Interesse for andre — noe det er stort behov for

OPPRIKTIG interesse for andre er noe som blir stadig sjeldnere i vår tid. Hva er årsaken til denne ulykkelige situasjonen?

Mange er uten tvil blitt mindre interessert i andre på grunn av det de selv har vært utsatt for. Andre har kanskje forsøkt å være hjelpsomme, men er bare blitt misforstått. Følgen er blitt at de mener at det ikke nytter. Det er dessuten ikke få som misunner begjærlige og griske mennesker den framgang de har, og som så etterligner dem hva det å vise mangel på interesse for andre angår. Og den selviskhet som stadig kommer til uttrykk i filmer, i TV og i aviser og blad, bidrar uten tvil også til at mange mennesker blir mindre interessert i andre.

Denne mangel på interesse gjør seg også ofte gjeldende i familiekretsen. Det er for eksempel vanlig at kvinner er mer plaget av søvnløshet enn menn. Men hvem har ikke sett at menn ofte bryr seg lite om det problem som søvnløshet utgjør for deres hustru? Kan det være at du som ektemann kommer til kort i denne henseende eller i lignende henseender?

På den annen side må det innrømmes at mange hustruer kommer til kort hva det å vise virkelig interesse for sin mann angår. Hvis du er en gift kvinne, hører du da til de kvinner som setter sitt ønske om å skaffe seg luksusgjenstander foran mannens ve og vel? En slik mangel på interesse for ektemannen øker hans byrder og har i noen tilfelle ført til at han har fått et hjerteanfall.

Og hvem har ikke lagt merke til foreldre som viser mangel på interesse for de vaner deres barn tillegger seg? Det er ikke det at ungdommer er fullstendig fri for skyld når de har en dårlig oppførsel, men problemene kan altfor ofte spores tilbake til likegyldighet fra foreldrenes side.

Det er mange andre områder hvor mangel på interesse for andre gjør seg gjeldende. Dårlige manerer er et eksempel på dette. Kvinner trenger seg kanskje foran andre når det er salg i større forretninger; eldre og handikappede blir skubbet til side av unge, friske mennesker. Og er det at ungdommer rabler på vegger og på annen måte gjør seg skyldige i hærverk, noe annet enn et utslag av en rystende mangel på interesse for andres beste og for andre menneskers eiendom?

Noen viser ikke interesse for hvem som helst. Det er bare når en nær venn eller en i deres nærmeste familie er berørt, de viser noen interesse. Andre lar slike ting som nasjonalitet, hudfarge eller rase hindre dem i å vise interesse for andre. Det er således mange hvite som viser svært liten interesse for hvordan de fargede har det, akkurat som mange fargede bryr seg lite om hvordan det går med en som er hvit. Og rett som det er, kan vi lese om at en eller annen er blitt overfalt på åpen gate, og at en mengde mennesker har stått og sett på uten å heve sin røst eller å løfte en hånd for å hjelpe offeret.

All slik mangel på interesse for andre kan i virkeligheten spores helt tilbake til den første menneskelige familie. Adam viste liten interesse for sin hustrus følelser da han omtalte Eva som «kvinnen som du ga meg» og ga henne skylden for at han hadde spist av den forbudte frukt. Og hvem kjenner ikke uttrykket: «Er jeg min brors vokter?»? Det var Kain, Adams førstefødte sønn, som kom med denne hjerteløse bemerkningen da Gud spurte etter hans bror Abel, som han hadde drept. De fleste ville riktignok ikke slå et annet menneske i hjel, men hva med det å nære hat? Det er lett å gjøre det hvis en er blitt urettferdig behandlet. Men visste du at Bibelen sier at «hver den som hater sin bror, er en manndraper»? — 1 Mos. 3: 12; 4: 3—11, eldre norsk overs.; 1 Joh. 3: 15.

Et enestående godt eksempel på det å vise interesse for andre som er i nød, er uten tvil den «barmhjertige samaritan» i en av Jesu lignelser. Han utgjør en slående kontrast til de to selvgode religionsutøverne som ikke viste noen medfølelse med et annet menneske som var blitt slått og røvet og lå hjelpeløs ved veien. Den barmhjertige samaritan viste ekte interesse for offeret. Han forbandt hans sår, løftet ham opp på sitt esel og førte ham til et herberge og betalte det det kostet. — Luk. 10: 29—37.

Hvorfor er det så viktig?

Hvorfor er det så viktig å vise interesse for andre? Fordi Gud sier at vi skal elske vår neste som oss selv, slik som den «barmhjertige samaritan» gjorde. Vi setter selv pris på at andre viser interesse for oss når vi har behov for det. Burde da ikke også vi vise interesse for andre når de har behov for det? — Mark. 12: 31; Luk. 6: 31.

Det at vi viser interesse for andre, gir oss dessuten god samvittighet. Det gir oss en følelse av tilfredshet, av å ha gjort vår plikt. Det er en måte å gi på, og det å gi bringer alltid stor lykke. — Ap. gj. 20: 35.

Det at vi viser interesse for andre både i smått og i stort, fører til at vi kommer til å stå i et godt forhold til andre. Vi kan hjelpe andre når de er i fare, når de er syke, eller når de er blitt rammet av en eller annen tragedie. Men vi kan også vise interesse for andre i små ting i det daglige liv. Når vi kjører bil, vil for eksempel interesse for andre få oss til å være forsiktige, slik at vi unngår ulykker og unnlater å oppføre oss som en bilbølle. En slik interesse vil også hjelpe oss til å vise hensyn, slik at vi setter ned farten når vi kjører på en hovedvei og en annen bilist skal inn på den fra en sidevei.

Bor vi i et hus hvor det også bor andre mennesker? Da kan vi vise interesse for andre ved å ta hensyn og ikke la platespilleren, radioen eller fjernsynet stå for høyt på og ved ikke å holde støyende selskaper sent om kvelden. Vinterstid kan vi sørge for å holde fortauet vårt rent for is og snø.

Et enestående eksempel på det å vise interesse for andre ble satt av de tyske Jehovas vitner da de ble løslatt fra konsentrasjonsleirene i 1945. La oss nevne bare ett tilfelle: Da 220 av dem forlot Sachsenhausen konsentrasjonsleir, strengt bevoktet, hadde de en strekning på over 190 kilometer foran seg. Omstendighetene gjorde det mulig for dem å holde sammen i en gruppe. De klarte å få tak i noen små vogner, og på disse plasserte de de svakeste, og de som var sterkere, dro så disse vognene. Resultatet var at under denne dødsmarsjen, da over 10 000 mistet livet, var det ingen av vitnene som døde. — 1974 Yearbook of Jehovah’s Witnesses.

Det er uselvisk interesse for andre som får Jehovas kristne vitner til å fortsette å foreta husbesøk. De vet at vi lever i de «siste dager», og de oppfordrer derfor folk til å flykte til et trygt sted før det er for sent. Når de gjør det, etterligner de fortidens Lot, som advarte sine svigersønner og oppfordret dem til å flykte fra Sodoma og Gomorra sammen med ham. Beretningen sier at «hans svigersønner tenkte at han bare spøkte». Men Lot spøkte ikke, og det gjør heller ikke Jehovas kristne vitner i vår tid! — 1 Mos. 19: 12—29; Åpb. 18: 4.

Vi vil derfor oppfordre deg til, ikke bare selv å vise interesse for andre, men også å høste gagn av den interesse disse vitnene viser for deg ved å framholde de muligheter du har for å overleve den forestående «store trengsel» og oppnå evig liv.