En framvisning av enhet i en splittet verden
«Til enhet vil jeg føre dem, som en hjord i kveen, som en flokk midt ute på beitemarken; de skal larme på grunn av mennesker.» — Mika 2: 12, NW.
1, 2. a) Hvilken hensikt burde en framvisning av sann enhet på jorden tjene? b) Hvilke store sammenslutninger påstår at de har enhet, men hva viser kjensgjerningene?
EN FRAMVISNING av enhet — hvor kan vi finne noe slikt på jorden i vår tid? Hvis vi kunne finne en slik framvisning av sann enhet, ville dette være verdig til å tjene som et eksempel for hele menneskeheten. I vår tid finnes det store sammenslutninger som heter seg å være «forente». Ta for eksempel De Forente Nasjoner. Denne organisasjonen har over 90 medlemsnasjoner, og ettersom den er så stor, burde den virkelig kunne gjøre et stort inntrykk på hele menneskeheten med hensyn til enhet. Men er det ikke egentlig bare i navnet den er forent? Den holder sannelig ikke verden sammen, men både den vestlige, den østlige og den nøytrale blokk av nasjoner bringer med seg sine ulike politiske, sosiale, rasemessige og religiøse oppfatninger inn i denne organisasjonen og arbeider mot forskjellige mål.
2 Kominunistblokken er en annen stor sammenslutning av nasjoner. I juni 1960 møttes representanter for de land som tilhører sovjetblokken, i Bucuresti i Romania, og den 27. juni sendte de 12 kommunistpartiene som sitter med makten i disse landene, innbefattet kommunistpartiet i det røde China, ut et kommuniké hvori de på nytt bekreftet sin enhet i hensikt og handling. «Deltakerne i konferansen,» het det i siste avsnitt, «erklærer at kommunist- og arbeiderpartiene vil fortsette å styrke samholdet mellom de sosialistiske land i verden, og at de i kampen for fred og sikkerhet for alle folk vil bevare enheten som sin egen øyensten, til seier for marxismens og leninismens store sak.» Men er det virkelig enhet i denne store blokk av nasjoner som omfatter en tredjedel av jordens befolkning? Kjensgjerningene gjør deres påstander til skamme, men man frykter for at de med den enhet de kan framtvinge innen sin egen blokk, til slutt vil få herredømme over hele menneskeheten.
3, 4. a) Hvor kan vi se en framvisning av virkelig enhet, og hvilke muligheter gir en slik enhet? b) Hvilken liten sammenslutning tenker vi på i denne forbindelse, hvor stor var den til å begynne med, og hvilken vekst hadde den i den første tiden?
3 Det er ikke bare i store sammenslutninger det er vanskelig å oppnå enhet, men selv i en slik liten sammenslutning som en familie er det vanskelig å bevare enheten i vår tid. Men det finnes en liten sammenslutning hvor vi kan se en framvisning av den enhet som burde herske blant alle mennesker til gagn for dem. Nettopp på grunn av sin enhet kan denne lille sammenslutningen dessuten vokse seg stor, slik at den i sin tid kommer til å omfatte alle «mennesker av god vilje». Denne lille sammenslutningen er den «lille hjord», en betegnelse den gode hyrde, profeten fra Nasaret, brukte på sitt samfunn av etterfølgere. — Luk. 12: 32; Matt. 21: 11.
4 Nei, vi mener ikke kristenheten i de forløpne 1600 år. Kristenheten har aldri vært en ’liten hjord’. Den innbefatter i vår tid 848 659 038 mennesker som påberoper seg å være kristne, det vil si om lag en tredjedel av hele jordens befolkning. Med sine romersk-katolske, gresk-ortodokse og protestantiske kirkemedlemmer er ikke kristenheten forent, hverken i politisk, sosial eller religiøs henseende, og det til tross for at den påstår at den er kristen. Den appell om enhet som paven i Vatikanstaten nylig rettet til kirkesamfunnene i kristenheten i forbindelse med sitt forestående økumeniske kirkemøte, er en åpenlys innrømmelse av at det ikke rår enhet blant kristenhetens religionsutøvere, noe som viser at de ikke er kristne, og som er til vanære for dem. Nei, vi tenker på en sammenslutning som alltid har vært ganske liten hva antall angår, nemlig den sanne kristne kirke eller menighet. Til å begynne med hadde den bare 120 medlemmer på jorden, i Jerusalem. På grunn av et mirakel som Gud utførte i forbindelse med menigheten på pinsedagen i året 33, vokste den på denne ene dagen til «omkring tre tusen sjeler». På et senere tidspunkt blir det opplyst at antallet hadde steget til «omkring fem tusen». — Ap. gj. 1: 15; 2: 1—41; 4: 4.
5. Hvordan satte menigheten helt fra begynnelsen av det rette eksempel hva dens indre forhold angår, og hvordan viser beretningen dette?
5 Ved sin enhet og fred satte den første menighet av Jesu Kristi etterfølgere det rette eksempel som den ene, sanne kristne kirke alltid har måttet følge siden. Bibelens beretning om den etter at den hadde vokst til et antall av 3000 medlemmer, beviser dette. Etter at de var blitt døpt i vann i Jesu Kristi navn, holdt de «trolig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brøds-brytelsen og ved bønnene. Og det kom frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Og alle de troende holdt seg sammen og hadde alt felles, og sine eiendeler og sitt gods solgte de og delte det ut til alle, etter som noen hadde trang til, og idet de samdrektig hver dag stadig søkte templet og brøt brødet hjemme, nøt de sin mat med fryd og hjertets enfold, idet de lovet Gud og hadde yndest hos hele folket». — Ap. gj. 2: 42—47.
6, 7. a) Hvordan ble denne enheten bevart under religiøs forfølgelse? b) Hvordan gikk det med denne enheten da menigheten opphørte å bestå utelukkende av kjødelige jøder og omskårne proselytter?
6 Denne enheten ble bevart trass i motstand fra religiøse fiender. Beretningen sier: «De ble alle fylt med den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet. Men hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel, og ikke én sa om noe av sitt gods at det var hans eget de hadde alt felles.» Det var kanskje en enkel og lett sak å bevare enheten så lenge menigheten besto bare av kjødelige jøder og omskårne proselytter. Men hvordan gikk det da ikke-jødiske uomskårne troende ble tatt inn i menigheten?
7 Det ble da forklart hvordan forholdet mellom jøder og ikke-jøder skulle være, og enheten i den internasjonale menigheten ble bevart. De troende jøder og proselytter ønsket hedningene velkommen og gledet seg over at Guds barmhjertighet var blitt utvidet til også å omfatte ikke-jøder. «[De slo] seg til ro, og de priste Gud og sa: Så har da Gud også gitt hedningene omvendelse til livet.» — Ap. gj. 4: 31, 32; 11: 1—18.
8, 9. a) Hvilke advarsler ga Paulus og Johannes som viser hvordan den splittede kristenheten oppsto? b) Hvordan hadde Peter på forhånd advart mot dette, og hvordan ville de som ikke ga akt på advarselen, tale om sannhetens vei?
8 Hvordan oppsto da den splittede kristenheten som til slutt ble selve arnestedet for den marxistiske kommunisme? Ved at det nøyaktig som forutsagt fant sted et ’frafall’, det vil si at mange gjorde opprør og skilte seg ut fra den sanne menighet, den «lille hjord». (2 Tess. 2: 3) I en adskjedstale til noen tilsynsmenn sa den kristne apostelen Paulus: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden; ja, blant eder selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor!» (Ap. gj. 20: 29—31) Ved slutten av det første århundre skrev Paulus’ medapostel Johannes til de sanne kristne som var salvet med Guds ånd: «Mine barn! det er den siste time; og som I har hørt at Antikristen kommer, så er det og nå kommet mange antikrister; derav skjønner vi at det er den siste time. De er gått ut fra oss, men de var ikke av oss: for hadde de vært av oss, så var de blitt hos oss; men det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss. Og I har salvelse av den Hellige og vet alt.» — 1 Joh. 2: 18—20.
9 I løpet av de 1800 år som er gått siden dette ble skrevet, har mange falt fra den «lille hjord». Hyklerske ulver har kommet inn i hjorden og i selviskhet oppslukt mange som er får i åndelig forstand, og det har oppstått menn innen den lille hjord som har ført forvendt tale, idet de har forkynt overleveringer og bare menneskebud og menneskelagde dogmer, menn som har lokket mange sanne disipler etter seg, og som har gjort seg til ledere for hundretusener av mennesker som i virkeligheten aldri har vært disipler. Apostelen Peter skrev følgende advarsel: «Aldri er noen profeti blitt ført fram ved et menneskes vilje, men mennesker talte fra Gud mens de ble båret av sted av hellig ånd. Men det kom også fram falske profeter blant folket [jødene, israelittene], som det også kommer til å bli falske lærere blant dere [de kristne]. De vil i stillhet innføre ødeleggende sekter og vil til og med fornekte den eier som kjøpte dem, og derved føre en brå ødeleggelse over seg selv. Mange vil også vike av fra veien og følge dem i deres løsaktige oppførsel, og på grunn av dem vil det bli talt nedsettende om sannhetens vei.» (2 Pet. 1: 21 til 2: 2, NW) Ifølge denne profetien skulle den «lille hjord» og «sannhetens vei» som den følger, bli talt nedsettende om av dem som hadde vendt seg bort fra den sanne vei og fulgt sekteriske religiøse ledere.
10. Hvor må vi derfor vende oss for å finne en framvisning av enhet, hvis vi ikke skal kaste bort tiden vår?
10 Det er ikke å vente at den «lille hjord» eller den trofaste levning av den, skulle være populær i vår tid. Ikke desto mindre skulle den sanne enhet finnes i denne «lille hjord», i denne lille sammenslutning eller organisasjon, likså vel i vår tid som i det første århundre av den kristne tidsalder. Vi kommer derfor til å kaste bort vår tid og rette vårt blikk i en gal retning om vi ser hen til kristenhetens store organisasjon som har mange hundre millioner tilhengere, for å finne en framvisning av sann enhet for hele menneskeheten.
11, 12. Hvilken bønn om enhet rettet Jesus til Gud, og hvem hjelper denne bønnen oss å se hen til for å finne den enhet som kjennetegner den sanne menighet?
11 Ville det ikke være mer fornuftig å se hen til den «lille hjord» som i vår tid er representert ved en levning, for å finne den enhet som kjennetegner den sanne kristne menighet? Den ’lille hjords’ leder og hode ba til Gud om at dens enhet måtte bli bevart. Hør hva han sa da han for siste gang før sin martyrdød og oppstandelse fra de døde ba i nærvær av sine disipler:
12 «Jeg ber ikke for disse [apostlene] alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, liksom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, den har jeg gitt dem, for at de skal være ett, liksom vi er ett, jeg i dem, og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett, så verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, liksom du har elsket meg.» — Joh. 17: 20—23.
13. Hvorfor har ikke kristenheten i den tiden som er gått siden Jesus ba denne bønnen, kunnet framvise denne enhet?
13 Ikke på noe tidspunkt i hele historien fram til nå har kristenheten vært i besittelse av og kunnet framvise den enhet som er en oppfyllelse av Jesu bønn for sin «lille hjord». Hvorfor har den ikke det? Fordi det ikke var for de over tusen sektene i kristenheten Jesus ba. Han ba ikke for slike mennesker som faller fra sannheten, eller som følger menn som fører forvendt tale for å lokke disipler etter seg og bort fra Kristus. Han ba om at det fortsatt måtte herske enhet i hans lille hjord etter hvert som flere åndelige får ble ført inn i folden under deres hyrde Kristus.
14. Hva var det Jesus sa i sin bønn om enhet som viser hvorfor han ba om nettopp dette?
14 Grunnen til at han ba om dette, var at han etter sin oppstandelse fra de døde skulle vende tilbake til himmelen og derfor måtte overlate det til utnevnte underhyrder å dra omsorg for sine får, når han ikke lenger selv var nærværende på en synlig måte. Han sa derfor i sin bønn: «Jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til deg. Hellige Fader! bevar dem i ditt navn [av respekt for ditt eget navn, NW] som du har gitt meg, for at de må være ett, liksom vi! . . . Men nå kommer jeg til deg, og dette taler jeg i verden for at de skal ha min glede fullkommen i seg. Liksom du har utsendt meg til verden, har også jeg utsendt dem til verden.» — Joh. 17: 11, 13, 18.
15. a) Hvem var det Jesus henvendte seg til da han brukte uttrykket «hellige Fader»? b) Hva viser det at Jesus brukte sin Fars navn, med hensyn til den lille hjord, og hvilken bønn av Jesus er blitt oppfylt på denne lille hjord?
15 Legg merke til uttrykket «hellige Fader». Jesus henvendte seg ikke ved dette til en religiøs potentat i Vatikanstaten i Roma, som på en blasfemisk måte blir kalt «hellige far». Jesus henvendte seg til ham som Peter kalte «Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader». (1 Pet. 1: 3) Jesus ba til denne hellige Fader om at han måtte bevare den lille hjord av får av respekt for sitt eget navn, det navn som Jesus hadde åpenbart for de menneskene som den hellige Fader hadde gitt ham ut av verden, den lille hjord av disipler. Jesu Kristi hellige Faders navn er Jehova. Som en bekreftelse på dette sies det i Salme 2: 7, 11, 12 med tanke på den hellige Fader og hans Sønn: «Jeg vil kunngjøre hva fastsatt er: [Jehova] sa til meg: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Tjen [Jehova] med frykt og juble med beven! Kyss Sønnen, for at han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på veien! For snart kunne hans vrede opptennes.» (Se også Ap. gj. 4: 24—30, NW) Den lille hjord som Jesus Kristus åpenbarte sin hellige Faders navn for, må derfor være de kristne vitner for Jehova. (Es. 43: 10—12, AS; Yg; Da; NW) Av respekt for sitt eget navn Jehova har den hellige Fader våket over dem helt fram til vår tid, og han har ført dem inn til den enhet som Jesus Kristus ba om. Det er i dem vi i vår tid kan se en framvisning av enhet i en splittet verden.