikke samlet inn penger. Det blir imidlertid satt opp bidragsbøsser på de stedene der det holdes møter, for at hver enkelt skal kunne gi «slik som han har bestemt seg for i sitt hjerte». – 2. Kor 9:7.

⁶ De pengene som blir gitt som bidrag til menigheten, blir først og fremst brukt til drift og vedlikehold av Rikets sal. Eldsterådet kan foreslå at menigheten sender en del av pengene til Jehovas vitners avdelingskontor for å støtte det verdensomfattende arbeidet. Det må da vedtas en resolusjon om dette av menigheten. Mange menigheter sender regelmessig inn bidrag til det verdensomfattende arbeidet. Når alle er våkne for at det av og til oppstår lokale behov, skulle det ikke være nødvendig å komme med opplysninger stadig vekk om betydningen av å gi bidrag.

⁷ Etter hvert møte sørger to brødre for å tømme bidragsbøssene og skrive en kvittering. (2. Kong 12:9, 10; 2. Kor 8:20) Eldsterådet må finne fram til en forsvarlig ordning for hvordan disse pengene skal oppbevares inntil de blir overført til avdelingskontoret eller blir brukt for å dekke menighetens behov. Den broren som fører menighetens regnskap, lager en månedlig rapport for å informere menigheten, og hver tredje måned sørger koordinatoren for eldsterådet for at regnskapet blir revidert.

⁸ Utgifter i forbindelse med kretsstevnene og andre utgifter som kretsen har, blir dekket av bidrag fra forkynnerne i kretsen. Det blir satt opp bidragsbøsser på stevnene, slik at forkynnerne kan gi frivillige bidrag til kretsen. I tillegg kan menighetene gi bidrag på andre tidspunkter for å dekke løpende utgifter.

⁹ Ideelt sett bør kretsen kunne dekke alle nødvendige utgifter og ha et overskudd som kan bli gitt som bidrag til det verdensomfattende arbeidet. Hvis det ikke er nok midler på kretsens konto til å dekke utgiftene for stevnet eller til å dekke utgifter som påløper før det neste stevnet, for eksempel et depositum i forbindelse med leie av et lokale, kan kretstilsynsmannen sørge for at menighetene får vite om behovet for bidrag. Hvert eldsteråd drøfter saken og avgjør hvor mye menigheten har anledning til å gi kretsen. Dette blir så lagt fram for menigheten i form av en resolusjon.

¹⁰ Når det blir behov for at de eldste i kretsen tar en avgjørelse i en økonomisk sak, vil det bli holdt et eldstemøte samme dag som det holdes et kretsstevne. Det er nødvendig med en resolusjon vedtatt av de eldste i enhver avgjørelse som ikke dreier seg om utvalgte utgifter som kretsen har. Disse resolusjonene må angi eksakte beløp og må legges fram for de eldste hver gang man bruker av kretsens midler.

¹¹ Det må sørges for at kretsens regnskap regelmessig blir revidert.

¹² Et av formålene med den pengekassen som Jesus og disiplene hadde, var å hjelpe de fattige. (Mark 14:3–5; Joh 13:29) Dette er fremdeles en kristen forpliktelse, for Jesus sa: «De fattige har dere jo alltid hos dere.» (Mark 14:7) Hvordan tar Jehovas vitner seg av denne forpliktelsen i dag?

¹³ Til tider kan noen av de trofaste i menigheten ha behov for materiell hjelp på grunn av alderdom, sykdom eller andre vanskeligheter som ligger utenfor deres kontroll. Familiemedlemmer, slektninger og andre som blir klar over at noen har et behov, kan bli motivert til å gi dem hjelp. Dette er i samsvar med apostelen Johannes’ ord: «Den som har de materielle tingene han trenger, og ser sin bror lide nød og likevel ikke vil vise ham medfølelse, hvordan kan han ha kjærlighet til Gud? Mine barn, vår kjærlighet må ikke bare vise seg i ord – den må være ekte og vise seg i handling.» (1. Joh 3:17, 18; 2. Tess 3:6–12) Å utøve sann tilbedelse innbefatter å hjelpe trofaste som trenger materiell hjelp. – Jak 1:27; 2:14–17.

¹⁴ Apostelen Paulus forklarte i sitt første brev til Timoteus hvordan man kan gi materiell hjelp til dem som virkelig trenger det. Du kan lese hans veiledning i 1. Timoteus 5:3–21. Hver enkelt kristen har først og fremst ansvaret for å dekke sin egen families behov. Eldre eller syke bør få hjelp av sine barn, barnebarn eller andre nære slektninger. Det kan også være at det er mulig å få økonomisk støtte fra det offentlige, og i så fall kan slektninger eller andre hjelpe dem som trenger det, med å søke. Noen ganger kan det oppstå en situasjon der menigheten som et hele må vurdere om den skal gi en eller annen form for hjelp til brødre og søstre som har behov for det, og som har tjent trofast i mange år. Hvis det ikke er noen familiemedlemmer eller andre slektninger som kan hjelpe slike brødre og søstre, og hvis det ikke er mulig å få støtte fra det offentlige, kan eldsterådet anbefale at de får hjelp. Kristne ser det som et privilegium å dele sine materielle eiendeler med dem som har behov for det.

¹⁵ Mange brødre og søstre kan få det vanskelig materielt sett på grunn av forfølgelse, krig, jordskjelv, oversvømmelse, matmangel eller andre katastrofer som er vanlige nå i disse kritiske tider. (Matt 24:7–9) Det kan tenkes at de lokale menighetene ikke har noe å dele med hverandre. Da sørger det styrende råd for at det blir gjort en innsats av brødre andre steder for å skaffe til veie det som trengs. Noe lignende ble gjort da de kristne i Lilleasia skaffet mat til brødrene i Judea i en tid med matmangel. (1. Kor 16:1–4; 2. Kor 9:1–5) Ved å følge deres eksempel viser vi at vi elsker våre brødre, og at vi er sanne disipler av Jesus Kristus. – Joh 13:35.

¹⁶ Bibler og bibelsk litteratur spiller en viktig rolle for utbredelsen av Rikets budskap. Vanligvis får en menighetstjener i oppdrag av eldsterådet å ta seg av menighetens forsyning av litteratur. De brødrene som får ansvaret for litteraturen, tar sin oppgave alvorlig. De fører nøyaktige opptegnelser, slik at det er nok litteratur på lager til å dekke menighetens behov.

¹⁷ Som innviede kristne erkjenner vi at vår tid, våre mentale og fysiske ressurser, våre evner og våre materielle eiendeler, ja også vårt liv, er gaver fra Gud som det er meningen at vi skal bruke i tjenesten for ham. (Luk 17:10; 1. Kor 4:7) Når vi bruker alle våre ressurser på rette måte, viser vi hvor dyp kjærlighet vi har til Jehova. Vi ønsker å ære Jehova med våre verdifulle ting, for vi vet at han gleder seg over enhver gave som blir gitt som et uttrykk for helhjertet hengivenhet. (Ordsp 3:9; Mark 14:3–9; Luk 21:1–4; Kol 3:23, 24) Jesus sa: «Dere har fått det gratis – gi det gratis.» (Matt 10:8) Når vi gir av oss selv og våre ressurser i tjenesten for Jehova, fører det til at vi får større glede. – Apg 20:35.