Finnes det virkelig en djevel?

Er det noen grunn til å tro at det eksisterer en ond åndeskapning? Eller mangler en slik tro ethvert grunnlag?

DEN kjente redaktøren David Lawrence skrev en gang: «’Fred på jorden’ — så godt som alle ønsker det. ’God vilje overfor mennesker’ — nesten alle folk på jorden har god vilje overfor hverandre. Hva er det da som er galt? Hvorfor henger truselen om krig over menneskene når de har et naturlig ønske om å leve i fred med hverandre?»

Slike spørsmål får en til å tenke. Når alle normale mennesker har et naturlig ønske om å leve i fred, hvorfor er det da så mange som hater og til og med dreper hverandre? Det er virkelig et paradoks. Den forhenværende kanadiske diplomaten dr. Hugh Keenleyside sa i denne forbindelse for noen år siden: «Vi kan uten skrupler godta tanken på å utslette hundretusener eller millioner av kvinner og barn som vi under normale forhold med glede ville verne om og fryde oss over.»

Forholdene er de samme i dag. Det blir stadig utkjempet kriger, hvor mange mennesker blir såret og lemlestet. Hvordan kan siviliserte mennesker behandle hverandre på denne måten? Hvilke krefter er det som tilskynder dem til å begå slike avskyelige handlinger eller fører dem opp i situasjoner hvor de føler seg tvunget til å begå slike handlinger? Det er i høyeste grad på sin plass i fullt alvor å spørre: Er det mulig at en eller annen ond, usynlig makt tilskynder mennesker til å begå slike voldshandlinger? Finnes det virkelig en djevel?

Du bør ikke avfeie disse spørsmålene ved å si at det nå engang er slik menneskene er. Deres naturlige ønske er tvert imot å leve i fred. Disse spørsmålene fortjener derfor å bli grundig undersøkt.

Det moderne syn

Den oppfatning mange mennesker i vår tid har av Djevelen, er i høy grad påvirket av den popularitet som materialismens idéer oppnådde i slutten av det forrige århundre. Under overskriften «Materialisme» sier The Encyclopedia Americana (1955): «Gjennomført materialisme hevder at det ikke eksisterer noe annet enn fysiske legemer og fysiske prosesser.»

En slik materialistisk tankegang har vunnet innpass i mange kretser, og den har til og med hatt innvirkning på mange religiøse lederes oppfatning av Djevelen. Det religiøse tidsskriftet Eternity sa i sitt nummer for august 1964: «I over 100 år har det nå sett ut til at troen på en djevel har vært på retur. . . . Protestantiske teologer har i det store og hele forvist Bibelens lære om en personlig djevel til pulterkammeret for kasserte myter.»

I Dictionary of All Scriptures and Myths (1960) av G. A. Gaskell sies det følgende angående det moderne syn på Djevelen: «Den egentlige djevel, som vi må være på vakt mot, er inne i oss, i vårt hjerte. Han er den dyriske del av menneskets natur.»

Og i The Encyclopædia Britannica (1966) sies det under overskriften «Djevelen»: «Den moderne liberale protestantisme har en tilbøyelighet til å benekte nødvendigheten av å tro på en personlig djevel og foretrekker å forstå Bibelens og andre verkers omtale av ham som en personifikasjon av det ondes prinsipp.»

Det er derfor blitt moderne å tro på «den dyriske del av menneskets natur» eller «det ondes prinsipp» i stedet for å tro på en virkelig djevel. Den oppfatning at Djevelen er en levende, usynlig person, en oppfatning som en gang var så utbredt, blir således ikke lenger godtatt av mange. Hva er grunnen til det? Er denne forandringen berettiget?

Hvorfor Djevelens eksistens blir benektet

I sin bok Satan, A Portrait forteller Edward Langton om troen på Djevelen opp gjennom tidene. Han kommer med følgende interessante uttalelse angående den oppfatning av Djevelen som kommer til uttrykk i det middelalderens munker skrev: «Den religiøse innbilningsevnen fikk løpe løpsk, og falske forestillinger og hallusinasjoner, som er et produkt av et sykelig eller overspent sinn, ble framholdt som fastslåtte kjensgjerninger.»

I tidens løp antok således mange religiøse mennesker overtroiske, latterlige og feilaktige forestillinger om Djevelen. Selv i dag er det vanlig å framstille Djevelen som en skapning som er iført en stramtsittende, rød drakt, har horn og hale og holder en høygaffel i hånden. Slike latterlige og feilaktige forestillinger har uten tvil en stor del av skylden for at mange mennesker benekter Djevelens eksistens.

Disse feilaktige forestillingene skriver seg på ingen måte fra Bibelen. Ikke desto mindre rettet mennesker i slutten av det forrige århundre som hadde gjort seg til talsmenn for materialismens idéer, et angrep mot dens lære. Dette bidro i særlig grad til at Djevelens eksistens ble benektet. Det framgår av The Encyclopædia Britannica, 11. utgave (1910—1911), hvor det under overskriften «Djevelen» sies:

«Det kan trygt sies at troen på Satan ikke i alminnelighet blir betraktet som en viktig del av den kristne tro . . . Det moderne syn på Bibelens inspirasjon gjør det ikke nødvendig å godta Bibelens lære i dette spørsmålet som endelig og absolutt autoritativ. Selv det Jesus lærte angående dette spørsmålet, kan enten skyldes at han tilpasset sin lære til de oppfatninger som var vanlige blant dem han hadde å gjøre med, eller — og det er mer sannsynlig — være et bevis for at hans kunnskaper som en naturlig følge av inkarnasjonen var begrenset . . .»

Det «moderne syn» at Bibelen ikke skal tas bokstavelig, har således fått mange mennesker til å forkaste det den sier om en personlig djevel. (Matt. 25: 41; Luk. 4: 1—8; Joh. 8: 44) Selv religiøse ledere begynte å lære at den måten Jesus omtalte Djevelen på, skyldtes hans begrensede kunnskaper. Eller de hevdet at Jesus tilpasset sine uttalelser til de oppfatninger og den uttrykksmåte som var vanlig i Judea på den tiden, men at han ikke selv betraktet Djevelen som en virkelig, levende person.

Men var den oppfatning at det ikke eksisterer noen personlig djevel, tilfredsstillende? Hvilken forklaring ble gitt på den grusomme behandling menneskene gir hverandre?

Et materialistisk syn utilfredsstillende

Den forklaring som ble gitt, og som til og med ble godtatt av mange religiøse ledere, var den materialistiske teori om at mennesket har utviklet seg fra dyrene. Det ble hevdet at mennesket har bevart noe av sin dyriske fortid, og at det er grunnen til at det kjemper mot, piner og dreper sine medmennesker. Det ble også hevdet at dette var noe som ville forsvinne etter hvert som mennesket fortsatte å utvikle seg. Edward Langton kommer i denne forbindelse med følgende interessante uttalelse i avslutningen av sin bok om menneskenes oppfatning av Djevelen:

«De lærde forviste på en dogmatisk og uformell måte [Djevelen] fra sitt trossystem. De slo døren igjen bak ham med et smell og låste og barrikaderte den. Satan var etter deres oppfatning en levning av gammel overtro. Den sunne fornuft hadde rettet sitt sterke, klare lys mot ham, og han hadde for alltid forsvunnet ut av tilværelsen. Den enkle sannhet er, sa de, at mennesket stammer fra dyrene. . . . Den tid vil imidlertid komme da mennesket på grunn av påvirkning fra sivilisasjonens krefter — utdannelse, kultur og økte kunnskaper — litt etter litt vil legge apen, tigeren og ulven bak seg, og langt om lenge vil vi så få se det fullkomne menneske. Inntil den tiden kommer, blir generasjonene bedre og bedre.»

Men hvor lite tilfredsstillende har ikke denne forklaring vist seg å være! Menneskene er ikke blitt bedre. De er tvert imot blitt stadig mer fordervet i moralsk henseende. De satte i gang den første verdenskrig, hvor det ble benyttet djevelske giftgasser, som hadde en kvelende eller hudetsende virkning, og andre nye våpen som kunne såre og lemleste folk. Denne konflikten var imidlertid bare begynnelsen til redslene. Tenk på alle de grusomme handlinger som er blitt begått etter denne krigen. Tenk på flammekasterne, konsentrasjonsleirene, gasskammerne og massemordene på millioner av jøder. Tenk på atombombene, napalbombene og hydrogenbombene.

Det er et ubestridelig faktum at hver generasjon er blitt verre, ikke bedre, enn den foregående. Det har aldri før stått så dårlig til med moralen verden over som nå. Tror du at alt dette rett og slett skyldes tilfeldigheter? Tror du at menneskene, som lengter etter fred og lykke, av seg selv er i stand til å gjøre så mye ondt mot hverandre? Ikke engang dyrene oppfører seg slik som menneskene, som har pint og drept hverandre på den mest grusomme og utspekulerte måte.

Du bør derfor ikke la deg forlede til å anta et rent materialistisk livssyn. En av vårt århundres mest fremtredende vitenskapsmenn, avdøde dr. Robert A. Millikan, kom en gang med følgende tankevekkende uttalelse: «En rent materialistisk filosofi står for meg som toppen av dumhet.»a Det er simpelthen ufornuftig å tro at materielle skapninger er den høyeste form for liv som finnes. Sunn fornuft tilsier oss at det finnes usynlige, levende skapninger, og at disse skapninger øver en mektig innflytelse på menneskene og deres anliggender.

Bibelens forklaring

Bibelen viser også at det forholder seg slik. Den er derfor ikke uvitenskapelig når den sier at det finnes åndeskapninger, skapninger som er usynlige for menneskene. «Gud er en Ånd,» sier Bibelen. (Joh. 4: 24, NW) Den sier også at Gud har skapt englene, og at de er åndeskapninger. (Heb. 1: 7, NW) De er virkelige, levende skapninger. Djevelen er på lignende måte en åndeskapning.

«Men,» vil noen kanskje spørre, «hvis Gud har skapt alle åndeskapningene, hvorfor skapte han da en av dem som en djevel? Gud har i virkeligheten ikke skapt en av dem som en djevel. Han skapte alle åndeskapningene fullkomne. En av dem gjorde imidlertid seg selv til en djevel. Han ble fordervet ved å gi etter for sine egne urette ønsker. Bibelen forklarer hvordan selv fullkomne skapninger kan bli onde. Den sier: «Hver fristes idet han dras og lokkes av sin egen lyst; deretter, når lysten har unnfanget, føder den synd.» — Jak. 1: 14, 15.

Det urette ønske som denne mektige åndeskapningen nærte, besto i at han ønsket at de andre skapningene skulle tilbe ham, men det er bare Skaperen, Jehova Gud, som har krav på å bli tilbedt. Han klarte å få den første mann og den første kvinne til å tjene ham ved å fordreie det Gud hadde sagt til dem angående følgene av å spise av et bestemt tre i Edens hage. Han ble på den måten en bakvasker eller djevel. I Bibelen blir han også kalt «Satan», «den store drage» og «den gamle slange». I tidens løp sluttet andre åndeskapninger seg til Satan i hans opprør mot Gud, og de ble således også djevler eller demoner. — 1 Mos. 3: 1—6; Åpb. 12: 9; Mark. 3: 22.

«Men hvorfor tilintetgjorde ikke Gud straks Djevelen og de to første mennesker, som Djevelen hadde forledet til å bryte Guds lov?» vil noen kanskje videre spørre. Jehova Gud valgte ikke å gjøre det. Opprøret hadde ført til at det oppsto et stridsspørsmål, som blant annet gjaldt spørsmålet om hvorvidt Djevelen kunne klare å få alle skapninger til å vende seg bort fra Gud. Adam og Eva fikk lov til å frambringe barn, slik at de av deres etterkommere som var trofaste og fulgte en ulastelig handlemåte, kunne opphøye Skaperen og vise at Djevelen var en løgner. Gud satte derfor av tilstrekkelig tid til at dette stridsspørsmålet kunne bli avgjort. — Job, kapitlene 1 og 2.

Satan Djevelen har i den tid som har gått, fra det usynlige øvd innflytelse på menneskene. Det er han som er skyld i at millioner av mennesker, trass i at ’så godt som alle ønsker fred’, kjemper mot og dreper hverandre. Ja, hans onde innflytelse er årsak til at alle forsøk på å skape varig fred har slått feil, trass i at «nesten alle folk på jorden har god vilje overfor hverandre».

Bibelen sier at Djevelen er «denne verdens fyrste». Den omtaler ham også som «denne verdens gud». (Joh. 12: 31; 2 Kor. 4: 4) Hvor tydelig er det ikke at disse uttalelsene er sanne! Historien viser uten skygge av tvil at det står en ond makt bak de jordiske herskerne, en makt som tilskynder dem til å gjøre seg skyldig i ubeskrivelige grusomheter.

Det er imidlertid enda et spørsmål som kan oppstå: Hvorfor er menneskenes forhold til hverandre nå dårligere enn noensinne, i betraktning av at materialistisk innstilte mennesker har forutsagt at hver generasjon skulle bli bedre enn den foregående? Hva er grunnen til at lovløsheten har antatt slike dimensjoner at det i mange byer ikke lenger er trygt å gå på gaten etter mørkets frambrudd? Bibelen forklarer også dette.

Djevelens tid er kort

Bibelen viser at vi har nådd fram til endens tid for denne tingenes ordning. Dens profetier og oppfyllelsen av dem i vår tid viser at Guds Sønn, Jesus Kristus, har tatt sin makt og begynt å herske midt iblant sine fiender. (Sl. 110: 1, 2) Den viser at han i vår generasjons levetid har tilføyd Satan et knusende nederlag. Hvordan har han gjort det? Bibelen sier:

«Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderike; han ble kastet ned på jorden . . . Derfor fryd eder, I himler, og I som bor i dem! Ve jorden og havet! for djevelen er fart ned til eder i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.» — Åpb. 12: 9, 12.

Dette forklarer hvorfor lovløsheten har tiltatt slik siden den første verdenskrig. Satan Djevelen er blitt kastet ut av himmelen, og han gjør nå hva han kan for å forderve menneskene. Ja, vi lever nå i den korte tidsperiode med veer som Bibelen omtaler. Hvor viktig er det derfor ikke at vi gjør alt vi kan for å unngå at Djevelen får ført oss ned i tilintetgjørelsen!

Det første vi må gjøre for å unngå det, er å erkjenne at Djevelen virkelig eksisterer, at han og hans demoner er virkelige, usynlige fiender. (Ef. 6: 12) Det er også viktig at vi lærer å kjenne de metoder han benytter seg av for å føre menneskene vill. Han er listig. «Satan selv skaper seg om til en lysets engel,» sier Bibelen. (2 Kor. 11: 14) De metoder han benytter seg av for å føre menneskene vill, kan virke meget harmløse. Som vi har sett, bruker han til og med religiøse ledere som sine tjenere for å bedra menneskene og få dem til å tro at han ikke eksisterer.

Vend deg derfor bort fra presteskapet, som mer og mer betrakter Bibelen som en bok som er full av myter. Rust deg ved å ta til deg kunnskap. Sørg for å få hjelp til å studere Bibelen av dem som tror på den. Jehovas vitner er villige til å hjelpe deg. Og gi framfor alt akt på følgende bibelske formaning: «Vær edrue, våk! Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke.» — 1 Pet. 5: 8.

[Fotnote]