NIMROD

(Nịmrod).

Sønn av Kusj. (1Kr 1: 10) Ifølge rabbinske skrifter er navnet Nimrod avledet av det hebraiske verbet marạdh, som betyr «gjøre opprør». I den babylonske talmud (Erubin 53a) heter det: «Hvorfor ble han så kalt Nimrod? Fordi han oppegget hele verden til å gjøre opprør (himrịd) mot Hans [Guds] overherredømme.» – Encyclopedia of Biblical Interpretation av Menahem M. Kasher, bd. II, 1955, s. 79.

Nimrod var grunnlegger av og konge i det første storrike som oppstod etter vannflommen. Han gjorde seg bemerket som en veldig jeger «i opposisjon til» Jehova. (1Mo 10: 9; se NW, fotn.; «i opposisjon til»: hebr. lifnẹ; «foran», «framfor», «overfor» eller «mot», her i negativ betydning; jf. 4Mo 16: 2; 1Kr 14: 8; 2Kr 14: 10.) Selv om noen forskere her legger en positiv betydning i den hebraiske preposisjonen som betyr «foran» m.m., framgår det av de jødiske targumene, av historieskriveren Josefus’ skrifter og også av sammenhengen i det 10. kapittel i 1. Mosebok at Nimrod var en veldig jeger som trosset Jehova.

Begynnelsen til Nimrods rike var byene Babel, Erek, Akkad og Kalne, som alle lå i landet Sinear. (1Mo 10: 10) Det var derfor sannsynligvis under hans ledelse byggingen av Babel og Babels tårn ble påbegynt. Denne oppfatningen stemmer også med det tradisjonelle jødiske syn på saken. Josefus skrev: «[Nimrod] forvandlet gradvis forholdene til et tyranni ut fra den oppfatning at det bare var mulig å få menneskene fra å frykte Gud ved å sørge for at de til enhver tid var avhengige av hans egen makt. Han truet med å hevne seg på Gud hvis Han noen gang skulle ønske å oversvømme jorden igjen. Han aktet nemlig å bygge et tårn som var så høyt at vannet ikke kunne nå over det, og derved hevne tilintetgjørelsen av deres forfedre. Folk var ivrige etter å følge dette rådet som [Nimrod] gav. De betraktet det som trelldom å innordne seg under Gud. Dermed gikk de i gang med å bygge tårnet . . . og det vokste med en hastighet som overgikk alle forventninger.» – Jewish Antiquities, I, 114, 115 (iv, 2, 3).

Det ser ut til at Nimrod etter at Babels tårn var bygd, utvidet sitt rike slik at det kom til å omfatte det assyriske område, hvor han bygde «Ninive og Rehobot-Ir og Kalah og Resen mellom Ninive og Kalah; dette er den store byen». (1Mo 10: 11, 12; jf. Mi 5: 6.) Siden Assyria etter alt å dømme fikk sitt navn etter Sems sønn Assur, må Nimrod, en sønnesønn av Kam, ha trengt inn på semittisk område. Når det sies at Nimrod var den første som ble «en veldig mann», en helt, må det derfor antagelig bety at han som en «veldig jeger» ikke bare drev jakt på dyr, men at han også var en kriger som angrep mennesker. (1Mo 10: 8) I M’Clintock og Strongs Cyclopædia heter det: «At han som en veldig jeger ikke begrenset seg til å drive jakt, framgår tydelig av at denne virksomheten blir knyttet så nært til det at han bygde åtte byer. . . . Det Nimrod utrettet som jeger, var et tidlig varsel om det han senere utrettet som erobrer. I oldtiden var det nemlig en spesiell og naturlig forbindelse mellom jakt og heltestatus . . . På assyriske minnesmerker skildres også mange jaktbedrifter, og ordet ’jakt’ blir ofte brukt om felttog. . . . Jakt og kamp, som i det samme landet senere ble knyttet så nært sammen, kan derfor faktisk forbindes med hverandre eller sidestilles her. Dette vil da si at Nimrod var den første etter vannflommen som grunnla et rike og samlet de små, spredte patriarkalske samfunn og slo dem sammen under seg selv og gjorde seg til enehersker. Alt dette skjedde i trass mot Jehova, for det innebar at hamittiske styrker med makt trengte seg inn i et semittisk område.» – 1894, bd. VII, s. 109.

Se artikkelen GUDER OG GUDINNER (Babylonske guddommer), hvor det at Nimrod ble opphøyd til guddom, blir omtalt.