En prøve på ydmykhet
YDMYKHET er en egenskap som universets Overherre, Jehova Gud, ønsker å finne hos dem som han gir den ære å få tjene ham. Bibelen sier: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» — Jak. 4: 6.
Selv om Jehova Gud er den høyeste, er han ydmyk. Hvordan kan han være det? Det betyr naturligvis ikke at han underordner seg under andre. Det betyr at han alltid er rede til og villig til å vise barmhjertighet overfor ydmyke syndere som oppriktig ønsker å bli godkjent av ham. En som var klar over dette, var kong David. Da Jehova hadde frelst ham fra hans fiender, sang han: «Du gir meg din frelse til skjold, og din mildhet [ydmykhet, NW] gjør meg stor.» (2 Sam. 22: 36) Ja, Jehova bøyde seg ydmykt ned for å komme et ufullkomment (skjønt rettsindig) menneske, David, til unnsetning og gjorde ham derved stor.
Guds førstefødte Sønn, Jesus Kristus, var også ydmyk. (Fil. 2: 5—8) Da han var et fullkomment menneske, var han aldri overdrevent kritisk eller arrogant overfor de syndige menneskene som han bodde og arbeidet blant. Medynk og medfølelse tilskyndte ham til å hjelpe andre i åndelig og fysisk henseende. — Matt. 9: 36.
Millioner av trofaste engler har i likhet med Jesus Kristus ved sin innstilling og ved sine handlinger vist at de er ydmyke. Den engelen som ble brukt til å overbringe en profetisk åpenbaring til apostelen Johannes, sa ydmykt: «Jeg er din og dine brødre profetenes medtjener.» (Åpb. 22: 9) Og Jesus sa om englene som gruppe betraktet: «Det [blir] glede for Guds engler over én synder som omvender seg.» (Luk. 15: 10) Denne glede er virkelig et uttrykk for stor ydmykhet. Hvordan det?
Den gang i det første århundre etter Kristus fikk angrende syndere anledning til å få medlemskap i det himmelske rike. Alle som i tiden deretter var trofaste inntil døden, skulle bli konger og prester sammen med Herren Jesus Kristus og oppnå en høyere stilling enn englene hadde. (1 Kor. 6: 2, 3; 2 Tim. 2: 11, 12; Åpb. 20: 6) Englene følte seg imidlertid ikke forbigått fordi det ikke var de som ble utvalgt av Jehova Gud, trass i at de hadde tjent trofast helt siden lenge før menneskene ble skapt. Nei, de gledet seg, for de forsto at det disse menneskene hadde prøvd og overvunnet, gjorde dem i stand til å tjene som medfølende og barmhjertige konger og prester. — Se også Hebreerne 4: 14—16.
Englene har så stor verdsettelse av Jehovas rette og rettferdige ordning at de ydmykt tjener Rikets framtidige arvinger som er på jorden. Hebreerne 1: 14 sier: «Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?» De setter et godt eksempel.
En prøve for dem som ikke blir utnevnt til eldste
Som ufullkomne mennesker har vi en tilbøyelighet til å ha høyere tanker om oss selv enn vi egentlig bør ha. Vi må derfor anstrenge oss for å etterligne den ydmykhet som blir lagt for dagen av Jehova Gud og hans himmelske sønner, Jesus Kristus innbefattet. Noen ganger kan utviklingen i Guds folks menigheter sette manges ydmykhet på prøve. Dette er særlig tilfelle når noen blir utnevnt til å tjene i spesielle stillinger. Det kan for eksempel være at noen som ikke blir utnevnt til eldste, mener at de burde bli betraktet som lærere i menigheten.
Også i det første århundre etter Kristus var det noen kristne som tenkte på den måten. Disippelen Jakob henvendte seg tydeligvis til slike da han sa: «Mine brødre! ikke mange av eder bli lærere, ettersom I vet at vi skal få dess tyngre dom!» — Jak. 3: 1.
Vi bør huske at de eldste når de utfører sitt arbeid, har større ansvar enn de kristne i sin alminnelighet. (Luk. 12: 48) Det at det kreves mer av de eldste, gjør det ikke lett for dem. I likhet med sine kristne brødre er de ufullkomne mennesker. Disippelen Jakob innrømmet: «Vi snubler alle sammen i mange ting.» — Jak. 3: 2.
De eldstes ufullkommenheter er ofte mer synlige enn ufullkommenhetene til de andre i menigheten. Hvorfor det? Jo, fordi de eldste til stadighet står fram for menigheten for å undervise, formane og tale til rette. Det de gjør, blir nøye gransket av menighetens øvrige medlemmer, for de ser hen til de eldste som eksempler hva rett kristen oppførsel angår.
En mann som ikke blir utnevnt til eldste, men som mener at han burde være det, gjør vel i å tenke alvorlig over det Jakob skrev. Han kan spørre seg selv: Hvorfor ønsker jeg å bli en eldste? Er det fordi jeg ønsker å tjene brødrene? Er mitt motiv helt uselvisk, eller er det den fremtredende stillingen som følger med det å være en lærer for andre troende, jeg trakter etter? Er jeg virkelig i en slik stilling at jeg kan påta meg større ansvar enn andre medlemmer av menigheten? Har jeg den visdom og innsikt som er nødvendig for å kunne bedømme spørsmål som har med folks liv å gjøre? Kan jeg gi god bibelsk veiledning som virkelig vil hjelpe andre til å løse personlige problemer og familieproblemer?
Mange kristne menn som er klar over at de har sine begrensninger i det minste hva noen av disse tingene angår, forstår at de ikke oppfyller de krav som stilles til de eldste. De gleder seg over at ansvarsbevisste brødre som har de nødvendige åndelige kvalifikasjoner, har satt lojaliteten overfor Jehova høyere enn personlig vennskap og derfor ikke har anbefalt dem som eldste. Menn som har en slik verdsettelse, blir ikke såret på grunn av dette. Det er ingenting som hindrer dem i å ta fullt ut del i arbeidet med å forkynne for utenforstående og undervise dem i Bibelens sannhet, ingenting som hindrer dem i å støtte de eldste i menigheten når de tar hånd om sitt arbeid, ingenting som hindrer dem i å framelske Guds ånds frukt i større utstrekning og gjøre godt mot sine kristne brødre. Er ikke dette de ting som gjør en kristens liv rikt og meningsfylt? Jo visst er det det.
Disse ydmyke brødrene vet at de kan fortsette å arbeide mot det mål å bli eldste, ikke for å opphøye seg selv, men for å være til velsignelse for sine troende brødre. De kan til og med henvende seg til de eldste i menigheten og spørre om hvordan de kan forbedre seg på områder hvor de ikke oppfyller de bibelske kravene til eldste.
Hvis en bror er av det slaget som gjerne vil trenge seg fram og overgå andre, og som prøver å imponere andre med sin dyktighet, bør han først bestrebe seg på å framelske større ydmykhet. Som disippelen Jakob sa: «Han vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms saktmodighet [ydmykhet, NW]! Men har I besk avind og trettesyke i eders hjerter, da ros eder ikke mot sannheten og lyv ikke mot den!» (Jak. 3: 13, 14) Det er ydmykhet og beskjedenhet som kjennetegner en som er i besittelse av sann visdom. En slik person gjør ikke noe for å bli sett av andre. Mennesker som er misunnelige og trettekjære, har ingen grunn til å skryte og hevde at de er kvalifisert til å undervise sine brødre. Å komme med slike påstander ville være å lyve mot sannheten.
En prøve for de utnevnte eldste
De som blir utnevnt til eldste, blir også prøvd med hensyn til ydmykhet. Mange av dem har tjent som menighetstjenere i en årrekke. De er blitt betraktet som «nummer en» i menigheten. Det har ofte vært de som har avgjort hvorvidt et forslag skulle følges eller forkastes. Hva synes de om å måtte gi fra seg vervet som ordstyrer for gruppen av eldste til en annen? Er de redd for at det ikke vil gå så bra? Er de villige til å ta tilbørlig hensyn til andres forslag? Eller er de på grunn av sin tidligere erfaring tilbøyelige til å ignorere de forslag andre kommer med?
Tidligere menighetstjenere som har den rette innstilling, er klar over at Jehovas ordning alltid er den beste. De har et oppriktig ønske om å handle i samsvar med apostelen Paulus’ råd om å ’akte de andre av Guds tjenere høyere enn seg selv’. (Fil. 2: 3) De har tilbørlig beskjedenhet og innser at andre har tilegnet seg visse egenskaper i større utstrekning enn de selv har. Noen brødre utmerker seg når det gjelder å vise empati, godhet, vennlighet og gavmildhet. Andre har svært god forståelse av Bibelen og er i stand til å anvende den på en virkningsfull måte når det oppstår problemer. Andre igjen er i besittelse av en bemerkelsesverdig nidkjærhet og begeistring og har stort pågangsmot. Det finnes ikke noen som har alle de ønskverdige egenskapene i fullkommen likevekt. Disse ydmyke tidligere menighetstjenerne gleder seg derfor over den gagnlige virkning det vil ha på alle i menigheten at vervet som ordstyrer går på omgang. — Se 1 Korintierne 12: 4—11.
Den nye ordningen blir også en prøve på ydmykheten til de brødrene som blir utnevnt til å tjene som nye ordstyrere eller presiderende tjenere. Vil de nå prøve å imponere eller framheve sin person i menigheten og forandre tingene i samsvar med sin personlige smak? Ikke hvis de virkelig er ydmyke og beskjedne. De innser at deres utnevnelse ikke gjør dem til den mest fremtredende mann i menigheten. De vet ikke alt. Hver av dem er simpelthen et medlem av «gruppen av eldste». De trenger de andre brødrene for at det skal kunne være et likevektig forhold i menigheten. Det er som det sies i Ordspråkene 15: 22: «Hvor det er mange rådgivere, har de framgang.» Ja, en gruppe av eldste som fungerer som et forent hele, kan gjenspeile gudlignende egenskaper på en måte som ingen enkeltperson kan gjøre det. Det betyr at hver eneste eldste må føle seg fri til å uttale seg og komme med forslag eller anbefalinger som de andre eldste kan vurdere.
En prøve for kristne ungdommer
Unge menn i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene blir også stilt på prøve hva deres ydmykhet angår. Noen av dem har gode evner og er flinke til å uttrykke seg. Men de mangler den visdom og erfaring som de må ha for å kunne undervise, formane, tale til rette og bedømme spørsmål av svært alvorlig art som oppstår i Guds folks menighet. Ettersom brødre i slutten av tenårene ikke engang blir brukt som assisterende tjenere, vil noen av dem kanskje føle at det ikke er noe de kan gjøre. Hvordan kan slike unge menn bevare et rett syn på Jehovas ordning?
De vil gjøre vel i å tenke over alle de ting de kan gjøre for å tjene Jehova og sine brødre. Ettersom de i de fleste tilfelle ikke har familieforpliktelser, kan de bruke mer tid til å studere og meditere over Guds Ord. De kan således bygge opp et godt kunnskapsforråd, og det vil være til stor hjelp for dem når de blir kvalifisert til å tjene som eldste. Det er ikke fastsatt noen grense for hva unge menn kan gjøre når det gjelder å forkynne det gode budskap for andre. De kan også få brukt sine evner og anlegg ved at de tilbyr seg å hjelpe de eldste og de assisterende tjenere. Når de viser at de er samarbeidsvillige, pålitelige, omtenksomme og helt hengitt til tjenesten for Jehova, vinner de hele menighetens respekt og tillit. (Ap. gj. 16: 1, 2) Det blir også tydelig for hele gruppen av eldste at slike unge menn legger for dagen de egenskaper som må finnes hos dem som med tiden kan bli brukt som assisterende tjenere.
Det er godt for unge menn å huske at i samsvar med den bibelske ordning kan ikke bare noen, men alle de brødrene i menigheten som oppfyller de nødvendige krav, bli utnevnt til assisterende tjenere eller eldste. Det sier seg selv at hvis ikke tenåringer gjør seg virkelige anstrengelser for å framelske gode kristne egenskaper, kommer de ikke til å ha slike egenskaper når de blir eldre. I ungdommen har en god anledning til å arbeide med tanke på å framelske de egenskaper som vil vise seg å være en velsignelse og en kilde til oppmuntring for ens troende brødre.
Unge menn kan ha stort utbytte av å komme sammen med de eldste og andre som legger gode kristne egenskaper for dagen. Ordspråkene 13: 20 sier: «Søk omgang med de vise, og du skal bli vis.» Selv om en ung mann vil måtte vente en tid før han blir utnevnt til assisterende tjener og senere til eldste, bør ikke det være noe problem for ham. Det er mye bedre å tjene etter at en har skaffet seg god bakgrunnskunnskap fra Bibelen og erfaring i livet. Fortjener ikke våre brødre det beste de kan få hva bibelsk veiledning og undervisning angår? Vi ønsker naturligvis ikke at de skal få dårligere omsorg bare for at vi skal oppnå personlig vinning.
En prøve for alle
Når vi tenker over det, er den gudgitte ordning i Jehovas kristne vitners menigheter i virkeligheten en prøve på ydmykheten til alle som er tilknyttet dem. De eldste må ydmykt følge det inspirerte påbudet: «Vokt den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at I blir mønster for hjorden.» (1 Pet. 5: 2, 3) Alle de andre medlemmene av menigheten må også være ydmyke for å samarbeide med de eldste, slutte opp om deres avgjørelser og hjelpe dem med å utføre deres viktige arbeid. Dette er i samsvar med Bibelens formaning: «Lyd eders veiledere og rett eder etter dem! for de våker over eders sjeler som de som skal gjøre regnskap, så de kan gjøre det med glede og ikke sukkende; for det er eder ikke til gagn.» — Heb. 13: 17.
Det er sant at de eldste er ufullkomne mennesker. De gjør feil. Men når fullkomne himmelske sønner av Gud er villige til å tjene for å dekke de eldstes og vårt behov, bør vi alle ydmykt underordne oss Jehovas ordning. Det at vi samarbeider med disse mennene, vil være til stort gagn for oss og kan bidra mye til å øke vår lykke. La oss derfor alle gjøre oss alle mulige anstrengelser for å bestå denne prøven på vår ydmykhet, noe som vil bringe ære til vår ydmyke himmelske Far, Jehova Gud.