FASTE

Det å avholde seg fra å ta til seg næring i en viss periode. Det rette motivet for å faste var oppriktig sorg og anger på grunn av synder man hadde begått. (1Sa 7: 6; Joe 2: 12–15; Jon 3: 5) Det var også på sin plass å faste når man stod ansikt til ansikt med en stor fare, når man virkelig trengte Guds ledelse, når man stod overfor prøvelser og fristelser, og når man studerte, mediterte over eller konsentrerte seg om Guds hensikter. (2Kr 20: 3; Esr 8: 21; Est 4: 3, 16; Mt 4: 1, 2) Man fastet ikke for å påføre seg selv en straff, men for å ydmyke seg for Jehova. (Esr 8: 21; 9: 5; jf. 1Kg 21: 27–29.) Jesus fastet i 40 dager, i likhet med Moses og Elia, som begge ble sett i et syn sammen med Jesus i forbindelse med Jesu forvandling eller forklarelse. – Mt 17: 1–9; 2Mo 34: 28; 5Mo 9: 9; 1Kg 19: 7, 8.

Ordet «faste» forekommer ikke i Moseloven, men i forbindelse med soningsdagen fikk israelittene befalingen: «Dere skal plage deres sjeler.» (3Mo 16: 29–31; 23: 27; 4Mo 29: 7) Det er en alminnelig oppfatning at det her siktes til det å faste, og denne oppfatningen blir støttet av Jesaja 58: 3, 5 og Salme 35: 13.

Kapittel 58 i Jesajas bok handler om en tid da jødene hadde begått store synder, men ikke angret oppriktig, selv om de foregav at de tilbad Jehova, æret ham med leppene og utførte religiøse handlinger eller ritualer for å bli sett av andre. Det å faste var én slik handling som de mente ville bli lagt merke til av Gud, og som ville bidra til at de oppnådde hans gunst. Da det ikke skjedde, spurte de tydeligvis forvirret: «Hvorfor fastet vi, og du så det ikke? Hvorfor plaget vi vår sjel, og du la ikke merke til det?» Jehova fortalte dem hva som var grunnen til det. Selv under fasten, mens de bad ham om å dømme dem rettferdig og foregav å gjøre det som var rettferdig, var de opptatt med sine egne fornøyelser og gjøremål, undertrykte andre og var stridslystne og voldelige. De viste ikke den oppriktige sorg og anger som er forbundet med faste av det rette slag. Deres faste gjorde ikke at deres røst ble hørt i himmelen, selv om de klaget høylytt. Jehova fordømte deres hykleri med ordene: «Skulle den faste som jeg vil ha, bli som denne, som en dag da mennesket av jord plager sin sjel? Da han bøyer sitt hode som et siv og brer ut sekkelerret og aske som sin seng? Er det dette du kaller en faste og en dag som er antagelig for Jehova?» – Jes 58: 1–5.

For at fasten skulle være antagelig for Gud, måtte den være knyttet til at man forandret seg og tok avstand fra sine tidligere synder. Gjennom sin profet Jesaja fortalte Jehova hva han betraktet som en virkelig faste: «Er ikke dette den faste som jeg vil ha: Å løse ondskaps lenker, å løsne åkstangens bånd og sende de undertrykte bort som frie, og at dere bryter hver åkstang i stykker? Er det ikke at du deler ut ditt brød til den sultne, og at du lar de nødstilte og hjemløse komme inn i ditt hus? At du, dersom du ser en som er naken, kler ham, og at du ikke skjuler deg for ditt eget kjød?» – Jes 58: 6, 7.

Jødenes fire årlige faster. Jødene innførte mange faster, og på ett tidspunkt hadde de fire i året. Disse fastene skulle tydeligvis markere de ulykkelige begivenhetene i forbindelse med beleiringen og ødeleggelsen av Jerusalem på 600-tallet f.v.t. (Sak 8: 19) De fire årlige fastene var: (1) «Fasten i den fjerde måneden», øyensynlig innstiftet til minne om at det ble brutt en bresje i Jerusalems murer den 9. tammuz i 607 f.v.t. (2Kg 25: 2–4; Jer 52: 5–7) (2) «Fasten i den femte måneden», som øyensynlig ble holdt til minne om at templet ble ødelagt i den femte jødiske måneden, ab. (2Kg 25: 8, 9; Jer 52: 12, 13) (3) «Fasten i den sjuende måneden», som antagelig ble holdt til minne om mordet på Gedalja eller om at landet etter Gedaljas død ble lagt fullstendig øde, da de jødene som var igjen, av frykt for babylonerne drog ned til Egypt. (2Kg 25: 22–26) (4) «Fasten i den tiende måneden», som muligens hadde forbindelse med at de jødene som allerede var i landflyktighet i Babylon, da fikk vite at Jerusalem hadde falt (jf. Ese 33: 21), eller som kanskje ble holdt til minne om at Nebukadnesars beleiring av Jerusalem, som endte med at byen ble inntatt, ble innledet den 10. dagen i den måneden i 609 f.v.t. – 2Kg 25: 1; Jer 39: 1; 52: 4.

Da noen av jødene spurte: «Skal jeg gråte i den femte måneden, idet jeg avholder meg fra mat, slik som jeg har gjort i så mange år?», svarte Jehova gjennom Sakarja: «Når dere fastet . . . i sytti år, var det da virkelig for meg dere fastet?» Gud påpekte at en sann faste for ham ville ha vært ledsaget av lydighet, og at det han krevde, var at de talte sannhet, dømte rett, holdt fred og hadde et oppriktig hjerte. Hvis de nå gjorde det, ville de, i stedet for å faste fylt av sorg og se bakover, kunne juble og fryde seg under festtidene og glede seg over de velsignelser som fulgte med at den sanne tilbedelse var gjenopprettet, og at andre ble samlet inn for å tjene Jehova. – Sak 7: 3–7; 8: 16, 19, 23.

Det kristne syn på det å faste. Da Jesus var på jorden, sa han til sine disipler: «Når dere faster, slutt da med å sette opp et sørgmodig ansikt, slik som hyklerne, for de gjør sitt ansikt stygt for at menneskene skal se at de faster. Jeg sier dere i sannhet: De får nå fullt ut sin lønn. Men du, når du faster, gni da inn hodet med olje og vask ansiktet, så ikke menneskene, men din Far, som er i det skjulte, kan se at du faster; da skal din Far, som ser på i det skjulte, lønne deg.» (Mt 6: 16–18) Han hentydet her til fariseernes hyklerske faste, som han refererte til i en lignelse ved en annen anledning. (Lu 18: 9–14) Fariseerne pleide å faste to ganger i uken, på den andre og den femte dagen. – Lu 18: 12.

Hvis man bare som en formsak unnlater å ta til seg næring, underkaster man seg forordninger som Paulus beskriver på denne måten: «’Ikke ta i, ikke smak på, ikke rør ved’ . . . Nettopp disse ting har riktignok et skinn av visdom i en selvpålagt form for tilbedelse og falsk ydmykhet, en hard behandling av kroppen; men de er uten verdi når det gjelder å bekjempe tilfredsstillelsen av kjødet». – Kol 2: 20–23.

Noen av kristenhetens trossamfunn har gitt sine medlemmer pålegg om å faste, men i Bibelen finnes det ikke noe påbud om at de kristne skal faste. Da Jesus talte til sine disipler om det å faste, som i det tilfellet som er nevnt ovenfor (Mt 6: 16–18), var han og hans disipler fortsatt underlagt Moseloven og holdt soningsdagen og den fasten som hørte med.

Teksten om faste i Matteus 17: 21 i noen bibeloversettelser, blant andre Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1930 og Norsk Bibel (1988), mangler i noen av de viktigste gamle håndskriftene. Noen oversettelser nevner faste også i Markus 9: 29, Apostlenes gjerninger 10: 30 og 1. Korinter 7: 5, men heller ikke disse skriftstedene sier noe om faste ifølge disse gamle håndskriftene.

Noen har oppfattet Matteus 9: 15 som et påbud til de kristne om å faste. Men Jesus kom her bare med en uttalelse om hva som ville skje når han døde. Så lenge Jesus var hos sine disipler på jorden, var det ikke på sin plass at de fastet. Da han døde, sørget og fastet de. Men etter hans oppstandelse hadde de ingen grunn til å sørge og faste, og især ikke etter at den hellige ånd var blitt utgytt på pinsedagen. (Mr 2: 18–20; Lu 5: 33–35) De kristne var så visst ikke forpliktet til å faste på årsdagen for Herrens død, for da apostelen Paulus påtalte en uskikk som hadde sneket seg inn i menigheten, idet noen kristne spiste kveldsmaten i menighetens møtelokale før de holdt Herrens aftensmåltid, sa han: «Har dere da ikke hus til å spise og drikke i? . . . Derfor, mine brødre, når dere kommer sammen for å spise det [Herrens aftensmåltid], så vent på hverandre. Hvis noen er sulten, så la ham spise hjemme, for at dere ikke skal komme sammen til dom.» – 1Kt 11: 22, 33, 34.

Selv om de første kristne ikke betraktet faste som et religiøst krav, fastet de likevel ved spesielle anledninger. Da Barnabas og Paulus ble sendt ut i et spesielt oppdrag som misjonærer til Lilleasia, fastet og bad man i menigheten. Og når man utnevnte eldste i en ny menighet, skjedde det under bønn og faste. (Apg 13: 2, 3; 14: 23) De kristne har derfor verken fått påbud om å faste eller forbud mot å gjøre det. – Ro 14: 5, 6.