NASIREER

[en som er tatt ut; en som er innviet; en som er atskilt].

Det fantes to slags nasireere: de som ble det frivillig, og de som var utvalgt til å være det av Gud. De bestemmelsene som gjaldt for frivillige nasireere, står i 4. Mosebok, kapittel 6. En mann eller en kvinne kunne avlegge et spesielt løfte til Jehova om å leve som nasireer i en bestemt periode. En far kunne imidlertid annullere sin datters løfte hvis han fikk høre om det og ikke godkjente det, og en ektemann kunne på lignende måte annullere sin hustrus løfte. – 4Mo 30: 1–8.

De som avla et nasireerløfte, underkastet seg tre grunnleggende restriksjoner: (1) De skulle ikke drikke vin eller rusdrikk og heller ikke nyte vinrankens frukt i en annen form, verken umodne, modne eller tørkede druer eller saft av druer; det siste gjaldt både nypresset saft, gjæret saft og saft som var blitt til eddik. (2) De skulle ikke klippe håret. (3) De skulle ikke røre ved et lik, ikke engang liket av en nær slektning – far, mor, bror eller søster. – 4Mo 6: 1–7.

Spesielle løfter. Den som avla dette spesielle løftet, skulle «leve som nasireer [dvs. innviet, atskilt] for Jehova», ikke for å få lovord fra mennesker på grunn av iøynefallende ytre tegn på en fanatisk form for askese. Nei, «alle sin nasireerstands dager» skulle han være «hellig for Jehova». – 4Mo 6: 2, 8; jf. 1Mo 49: 26, NW, fotn.

De krav som ble stilt til nasireerne, var derfor krav som hadde spesiell betydning i forbindelse med tilbedelsen av Jehova. I likhet med øverstepresten, som på grunn av sitt hellige embete ikke skulle røre ved et lik, ikke engang liket av en av sine nærmeste slektninger, skulle heller ikke nasireeren gjøre det. Øverstepresten og underprestene skulle på grunn av sine ansvarsfulle embeter avholde seg fra å drikke vin eller rusdrikk når de utførte sine hellige plikter framfor Jehova. – 3Mo 10: 8–11; 21: 10, 11.

Dessuten skulle nasireeren (hebr. nazịr) «vise seg å være hellig ved å la hårlokkene på sitt hode vokse», noe som for alle skulle tjene som et lett gjenkjennelig tegn på hans hellige nasireerstand. (4Mo 6: 5) Det samme hebraiske ordet, nazịr, ble brukt om de «ubeskårne» vinrankene som fantes i vingårdene i de hellige sabbatsårene og jubelårene. (3Mo 25: 5, 11) Det er i denne forbindelse også interessant at gullplaten foran på øversteprestens turban, med innskriften «Hellighet hører Jehova til», ble kalt «det hellige innvielsestegnet [hebr. nẹzer, fra samme rot som nazịr]». (2Mo 39: 30, 31) Det offisielle hodesmykket, eller diademet, som ble båret av Israels salvede konger, ble også kalt nẹzer. (2Sa 1: 10; 2Kg 11: 12; se INNVIELSE; KRONE.) I forbindelse med den kristne menighet sier apostelen Paulus at en kvinnes lange hår er gitt henne i stedet for et hodeplagg. Det er en naturlig påminnelse til henne om at hun er i en annen stilling enn mannen; hun bør huske på sin underordnede stilling i Guds ordning. De krav som ble stilt til nasireeren – at han ikke skulle klippe håret (noe som var unaturlig for en mann), at han skulle avholde seg fullstendig fra vin, og at han skulle være ren og ubesmittet – understreket således for ham betydningen av selvfornektelse og full underkastelse under Jehovas vilje. – 1Kt 11: 2–16; se HÅR; NATUR; TILDEKKING AV HODET.

Hvis en nasireer ble uren. En nasireer som kom i berøring med et lik, skulle være uren i sju dager, selv om det skjedde på grunn av omstendigheter som han ikke var herre over, ved at han for eksempel kom til å røre ved en som døde ved siden av ham. På den sjuende dagen skulle han rake hodet og rense seg, og dagen etter skulle han ta med to turtelduer (eller to dueunger) til presten, den ene som et syndoffer og den andre som et brennoffer. Han skulle også frambære en ung vær som et skyldoffer. Deretter måtte han begynne forfra med å innfri sitt nasireerløfte og telle det antall dager som var bestemt fra begynnelsen. – 4Mo 6: 8–12.

Når nasireerløftet var innfridd. Når den fastsatte tiden var utløpt, framstilte nasireeren seg for prestene ved inngangen til møteteltet med de foreskrevne ofrene, som bestod av en ung vær som brennoffer, et søyelam som syndoffer og en vær som fellesskapsoffer. Han skulle også ha med en kurv med usyrede ringformede kaker og tynnkaker som var smurt med olje, sammen med de tilhørende korn- og drikkofrene. I tillegg til disse nødvendige ofrene skulle nasireeren ha med andre ofre til helligdommen, alt etter hva han hadde råd til. (4Mo 6: 13–17, 21) Deretter lot nasireeren rake av sitt lange hår, som så ble lagt på ilden under fellesskapsofferet. Den tjenestegjørende presten la nå visse deler av offergavene i nasireerens hender og svingte dette fram og tilbake som et svingeoffer framfor Jehova. – 4Mo 6: 18–20.

Det ser ut til at jødene senere gjorde det mulig for velstående personer – som en form for veldedighet – å stille de nødvendige ofre til rådighet for mindre bemidlede som ønsket å avlegge et nasireerløfte.

Det var tydeligvis en slik alminnelig praksis apostelen Paulus benyttet seg av da han kom til Jerusalem etter sin tredje misjonsreise. For å avlive noen falske rykter om at Paulus hadde ’lært alle jødene blant nasjonene ikke å vandre etter de høytidelige skikker’ som var pålagt jødene, sa hans kristne brødre til ham: «Vi har fire menn som har et løfte på seg. Ta disse mennene med deg og rens deg seremonielt sammen med dem og dekk deres utgifter, så de kan få raket hodet.» – Apg 21: 20–26.

Den som avla nasireerløftet, bestemte selv hvor lenge det skulle vare. Ifølge jødisk tradisjon (ikke ifølge Bibelen) kunne det ikke gjelde mindre enn 30 dager, med den begrunnelse at en kortere varighet ville svekke alvoret i løftet og gjøre det til noe alminnelig.

Nasireere på livstid. De som ble utvalgt av Jehova til å være nasireere på livstid, de som ble tatt ut av ham med tanke på en spesiell tjeneste, avla ikke noe løfte og var ikke bundet av noen bestemt tidsperiode (hvor dagene skulle telles forfra hvis løftet ble brutt før det var fullt ut innfridd). Jehova stilte derfor ikke nøyaktig de samme krav til dem som til de frivillige nasireerne. En av dem som ble utvalgt til å være nasireer på livstid, var Samson. Han ble allerede før han ble unnfanget, utvalgt av Gud til å være nasireer, og selv hans mor måtte til en viss grad ta hensyn til dette. Ettersom hennes sønn skulle være nasireer, fikk hun av en engel beskjed om å overholde visse forskrifter – hun skulle ikke drikke vin eller rusdrikk eller spise noe urent under svangerskapet. – Dom 13: 2–14; 16: 17.

Når det gjaldt Samson, ble det sagt at ’ingen rakekniv måtte komme på hans hode’. (Dom 13: 5) Men han fikk ikke noe forbud mot å røre ved lik eller døde kropper. Det at han drepte en løve, eller det at han slo i hjel 30 filistere og tok av dem klærne, førte derfor ikke til at hans nasireerstand ble vanhelliget. Ved en annen anledning drepte han med Guds godkjennelse tusen mann av fienden «med kjevebenet av en eselhingst – én haug, to hauger!» – Dom 14: 6, 19; 15: 14–16.

I Samuels tilfelle var det hans mor, Hanna, som avla et løfte og satte sitt barn, som ennå ikke var unnfanget, til side for tjenesten for Jehova som nasireer. Hun bad til Gud og sa: «Hvis du virkelig . . . gir din slavekvinne et mannlig avkom, da vil jeg gi ham til Jehova for alle hans levedager [«og han skal ikke drikke vin eller sterk drikk» (1Kg 1: 11, LXX)], og ingen rakekniv skal komme på hans hode.» (1Sa 1: 9–11, 22, 28) Døperen Johannes skulle «slett ikke drikke vin og sterk drikk». Utover dette sies det ikke mye om hans nasireerstand, bortsett fra det at også han var utvalgt av Gud til å tjene som nasireer fra fødselen av. – Lu 1: 11–15; jf. Mt 3: 4; 11: 18.

Døperen Johannes var blant de nasireerne som Jehova selv utvalgte. Jehova sa gjennom sin profet Amos om slike nasireere: «Jeg oppreiste stadig noen av deres sønner som profeter og noen av deres unge menn som nasireere.» Men de ble ikke alltid anerkjent eller respektert, og de egensindige israelittene forsøkte til og med å få dem til å bryte sin ulastelighet overfor Jehova. (Am 2: 11, 12) Da israelittenes synder hadde nådd sitt fulle mål og Jehova i 607 f.v.t. fullbyrdet sin dom over sin forbilledlige nasjon, ble heller ikke de troløse nasireerne i Jerusalem spart. Jeremia beskriver hvordan de en gang så sunne og sterke nasireerne ble mørke fordi deres hud tørket inn på deres knokler på grunn av den fryktelige hungersnøden. – Kla 4: 7–9.