Begynnelsen til en hemmelighet i Bibelen

JEHOVA er en lysets Gud. Han har hellige hemmeligheter når han iverksetter sine hensikter. Han holder dem imidlertid ikke for bestandig for seg selv, men åpenbarer dem fullt ut når hans tid er inne til det. Han er ikke en Gud som ikke forklarer sine hemmeligheter, men den som leser hans Bok, Bibelen, vil finne at gjennom hele denne Boken, fra dens første bok, 1 Mosebok, til dens siste bok, Åpenbaringen, åpenbarer han skritt for skritt en stor hemmelighet, noe som han ikke selv har forårsaket, men som han har latt få råde. I slutten av Bibelen blir hemmeligheten åpenbart, og det hele trer tydelig fram som i dagens fulle lys. Hvis du følger ledetrådene til oppklaringen av denne hemmeligheten gjennom Bibelen, vil du finne Guds åpenbaring av den mer fengslende og interessant enn noen oppdiktet historie, og du vil bli langt mer oppslukt av den, for det er ikke bare det at situasjonene og personene er virkelige, men selve livet ditt er avhengig av at du forstår hva hemmeligheten går ut på. Du må ikke overse noen av de ledetråder som foreligger, for da vil du bare få en uklar forståelse og vil ikke bli i stand til å følge den livgivende handlemåte som Gud åpenbarer etter hvert som den fulle oppklaring av hemmeligheten finner sted.

Hva er det så denne hemmeligheten dreier seg om? Det er ’Babylon den stores’ fall. Grunnen til at dette fallet er av så stor betydning, er at det har nøye tilknytning til Guds rike. Ja, dens fall betyr at Guds rike hersker. Den skulle falle med en slik forbausende hast at størsteparten av menneskene ville bli overrasket og få erfare de verdensomfattende følger det ville få. Det at denne hemmeligheten blir åpenbart, vil gjøre det mulig for dem som har en rett hjertetilstand, å slutte seg til andre som i århundrer har bedt om at dette måtte inntreffe, idet de har vært klar over at det betyr befrielse fra en undertrykkelse som har vart i lang tid.

Hvis Babylon er dømt til ødeleggelse, er vi stilt overfor et valg som vi på en ærlig og modig måte må ta stilling til. Når vi har Guds hellige Ord, Bibelen, behøver vi ikke å være uvitende med hensyn til hvilket valg vi bør treffe. Ved det som står skrevet i Guds Bok, hører vi en tydelig befaling til dem som ønsker å være Guds folk, om å komme seg ut av Babylon. Dette tilkjennegir at de alle på en eller annen måte er i fangenskap som slaver i Babylon. Vi må få kjennskap til hva Babylon den store er, og også til hva Guds rike er, for vi må velge om vi skal fortsette å være i det dødsdømte Babylon og så dø, eller om vi skal komme oss ut av det og underordne oss under Guds rikes styre og oppnå liv.

For å få en fullstendig forståelse av hva Babylon den store er, må vi først se litt nærmere på fortidens Babylon, som opplevde et historisk fall i året 539 f. Kr. Vi kan skaffe oss mange opplysninger om Babylon både gjennom arkeologiske funn og historiske beretninger, særlig nå etter at en siden 1899 har avdekket dets imponerende ruiner, og ettersom så mye av fortidens Babylons historie er omtalt i Bibelen. Hvorfor har Bibelen så mye å fortelle oss om fortidens Babylon? Romerne 15: 4 sier: «Alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir.» Hemmeligheten med Babylon den store er nå under full oppklaring. Det er derfor viktig, ja, høyst presserende for oss å bli kjent med fortidens Babylons historie, dets fall og endelige ødeleggelse for derved å få en klarere forståelse av dets motstykke, Babylon den store, som Åpenbaringen sier har utøvd sitt herredømme lenge etter at byen Babylon mistet sin makt som et politisk verdensrike.

En motstander av Gud bygger Babylon

Første gang Babylon blir nevnt i Bibelen, er i 1 Mosebok, kapittel 10, vers 10, som lyder: «Først hersket han over Babel.» Babylon er det samme som Babel. Den første skrevne oversettelse av de hebraiske skrifter til et fremmed språk er den greske Septuaginta, og de gresktalende jøder som utførte dette arbeidet, oversatte navnet Babel til Babylon. Den latinske oversettelsen Vulgata bruker også navnet Babylon, og det gjør også andre oversettelser. Det er interessant å merke seg at Bibelen er den eneste historiske beretning som opplyser oss om opprinnelsen til og grunnleggelsen av Babel eller Babylon. Den forteller oss at Babels grunnlegger var en mann som het Nimrod, en etterkommer av Kus, Kams sønn. Han var derfor sønnesønns sønn av Noah. Den opplyser oss også om at Nimrod var den første menneskelige konge. Bibeloversettelsen American Standard Version gjengir beretningen med følgende ord: «Dette er slektleddene fra Noahs sønner, nemlig fra Sem, Kam og Jafet: det ble født dem sønner etter vannflommen. Sønnene til . . . Kam: Kus og Misra’im og Put og Kana’an . . . Og Kus avlet Nimrod: han begynte å bli en mektig på jorden. Han var en veldig jeger framfor Jehova, og derfor sies det: En veldig jeger framfor Jehova som Nimrod. Og begynnelsen til hans rike var Babel og Erek og Akkad og Kalne i landet Sinear. Fra dette landet dro han ut til Assyria og bygde Ninive og Rehobot-Ir og Kalah og Resen mellom Ninive og Kalah (dette er den store by).» — 1 Mos. 10: 1—12.

Store jegere blir til og med i dag kalt nimroder. Men var denne Nimrod en som bare drev jakt på dyr? Hva slags jeger var han egentlig? The Jewish Encyclopedia, bind 9, 1909-utgaven, sier på side 309 at Nimrod ifølge jødiske rabbineres skrifter «er prototypen for et opprørsk folk, og hans navn er utlagt som ’han som fikk alle mennesker til å bli opprørske mot Gud’».

Alexander Marlowe gjengir i sitt verk: «Begynnelsenes bok» 1 Mosebok 10: 8, 9 på følgende måte: «Og Kus avlet Nimrod; han begynte å bli en mektig tyrann i landet. Han var en fryktelig undertrykker, trassig framfor Jehovas åsyn: derfor sies det: akkurat som Nimrod, den veldige jeger, overmodig i Jehovas sted.»a

Den hebraiske preposisjonen liphnei’ er det ordet som er gjengitt med «framfor» i uttrykket «framfor Jehova». M’Clintock og Strongs Cyclopædia, bind VII, 1894-utgaven sier på side 109:

Preposisjonen לפני har ofte, som [leksikografen] Gesenius innrømmer, en betydning som innebærer fiendtlighet — foran, i den hensikt å motstå (4 Mosebok 16: 2; 1 Krønikebok 14: 8; 2 Krønikebok 14: 10); og Septuaginta gir den en slik betydning i det verset som det dreier seg om her — ἐναντίον Κυρίου — «mot Herren». [De jødiske] Targumene og [historikeren] Josephus gir preposisjonen en betydning som innebærer fiendtlighet. Sammenhengen viser også at det må være slik. At den veldige jegervirksomheten ikke var begrenset til selve jakten, framgår tydelig av dens nære forbindelse med byggingen av åtte byer. . . . Det som Nimrod gjorde i jakten som jeger, var det første uttrykk for hva han oppnådde som erobrer. For jegervirksomhet og heroisme var i gammel tid på en spesiell måte og helt naturlig forbundet med hverandre, . . . På assyriske monumenter var det også avbildet mange jegerbedrifter, og ordet er ofte benyttet for å betegne det å kjempe i krig. . . . Betydningen vil da være at Nimrod var den første etter vannflommen som grunnla et rike, som samlet restene av den atspredte patriarkalske ordning og samordnet dem under seg selv som eneste overhode og herre; og alt dette ble gjort i tross mot Jehova, for det var en voldsom inntrengning av hamittisk makt på et semittisk område.

I samsvar med denne måten å forstå det på blir 1 Mosebok 10: 8—10 gjengitt på denne måten i New World Translation of the Holy Scriptures, 1961-utgaven: «Og Kus ble far til Nimrod. Han var den første som ble en mektig på jorden. Han viste seg å være en mektig jeger i opposisjon til Jehova. Derfor sies det: ’Akkurat som Nimrod, en mektig jeger i opposisjon til Jehova.’ Og begynnelsen til hans rike ble Babel og Erek og Akkad og Kalne i landet Sinear.»

Gud krever menneskene til regnskap for deres blodsutgytelse

Da Noah og hans familie gikk ut på det tørre land etter at de hadde oppholdt seg et helt solår i arken, hadde de én ånd eller sinnsinnstilling. Beretningen viser at det første de gjorde, var å gjenoppta den sanne tilbedelse på jorden ved å bygge et alter og frambære takkoffer som var velbehagelige og antagelige for deres Skaper og Bevarer. Gud velsignet av den grunn Noah og hans sønner og framholdt den lov som nå skulle styre menneskenes forhold til dyrene og til deres medmennesker. Han ga for første gang menneskene lov til å spise kjøtt av dyr, fugler og fisker. Men som Skaperen og Eieren av alle ting, innbefattet dyrenes og menneskenes liv, fastslo på det tidspunkt Gud med rette overfor Noah at livet er hellig for ham. Dette var 1657 år etter Adams skapelse (2369 år før Kristus, utregnet ifølge den gregorianske kalender).

Jehova Gud sa da til Noah at kjøttets liv eller sjel er i blodet, og at selv om han nå lot menneskene få lov til å spise kjøtt av dyr for å opprettholde livet, hadde ingen rett til å spise eller drikke skapningers blod, for dette ville bety at en selv bemektiget seg disse skapningers liv, det liv eller den sjel som tilhører Livgiveren. (1 Mos. 9: 3, 4) Hva skulle en gjøre med dette blodet? Når dyret var drept, skulle blodet helles ut på marken, på «moder» jord. (3 Mos. 17: 13; 5 Mos. 12: 16; 15: 23, Ap. gj. 15: 20) Det var som å gi livet tilbake til Gud og å ta bare kjøttet som noe som han i sin nåde hadde gitt menneskene. Bibelen fordømmer derfor ikke at mennesker driver jakt på dyr for å skaffe seg mat og klær eller for å beskytte seg mot dem, men den fordømmer det at en dreper formålsløst for sportens eller fornøyelsens skyld og derved utøser blod eller tar liv til ingen nytte eller uten noe formål som Gud godkjenner.

Noe som er av større betydning enn dyrenes liv, er menneskenes liv, for mennesket ble skapt i Guds bilde. Gud understreket hvor alvorlig han ser på dette, da han sa til Noah og hans sønner: «Og dessuten vil jeg kreve tilbake deres sjelers blod. Fra hver levende skapnings hånd vil jeg kreve det tilbake; og fra menneskets hånd, fra enhvers hånd som er hans bror, vil jeg kreve tilbake menneskets sjel. Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans eget blod utøses, for i Guds bilde gjorde han mennesket.» — 1 Mos. 9: 5, 6, NW.

Menneskets blod eller liv var derfor betraktet som noe langt mer verdifullt enn dyrenes blod, og Gud sa at han ville kreve enhver til regnskap som tok menneskers liv. Han skulle betale med sitt eget liv. Alle mennesker er etterkommere av Noah og hans sønner og er derfor underlagt denne lov som Gud kom med.

Et grovt brudd på Guds lov angående blodet

Nimrod viste imidlertid at han hadde en annen ånd enn Noah og Sem. Han la for dagen den dårlige, selviske, ærgjerrige og blodtørstige ånd som særmerker Guds store motstander, Satan Djevelen. Ettersom Nimrod var Noahs sønnesønns sønn, var han naturligvis underlagt Guds lov angående bruken av blod. Men ved sin handlemåte viste han at han hadde fullstendig ringeakt for Guds lov, ikke bare ved å drive en formålsløs jakt på de ville dyr for å gjøre seg selv til en helt, men også ved å utvide denne jegervirksomheten til å omfatte erobringer i slag og drap på mennesker. The Catholic Encyclopedia, bind 10, sier på side 741 angående Nimrod som «en mektig jeger framfor Herren» (KJ): «Dette siste kan bli oppfattet i den begrensede betydning, som en som drev jakt på ville dyr, for vi vet at de babyloniske fyrster gjorde det; eller i betydningen av kriger, for det opprinnelige ordet gibbor betyr ’helt’.» The Encyclopedia Americana, bind 20, 1929-utgaven, samstemmer i denne siste betydningen når det på side 350 i dette bindet sies: «Han er kalt en ’mektig jeger framfor Herren’, et noe uklart uttrykk, men det sikter tydeligvis til kamp og erobring så vel som til jakt.» Bibelen sier i 1 Mosebok 10: 11, 12: «Fra dette land [Sinear] dro han ut til Assur [Assyria, NW] og Rehobot-Ir og Kalah og Resen mellom Ninive og Kalah; dette er den store stad.»

På Nimrods tid må befolkningen ha vokst betraktelig i samsvar med Guds befaling til Noah og hans sønner, Sem, Kam og Jafet: «Vær I fruktbare og bli mange, vrimle på jorden og bli mange på den!» (1 Mos. 9: 1, 7) Det var derfor nok mennesker på jorden som Nimrod kunne oppkaste seg til konge over i byen Babylon (Babel) i landet Sinear.

Da han utvidet sitt rike og dro ut fra Babylon til Assyria, trengte han seg inn i området til Sems sønn, for Assyria var landet til Assur, Sems sønn. (1 Mos. 10: 22) Dette var en aggressiv aksjon og ble uten tvil ledsaget av blodsutgytelse i og med at han drepte dem hvis område han bemektiget seg da han grunnla Ninive, hovedstaden i Assyria. Nimrod var således en morder, ja, endog i større grad enn den første morder, Kain. Nimrods hovedstad, byen Babel, måtte bli krevd til regnskap, for den hadde bygd opp sitt rike ved blodsutgytelse. Det er derfor ikke noe underlig at den aggressive assyriske verdensmakt blir omtalt som «Nimrods land» i Mika 5: 5, 6. For et dårlig eksempel Nimrod fikk Babel til å sette for dets motstykke, Babylon den store! — Åpb. 17: 5, 6.

Bibelen forteller oss ikke hvordan Gud krevde tilbake fra Nimrod alt det blod som han hadde utgytt, men i fortegnelsen over ættelinjene fra Noahs tre sønner blir det ikke nevnt noe om at Nimrod hadde noen barn. Bibelens beretning om ham slutter derfor brått og nevner ikke noen barn som han kan ha hatt. Av legender og tradisjoner som er nedskrevet av hedenske historikere, framgår det at Nimrod fikk en voldsom død ved at noen fullbyrdet dommen over ham.

Men Nimrod innskrenket seg ikke til å føre angrepskriger og begå mord som et brudd på Guds lov i sin «opposisjon til Jehova». Som vi skal se i det neste nummer av dette bladet, brukte han sin by, Babylon, til å gå lenger, ja, så langt at han endog utfordret Jehova Guds universelle overherredømme og derved sørget for enda en ledetråd til oppklaringen av hemmeligheten med Babylon den store.

[Fotnote]