Skrivekunsten — like gammel som menneskeslekten

HVOR kan man henvende seg for å få pålitelige opplysninger om skrivekunsten? Hva er den eldste kilde man kan gå til? I sin bok Semitie Writing gjør G. R. Driver klart hva som er den eldste kilde, ved å vise at de opplysninger som er tilgjengelige om skrivekunstens utbredelse i de tidligste tider, hovedsakelig kommer fra Bibelen. Og i Bibelen finner vi at Adam engang før sin død i 3096 før den kristne tidsregning skrev «boken om Adams ætt». (1 Mos. 5: 1) Men hva slags skriftform var det han benyttet? Etter hvert som vi undersøker skrivekunstens historie, kommer vi til å finne nøkkelen til svaret på dette og mange andre spørsmål.

Det er en alminnelig oppfatning at alfabetet er en forholdsvis ny oppfinnelse, etter som bokstavskriften er den enkleste av alle skriftformer. I sin bok The Alphabet — a Key to the History of Mankind (Alfabetet en nøkkel til forståelse av menneskeslektens historie) kommer imidlertid David Diringir med følgende bemerkninger: «Det er en kjensgjerning at de mest primitive skriftformer, både fra fortid og nåtid, ikke er alfabetiske, men disse ikke-alfabetiske skriftsystemer er ikke alltid eldre enn de forskjellige former for bokstavskrift. Noen av de mest primitive skriftformer er fremdeles i bruk, og de ble sannelig tatt i bruk lenge etterat alfabetene hadde fått en sikker posisjon og en utstrakt anvendelse.» Adam, som var skapt fullkommen, og som var utrustet av Gud til å fylle sin plass i livet, lærte sikkert ikke å uttrykke seg i tale eller skrift ved møysommelig å prøve seg fram på egenhånd. Til tross for at han hadde falt i synd, skrev han en fyllestgjørende beretning om alt som skjedde på hans tid, og det var den Moses under Guds ledelse senere benyttet som grunnlag for en del av den beretning som finnes i 1 Mosebok.

I løpet av forholdsvis kort tid etter utdrivelsen av Eden begynte menneskene å bygge byer etter hvert som de økte i antall. En av dem var byen Hanok, som Bibelen nevner, og dessuten var det byene Eridu, Larak, Sippar og andre, som blir omtalt på verdslige leirtavler som er blitt gravd fram. (1 Mos. 4: 17) Menneskene begynte å gi seg i kast med fedrift, med å smi redskaper og med andre beskjeftigelser som var nødvendige for samfunnet. (1 Mos. 4: 20, 22) De mange tavler som er funnet, viser at skrivekunsten ble anvendt for å føre fortegnelse over slike daglige gjøremål, og for å lage kontrakter av det slag som må til i forretningslivet.

Men skrivekunsten holdt seg ikke uforandret. Etter hvert som menneskeslekten kom lenger og lenger vekk fra den fullkommenhet menneskene hadde hatt i Eden, ble deres evner gradvis dårligere. Da menneskenes tungemål ble forvirret ved Babels tårn en tid etter vannflommen i Noahs dager, ble verden lagt åpen for et virvar av ulike måter å skrive på, og skrivekunsten utviklet seg tydeligvis i mange forskjellige retninger.

Billedskrift

Mange av de eldste eksempler på skrift som er funnet, både fra tiden før og etter vannflommen, består rett og slett av bilder. Denne skriftformen blir følgelig kalt billedskrift eller piktografi. Ønsket man å skrive om et hus, var det ganske enkelt å tegne et bilde av et hus. Et dyr kunne man lett tegne omrisset av med enkle streker. Til sine tider gjorde man denne metoden raskere ved å la en del av en gjenstand representere hele gjenstanden. Et dyrehode kunne for eksempel stå for selve dyret. Det var mange svakheter og mangler ved dette systemet, men det var tydeligvis godt nok for den tiden det ble benyttet i.

I boken They Wrote on Clay skriver Edward Chiera om hvorledes dette systemet kan ha blitt forbedret. «Det var lett å uttrykke konkrete begreper. . . . En abstrakt idé var det vanskeligere å gi uttrykk for, men ens idéassosiasjon kom en til hjelp. En fot hentyder ikke alltid til en bestemt del av menneskekroppen; undertiden representerer den den tanke at det er noen som går.» Slike tegn kalles ideogrammer. En arm kunne bety styrke; en hånd kunne representere verbet å gi. En vanndråpe som sammen med et øye ledet tanken hen på tårer, kunne bety gråte eller sukke. En stjerne kunne bety at noe var høyt, og en oppgående sol kunne bety dag. Men hvorledes kunne leseren skjønne i hvilken gruppe hvert enkelt tegn hørte hjemme? Problemet ble løst ved at det ble benyttet spesielle determinativer, forklarende tegn, ideogrammer som viste hvilken hovedgruppe de forskjellige begreper hørte til.

Ideogrammer har så visst ikke gått av bruk. Når man ser på et tall, et dollar-tegn eller et dødningehode på en giftflaske, leser man faktisk ideografi, og det er like lett å forstå det hvilket språk man enn taler. Blant Jehovas vitner hender det at små barn, som er blitt undervist muntlig om Guds Ord, benytter piktografiske og ideografiske notater når de skal holde små foredrag om bibelske emner på menighetens tjenesteskole, til og med før de begynner på en alminnelig verdslig skole.

Et strengt ideografisk system kunne utvides i det uendelige med nye tegn eller symboler, men likevel ville det være noen ord som ikke kunne skrives. Hvordan skulle man for eksempel skrive et navn? Det kunne gå an å tegne et bilde av vedkommende, men hvis det ikke skulle kunne forveksles med en annen, måtte man være temmelig flink, og den som skulle «lese» bildet, måtte være personlig kjent med den det forestilte. Denne vanskeligheten kom man over ved å benytte symbolenes fonetiske verdi eller, lyd-verdi. Symbolet for «øye» kunne man benytte ikke bare for å betegne den bestemte delen av legemet, men også for å betegne lyden av ordet. Når man satte sammen flere slike symboler, kunne det hjelpe leseren til å forstå hvordan ordet lød. Dette ble kjent som stavelsesskrift.

Kileskrift og hieroglyfer kaster lys over historien

Kileskrift, en skriftform som ble meget brukt i Mesopotamia, og som ble tilpasset mange forskjellige språk, er ikke uten forbindelse med de skriftsystemer som allerede er omtalt. Nei, «til å begynne med var ikke kileskriften kileskrift i det hele tatt; skrifttegnene var rent piktografiske, og billedsymbolene forestilte de forskjellige gjenstandene, levende så vel som livløse». (The Alphabet av D. Diringir) Selve navnet «kileskrift» hentyder bare til den form skrifttegnene fikk når de ble preget inn i den fuktige leiren med skriveredskapet. De som gjorde inskripsjoner på stein, brukte samme slags tegn som de som ble preget på leirtavlene. Kileskriften kunne altså være både piktografisk og ideografisk, for ved hjelp av dette skriftsystemet ble det framstilt forskjellige «lydbilder». Mange av disse «lydbildene» ble samlet i et syllabarium eller en stavelsesliste. Kileformede skrifttegn ble også benyttet til bokstavskrift.

Det kileskrift-funn som Encyclopedia Americana omtaler som det mest betydningsfulle, er en stor steinstøtte hvor Hammurabis lover er innskrevet, en samling lover angående mange forskjellige forhold i livet. Sir Charles Marston sier om disse lovene: «Det ser ut til å være sikkert at Hammurabis lover var en kodifikasjon av eldre og bestående lover og sedvaner hos den semittiske rase — den rase som stammet fra Noahs sønn Sem, den rase som hebreerne tilhørte.» Etter som mange av de lover og sedvaner som skrev seg fra den patriarkalske samfunnsordning på Noahs tid, ble tatt med i Hammurabis lovsamling, er det mange likhetspunkter mellom den og den lov som senere ble gitt til israelittene ved Moses.

I Egypt var det hieroglyfer som ble anvendt. Navnet i seg selv forteller meget. Det betyr «hellige rissinger», og folk trodde at kunsten å skrive med hieroglyfer var en gave fra guden Thot. Hieroglyfskriften, som hovedsakelig ble benyttet til inskripsjoner på monumenter og offentlige bygninger, var en kombinasjon av piktografisk, ideografisk og fonetisk skrift. Vanligvis ble hieroglyfene skrevet fra høyre til venstre, noen ganger ble de skrevet fra venstre til høyre, og for symmetriens skyld hendte det til og med at de ble skrevet fra midten og ut til begge sider. Da Napoleons soldater gjorde invasjon i Egypt i det attende århundre, fant de Rosette-steinen, som har samme innskrift til ære for Ptolemaios Epifanes både på gresk og i hieroglyfer. Ved hjelp av den ble det mulig å tyde hieroglyfene og derved få bedre kjennskap til Egypts historie.

Da prestene begynte å skrive med pensel på papyrus, førte det til at de omdannet hieroglyfene til en slags kursivskrift som ble kalt «hieratisk». Den hieratiske skrift står i samme forhold til hieroglyfene som moderne håndskrift til trykt skrift. I tiden omkring år 500 f. Kr. antar man at skriftformen var blitt langt mer sammentrengt og hadde tapt meget av sin likhet med hieroglyfene. Dette var den «demotiske» skrift eller forenklede folkeskrift, som handelsmennene brukte når de bokførte sine forskjellige transaksjoner.

Allerede så tidlig som på denne tiden ble det laget en stor mengde inskripsjoner, både på stein og på leirtavler som ble brent. Mange av dem handlet rett og slett om kjøp og salg, og slike tavler er blitt funnet i de kongelige arkiver og i templene. Andre inneholdt historiske beretninger, legender og opplysninger av matematisk og religiøs art. Undertiden ble slike tavler samlet i store biblioteker, som for eksempel de bibliotekene som er blitt gravd ut i Babylonia og Assyria. På grunn av at disse tavlene ofte ble oppbevart i store leirkrukker, ble de babyloniske arkiver kalt med et ord som betyr «krukke med tavler». Det ble også brukt kurver som var flettet av rør, og trekister.

Bruken av bokstaver

Det ble oppfunnet mange forskjellige skriftsystemer i fortiden, men hebreerne benyttet etter alt å dømme en bokstavskrift. Det er alminnelig anerkjent at alfabetet er av semittisk opprinnelse. I bind I av verket History of Babylonia and Assyria sier R.W. Rogers følgende i forbindelse med sin omtale av kileskriften: «Mens de fremdeles strevde med ideogrammer, determinativer og enkle og sammensatte stavelsestegn, laget fønikerne og hebreerne like i nærheten, for ikke å snakke om moabittene, som var et enda mer primitivt folk, inskripsjoner, og skrev, i hebreernes tilfelle, til og med bøker i prosa og på vers ved hjelp av et enkelt og særdeles effektivt alfabet — det flotteste av alt fortidens sivilisasjon frambrakte.»

En av de mest bemerkelsesverdige av disse gamle alfabetiske inskripsjonene er moabittsteinen. Det er en inskripsjon som ble laget av Mesa, kongen i Moab, og i den forteller han om noe av det som fant sted i forbindelse med hans opprør mot Israel. Hans beretning stadfester beretningen i kapitlene 1 og 3 i 2 Kongebok, og av spesiell interesse er det at navnet Jehova forekommer i denne inskripsjonen.

Det framgår tydelig av Bibelen at skrivekunsten ikke bare var kjent blant israelittene på Moses’ tid, men også at hele folket gjorde bruk av den. Dette blir vist av den befaling Jehova ga hele folket i forbindelse med ordene i budet om at de skulle elske sin Gud. Han sa nemlig: «Du skal skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter.» (5 Mos. 6: 9) Det er altså en kjensgjerning som blir bekreftet av dette meget gamle vitnesbyrd om skrivekunsten, og som nå også blir stadfestet av senere arkeologiske funn. I tillegget til boken The Bible Comes Alive er det gjengitt et brev fra A. Langdon til redaktøren for Times. I dette brevet heter det: «Det var en stor oppdagelse å finne alfabetisk skrift fra Moses’ tid i Kana’an. Det viser at det da eksisterte bokstavskrift skrevet med tegn som de alminnelige hebraiske bokstaver senere ble dannet av. Det kan derfor ikke være noen tvil om at hebreerne skrev dokumenter på denne tiden.»

Hvordan var det de lærte det? I betraktning av at Moses benyttet dokumenter fra tiden før vannflommen da han samlet stoffet til 1 Mosebok, er det innlysende at menneskene som levde før vannflommen, hadde skriveferdighet, en ferdighet som Gud hadde gitt det første menneske, Adam. Det ble laget skriftlige beretninger som en betryggelse mot menneskenes sviktende hukommelse, forat de opplysninger som Gud har sørget for til rettledning for oss, skulle være i behold like til vår tid. (Matt. 24: 37; Rom. 15: 4) Et dokument som ble skrevet av Sem etter vannflommen, forteller at da menneskene i sitt overmot prøvde å bygge Babels tårn så høyt at det nådde helt opp til himmelen, grep Gud inn og forpurret deres dåraktige hensikter ved å forvirre deres tungemål. (1 Mos. 11: 1—9) Det er ikke noe som tyder på at den trofaste Noah eller Sem tok del i det forsøket på å herliggjøre menneskene; de var sannsynligvis ikke blant dem som fikk sitt språk forandret. Det burde derfor ikke forbause oss at semittiske folkeslag (Sems etterkommere) flere hundre år senere laget inskripsjoner og skrev prosa og vers, mens mennesker av andre folkeslag strevde med å utarbeide systemer som kunne gjøre det mulig for dem å gi skriftlig uttrykk for sine tanker.

Fra de semittiske folkeslag fikk grekerne alfabetet. De tok det i bruk og tilpasset det sitt eget språk, og lot det gå videre til folkene i Vesten. Det norske alfabetet stammer fra det latinske, i likhet med de fleste alfabeter som nå er i bruk i Europa, men egentlig kommer disse alfabetene helt fra semittisk via gresk.

Forandringer i kunsten

Helt fra de tidligste tider har skrivekunsten vært gjenstand for forandringer, og den er det fremdeles. Piktografisk og ideografisk skrift, kileskrift, hieroglyfer og bokstavskrift har alle sammen vært på moten. Ting som ble skrevet for noen få hundre år siden, er ofte nesten helt uforståelig for oss som lever nå, selv om språket i alt vesentlig er det samme.

Enkelte ganger ble manuskriptene skrevet utelukkende med store bokstaver, med store avrundede bokstaver som ble kalt uncialer. I tidligere skrifter var det ikke mellomrom mellom ordene, og det ble heller ikke benyttet skilletegn. Alt dette er nå annerledes, liksom det nå også blir benyttet andre slags skrivesaker. Nå brukes det papir i stedet for leire, stein, metall, tre, papyrus, lær osv.

Det norske alfabetet er langtfra fullkomment. Det har tjueni bokstaver, og disse bokstavene blir brukt for å betegne alle de lydene som finnes i det norske språket. Enkelte lyder kan imidlertid skrives på forskjellige måter. Den gamle og verdifulle skrivekunsten kan enda komme til å forandre seg meget, men den vil stadig fortsette med å være et middel til å meddele viten.