De virkelige parthavere i den nye pakt

«Se, dager kommer, sier [Jehova], da jeg vil opprette en ny pakt . . . For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier [Jehova]; for jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mer komme deres synd i hu.» — Jer. 31: 31—34.

 1. Siden hvilken begivenhet i fortiden var ifølge New York-avisen Post den konferansen som i 1945 førte til opprettelsen av De forente nasjoner, den mest betydningsfulle sammenkomst, og hvilke spørsmål melder seg i denne forbindelse?

DA DE forente nasjoners organisasjon ble stiftet for 20 år siden, beskrev en avis (New York-avisen Post) stifternes konferanse i San Francisco i California som «den mest betydningsfulle sammenkomst av mennesker siden Jesu nattverd». Denne konferansen førte til en overenskomst mellom 51 nasjoner om at de skulle arbeide for internasjonal fred og sikkerhet. Men hva var det Jesu nattverd førte til som gjorde den viktigere enn noen annen sammenkomst som er blitt holdt i løpet av de 1900 år fram til den konferansen som førte til opprettelsen av De forente nasjoner? Hadde den også å gjøre med en overenskomst? Ja, det hadde den, selv om New York-avisen Post kanskje ikke tenkte på denne overenskomst som en meget viktig begivenhet som fant sted den gangen.

 2. Når ble «Herrens nattverd» feiret, hvor og på hvilken måte?

² Den konferansen som førte til at De forente nasjoner ble opprettet, ble holdt i San Francisco i California i 1945. «Jesu nattverd» ble holdt i byen Jerusalem i Midt-Østen i året 33. Da nattverden begynte, var 13 menn forsamlet i en stor sal i Den hellige stad. Før nattverden var over, var en av de 13 menn blitt sendt bort av ham som ledet den seremonielle handling. De feiret det årlige påskemåltid sammen med alle sine trofaste landsmenn ved at de spiste av et stekt lam sammen med bitre urter og usyret brød eller matzoth og drakk rød vin. Det er enkelte religiøse grupper som fortsetter å holde påskemåltidet. I engelsktalende land blir Jesu nattverd omtalt som «the Last Supper» («den siste nattverd»), og hvorfor blir denne nattverd som ble holdt i år 33, kalt «den siste nattverd»? For hvem var det den siste nattverd eller det siste aftensmåltid?

 3. Hvem var det den «siste» nattverd for, og hvilket aftensmåltid er siden den tid blitt feiret på den samme dagen i året?

³ Det var det siste aftensmåltid på jorden i sitt slag for ham som ledet den seremonielle handling. Han sa til de menn som var sammen med ham under dette måltidet: «Jeg har hjertelig lengtet etter å ete dette påskelam med eder før jeg lider; for jeg sier eder: Jeg skal aldri mer ete det før det er blitt fullkommet i Guds rike.» Det viste seg også å bli det siste påskemåltid som ble feiret av de mennene han talte til, for slik som tingene utviklet seg, feiret de senere et annet slags aftensmåltid, selv om feiringen fant sted på den samme dagen i året som denne aftenen. Det ble kalt «Herrens nattverd», for den var innstiftet av deres Herre, som ledet den seremonielle handling den aftenen i år 33. Herrens trofaste etterfølgere har fortsatt å feire den helt fram til nå, og det har de gjort på årsdagen for dens innstiftelse. — Luk. 22: 12—16; 1 Kor. 11: 20.

 4. Når ble Herrens nattverd innstiftet, med hvem og med hvilke ting som ble brukt som symboler?

⁴ Etter å ha sendt bort ham som de ikke ville ha i sin midte, innstiftet han som ledet den seremonielle handling, Herrens nattverd sammen med de gjenværende 11 trofaste menn idet han benyttet seg av det usyrede brød og den røde vin som fremdeles var på bordet. Han gjorde bruk av disse tingene som symboler. Brødet var således et symbol på hans fullkomne menneskelegeme som han skulle ofre i døden, og vinen var et symbol på hans livsblod som han skulle utgyte når han led et uskyldig menneskes død for sine fienders hånd. Det skulle være en årlig feiring til minne om at et fullkomment menneskeoffer var blitt frambåret for Gud for menneskeverdenens synder. — Matt. 26: 26—30.

 5. Hvilken ny ting nevnte Jesus Kristus da han lot vinbegeret bli sendt rundt, og hvor lenge har den vært gyldig?

⁵ Da han rakte dem vinbegeret for at de skulle sende det rundt, slik at de kunne drikke av det, sa han: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for eder.» (Luk. 22: 20; 1 Kor. 11: 25) Det tales her om en pakt. Jesus Kristus, han som sa disse ordene, kalte den en ny pakt. Det var en ny pakt i forhold til en annen pakt, som altså ville bli gammel og gjort til intet. Det er mulig og sannsynlig at de 11 menn som drakk av vinbegeret, husket den gamle profetien om hvordan Gud ville gjøre en ny pakt med sitt utvalgte folk. Dette hadde naturligvis ikke noe å gjøre med den berømte pakt som ble sluttet i 1919—1920, den «pakt» som ble grunnloven for Folkeforbundet, som ble opprettet etter den første verdenskrig. Både det og dets «pakt» er nå døde. «Den nye pakt» som det ble profetert om, er fremdeles gyldig, og dens goder utbres til mennesker av alle folkeslag. Hvilken pakt er det?

 6. Hva er ifølge The Encyclopedia Americana i rettslig forstand en pakt?

⁶ «Pakt, rettslig,» sier The Encyclopedia Americana (1929-utgaven), er «en overenskomst som to eller flere personer slutter ved kontrakt, hvorved en av partene forsikrer at han skal utføre eller la være å utføre visse handlinger, eller at en gitt tingenes tilstand eksisterer eller ikke, skal eksistere eller ikke».

 7. Hva er det hebraiske ordet for pakt, og hva kan opprinnelsen til dette ordet være?

⁷ I betraktning av at den lovte «nye pakt» først blir nevnt i de hellige hebraiske skrifter, sier The Encyclopædia Britannica (11. utgave) meget passende:

Pakt . . . en gjensidig overenskomst mellom to eller flere parter, eller et løfte som blir gitt av en av partene. I Bibelen blir det hebraiske ordet ברית, berith, i stor utstrekning brukt om mange slags overenskomster; det blir følgelig anvendt om en kontrakt mellom to personer eller et forbund mellom to nasjoner, for eksempel om den pakt som ble inngått mellom Abimelek og Isak, og som representerte et forbund mellom israelittene og filistrene (1 Mosebok 26: 26 . . . ); mer spesielt om en avtale som blir inngått mellom Gud og mennesker eller om slike overenskomster hvor en ved å overholde en religiøs seremoni betrakter Gud som en av avtalens parter. Det er to teorier angående opprinnelsen til berith: 1) en kan føre ordet tilbake til et rotord «å skjære», og en viser til den eldgamle seremonien å skjære offerne opp i deler, som overenskomstens parter gikk mellom; se til sammenligning det greske uttrykket [å skjære en ed] og beretningen (1 Mosebok 15: 17) om den pakt som ble inngått mellom Gud og Abraham, da «en rykende ovn og en luende ild . . . fór fram mellom kjøttstykkene» av offerne som Abraham hadde ofret, . . .

De som er delaktige i pakten

 8, 9. a) Hvem er de to parthavere i den nye pakt? b) Hvilken profet ble brukt til å forutsi denne pakt, og hvilket spørsmål angående dens parthavere melder seg som følge av dens ordlyd?

⁸ Hvem er det som er delaktige i den nye pakt, og hvordan kan vi vite om noen av oss i dag er delaktige i den nye pakt? Ifølge det som Jesus sa da han innstiftet Herrens nattverd, er det tydelig at de som er delaktige i den nye pakt, er 1) hans egen trofaste menighet, som ble representert ved disse 11 apostler, og 2) Gud, som Jesus Kristus frambar sitt ofrede menneskeliv for. Ettersom disse 11 trofaste apostler var omskårne jøder, stiller vi følgende spørsmål: Er det bare jøder som Gud har inngått den nye pakt med? Viser dessuten ikke måten som profetien om den nye pakt er uttrykt på, at den bare er blitt inngått med kjødelige jøder eller israelitter? Det var Jeremias, en jødisk prest som levde i det sjuende århundre før Kristus, som kom med profetien om den nye pakt. Den lyder slik:

⁹ «Se, dager kommer, sier [Jehova], da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, ikke som den pakt jeg opprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av Egypts land, den pakt med meg som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier [Jehova]; men dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier [Jehova]: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk; og de skal ikke mer lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn [Jehova]! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier [Jehova]; for jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mer komme deres synd i hu.» — Jer. 31: 31—34.

10. Hvem ville Jehova Gud ifølge paktens ordlyd i det minste tilby å få bli delaktige i pakten?

¹⁰ Jeremias framholdt denne profetien for sin tids kjødelige, omskårne judeiske og israelittiske landsmenn. Jehova hadde inngått en pakt med deres forfedre da han over 800 år tidligere hadde utfridd dem fra Egypt, og ifølge ordlyden i Jeremias’ profeti ville Jehova Gud i det minste tilby de bokstavelige, kjødelige, omskårne jøder av Judas og Israels stammer å få bli delaktige i den nye pakt med ham.

11. I hvilken utstrekning gikk israelittene med på å godta den gamle mosaiske lovpakt, og hvilket spørsmål melder seg med hensyn til det å godta den nye pakt?

¹¹ Likevel melder følgende spørsmål seg: Ville hele det jødiske folk, alle Judas og Israels stammer, godta den nye pakt og gå med på å inngå den i samsvar med de betingelser som ble stilt? Da Gud inngikk den tidligere pakt med dem på Sinai berg i Arabia, brukte han profeten Moses som sin mellommann. Da Gud så forela lovpakten for Israels folk, «svarte folket alle som én og sa: Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre». Og da pakten senere virkelig ble gjort gyldig mellom Gud og Israel ved at det ble ofret dyreoffer, «kom Moses og forkynte folket alle [Jehovas] ord og alle byene; og hele folket svarte med én røst: Alle de ord [Jehova] har talt, vil vi holde oss etter». — 2 Mos. 19: 1—8; 24: 1—3.

12. Hvem tilbød Jesus å drikke av vinbegeret da han omtalte pakten, og hvilken pakt hevder vår tids jødiske folk å være i?

¹² Det finnes i dag 12 867 000 jøder rundt om på jorden. Hevder disse at de er i den nye pakt? Nei, men under ledelse av sine rabbinere erklærer de med stor kraft at de fremdeles er under den gamle lovpakt som ble innstiftet på Sinai berg med Moses som mellommann. Hvordan forholdt det seg så med deres forfedre for 1900 år siden, da Jesus Kristus innstiftet Herrens nattverd? Det var bare sine apostler han tilbød å drikke av vinbegeret idet han sa: «Drikk alle derav! For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.» (Matt. 26: 27, 28) Disse apostlene var alle jøder. De tok imot denne innbydelsen til å bli tatt inn i den nye pakt som skulle bli gjort gyldig ved Jesu Kristi offer og blod. Men hvordan forholdt det seg med det jødiske folk som et hele?

13. Hvor mange eller hvem av det jødiske folk godtok den nye pakt på apostlenes tid?

¹³ Var det slik at alle jøder som var i Jerusalem i forbindelse med påskefeiringen, godtok den nye pakt som ble innstiftet av Jesus Kristus? Var det slik at deres yppersteprester og underprester, deres skriftlærde, sadduseerne og fariseerne, inngikk en ny pakt med Jehova Gud ved å godta Jesu Kristi utgytte blod som «den nye pakts blod» som gjorde pakten gyldig? Historien viser at det ikke var alle jøder som gjorde det; det var bare en levning av dem som gjorde det.

14. Hvem ble først tilbudt anledningen til å bli delaktige i den nye pakt, og hvor mange ble ifølge beretningen troende?

¹⁴ Hele folket, «hele Israels hus», ble tilbudt det privilegium å bli tatt inn i den nye pakt. De var de første som fikk anledning til å bli tatt inn i den. Dette tilbud var i full overensstemmelse med og en bokstavelig oppfyllelse av det som sto i profetien i Jeremias 31: 31—34. På pinsedagen som fulgte etter at Jesus hadde innstiftet Herrens nattverd, sa apostelen Peter til en skare på over 3000 jøder i Jerusalem: «Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet.» (Ap. gj. 2: 36) Tallet på troende ble på den dagen 3000. Kort tid senere steg tallet til 5000.

15. Hvem av de millioner av jøder på den tiden ble også lydige mot troen?

¹⁵ Før forfølgelsen av de kristne begynte i Jerusalem under ledelse av den jødiske fariseer Saulus fra Tarsus, «[hadde Guds ord] framgang, og tallet på disiplene i Jerusalem økte sterkt, og en stor mengde av prestene ble lydige mot troen». (Ap. gj. 2: 41; 4: 4; 6: 7) Men av de mange millioner jøder som levde på den tiden, var det bare noen tusen som godtok Jesu utgytte blod som ’paktens blod’ og ble tatt inn i den nye pakt.

16. Hva slags forhold hevder ifølge The New Jewish Encyclopedia det jødiske folk å stå i til Gud, hva var hensikten med dette forhold, og hvordan er den blitt gjennomført?

¹⁶ I The New Jewish Encyclopedia av Bridger, Wolk og Eban, utgitt i 1962 i New York, blir det ikke redegjort for noen «ny pakt», men det sies under ordet «Pakt» (Berit):

Den jødiske tradisjon ser på det jødiske folks forhold til Gud som et paktsforhold. Gud har pålagt Israel visse forpliktelser og gitt det visse løfter. Israel har på sin side påtatt seg disse forpliktelser og er blitt overbevist om at han vil oppfylle disse løfter. Hensikten med pakten var at kunnskapen om den sanne Gud skulle bli utbredt blant folk i verden i sin alminnelighet, og at lovens seremonielle og etiske krav skulle bli klart formulert. Det løfte Gud ga, var at det jødiske folk skulle være en velsignelse for alle mennesker og et lys for folkeslagene. . . . Det at den vestlige verden har godtatt den jødiske bibel som et grunnlag for sin tenkemåte og anså jødenes kulturelle bidrag for å være så viktige at vår sivilisasjon blir omtalt som jødekristen, blir betraktet som bevis for en delvis oppfyllelse av løftet om at Israels barn skulle bli en velsignelse for hele menneskeheten. Ortodoks jødedom og andre greiner av jødedommen godtar i forskjellig grad både læren om en pakt og om at det jødiske folk er et utvalgt folk, som en evig kjensgjerning, i bokstavelig forstand læren om en overenskomst mellom Gud og Israel. Det kan her nevnes at den historiske kristendom betrakter seg selv som arvtageren til denne paktslære. — Sidene 98—100.a

17, 18. a) Ettersom Gud er den som er paktens parthaver på den ene side, er da parthaveren på den annen side bare noen få tusen kjødelige jøder? b) Hva slags mennesker blir alle de som blir tatt inn i den nye pakt, og hvordan blir dette gjort mulig?

¹⁷ Er det da slik å forstå at den nye pakt i bokstavelig forstand har på den ene side bare noen få tusen jøder av Judas og Israels stammer som parthaver? Slett ikke! Den nye pakt har Jehova Gud som parthaver på den annen side, og han fortsatte å la det spesielle tilbud om å få del i den nye pakts privilegier bli holdt fram for de kjødelige omskårne jøder i om lag tre og et halvt år etter denne pinsedagen i året 33. Deretter ble anledningen til å bli tatt inn i den nye pakt også holdt fram for ikke-jødiske, ikke-israelittiske folkeslag, og den italienske høvedsmann i Cesarea ble en som godtok Jesu Kristi blod som ’paktens blod’. (Dan. 9: 24—27; Ap. gj. 10: 1 til 11: 18) Fra da av utgjøt Jehova Gud sin hellige ånd over de ikke-jødiske troende, og de ble hans åndelige barn, åndelige israelitter.

¹⁸ Fra pinsedagen av har Gud på samme måte utgytt sin ånd over de troende jøder, og de er blitt hans åndelige barn, åndelige israelitter eller jøder. Alle de troende, enten de var kjødelige jøder eller hedninger, ble tatt inn i den nye pakt som åndelige jøder, åndelige israelitter.

19, 20. a) Er det derfor siden året 36 slik at en har måttet være en kjødelig jøde for å bli tatt inn i den nye pakt? b) Hvordan forklarer apostelen Paulus dette i Romerne 2: 28, 29 og 9: 1—8?

¹⁹ Etter at den italienske høvedsmannen Kornelius var blitt omvendt i året 36, behøvde derfor ikke en troende å være en kjødelig jøde eller israelitt for å bli tatt inn i den nye pakt ved mellommannen Jesus Kristus.

²⁰ Det var dette som var grunnen til at den kristne jøden og apostelen Paulus sa: «Ikke den er jøde som er det i det åpenbare; heller ikke er det omskjærelse som skjer i det åpenbare, på kjøttet; men den som er jøde i det skjulte, han er jøde, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven.» Etter å ha gitt uttrykk for den sorg han følte fordi hans jødiske brødre etter kjødet ga avkall på de privilegier som fulgte med det å få «barnekåret og herligheten og paktene», sier derfor Paulus: «Dog ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel; heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt [etter kjødet], derfor hans barn; men: I Isak skal det nevnes deg en ætt, det er: ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten.» — Rom. 2: 28, 29; 9: 1—8.

21. Hvem er da de virkelige parthavere i den nye pakt, og hvordan viser Paulus dette i Galaterne 6: 14—16?

²¹ Disse åndelige jøder, disse åndelige israelitter, er nå det virkelige Israel som den nye pakt er inngått med. Disse og Jehova Gud er de virkelige parthavere i den nye pakt. Det blir tydelig vist av apostelen Paulus. I slutten av sitt brev til menigheten av troende i den romerske provinsen Galatia sier han: «Men det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors [torturpel, NW]; for ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden. For hverken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning. Og så mange som går fram etter denne rettesnor, fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!»

22. Ved hvilket uttrykk i begynnelsen av sitt brev viser disippelen Jakob hvem det er Gud inngår sin nye pakt med?

²² I samsvar med denne regel i Galaterne 6: 14—16 innleder disippelen Jakob sitt brev til medtroende som er spredt omkring på jorden, ved å si: «Jakob, Guds og den Herre Jesu Kristi tjener, hilser de tolv stammer som er spredt omkring i landene.» (Jak. 1: 1) Ved å omtale dem som «de tolv stammer» viser Jakob at han betrakter disse kristne troende som det virkelige «Guds Israel», som hele det Guds Israel som Judas hus og Israels hus var et bilde på. (Jer. 31: 31—33) Det finnes også i dag medlemmer av dette åndelige «Guds Israel» som er tatt inn i den nye pakt.

[Fotnote]