Matteus kunngjør: ’Messias har kommet!’
HVA er de viktigste begivenheter som noen gang har funnet sted i menneskehetens historie? Det er uten skygge av tvil Jesu Kristi, Guds Sønns, fødsel, tjeneste, død, oppstandelse og himmelfart.
I overensstemmelse med det guddommelige prinsipp som sier at «etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast», sørget Jehova Gud for at det ble nedskrevet hele fire beretninger om Jesu Kristi liv, slik at det ble fastslått med sikkerhet at disse begivenhetene hadde funnet sted. (5. Mos. 17: 6; 2. Kor. 13: 1) De fire personene han brukte, var Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Hver av disse fire skribentene har sitt eget spesielle tema og sitt eget formål med å skrive, lar sin egen personlighet skinne igjennom og har dem som først ville komme til å lese det han skrev, i tankene.
Vi vet lite om den første skribenten, Matteus. Vi kan imidlertid trekke den slutning at han var en ydmyk mann, for det er bare gjennom hans beretning vi får vite at han hadde vært en foraktet toller. (Matt. 9: 9) Og det var ikke noe rart at tollerne ble foraktet! For det første representerte de det romerske åk der hvor det rammet folk hardest — i pengepungen! De var dessuten beryktet for å misbruke sine rettigheter og presse penger av folk. Det som tolleren Sakkeus sa, viser dette. Etter at Jesus hadde kommet hjem til Sakkeus, forandret Sakkeus hjertetilstand og sa: «Har jeg presset penger av noen, skal han få firedobbelt igjen.» (Luk. 19: 8) Men det ser ut til å være hevet over tvil at Matteus hadde vært en ærlig toller; hvis han ikke hadde vært det, ville ikke Jesus ha henvendt seg til ham mens han var toller, og oppfordret ham til straks å følge ham.
Så tidlig som på det tidspunkt da Adam var ulydig i Eden, hadde Jehova Gud i et gåtefullt språk forutsagt Messias’ komme. Han omtalte ham da som kvinnens «ætt». Og allerede på kong Davids tid ble ’ætten’ omtalt som Guds «salvede». Spesielt profeten Daniel forutsa Messias’ komme. (1. Mos. 3: 15; 22: 17, 18; Sal. 2: 2; Dan. 9: 24—27, EN) Det at den lenge ventede Messias endelig hadde kommet, var slike oppsiktsvekkende nyheter at Matteus ikke lot noe tid gå tapt før han gjorde det kjent gjennom sitt evangelium. De beste tilgjengelige vitnesbyrd tyder på at han skrev sin beretning allerede i år 41.
SÆRLIGE KJENNETEGN
Det er tydelig at Matteus ønsket at hans evangelieberetning skulle danne en bro mellom de begivenheter som var omtalt i de hebraiske skrifter, og beretningene om Messias’ liv. Ifølge de eldste kirkehistorikeres vitnesbyrd skrev Matteus først sitt evangelium på hebraisk og laget senere en gresk utgave av det. Noe som støtter denne oppfatning, er at alle hans sitater fra de tidligere skrifter ikke er hentet fra den greske oversettelsen Septuaginta, slik tilfellet ofte er når det gjelder de andre evangelieskribentene, men fra den hebraiske tekst. Og ettersom Matteus’ tema er at Jesus Kristus virkelig var den lovte Messias, legger han større vekt enn de andre på å vise hvordan Jesu liv og handlinger var en oppfyllelse av Bibelens profetier. (Sammenlign Matteus 8: 16, 17 med Markus 1: 34 og Lukas 4: 40.) Matteus understreket også temaet «himmelriket» i større utstrekning enn de andre evangelieskribentene, og hans evangelium er derfor blitt kalt «Rikets evangelium». — Matt. 4: 17; 5: 3; 11: 12; 22: 2.
Matteus’ tidligere stilling som toller skinner igjennom i det han skriver. Han satte for det første stor pris på den store ufortjente godhet han, en toller, fikk del i ved å bli en av Messias’ apostler. Han er følgelig den eneste som skriver om at Jesus understreket at det kreves barmhjertighet og ikke bare offer. Det er også bare Matteus som gjengir de trøsterike ordene av Jesus som begynner med innbydelsen: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.» — Matt. 9: 9—13; 11: 28—30; 12: 7; 18: 21—35.
At Matteus hadde vært toller, kommer også til uttrykk i hans interesse for tall. Han er den eneste som forteller at Judas forrådte Jesus for 30 sølvpenger. (Matt. 26: 15) Og i tilfelle der de andre nevner bare én ting eller uttrykker seg i entall, er Matteus mer nøyaktig og nevner to ting eller uttrykker seg i flertall. (Sammenlign Matteus 4: 3; 8: 28; 20: 29, 30 med Markus 5: 2; 10: 46, 47; Luk. 4: 3; 8: 27; 18: 35—38.) Ja, det ser ut til at Matteus hadde en forkjærlighet for tall. Vi finner således at han nevner sju anmodninger i mønsterbønnen i kapittel 6 (sammenlignet med fem hos Lukas, ifølge New World Translation), sju lignelser i kapittel 13 og sju verop som Jesus kom med mot det jødiske presteskap på hans tid, i kapittel 23. Og Matteus inndeler Jesu ættetavle i tre grupper på 14 ledd hver. — Matt. 1: 1—17.
De karakteristiske trekk ved Matteus’ evangelium blir også tydelige når vi merker oss hvordan hans beretning utfyller Lukas’ beretning. Dette er ikke annet enn vi skulle vente når vi tenker på hvor forskjellig en toller og en lege tenker. Og vi må heller ikke se bort fra den rolle den hellige ånd spilte i denne saken. Matteus skrev dessuten for å overbevise trofaste jøder om at Jesus var den lenge ventede Messias, mens Lukas fremstiller Jesus som hele menneskehetens Frelser. Matteus fører således Jesu ættetavle bare tilbake til Abraham gjennom David, mens Lukas fører den helt tilbake til «Adam, Guds sønn». (Matt. 1: 1—16; Luk. 3: 23—38) Matteus følger tydeligvis Jesu ættelinje juridisk sett gjennom hans fosterfar, Josef, mens Lukas følger hans ættelinje i kjødelig henseende gjennom hans mor, Maria. Matteus forteller at en engel viste seg for Josef, Jesu fosterfar. Lukas forteller at engelen Gabriel viste seg for Maria, Jesu mor. Matteus forteller likeledes at vismennene eller astrologene kom for å besøke Jesusbarnet, «jødenes konge», og hadde med seg dyre gaver, mens Lukas forteller om de ydmyke hyrdene som fikk komme inn og se den nyfødte frelseren.
MATTEUS’ PRESENTASJON AV MESSIAS
I sin beskrivelse av Jesu liv lot ikke Matteus noen anledning gå fra seg til å bevise at Jesus virkelig var den lovte Messias. Hvordan beviste han det? Ved å henvise til de hebraiske skrifter cirka 100 ganger til støtte for sitt tema. Når han for eksempel beskriver de enkelte begivenheter omkring Jesu fødsel, understreker han at Jesus ble født av den jødiske jomfruen Maria som en oppfyllelse av en av profetiene. (Jes. 7: 14; Matt. 1: 21—23) Når Matteus forteller at Josef flyktet med sin familie for å unnslippe den morderiske kong Herodes, påpeker han at det var for at følgende profetord skulle oppfylles: «Fra Egypt kalte jeg min sønn.» (Hos. 11: 1; Matt. 2: 14, 15) Den sorg som ble forårsaket av Herodes’ befaling om at alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år og yngre, skulle drepes, var også, som Matteus viser, forutsagt. — Jer. 31: 15; Matt. 2: 16—18.
I kapitlene 3 og 4 introduserer Matteus Jesu forløper, døperen Johannes. Han forteller om at Johannes døper Jesus, og at Gud anerkjenner Jesus som sin Sønn. Deretter følger beskrivelsen av den trefoldige fristelsen som Jesus blir utsatt for i ødemarken, og om at Jesus begynner sin gjerning ved å forkynne at «himmelriket er nær», samtidig som han utfører mange helbredelsesmirakler. Det blir vist at Jesu forkynnelse er enda en oppfyllelse av en av profetiene. — Jes. 9: 1, 2; Matt. 4: 13—17.
Bortsett fra i de siste ti kapitlene gjør Matteus ikke noe særlig forsøk på å nevne begivenhetene i kronologisk rekkefølge. Ettersom Jesu bergpreken representerer fremragende undervisning, gjengir Matteus den rett etter at han har fortalt om at Jesus begynte sin tjeneste, selv om Jesus i virkeligheten holdt den cirka ett år senere. Det er ingen tvil om at det er den største preken som noen gang har vært holdt, og Matteus gir oss den mest fullstendige gjengivelsen av den. Den begynner med ni «lykkeligprisninger», som virkelig gir trøst til alle som elsker sannhet og rettferdighet. Vi bør for øvrig merke oss at dette altså er «lykkeligprisninger» og ikke «saligprisninger». En rekke moderne bibeloversettelser, deriblant New World Translation, bruker derfor ordet «lykkelig» i stedet for «salig». — Se også The Jerusalem Bible og Today’s English Version.
Når det gjelder Bergprekenen, fortelles det at Mahatma Gandhi en gang sa til den daværende engelske visekongen i India, lord Irwin: «Når Deres land og mitt land kan møtes på grunnlag av de læresetninger som Kristus forkynte i denne Bergprekenen, vil vi ikke bare ha løst våre egne lands problemer, men hele verdens.» Bergprekenen inneholder også den gylne regel. I samsvar med sitt tema forteller Matteus at Jesus ikke var kommet for å oppheve Moseloven, men for å oppfylle den, og at den gylne regel i virkeligheten var hele loven og profetene i et nøtteskall. — Matt. 5: 17; 7: 12.
Det ser ut til at Jesu undervisning gjorde spesielt sterkt inntrykk på Matteus. Det er ikke bare hans gjengivelse av Bergprekenen som er mer omfattende enn de andre evangelieskribentenes. Det samme er tilfelle med hans beretning om da Jesus sendte ut de 12 apostler (kapittel 10), beretningen om de sju lignelsene om Riket (kapittel 13) og omtalen av Jesu ord om nødvendigheten av å vise barmhjertighet og være villig til å tilgi «sytti ganger sju» ganger. — Kap. 18.
I kapitlene 8, 9, 11, 12 og 14—17 forteller Matteus hovedsakelig om Jesu mange mirakler, for eksempel at han en gang mettet 5000 og en annen gang «fire tusen menn, foruten kvinner og barn». Disse kapitlene inneholder også Jesu fordømmelser av de hyklerske jødiske religiøse lederne, som med forsett gjorde det onde, og som hadde begått den utilgivelige synd. I disse kapitlene finner vi dessuten Peters bekjennelse: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» og en beskrivelse av forklarelsen. hvor Jehova Gud igjen erklærte at Jesus Kristus var hans Sønn. — Matt. 16: 16; 17: 1—9.
DE SISTE DAGENE AV JESU TJENESTE
Når vi kommer fram til de siste begivenhetene i forbindelse med Jesu tjeneste, ser vi at Matteus nå har skrevet tingene ned i kronologisk rekkefølge. Størsteparten av det Matteus før hadde skrevet om, fant sted i Galilea, men nå kommer han inn på den tjeneste som Jesus senere utførte i Perea. Religiøse motstandere utfordrer Jesus i spørsmålet om skilsmisse i håp om å bringe ham i forlegenhet. Men de blir brakt til taushet av Jesu visdom og store kjennskap til skriftene: Den eneste skilsmissegrunn er «hor». En selvtilfreds ung rådsherre kommer til Jesus og spør om hva han må gjøre for å få evig liv. Men når han går bort, har han ikke så høye tanker om sin egen godhet, for han satte sin rikdom høyere enn det evige liv. Apostlene blir uenige på grunn av en rivaliseringens ånd, og det får Jesus til å minne dem om at han ’ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange’. — Matt. 19: 1 til 20: 34.
I den siste uken Jesus er her på jorden som menneske, foregår begivenhetene i Betania og Jerusalem, og vi leser om Jesu triumfferd inn i byen. Deretter går Jesus til templet og renser det ved å drive ut alle de religiøse pengevekslerne. Så forteller han en lignelse om forpakterne som myrdet arvingen til vingården, og lar sine fiender forstå at han vet hva de har i sinne å gjøre. — Matt. 21: 1—46.
Trass i at Jesu motstandere gjentatte ganger har kommet til kort i sine samtaler med Jesus, prøver de igjen å bringe ham i forlegenhet ved å stille ham listige spørsmål om betalingen av den upopulære romerske skatten, om oppstandelsen og om hva som er det største av budene. Hans kloke svar basert på skriftene bringer dem til taushet. Deretter understreker Jesus overfor disiplene hvor viktig det er å være ydmyk. Han refser også sine hyklerske religiøse motstandere på det kraftigste og uttaler sju verop over dem. Fordi de hele tiden stod ham imot, skal huset deres bli forlatt. — Matt. 22: 1 til 23: 39.
Noen av apostlene peker på hvor storslagent Herodes’ tempel er, og Jesus benytter anledningen til å komme med sin store profeti om enden for den jødiske tingenes ordning og om sin gjenkomst, parusía, en profeti som har fått en bemerkelsesverdig oppfyllelse, særlig siden 1914. Deretter forteller han tre profetiske lignelser som har fått sin oppfyllelse i vår tid, nemlig lignelsen om de kloke og de uforstandige jomfruer, lignelsen om talentene og lignelsen om sauene og geitene. — Matt. 24: 1 til 25: 46.
Matteus gjengir så den eneste øyenvitneberetningen vi har om hvordan Jesus innstiftet Herrens aftensmåltid til minne om sin død. Han forteller videre om det Jesus opplever i Getsemane, at han blir arrestert, at Peter fornekter ham, at det blir holdt en rettssak mot ham, at Pilatus inntar en vaklende holdning og vasker sine hender, og at Jesus så blir pælfestet på Golgata som jødenes konge mellom to forbrytere. — Matt. 26: 1 til 27: 44.
Da Jesus ble arrestert, flyktet alle apostlene, og de var i høy grad nedtrykt over den vending begivenhetene hadde tatt. Men det varte ikke lenge. På den tredje dag får de vite at Jesus er blitt oppreist fra de døde. Senere treffer de Jesus i Galilea, hvor han, uten tvil like før sin himmelfart, gir dem følgende befaling: «Gå derfor ut og gjør alle [mennesker av alle, NW] folkeslag til disipler, idet dere døper dem . . . Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» — Matt. 28: 19, 20.
Det er ingen tvil om at Matteus beviser det som var hans tema, nemlig at Jesus fra Nasaret virkelig er Messias, Guds Sønn. Matteus gjør det ved å henlede oppmerksomheten på alle de profetiene Jesus oppfylte, på de miraklene han utførte, og på de sannhetene han forkynte. Matteus hadde tydeligvis et våkent og takknemlig sinn som ble skjerpet av Guds hellige ånd. Fordi Guds ånd ledet ham og hjalp ham til å huske det Jehova Gud ville ha nedskrevet, var han i stand til å skrive en omfattende og kraftfull beretning om Jesu liv.
Hvor takknemlige kan vi ikke være for at Jehova Gud inspirerte en slik ydmyk, ærlig og uselvisk tjener av seg og etterfølger av sin Sønn til å skrive ned en slik trosstyrkende beretning om Jesu jordiske tjeneste! Måtte vi sette oss godt inn i denne beretningen, slik at vi både kan leve i samsvar med de prinsipper Jesus framholdt, og benytte enhver anledning til å gjøre andre kjent med det gode budskap om at den lenge ventede Messias har kommet til Guds fastsatte tid som en oppfyllelse av mange av de profetier som var nedskrevet i de hebraiske skrifter. — Matt. 24: 14.
[Ramme på side 10]
Mesterens vennlige innbydelse
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er godt, og min byrde lett.» — Matt. 11: 28—30.