Kristen livsførsel

DET er ikke få millioner mennesker som kjenner Jesu lære, i hvert fall til en viss grad. Det å være kjent med kristendommens grunnleggende læresetninger er imidlertid ikke det samme som å være en kristen, for det innebærer at en har en bestemt livsførsel.

Apostelen Peter understreket dette. Han oppfordret sine medkristne til å ha en god livsførsel, slik at andre mennesker kunne se deres gode gjerninger og prise Gud. — 1 Pet. 2: 12.

Også i vår tid bestreber sanne kristne seg på å ha en slik god livsførsel. En av Jehovas vitners reisende representanter i staten Kansas i USA overvar nylig et tre dagers stevne som ble arrangert av Jehovas vitner. Før han forlot den byen hvor stevnet ble holdt, stakk han innom et hotell.

Da hotelleieren forsto at han snakket med en forkynner som hadde vært på stevnet, sa han: «Jeg har vært i hotellbransjen en god stund. Jeg har vært til stede ved mange stevner av forskjellige slag og har innlosjert mange mennesker i forbindelse med dem. Men jeg har aldri opplevd noe som kan sammenlignes med det jeg har opplevd i løpet av de siste tre dagene. På praktisk talt hvert eneste rom bodde det Jehovas vitner, og noen bodde til og med på rom som vanligvis ikke blir benyttet. Jeg vet at noen av rommene slett ikke holdt vanlig standard, men jeg hørte ingen som klaget eller var misfornøyd eller noen som laget bråk, enda det var mange unge mennesker her. Jeg vil at De skal fortelle dem som er ansatt i deres losjiavdeling, at de har gjort et godt arbeid.»

Forkynneren forsto at hotelleieren trodde at de vitnene som hadde bodd på hans hotell, var blitt plukket ut spesielt eller hadde fått spesielle instrukser før de flyttet inn på hotellet. Han forklarte derfor at det ikke forholdt seg slik, men at gjestene var typiske Jehovas vitner som oppførte seg på den måten hotelleieren beskrev, fordi de fulgte bibelske prinsipper.

Hotelleieren ble da tydelig beveget og sa: «De forstår at flere av dem kom til meg personlig og inviterte meg til søndagens møte. I alle de årene jeg har vært i denne byen, er dette første gang noen har invitert meg til sine møter eller gitt uttrykk for at de tenkte på meg. Jeg satte stor pris på det, selv om jeg ikke kunne komme. De la til og med igjen bibelsk litteratur i vestibylen for at de andre gjestene skulle få lese i den, og det var ingen som ba om pengebidrag.» Etter å ha nevnt hvordan rommene så ut, sa han: «Dere har noe andre mennesker mangler.»