MENAHEM

(Mẹnahem) [en som trøster].

En sønn av Gadi; konge i Israel i ti år fra ca. 790 f.v.t. Da Menahem fikk kjennskap til at Sjallum hadde drept kong Sakarja, drog han fra Tirsa til Samaria og tok der livet av drapsmannen. Han begynte så å herske som konge. Trolig i begynnelsen av sin regjeringstid slo han Tifsah «og alt som var i byen og dens område, fordi den ikke åpnet for ham». Byen vegret seg tydeligvis for å åpne portene for ham. (LXX, Vg, Sy) Befolkningen fikk en grusom behandling: «Alle dens gravide kvinner sprettet han opp.» – 2Kg 15: 10, 13–17.

Menahem gjorde det som var ondt i Jehovas øyne. Han fremmet kalvedyrkelsen og unnlot å vende seg fra de synder som Jeroboam, tistammerikets første konge, hadde begått. I løpet av hans regjeringstid ble Israel invadert av kong Pul (Tiglat-Pileser III), og Menahem måtte betale den assyriske monarken «tusen talenter sølv» (45 mill. kr). Disse pengene skaffet han til veie ved å pålegge hver av Israels ’tapre veldige menn’ å betale 50 sekel sølv. Ettersom en talent sølv svarte til ca. 3000 sekel, må sølvet ha kommet fra omkring 60 000 personer. Menahem gav sølvet til assyrerkongen «for at hans hender skulle være med ham for å styrke kongedømmet i hans egen hånd». Da Pul fikk disse pengene, trakk han seg ut av landet. – 2Kg 15: 19, 20.

Menahem blir nevnt ved navn i en av Tiglat Pileser IIIs innskrifter, hvor han blir omtalt som «Menahem av Samaria» (Me-ni-hi-im-me ^alSa-me-ri-na-a-a). Han blir nevnt sammen med syrerkongen Reson (Ra-hi-a-nu) og Tyrus’ konge Hiram (Hi-ru-um-mu) (som ikke må forveksles med Hiram på Davids tid) i en liste over konger som den assyriske monarken hevder å ha mottatt tributt av. (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 282, 283.) Menahem døde ca. 781 f.v.t., og hans sønn Pekahja etterfulgte ham på tronen i Israel. – 2Kg 15: 22.