Det gode budskap slik det ble nedskrevet av Matteus
ORDET «evangelium» betyr «godt budskap». Forkynnelsen av at «himlenes rike er kommet nær» var virkelig et godt budskap for jødene. De led under det undertrykkende romerske åk og under det harde åk som deres religiøse ledere hadde lagt på dem, for ikke å snakke om det enda tyngre åk som de i likhet med hele menneskeslekten måtte bære på grunn av deres forfader Adams overtredelse. — Matt. 4: 17
At himlenes rike var kommet nær, var ensbetydende med at Kongen, Messias, var kommet. Helt fra menneskene falt i synd, hadde Jehova Gud gitt de mennesker som hadde en rett innstilling overfor ham, løfte om at det skulle komme en befrier. Gud ga først dette løftet i Edens hage og gjentok det siden til Abraham og David. David kalte den lovte befrier Guds salvede eller Messias, og det kalte også Daniel ham i den profetien som viser hvilket år Messias skulle framstå. Det er ikke noe å undres over at folket på døperen Johannes’ tid gikk i forventning om at Messias skulle komme. — 1 Mos. 3: 15; 22: 17, 18; 2 Sam. 7: 12, 13; Sl. 2: 2; Dan. 9: 24—27; Luk. 3: 15.
Endelig hadde Messias, den lovte befrier, kommet! For et godt budskap dette var! For å fremme forkynnelsen av det gode budskap om sitt rike utvalgte Messias 12 menn som skulle være hans nærmeste medarbeidere og utsendinger eller apostler. Blant disse mennene var det flere fiskere og en toller, hvis navn var Matteus, som betyr «Jehovas gave». — Matt. 9: 9.
Matteus verdsatte fullt ut dette privilegium. Da han fikk dette kallet, feiret han det ved å holde et gjestebud som han innbød alle sine venner til, for at de skulle få treffe hans Herre, Jesus Kristus. Denne ydmyke tolleren, som hadde en sterk tro på Gud, en inderlig kjærlighet til rettferdigheten, en god utdannelse og en skarp tenkeevne, var den første som skrev ned det gode budskap om Messias. Alle kirkehistorikere som levde i de første århundrer av vår tidsregning, sier at han var det. Origenes sier for eksempel: «Det første evangeliet ble skrevet av Matteus og tilrettelagt for troende jøder på det hebraiske språk.» Det er forskjellige meninger om i hvilket år det ble skrevet. Forskjellige omstendigheter tyder på at det ikke ble skrevet senere enn i år 50 og kanskje så tidlig som i år 41. — Matt. 9: 10—13; Luk. 5: 29.
Dette privilegiet medførte et stort ansvar, men ved Guds hellige ånds hjelp klarte Matteus oppgaven. Ja, i samsvar med Jesu løfte minnet den hellige ånd Matteus om alle de ting som Jesus hadde sagt, og som Gud ønsket at Matteus skulle skrive ned. — Joh. 14: 26.
Det er interessant å merke seg at hvis det ikke hadde vært fordi Matteus selv hadde sagt det, ville vi ikke ha visst at han hadde vært en toller, som var en stilling jødene foraktet. Markus og Lukas kaller ham Levi, som var hans tilnavn, når de forteller at han var toller. På grunn av at Matteus var så oppriktig, følte han seg forpliktet til å fortelle det. De andre evangelieskrivernes kjærlighet og lojalitetsfølelse fikk dem til å dekke over dette, uten at de skadet sannheten ved ikke å nevne denne ufordelaktige opplysningen om Matteus. Den ærlighet og kjærlighet som disse mennene la for dagen, styrker vår tro på det de skrev — et ytterligere bevis for at Bibelen er pålitelig. — Mark. 2: 14—17; Luk. 5: 27—32.
Særtrekk
Matteus skrev først sitt evangelium på hebraisk. Det ble avgjort ikke først skrevet på koine-gresk, som var verdensspråket på den tiden. Det at det er så godt språk i den greske oversettelsen av det, er ikke noe gyldig bevis for at det ikke er en gresk oversettelse, men støtter bare den oppfatning at Matteus, etter at han hadde skrevet det for sitt eget folk, jødene, med en gang ble klar over nødvendigheten av at hans budskap ble oversatt til gresk, og så selv ga seg i kast med å oversette det. At Matteus først skrev sitt evangelium på hebraisk, framgår av at en omhyggelig undersøkelse av alle hans sitater fra de hebraiske skrifter, viser at han siterte direkte fra hebraisk og ikke fra Septuaginta-oversettelsen. Hvis han først hadde skrevet sitt evangelium på gresk, ville han høyst sannsynlig ha sitert fra den greske Septuaginta-oversettelsen. Det er rimelig å anta at navnet «Jehova» ofte forekom både i Matteus’ opprinnelige, hebraiske evangelium og i hans oversettelse av det til gresk, ettersom han ikke hadde noen overtro i forbindelse med det og derfor ikke var reddere for å bruke det enn sin Herre, Jesus Kristus.
Ettersom Matteus hadde vært toller, ville det være naturlig for ham å omtale penger og tall, ja, det ville i det minste være mer naturlig for ham å gjøre det enn for en lege eller fisker. Vi finner derfor at han nevner pengeverdier oftere enn de andre og er mer nøyaktig når han oppgir tall. I sitt første kapittel deler han således Jesu ættetavle opp i tre deler med 14 generasjoner i hver del. Han gjengir sju anmodninger i Herrens, bønn, sju lignelser i kapittel 13 og sju ve-rop i kapittel 23. (Matteus 23: 14 er en senere tilføyelse.)
Han nøyer seg ikke med å omtale bare én hvis det i virkeligheten var flere, slik Markus og Lukas gjør. I forbindelse med fristelsen i ørkenen taler han om «steiner», mens Lukas taler om en «stein». Matteus sier at to besatte og to blinde ble helbredet, mens både Markus og Lukas bare omtaler én besatt og én blind. Matteus forteller likeledes at begge de to røverne som var pelfestet sammen med Jesus, hånte ham. Den ene av dem forandret senere sinnsinnstilling, noe som framgår av Lukas beretning. — Matt. 4: 3; 8: 28; 20: 30; 27: 38.
Det blir med rette sagt at evangeliene etter Matteus og Lukas utfyller hverandre. Matteus forteller således om vismennene som kom fra et land langt borte for å se jødenes konge, mens Lukas forteller om hyrdene som kom for å se hele menneskeslektens frelser. Matteus beretter om de tilfellene da en engel åpenbarte seg for Josef, og Lukas forteller om engelen som åpenbarte seg for Elisabet og Maria. Det er sannsynlig at det var engelen Gabriel som åpenbarte seg i alle disse tilfellene. Det er blitt skrevet meget angående de to ættetavlene som er forskjellige, men i betraktning av disse evangelienes særtrekk er det rimelig å trekke den slutning at Matteus oppgir den juridiske ættelinjen gjennom Abraham, David, Salomo og Josef, mens Lukas oppgir den virkelige eller naturlige ættelinjen fra Adam og videre gjennom Abraham, David, Natan og Marias far, Eli. Det at disse forskjellige ættetavlene ikke forårsaket noen diskusjoner eller ble dratt i tvil i det første århundre av vår tidsregning, viser at de ikke utgjorde noe problem for dem som var kjent med kjensgjerningene.
Over 40 prosent av det som blir fortalt i Matteus’ evangelium, er han den eneste som forteller. På grunn av at så mye av det øvrige også finnes i Markus’ evangelium, er det noen som hevder at Markus’ evangelium ble skrevet først, og at Matteus skrev av fra Markus’ beretning. Men det er ikke tilfelle. Det er mange særtrekk som viser at Matteus har skrevet uavhengig av Markus. Lovte dessuten ikke Jesus at den hellige ånd skulle minne hans apostler om disse ting? Vi kunne derfor vente at deres beretninger skulle være likelydende, noe de også er i langt større utstrekning når de siterer Jesu uttalelser, enn når de forteller om hendelser. Det er blitt gitt en interessant forklaring på dette som går ut på at Matteus’ evangelium ble skrevet på et tidlig tidspunkt, og at Peter hadde adgang til det og brukte det i sin forkynnelse. Markus, som var en nær medarbeider av Peter, tok notater med tanke på sitt evangelium når Peter forkynte, og han ville derfor skrive ned mye av det Matteus hadde skrevet og dessuten mange gode punkter som Peter tilføyde.
Matteus’ gjengivelse av det gode budskap
Matteus’ evangelium er treffende blitt omtalt som broen mellom de hebraiske skrifter og de kristne greske skrifter. Han har utvilsomt selv ment at det skulle være det, noe som framgår av hans innledende ord, hvor han med en gang oppgir Jesu ættetavle, og av at han understreker at Jesus er Messias. At Matteus’ evangelium utgjør en slik bro, framgår også av de mange sitater fra og henvisninger til de hebraiske skrifter, ja, det er til sammen over 100 slike sitater og henvisninger, og det er flere enn i noen av de andre evangeliene. I harmoni med dette siterer han Jesu ord om at han ikke var kommet for å oppheve loven, men for å oppfylle den. — Matt. 5: 17.
Matteus’ tema er Riket, og vi finner derfor at han omtaler Riket flere ganger enn noen av de andre, i alt 55 ganger. I betraktning av den stilling hans folk befant seg i, var det gode budskap om Guds rike det beste budskap som noensinne var blitt forkynt. Matteus var fullstendig klar over hvor oppmuntrende det var, og han hadde sitt folk i tankene da han skrev sitt evangelium. Det er nok så at de i første rekke var interessert i å oppnå politisk frihet, men når de ble disipler og innvigde etterfølgere av Jesus, fikk de nyte en frihet som var av langt større verdi, nemlig en åndelig frihet.
Etter at Matteus har oppgitt Jesu ættelinje og fortalt om hans fødsel, flukten til Egypt, hjemreisen og besøket av vismennene, forteller han om Johannes’ tjeneste, Jesu dåp og fristelsen i ørkenen. Deretter gjengir han Jesu fengende kunngjøring: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» Jesus kalte sine første disipler og deretter gikk han «omkring i hele Galilea og lærte folket i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og all skrøpelighet blant folket». — Matt. 4: 17, 23.
Matteus gjengir så Bergprekenen, og hvor utførlig gjengir han den ikke! Hvor trøsterike er ikke de innledende ni «saligprisningene» (som riktigere kunne kalles «lykkeligprisninger», ettersom det greske ordet Matteus bruker her, betyr «lykkelig»)! Ja, lykkelige er de fattige i ånden [de som er klar over sitt åndelige behov, NW] de som sørger, de som hungrer og tørster etter rettferdighet, de milde, de barmhjertige, de rene av hjertet, de fredsommelige og de som blir forfulgt for rettferdighetens skyld, ettersom himlenes rike hører dem til, ettersom de skal arve jorden, skal få se Gud, og så videre. Gjennom hele denne prekenen blir Riket framhevd. Gjør det ene eller gjør det andre, og du vil eller vil ikke få komme inn i Riket. Be: «Komme ditt rike.» Og «søk først Guds rike og hans rettferdighet». I Bergprekenen finner vi også Jesu best kjente ord, den såkalte gylne regel: «Derfor, alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem; for dette er loven og profetene.» — Matt. 6: 10, 33; 7: 12.
I de to kapitlene som følger etter Bergprekenen, forteller Matteus om Jesu virksomhet, mirakler og forkynnelsen av Riket, og i det 10. kapittel forteller han om det oppdrag Jesus ga sine disipler da han sendte dem ut to og to for å forkynne Riket. Hvor utførlig er ikke beretningen, og hvor mange verdifulle råd inneholder den ikke, som for eksempel «For intet har I fått det, for intet skal I gi det» og «Vær derfor kloke som slanger og enfoldige som duer»!
Matteus forteller så mer om Jesu mirakler, forkynnelse og fordømmelse av de onde forfølgere, hvoretter han framhever temaet om Riket ved å gjengi sju lignelser angående riket: Lignelsen om såmannen, ugresset blant hveten, sennepskornet, surdeigen, skatten som var gjemt i en aker, den kostelige perlen og kastenoten. Alle disse lignelsene finner vi i kapittel 13.
I de neste fire kapitlene forteller Matteus blant annet at Johannes døperen ble halshogd, at Jesus mettet 5000 menn og deretter 4000 menn foruten kvinner og barn, at Peter kom med bekjennelsen: «Du er Messias», og at tre av Jesu disipler fikk se «Menneskesønnen komme i sitt rike» ved hjelp av synet av forklarelsen på berget. Deretter følger Jesu kjærlige formaning i kapittel 18. I dette kapitlet finner vi hans veiledning om hvordan brødre bør rydde sine vanskeligheter av veien, hans løfte om at han vil være til stede der hvor to eller tre av hans etterfølgere er samlet, og hans påbud om å tilgi sytti ganger sju ganger, hvoretter han illustrerer alt dette ved hjelp av enda en lignelse angående Riket.
Høydepunktet
Fram til dette kapitlet har Matteus ordnet stoffet etter sitt tema og slik at det blir gjengitt på en virkningsfull måte, men i de siste ti kapitlene gjengir han begivenhetene i kronologisk orden. Når vi leser disse kapitlene, legger vi merke til hvordan forholdet mellom Jesus og hans fiender blir mer og mer spent. I det 19. kapittel leser vi om hvordan de prøver å fange Jesus i ord i spørsmålet om skilsmisse, og i det 20. kapittel advarer Jesus på ny sine disipler om hva han går i møte, ettersom han nå nærmer seg slutten av sitt liv på jorden.
De siste åtte kapitlene av sitt evangelium har Matteus vigd nesten utelukkende til å berette om bare åtte dager av Jesu liv på jorden. Først forteller han om hvordan Jesus i triumf red inn i Jerusalem og renset templet. Hvor mye sterkere må ikke Jesu fienders hat ha blitt på grunn av dette! Da de spurte ham om med hvilken myndighet han gjorde dette, vendte han deres egne våpen mot dem selv ved å spørre dem om med hvilken myndighet Johannes døpte, og han avslørte derved at de ikke var oppriktige. Deretter sa han til dem at tollere og skjøger ville komme før inn i Guds rike enn dem, og da han fortalte lignelsen om vingårdsmennene som slo i hjel arvingen, var det som om de ble provosert til å sette sine planer om å myrde ham ut i livet. Matteus sier at de skjønte at Jesus talte om dem.
I kapittel 22 ser vi at forholdet mellom Jesus og hans fiender blir enda mer spent. I en annen lignelse forteller Jesus om en konge som holdt bryllup, og om hvordan kongen henrettet noen mordere. Så leser vi om hvordan Jesus målbandt sine motstandere i spørsmålet om å betale skatt, om oppstandelsen og om hva som er det største budet. Og vi leser følgende om hvordan han brakte dem til taushet ved å spørre dem hvordan Davids sønn kunne være hans Herre: «Heller ikke vågde noen å spørre ham mer fra den dag.» I det 23. kapittel fortelles det så om den dramatiske avslutning på Jesu offentlige forkynnelsesvirksomhet: Hans ve-rop over dem som selv nektet å gå inn i himlenes rike, og som ikke ville la dem som var i ferd med å gå inn i det, få lov til å gjøre det, hans sorgfulle uttalelse om at hans folk hadde forkastet ham, og hans kunngjøring om at deres hus skulle lates dem øde.
Deretter gjengir Matteus Jesu store profeti om tiden for sitt annet nærvær som han uttalte da han var sammen med noen av sine disipler på Oljeberget like utenfor Jerusalem. Denne profetien er blitt nøyaktig oppfylt i de begivenheter som har inntruffet etter 1914: kriger, jordskjelv, matmangel, det at det gode budskap om riket blir forkynt over hele jorden, og mange andre ting. Matteus gjengir så ytterligere tre lignelser angående Riket, nemlig lignelsen om de ti jomfruene, talentene og fårene og geitene.
Nå kommer i rask rekkefølge Matteus’ beretning om Jesu innstiftelse av «Herrens aftensmåltid», om rettssaken mot ham og om hans død — begivenheter som alle våre lesere kjenner godt til. I det 28. kapittel kommer så det store høydepunktet, nemlig Jesu oppstandelse — det aller beste budskap, for hvis ikke Jesus hadde stått opp igjen, ville alt ha vært forgjeves. Og ettersom avslutningen av en beretning er den som lettest vil bli husket, avslutter Matteus viselig sitt evangelium med å fortelle at Jesus ga sine disipler i oppdrag å utføre et verdensomfattende arbeid, og at han forsikret dem om at han skulle være med dem: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord; gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!»
Matteus’ evangelium er virkelig et godt budskap. Hans skjønnsomme utvalg av begivenheter fra Jesu tjeneste på jorden og den rekkefølge han gjengir dem i, viser at han var en mann med et våkent sinn som den hellige ånd virket på. Et overblikk over dette evangeliet har virkelig økt vår verdsettelse av det. Måtte vi bli bedre kristne på grunn av vår økte verdsettelse!