Jehovas «minnebok»

 1. På hvilket grunnlag vil dommen over de enkelte til slutt bli felt og hvilke spørsmål fører dette til?

JEHOVA er det fullkomne Mønster. Satan er brennemerket som opphavsmannen til et ondt og urettferdig mønster. I løpet av en domsperiode som allerede er begynt, vil hvert enkelt menneskes livsmønster til slutt bli dømt og klassifisert som enten av det ene eller det annet slag. En vil enten bli funnet verdig til å få arve de evige velsignelser som er i beredskap for alle dem Gud anerkjenner som sine sønner, eller bli stilt blant dem hvis «del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel; det er den annen død». (Åpb. 21: 7, 8) Hva slags mønster danner du? Er det mulig å forandre sitt livsmønster, og hvordan kan man i tilfelle bli hjulpet til å bygge opp et livsmønster som vil sikre en Jehovas godkjennelse? Dette er spørsmål som krever alvorlig overveielse.

 2. Hvordan viser Malakias’ profeti at vår tid er en dommedag?

² Tredje kapitel av Malakias’ profeti beretter om begynnelsen av denne domsperioden, og sier i den forbindelse at «brått skal han komme til sitt tempel, Herren som I søker,» og alle dem som oppriktig søker ham og som ønsker å «bære fram for [Jehova] offergaver i rettferdighet», skal han rense og gjenopprette til et fullkomment mønster. Samtidig skal han «være et hastig vitne mot» dem som i likhet med størsteparten av presteklassen eller Levis sønner på Malakias’ tid hårdnakket følger sitt eget fordervede mønster. (Mal. 3: 1, 3, 5) I samband med andre skriftsteder er det ofte blitt vist i disse spalter at oppfyllelsen av profetien om Herrens komme til sitt tempel fant sted våren 1918, tre og et halvt år etterat Riket ble født henimot slutten av 1914. (Se Vakttårnet for 1. september 1953, side 266.) Derfor er det så presserende å betrakte disse spørsmålene i oppriktighet nå.

 3. Hvilken del av Malakias’ profeti kaster lys over spørsmålet om livsmønsteret?

³ Selv om størstedelen av Malakias’ profeti er et byrdefullt utsagn, som åpningsordene i enkelte engelske oversettelser også kan antyde, så er det likevel korte avsnitt som skiller seg skarpt ut med sin livaktige tone, etter som de gir strålende håp og løfter, og de er til stor trøst og oppmuntring. Vi ønsker å rette vår oppmerksomhet mot et av disse avsnittene, som tydelig forteller om en tid da de to slags mønster skal bli åpenbart. Det står der: «Da talte de med hverandre de som frykter [Jehova], og [Jehova] lyttet til og hørte det, og det, ble for hans åsyn skrevet en minnebok for dem som frykter [Jehova] og tenker på hans navn. Og på den dag som jeg skaper, sier [Jehova], hærskarenes Gud, skal de være min eiendom, og jeg vil spare dem, liksom en mann sparer sin sønn som tjener ham. Da skal I atter se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud, og den som ikke tjener ham.» — Mal. 3: 16—18.

 4. Hvilke spørsmål oppstår på grunn av henvisningen til Jehovas «minnebok»?

⁴ Denne henvisningen til Jehovas «minnebok» framkaller en flom av spørsmål i vårt sinn. Hva er denne boken? Er den bare et symbol, eller trenger Jehova en slags opptegnelsesbok til støtte for sin hukommelse? Hvilken hensikt tjener den, og hva inneholder den? Er den det samme som den «livsens bok» som er omtalt i Åpenbaringen (Åpb. 3: 5, osv.)?

 5, 6. a) Hva må vi huske når vi studerer bibelske uttrykk? b) Hvor og hvordan får vi hjelp av en uttalelse som ligner den i Malakias 3: 16?

⁵ Vi kan bare besvare disse spørsmålene så langt vi finner opplysninger om dem i Guds Bok, det skrevne Ord. Først må vi huske at når Gud forteller om seg selv og ting på det åndelige plan, så bruker han uttrykk og illustrasjoner som kan oppfattes av vårt begrensede sinn. I vår nyfikenhet over det bokstavelige ord eller bilde som er brukt, må vi ikke la vår oppmerksomhet bli avledet fra den viktige tanke eller sannhet som egentlig skal overbringes. Tenk for eksempel på hvor ofte vi treffer mennesker som til ingen nytte diskuterer fram og tilbake om den bokstavelige oppfatning av Jesu uttalelse: «Endog hårene på eders hode er tellet alle sammen.» (Matt. 10: 30) Som vi alt har drøftet i en viss utstrekning, er det ingen mulighet for at Jehovas minne kan vise seg å være mangelfullt eller trenge støtte i den aller minste grad. Det er imidlertid til hjelp for oss å huske at det finnes en lignende henvisning i Ester 6: 1—3, hvor det står om at kongen, som en natt ikke fikk sove, lot lese opp for seg fra «krønikeboken, som de minneverdige hendelser var opptegnet i,» og derpå spurte: «Hva ære og opphøyelse er det blitt Mordekai til del» for en lojal og hengiven gjerning han tidligere hadde gjort i kongens interesse? Vi ser altså at denne skriftlige opptegnelse tjente som en «minnebok» og i dette tilfelle førte til at den trofaste tjener Mordekai oppnådde kongens gunst og fikk en passende belønning.

⁶ På nøyaktig lignende måte viser beretningen i Malakias 3: 16—18 at Jehovas trofaste, lojale og hengivne tjenere kan ha en trygg forvissning om å oppnå hans gunst og belønning på denne dommens dag. (Sl. 62: 13; Åpb. 22: 12) Det er ikke den ringeste mulighet for at en eneste en av disse tjenerne vil bli oversett på den tiden, det vil si nå, da Jehova bestemmer hvem som tilhører ham «på den dag da jeg samler mine juveler [min spesielle skatt]». — Mal. 3: 17, KJ, randbemerkning.

Godt eller ondt livsmønster?

 7, 8. Er det korrekt å omtale Jehova som det fullkomne Mønster, og hva kan sies om Adam og Eva i denne henseende?

⁷ La oss nå gå tilbake og lete fram noen av de ting som er åpenbart i den hellige beretning angående livsmønster, slik at vi kan få et tilfredsstillende svar på de spørsmålene vi alt har framkastet.

⁸ At det er på sin plass å omtale Jehova som det fullkomne Mønster, framgår av den del av Moses’ sang som sier: «Fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.» (5 Mos. 32: 4) Når det står: «fullkomment er hans verk,» innbefatter det nødvendigvis skapelsen av våre første foreldre, Adam og Eva, og betyr at de hadde et fullkomment livsmønster til å begynne med. Men av sin egen frie vilje spolerte de med overlegg dette fullkomne mønster, og i stedet for å ære sin Skaper ved å vise ham ubetinget lydighet i en ånd av kjærlig hengivenhet, grep de selvisk noe de trodde ville åpne deres øyne til absolutt frihet; og dette gjorde de uavhengig av Gud og i trass mot hans bud.

 9. Hvilken motsetning var det mellom Kain og Abel, og hva kan vi lære av det?

⁹ La oss nå et øyeblikk samle vår oppmerksomhet om deres direkte etterkommere, Kain og Abel. Hvilke motsetninger hva livsmønster angår! Begge ble født av de samme foreldre og var under innflytelse av de samme foreldre. Johannes sier at den førstnevnte «var av den onde [Satan]» og valgte å følge den ondes mønster av onde gjerninger i en sjalusiens og hatets ånd, som snart ganske naturlig førte til det tragiske resultat: mord. Den sistnevnte valgte derimot å ha tro og bevise den med sin rettferdige handlemåte, og det later til at han hva tiden angår ble skrevet først i Guds opptegnelse. Dette viser at vi hver for oss er ansvarlig for vårt livsmønster. La oss ikke unnskylde oss ved å legge skylden på våre foreldre eller noen annen. — 1 Joh. 3: 12; Heb. 11: 4; 2 Mos. 32: 32.

10. Viser Bibelen at det er mulig å forandre ens livsmønster?

¹⁰ 1 Mosebok viser senere en annen side ved saken og lar oss få et eksempel på at det er mulig å erfare en forandring i hjertetilstanden, noe som fører til en forandring av livsmønsteret. Vi sikter til Josefs brødre som til å begynne med ble ledet av sjalusi og vrangvilje, egenskaper som ga seg til kjenne i grusomhet og forræderi, men da de en årrekke senere under de mest kritiske forhold tryglet om at Benjamin måtte bli spart, gikk Juda i forbønn for ham på en måte som var så rørende at vi ikke kan tenke oss et mer talende bevis for at det hadde funnet sted en forandring i hjertetilstanden. (1 Mos. 44: 16—34) Som Paulus skrev til de kristne i Efesus: «Dere bør legge vekk den gamle personlighet som svarer til deres tidligere ferd . . . og bør ta på den nye personlighet som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og miskunnhet.» (Ef. 4: 22—24, NW) Det er sikkert at det er mulig og nødvendig å oppnå en forandring i livmønsteret for alle som vil unngå å bli fordervet av den gamle, onde tingenes ordning og finne seg en plass i den nye verdens samfunn.

11. Hvorfor var det rimelig at Moses talte om Jehovas «bok»?

¹¹ I Bibelens neste bok, 2 Mosebok, kommer vi over den første henvisning til Jehovas «bok». (2 Mos. 32: 32, 33) Moses omtaler den som en selvfølgelig ting, og Jehova motsier ham ikke, men bekrefter uttrykket. Det blir ikke sagt noe bestemt om hvordan Moses fikk denne opplysningen, men av to grunner er det likevel ikke overraskende at han satt inne med den. For det første er det slik at alle som døde i tro, fra Abel av og videre, hadde sterk tiltro til at Jehova ville bevare hver og en av dem i sitt minne, eller sagt på menneskers språk, ville føre en varig fortegnelse over dem, som i en bok. For det annet foreligger det nå beviser som taler for at skrivekunsten var kjent allerede før vannflommen, og da er det ikke overraskende at Moses ville gi uttrykk for sin egen tro angående Jehovas minne ved å benytte bildet med en bok som blir skrevet og bevart av sin Forfatter. I denne forbindelse har vi også hans eget ord som bekreftelse på hva vi alt har antydet, nemlig at han både kan glemme og huske med overlegg, og at han også gjør det: «Hver den som har syndet mot meg, ham vil jeg slette ut [ikke bare stryke] av min bok.» — 2 Mos. 32: 33.

12. Hvordan kan man si at det passer seg å benytte uttrykket «livsens bok hos Lammet»?

¹² Fra 2 Mosebok til Åpenbaringen finner vi således en god del henvisninger til en bok med navn som har Jehovas godkjennelse og en rettferdig stilling i hans øyne. Bare fra den tid av da Faderen «har gitt Sønnen hele dommen» kan vi, som rimelig er, lese om «livsens bok hos Lammet». — Joh. 5: 22; Åpb. 21: 27.

13. Hva kommer tydelig fram i beretningen om David og Guds handlemåte overfor ham?

¹³ Deretter kommer vi til David. Mange kritikere har lett for å rette en hånende finger mot David og si at hans livsmønster var svært mangelfullt. Det er sant at han hadde sine mangler som av og til førte til alvorlige overtredelser, men vi må være forsiktige og passe oss for å fordømme der hvor Jehova godkjenner. David var alltid hengitt til den sanne tilbedelse av Gud, og var alltid vigd til hans tjeneste. «Jeg fant David,» sier Gud selv, «en mann etter mitt hjerte; han skal gjøre all min vilje.» (Ap. gj. 13: 22) Beretningen prøver ikke å skjule eller glatte over Davids feil, men det vesentlige, som blir framhevet, er snarere Guds store barmhjertighet overfor sin tjener. Det ville være klokt av dem som kritiserer David å huske på dette før det blir for sent for dem å finne ut at de selv har større behov for barmhjertighet. Ja, dette med at dommen blir formildet ved barmhjertighet, er et så fremtredende trekk i de skriftstedene som har med vårt studium å gjøre, at det krever spesiell oppmerksomhet.

Dom formildet ved barmhjertighet

14. Hva åpenbarer Malakias 3: 17, 18 med hensyn til Guds dom og barmhjertighet?

¹⁴ «Jeg vil spare dem, liksom en mann sparer sin sønn som tjener ham.» (Mal. 3: 17) Legg merke til den betingelsen som stilles. Jehova sparer ikke noen bare på grunn av deres stilling som sønner. Nei, vekten blir lagt på det bevis for sønneforholdet som blir gitt i og med den tjenesten som ytes. Som profetien videre viser, er det slik Jehova på denne dommens dag tilkjennegir hvem han betrakter som rettferdige (selv om de trenger stor barmhjertighet), og hvem som blir dømt som onde og dermed slettet ut av hans bok. Legg merke til den enkle, men grundige prøven: «Da skal I . . . se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud, og den som ikke tjener ham.» Husk at vi nå er på dommens dag. — Mal. 3: 18.

15. Hvordan blir Jehovas barmhjertighet og minne knyttet nær sammen i Salme 103?

¹⁵ Men hvordan sparer så Gud disse sønnene som holder fast ved hans tjeneste? La oss vende oss til Salme 103 og se den nære forbindelsen mellom Guds barmhjertighet og hans minne. Først får vi i vers 2 en oppfordring om å bruke vårt eget minne: «Og glem ikke alle hans velgjerninger!» Deretter følger fra og med vers 8 en glødende skildring av Jehovas barmhjertighet og miskunnhet, som blir lagt for dagen ved at «så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss». (Sl. 103: 12; se også Esaias 12: 1.) Dette betyr at han virkelig tilgir og virkelig glemmer. Akkurat som Malakias nevner en mann som sparer sin sønn, trøster også denne salmen oss ved å fortelle oss om noe Jehova alltid husker: «Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer [Jehova] seg over dem som frykter ham. For han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.» Deretter vises den slående motsetning mellom den korte varighet av menneskenes liv, som så snart blir avsluttet i døden, og Jehovas miskunnhet, som «er fra evighet og inntil evighet», og som blir vist dem som oppfyller de samme betingelser Malakias nevner: «Over dem som frykter ham, . . . mot dem som holder hans pakt, og dem som kommer hans bud i hu, så de gjør etter dem.» — Sl. 103: 13, 14, 17, 18.

16. Hvilket ytterligere problem oppstår, og hvordan bør man betrakte det?

¹⁶ I denne forbindelse oppstår det imidlertid av og til et ytterligere problem når vi ser at vi snubler og faller mange ganger på grunn av en dårlig vane som har bitt seg bedre fast i vårt tidligere livsmønster enn vi var klar over. Da er vi tilbøyelige til å føle oss meget nedstemte og helt uverdige til fortsatt å vareta Rikets dyrebare interesser og uskikket til å tale sannhetens rene budskap. Hva skal en gjøre hvis en befinner seg i en slik ulykkelig tilstand? Fortvil ikke. Trekk ikke den slutning at du har begått den utilgivelige synd. Det er nettopp slik Satan gjerne vil at du skal tenke. Det at du føler deg misfornøyd og skuffet over deg selv, er i seg selv bevis for at du ikke har drevet det for vidt. Gå aldri trett av å vende deg ydmykt og alvorlig til Gud og søke hans tilgivelse og renselse og hjelp. Gå til ham som et barn går til sin far når det er i vanskeligheter, uten å ta hensyn til hvor ofte det gjelder den samme svakhet, og Jehova vil nådig gi deg hjelpen på grunn av sin ufortjente godhet. Hvis du er oppriktig, vil han også gi deg vissheten om å ha en renset samvittighet. Spørsmålet er: Hvordan hjelper Jehova oss til å forstå hva som er de vesentlige krav for mer standhaftig å kunne holde på en fullstendig helliggjort løpebane?

Hengivenhet og innvielse

17. Hvilken betydning ligger det i hengivenhet og innvielse hva de kristne angår, og hvilken forskjell er det på disse to begrepene?

¹⁷ De to ordene «hengivenhet» og «innvielse» har meget med hverandre å gjøre, og blir ofte brukt om hverandre. Man kan imidlertid skjelne mellom dem, også med støtte av Bibelen, og dette vil hjelpe oss til å forstå det vi behandler. Hengivenheten har med hjertet å gjøre, og for de kristne betyr det å ha en brennende kjærlighet, sterk tilknytning og intens lojalitet i forholdet til Jehova. Innvielse er på den annen side et kraftigere ord, og har heller å gjøre med sinnet når det gjelder saker som krever avgjørelse og besluttsomhet og gjør det nødvendig med utøvelse av viljekraft. Som det alt er gjort rede for, betyr vår innvielse til Jehova at vi setter oss til side til et hellig liv, som ikke skal røres og brukes til verdslige formål, og at vi er forpliktet til å praktisere den rene og ubesmittede religion. (Se Vakttårnet for 15. september 1952, side 281.)

18, 19, a) Hvordan kan man se denne forskjellen i Jesu tilfelle? b) Hvordan blir det også tydelig i forbindelse med en kristen ektemann og hustru?

¹⁸ La oss ta for oss det fullkomne eksempel, Jesus. Det var ikke tvil om at han helt fra sin tidligste barndom hadde en fullkommen hjertets hengivenhet for sin himmelske Far mens han var på jorden. Så lenge han bodde hjemme, ble han imidlertid ikke stilt overfor noe spesielt spørsmål som krevde hans avgjørelse eller besluttsomhet. Vi kunne kanskje si at det var en lett og naturlig sak for han som var fullkommen, å utforme sitt livsmønster og gå fram «i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker». (Luk. 2: 52) Men da han nærmet seg de tretti år, forsto han klart ut fra Guds Ord at hans Far hadde et ganske annerledes livsmønster i sinne for hans del, noe som framgår av apostelens anvendelse av Salme 40: 7—9 i Hebreerne 10: 5—7. Disse skriftstedene antyder at Jesus etter en grundig overveielse av situasjonen og alt som spilte inn, besluttet å sette sin egen vilje til side, til tross forat den var fullkommen. Han besluttet så i stedet å gå inn for å gjøre Guds vilje slik den blir åpenbart i Bibelen, og bestemte seg for å utføre den til siste slutt. Denne beslutningen og bestemmelsen om å sette seg selv til side for å gjøre Guds vilje, utgjorde hans innvielse. Han gjorde det ikke motstrebende eller bare fordi han følte seg forpliktet til det, men han sa: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst.» (Sl. 40: 9) Han innvigde seg med andre ord i en kjærlighetens og hengivenhetens ånd. For å benytte hans egen illustrasjon, forsto han at hans Far holdt fram for ham et beger som inneholdt en drikk, og den var samtidig både meget søt og meget bitter. Han sa som så: ’Ja, jeg skal med glede ta imot det begeret og tømme det til bunns.’ — Joh. 18: 11.

¹⁹ La oss ta en annen illustrasjon — forholdet mellom mann og hustru, slik det blir forklart i Efeserne 5: 21—33. Den kristne ektemann er hengitt til sin hustru og elsker henne inderlig. Den kristne hustru er likeledes hengitt til sin ektemann, men det kreves også noe annet av henne. Når hun gifter seg, bestemmer hun seg for å anerkjenne og underkaste seg sin manns ledelse «i alle ting», liksom «menigheten underordner seg under Kristus». (Ef. 5: 24) Hennes forhold hva det ekteskapelige liv angår, innbefatter derfor både spørsmålet om innvielse og hengivenhet. Hun ikke bare elsker sin mann, men nærer også dyp respekt for ham som sitt hode. Hun fryder seg selvfølgelig over å gjøre det, selv om hun også til sine tider kan oppfatte det som noe av en slik bittersøt drikk i den daglige oppfyllelse av sine ekteskapsløfter i tjenesten for sin ektemann.

20. Hvordan legger Malakias’ profeti vekt på våre hovedforpliktelser overfor Jehova?

²⁰ Er det ikke så at denne opplæring i hvordan man lever etter sin innvielse i hengivenhetens ånd, på en fin måte sammenfatter hovedkravene for å opprettholde en løpebane som er antagelig i Jehovas øyne og gir forsikring om at man blir bevart i hans «minnebok»? La oss til enhver tid frykte Jehova og tenke på hans navn, på hvordan vi kan ære det mer, og la oss ofte snakke med hverandre om disse livsviktige ting til gjensidig oppmuntring og påminnelse. Ja, la oss bære «hele tienden inn i forrådshuset», alt det verdifulle vi eier i form av tid, anstrengelser og evner, og se om ikke Jehova vil «åpne himmelens sluser for eder og utøse velsignelser [økning] over eder i rikelig mål». — Mal. 3: 10—16.

Livsmønster gjenspeilet i Sion

21. Hvordan har Jehova på en forunderlig måte sveiset sitt folk sammen til en enhet?

²¹ Har du noen gang sett en liten gutt med et skår av et istykkerslått speil i hånden, som han behendig har dreid slik at det skinner rett i øynene på deg? Det virker som om han hadde et stykke av selve solen i sin hånd. Ja visst, sier du, jeg kan se hvordan denne illustrasjonen passer på meg, hvordan jeg liksom et glass-skår er brutt av fra resten av den knuste menneskehet, og prøver å gjenspeile en liten del av sannheten. Ja, illustrasjonen kan passe svært godt fra den enkeltes synspunkt. Og glem ikke at ingen gjenstand har kvassere spisser og kanter enn et glasskår. Men er dette en riktig måte å betrakte Jehovas folk på i løpet av denne dommens dag? Se det forunderlige Jehova har gjort. Han har sveiset sammen alle disse skårene til en ren, krystallklar, glatt overflate, slik at de «lik speil reflekterer Jehovas herlighet». (2 Kor. 3: 18, NW) Hvordan er dette blitt gjort? Jo, ved at Jehova har ført sitt hengivne folk inn i sin organisasjon, Sion. Fordi Jehovas ånd er over dem, og hans ord (Rikets budskap) er lagt i deres munn, er de der som en forent gruppe mennesker som over hele verden er sammensveiset til et harmonisk mønster, i stand til å lyde oppfordringen: «Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og [Jehovas] herlighet går opp over deg.» Dessuten finner vi at Jehovas «minnebok» er knyttet til hans organisasjon, for løftet lyder slik: «Den som blir igjen på Sion og levnes i Jerusalem, skal kalles hellig, hver den som er innskrevet til livet i Jerusalem.» — Es. 60: 1; 4: 3.

22. Hvorfor og hvordan er dette en dag som gir grunn til glede og fryd?

²² For en lykkelig avslutning på vårt studium! I verden har selv lyseste minner ofte et islett av sørgmodighet, etter som vi vet at det forgangne som vi gledet oss over i ungdommens dager, ikke kan gjentas. Men når vi først er blitt ført inn i Jehovas organisasjon og har fått det privilegium å bli medlemmer av den nye verdens samfunn, fortoner alt seg i et annet lys. Selv nå er den nye verdens virksomhet i Sion til stadighet så tilfredsstillende og vårt liv så rikt og lykkelig at vi har begynt å føle oppfyllelsen av den herlige profeti: «For se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord, og de første ting skal ikke minnes og ikke mer rinne noen i hu. Men gled og fryd eder til evig tid over det jeg skaper! For se, jeg skaper Jerusalem til jubel og dets folk til fryd. Og jeg vil juble over Jerusalem og fryde meg i mitt folk, og det skal ikke mer høres gråt eller skrik der.» — Es. 65: 17—19.