Spørsmål fra leserne

● Ettersom den lov som ble gitt israelittene, var god, hvordan kunne da apostelen Paulus si at budet tilveiebrakte en «anledning» eller «tilskyndelse» (NW) til synd? — USA.

Apostelen Paulus viste at ufullkomne mennesker ikke kunne oppnå en rettferdig stilling innfor Jehova Gud ved hjelp av Moseloven, og skrev i den forbindelse: «Da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, som vaktes ved loven, således i våre lemmer at vi bar frukt for døden; . . . Hva skal vi da si? er loven synd? Langt derifra! men jeg kjente ikke synden uten ved loven; for begjærligheten kjente jeg ikke dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære. Men synden tok anledning av [fikk en tilskyndelse gjennom, NW; bokstavelig: ble satt i bevegelse fra] budet og virket alskens begjærlighet i meg; for uten lov er synden død.» — Rom. 7: 5—8.

Hvis det ikke hadde vært for loven, ville apostelen Paulus ’ikke ha kjent synden’ i den forstand at han ikke ville ha kjent eller forstått syndens fulle rekkevidde og omfang, alt det som synden omfatter, for eksempel at det er synd å begjære. Men som Paulus sier, ble de syndige lyster ’vakt’ ved loven, og det bud som sa at en ikke skulle begjære, utgjorde en «anledning» eller «tilskyndelse» til synd. Betyr dette at Paulus aldri ville ha praktisert noe som ble fordømt i loven, hvis det ikke hadde eksistert noen bud?

Nei, for det ville bety at lovene mot ekteskapsbrudd, mord, tyveri og lignende ting bidro til å øke forbrytelsene og voldshandlingene. Dette er stikk i strid med Guds måte å handle på. Menneskene hadde allerede begynt å begjære, myrde, stjele og gjøre andre slike ting før loven ble gitt. Loven skulle følgelig kontrollere israelittenes handlinger og ikke tilskynde dem til større lovløshet. Salmisten sa: «[Jehovas] lov er fullkommen, den vederkveger sjelen; [Jehovas] vitnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige vis.» (Sl. 19: 8) På hvilken måte var det da at loven vakte syndige lyster og tilveiebrakte en tilskyndelse til synd?

Vi forstår det når vi husker at apostelen Paulus sa: «Uten lov er synden død.» Det vil si at det var ikke blitt direkte definert hva synd var. En kan ikke bli anklaget for synd når de handlinger en har begått, ikke er blitt stemplet som synd i en lov. Før loven kom, var Paulus eller hans folk følgelig ikke under fordømmelse på grunn av handlinger som ikke var blitt definert som synder. Det var håp om liv uten loven. Men da Guds lov, som klargjorde hva synd er, ble innført med liv for øye, døde Paulus eller hans folk. Hvorfor? Fordi de ble betegnet som syndere som var forbannet og dømt til døden. Paulus eller hans folk oppdaget at de var syndere i langt større utstrekning enn de hadde trodd. Loven gjorde at de ble seg mer bevisst at de var syndere. I lys av loven så de at de var syndere på flere punkter, og i lys av loven kom det følgelig flere syndere til syne. Det betyr ikke at loven tilskyndte dem til å synde, men at den avslørte dem som syndere. På denne måten fikk synden en anledning eller tilskyndelse gjennom loven og «virket» synd i Paulus og hans folk. Loven ble et grunnlag for å fordømme flere som syndere og for å fordømme dem på langt flere anklagepunkter.

● Er det riktig å be for noen som er blitt utstøtt (utelukket) av den kristne menighet? — Tsjekkoslovakia.

Bibelsk sett ser det ikke ut til å være riktig av en trofast kristen å be for en som er utstøtt. Bibelen nevner visse avskyelige ting som Gud hater, deriblant utukt, avgudsdyrkelse, ekteskapsbrudd, homoseksuelle handlinger og tyveri. (1 Kor. 6: 9, 10; Gal. 5: 19—21) Jehovas lov påbyr at den kristne menighet skal utstøte dem som praktiserer slike ting, og som ikke viser noe tegn på at de i sitt hjerte angrer det de har gjort. De trofaste medlemmer av menigheten må ikke ha noe åndelig fellesskap med dem. — Se Vakttårnet for 15. november 1963, sidene 521—526, som redegjør for det bibelske grunnlag for utstøtelse.

Ettersom det er Gud som dømmer slike mennesker gjennom sitt Ord, ville det å be for dem være ensbetydende med å be Gud om å overse synder som blir begått av slike som ikke angrer, eller se gjennom fingrene med at noen praktiserer det som er galt. De som blir utstøtt, har kastet vrak på den barmhjertighet Jehova Gud på grunnlag av Kristi gjenløsningsoffer med glede viser dem som angrer og vender om fra en gal handlemåte og oppriktig ber ham om tilgivelse. — 1 Joh. 1: 9; 2: 1, 2; 3: 4—8, NW; Heb. 6: 1—8; 10: 26—31.

Husk også at Bibelen holder de utnevnte «eldste» eller tilsynsmenn i menigheten ansvarlig for at menighetens renhet med hensyn til lære og moral blir bevart, for at ikke hele menigheten skal pådra seg Guds mishag. Apostelen Paulus gjorde dette helt klart da han påbød menigheten i Korint å ordne opp i et tilfelle av alvorlig synd som den hadde ignorert. — 1 Kor. 5: 5—8, 12, 13.

De utnevnte «eldste» i en menighet skal vise barmhjertighet når det foreligger beviser for oppriktig anger. (Matt. 9: 13; Jak. 3: 17; 5: 11) Men de må også være nidkjære for det som er rett, og sørge for at menigheten er i en antagelig stilling innfor Jehova. Paulus roste brødrene i Korint for den vrede de ga uttrykk for da de ble klar over hvilken stor synd som var blitt begått midt iblant dem, og hvilken stor vanære dette hadde ført over Gud. Han roste den nidkjærhet de la for dagen med hensyn til å rette på den gale handlemåte de hadde fulgt ved at de tillot en slik urett handlemåte. — 2 Kor. 7: 8—11.

Apostelen Johannes kaster ytterligere lys over spørsmålet om hvorvidt en kan, be for utstøtte, når han sier: «Dersom noen ser sin bror gjøre en synd som ikke er til døden, da skal han be, og han skal gi ham liv — jeg mener dem som ikke synder til døden. Der er synd til døden; det er ikke om den jeg sier at han skal be.» — 1 Joh. 5: 16.

Men hvordan skal vi som enkeltpersoner kunne vite om noen har begått en «synd til døden»? Johannes sikter tydeligvis til synd som blir begått med overlegg, med vitende og vilje, og som er en motsetning til synd som ikke er til døden. Hvis det finnes beviser for at det var en forsettlig synd som var blitt begått, skulle den kristne ikke be for synderen. (Og slike beviser må finnes for at en utstøtelse kan finne sted.) Det er ikke et tilfelle hvor noen blir ’overlistet av synd’ og således fortjener at vi ber for ham. (Gal. 6: 1; Jak. 5: 19, 20) Det er naturligvis Gud som i siste instans skal dømme med hensyn til synderens hjertetilstand, men i forbindelse med utstøtelse bør de kristne ikke løpe den risiko å be bønner som er forgjeves eller mishager Gud.

Men hva bør en som tilhører menigheten, gjøre hvis han mener at utvalget, som består av «eldste», har vært for strengt eller handlet overilt når det har utstøtt noen? Han bør huske at det ikke er han som skal dømme i saken. Når Menighetsutvalgets medlemmer undersøker saken, samler de alle de tilgjengelige beviser. Utenforstående har gjerne ikke kjennskap til mange av kjensgjerningene og den innstilling den anklagede legger for dagen overfor utvalget. Det ville derfor være galt å fordømme utvalgets handling uten å ha kjennskap til alle omstendighetene. (Ordspr. 18: 13) Det ville også være galt av ham fordi han ifølge Bibelen ikke er utnevnt til å dømme i denne saken. Selv Jesus avslo å handle som dommer i en sak som han ikke var blitt utnevnt til å dømme i. (Luk. 12: 13, 14) Hvis det blir begått feil eller urettferdighet, vil Jesus Kristus, som er menighetens hode og den gode Hyrde, helt sikkert rette på slike feil uten at noen trofaste blir påført varig skade. — Kol. 1: 18; Joh. 10: 14; Åpb. 3: 19.

Den utstøtte kan være en av ens slektninger eller en nær venn. Det kan også være at det ser ut til at han viser tegn til anger etter utstøtelsen. Vil det da være riktig å be for ham? I lojalitet mot Jehova og hans ordning vil den kristne avholde seg fra å be for ham. Samtidig kan han finne trøst i Jehovas ord: «Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever.» — Esek. 33: 11.

På bakgrunn av disse ordene fra Jehova kan vi være forvisset om at hvis vedkommende virkelig angrer, vil Gud oppreise ham i sin tid og sørge for at han igjen får komme sammen med menigheten. Når han så er blitt gjenopptatt i menigheten, vil den som trofast og bestemt har overholdt Jehovas lov og vært lojal mot menigheten, kunne gi den gjenopptatte virkelig hjelp til å vinne liv. — 2 Kor. 2: 5—8.