Spørsmål fra leserne

● Hva var grunnen til at israelittene hadde religiøse faster? Noen påstår at kristne burde faste, og siterer Matteus 9: 15; 17: 21 og Apostlenes gjerninger 13: 2, 3 som bevis. Er dette riktig? — S. A., Argentina.

Moseloven bruker ikke uttrykket «faste» (ifølge engelske og amerikanske bibelutgaver og den norske oversettelsen av 1912), men i forbindelse med soningsdagen påbyr den: «Dere skal plage deres sjeler.» (3 Mos. 16: 29—31, KJ; 23: 27; 4 Mos. 29: 7) Dette blir vanligvis oppfattet som et påbud om faste, og en slik oppfatning blir støttet av Esras 8: 21, Esaias 58: 3, 5 og Salme 35: 13. Selv om soningsdagen var den eneste anledning som Gud spesielt hadde avsatt som en fastedag, beordret han også faster ved andre spesielle anledninger. Jødene fastsatte mange faster, og en gang hadde de fire årlige faster som skulle minne dem om de katastrofale begivenheter i det skjebnesvangre år 607 f. Kr. Da Jesus var på jorden, var det vanlig blant fariseerne å faste to ganger i uken, på ukens andre og femte dag. (Sak. 8: 19; Luk. 18: 12) Fastene skulle gi uttrykk for gudfryktig sorg og anger over begåtte synder. (1 Sam. 7: 6; Joel 1: 14; 2: 12—15; Joh. 3: 5) Det passer seg også å faste når store farer truet, eller når de sårt trengte guddommelig ledelse, eller når de var utsatt for prøvelser og fristelser. — 2 Krøn. 20: 3; Esras 8: 21; Ester 4: 3, 16; Matt. 4: 1, 2.

En passende religiøs faste går ikke ut på å drive askese ved å plage kroppen med sult, som om legemlig pine eller ubehag i seg selv skulle være fortjenstfullt. I virkeligheten er den en naturlig følge av sterk sinnsbevegelse. Hvis sinnet er beskjeftiget med presserende problemer, eller hjertet beherskes av dype følelser, gjør ikke kroppen krav på mat, og den ville nekte å fordøye den på rette måte hvis man spiste. Hvis det følelsesmessige press er sterkt nok, ødelegger det kroppens naturlige appetitt.

Fasten som en religiøs handling er basert på dette naturlige grunnlag. Den antyder overfor Jehova hvilken intens følelse som er til stede hos den som faster. Den viser at vedkommendes sinn eller følelser er så tynget at syndsbevissthet eller gremmelse at kroppen nekter å ta til seg mat. Vedkommendes åndelige og følelsesmessige evner kan være så ydmyket av overtredelser han har begått, så fulle av lengsler etter tilgivelse og så opptatt av beslutningen om å unngå å gjenta syndene at det ikke blir noen plass tilbake for å tenke på noe slikt som mat. Hvis gremmelsen er virkelig stor og angeren dypfølt, ville det være både motbydelig og usunt å spise på den tiden. Vedkommende kan kanskje også ha et alvorlig problem å stri med, som krever ettertanke og meditasjon og et konsentrert studium for å finne ut Jehovas vilje og få hans ledelse i den saken det dreier seg om. Jehovas navns ære vil kanskje avhenge av den avgjørelse som blir truffet eller de uttalelser som blir gjort. I en slik konsentrert sinnstilstand vil man neppe tenke på magen.

Men hvordan forholder det seg så med et menneske som høylydt prater om hvor lei han er for synder han har begått, om sitt ønske om å få tilgivelse, om sin beslutning om å forbedre seg eller i hvor høy grad det er om å gjøre for ham å treffe en riktig bestemmelse i en avgjørende tid, alt mens han er travelt opptatt med å proppe seg med mat? Han kan ikke være særlig dypt grepet eller nære noen ekte bekymring, til tross for sine høytidelige forsikringer. Hans gode appetitt røper at hans bekymring bare er påtatt. For den saks skyld kan også fastene være noe påtatt, noe man bare gjør for å vise seg.

Ved en anledning var for eksempel jødenes synder store, og enda angret de ikke oppriktig. De ga skinn av å tilbe Jehova, tjente ham med leppene og utførte religiøse seremonier for syns skyld. Det å faste var en slik seremoni, og de trodde at de kunne vinne Guds oppmerksomhet og gunst ved å gjøre det: «Hvorfor faster vi, og du ser det ikke? Hvorfor plager vi vår sjel, og du akter ikke på det?» Jehova fortalte dem hvorfor, da han sa at de selv under fasten jaget etter sine egne fornøyelser og var opptatt med sine egne gjøremål, deltok i stridigheter, undertrykkelse og vold og ikke la for dagen det spor av den gudfryktige sorg og anger som ligger bak oppriktige faster. Fasten var ikke av den art at deres røst ble hørt i himmelen, selv om deres brammende beklagelser sannelig var lydelige nok. Jehova fordømte den hyklerske handling de foretok seg: «Er dette den faste jeg finner behag i, en dag da et menneske plager sin sjel? At en bøyer sitt hode som et siv og reder sin seng i sekk og aske — kaller du det en faste og en dag som behager [Jehova]?» — Es. 58: 1—5.

Fasten skulle betegne sorg og anger, men deres handlinger viste hulheten i deres påstander eller antatte holdning. Hvis fasten skulle være antagelig, måtte den være ledsaget av at de gjorde opp for sine synder: «Er ikke dette den faste jeg finner behag i, at I løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk? Mon ikke dette at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus — når du ser en naken, at du da kler ham og ikke drar deg bort fra den som er ditt eget kjød?» (Es. 58: 6, 7) Disse jødene hadde tapt av syne den åndelige tukt som inngår i den riktige faste, og la ikke for dagen den oppriktige anger som fasten skulle gi uttrykk for. De betraktet selve det å faste som et middel til å vinne Guds gunst, som et grunnlag for å kunne gjøre krav på hans gunst, som en kjøpesum for guddommelig gunst, i likhet med dem som nå ber med rosenkrans i den formening at de med et visst antall av slike ritualistiske bønner skal forkorte den tiden de skal pines i en innbilt skjærsild, med så og så mange dager. Disse jødene trodde i likhet med asketene at selve det ubehag som fulgte med å plage sin sjel, var fortjenstfullt, og de trodde at de dermed skaffet Gud forpliktelser, slik at han skyldte dem noe til gjengjeld. Når de ikke fikk noen slik tilbakebetaling, vendte de seg til Gud med forespørsel om den betaling de trodde han skyldte dem: «Hvorfor plager vi vår sjel, og du akter ikke på det?»

De fire årlige fastene da de skulle sørge over ulykkene i 607 f. Kr., var på lignende måte uoppriktige, bestemt av dem selv og selvforskyldte. Ved disse anledningene gråt og fastet jødene som lidende mennesker, syntes synd på seg selv og oppnådde en viss tilfredsstillelse ved denne selvmedlidenheten, men de var ikke virkelig lei seg og følte seg ikke ydmyket på grunn av de synder som hadde bevirket ulykkene og som fra først av hadde opptent Guds vrede over dem. Jehova gjorde dem oppmerksom på at det bare var en formsak når de fastet, og at de bare gjorde seg til på en selvrettferdig, brautende måte. Det var noe de foretok seg for sin egen del, like fullt som når de spiste og drakk for å tilfredsstille sin trang til sansenytelser. De skulle heller ha holdt opp med slike faster og gledet seg over gjenopprettelsen av sann tilbedelse og over at andre ble samlet inn til Jehovas tjeneste. (Sak. 7: 3—7; 8: 19, 23) En slik faste, som ikke var ledsaget av en høvelig botferdighet, tilfredsstilte bare en personlig følelse av overlegenhet og selvrettferdighet, som Jesus viste i tilfellet med fariseeren som pleide å faste. (Luk. 18: 11, 12) Man bekjemper ikke kjødelige ønsker og vinner ikke Guds godkjennelse ved å plage kroppen med selvforskyldt, formalistisk faste i en påtatt ydmykhet: «De selvsamme ting er i sannhet i besittelse av et skinn av visdom ved en selvlaget form for tilbedelse og påtatt ydmykhet, en hard behandling av kroppen, men de er uten verdi når det gjelder å bekjempe kjødets tilfredsstillelse.» — Kol. 2: 20—23, NW.

Det var slik det forholdt seg med fariseernes faste. Jesus sa følgende om dem til dem som fulgte ham: «Når I faster, da skal I ikke gå med mørkt åsyn som hyklerne; for de gjør sitt ansikt ukjennelig, forat menneskene skal se at de faster; sannelig sier jeg eder: De har allerede fått sin lønn. Men du, når du faster, da salv ditt hode og vask ditt ansikt, forat ikke menneskene skal se at du faster, men din Fader, som er i lønndom; og din Fader, som ser i lønndom, skal lønne deg.» (Matt. 6: 16—18) Fariseerne fastet for syns skyld, påtok seg en mørk og dyster mine for å gi uttrykk for en sorg de ikke følte, og unnlot med vilje å vaske seg og gikk omkring og så medtatte ut — bare for å vise seg. Det de ønsket, var å bli bemerket av menneskene, og det var også alt de oppnådde. De har blottet for ekte fromhet, og visste derfor ikke hvordan de skulle gi uttrykk for den. Deres hykleri var iøynefallende. Ingen bør prøve å gi uttrykk for mer utvendig enn de føler innvendig. En faste for Gud må ikke tas som en anledning til å vise seg for menneskene.

Men viser ikke dette skriftstedet likevel at Jesu etterfølgere skulle faste? En riktig faste ville være på sin plass, men husk at dette fremdeles var under den jødiske tingenes ordning. Hvordan forholder det seg med Matteus 17: 21, som er nevnt i spørsmålet? Hverken dette skriftstedet eller Markus 9: 29, Apostlenes gjerninger 10: 30, 1 Korintierne 7: 5 og 2 Korintierne 6: 5 hentyder i det hele tatt til det å faste, ifølge de nøyaktigste manuskripter. (Sammenlign den vanlige norske oversettelsen og King James-oversettelsen med Lyder Brun og New World-oversettelsen.) Matteus 9: 15 befaler ikke de kristne å faste. Det passet seg ikke for dem å faste mens Kristus var på jorden. Da han døde, både sørget og fastet de, men de sørget ikke etter hans oppstandelse, og særlig ikke etter utgytelsen av hellig ånd. (Mark. 2: 18—20; Luk. 5: 33—35) De første kristne fastet imidlertid ved spesielle anledninger. Da Barnabas og Paulus ble sendt ut som misjonærer med et spesielt oppdrag å utføre i Lilleasia, ble det holdt faste og bønn. Det samme var tilfelle når det ble utnevnt tjenere i en ny menighet. (Ap. gj. 13: 2, 3; 14: 23) Det var særlig behov for guddommelig ledelse. Det passet seg å faste ved slike anledninger. Men de kristne er likevel ikke forpliktet til å faste. — Rom. 14: 5, 6.

Akkurat som disiplene ikke skulle faste ved tiden for Kristi, brudgommens, første nærvær, så er det heller ikke nødvendig å faste nå i tiden for hans annet nærvær. Det er en gledens tid, og ikke en sorgens tid. Noen sier at kristen faste nå går ut på at man avholder seg fra kjødelige lyster eller uren føde for sinnet. Dette stemmer imidlertid neppe med det som finner sted når man faster. Det å faste var å avholde seg fra passende mat for en tid. Det passer seg aldri å ta til seg skitten åndelig føde eller hengi seg til umoralsk legemlig oppførsel. Slike ting er noe man skal avholde seg fra til alle tider. De skulle drepes, pelfestes, og ikke bli gjenopptatt i likhet med mat etter en faste. (Gal. 5: 24; Kol. 3: 5; 1 Pet. 2: 11) Hvis man bryter avholdenheten fra slike ting, vil det medføre døden. (Hebr. 10: 26, 38, 39; 2 Pet. 2: 20—22) Å la være å bryte en faste med avholdenhet fra mat, ville medføre døden. Det å faste var vanligvis forbundet med å sørge, mens det bringer glede å avholde seg fra ondt. Det harmonerer ikke med det som finner sted under en faste, å trekke paralleller her.

Hvis den kristne organisasjon som sådan skulle faste nå, ville det være en faste som de påla seg selv, og ikke en som var påbudt av Gud. Det ville ikke være på sin plass å faste nå da Brudgommen har kommet tilbake og den sanne tilbedelse er blitt gjenopprettet. (Sak. 8: 19; Matt. 9: 15) Det kan imidlertid forekomme tilfelle da en enkeltperson vil faste av åndelige grunner. Hvis han står overfor en spesiell prøve, en krevende oppgave eller er som lamslått av sorg over en overtredelse, vil kanskje hans bekymring eller sorg gi seg utslag i at han avholder seg fra mat. Han foretrekker kanskje å faste forat hans sinn skal kunne fordype seg i ettertanke og meditasjon for en tid og ikke bli forstyrret av spising. Kristne kan også fra tid til annen avholde seg fra foretagender som er riktige nok i seg selv, men som virker åndelig svekkende ved overdrivelse. (1 Kor. 7: 5, 29—31) Jo større omsorg vi har for det materielle, desto mindre blir vår omsorg for det åndelige. Hold aldri faste med hensyn til åndelig føde, som både innbefatter å lære og å gjøre Jehovas vilje. — Joh. 4: 34.