Forlikelse på grunn av Guds barmjertighet før Harmageddon
1. Hva kan Jehovas forlikelse med levningen av de åndelige israelitter etter 1919 sammenlignes med?
HVILKEN holdning bør en egensindig hustru som har forlatt sin ektemann, innta til sin mann når han viser henne barmhjertighet og tar henne tilbake? Hvordan bør hun betrakte ham, og hvilke følelser bør hun ha for ham når han etter at han har tatt henne tilbake, på alle mulige måter gir uttrykk for sin kjærlighet til henne? Hun bør sette stor pris på hans ufortjente godhet. Hun har grunn til å føle seg nærere knyttet til ham enn noen gang tidligere. Hun har grunn til å vise ham enda større respekt enn tidligere og til å sørge for at de ekteskapelige bånd som på nytt blir knyttet, blir ubrytelige. Det var nettopp på den måten Jehovas hustrulignende paktsfolk på jorden reagerte da de ble forlikt med Jehova. Og siden året 1919 har levningen av de åndelige israelitter, som på lignende måte er blitt forlikt med Gud, vist ham en slik respekt.
2. Hva viser det at hustruen begynner å kalle sin mann «Ishi» i stedet for «Ba’ali», og hvordan viste dette seg å være tilfelle med hensyn til den israelittiske levning etter 537 f. Kr.?
2 For at en hustru i bibelsk tid skulle begynne å kalle sin ektefelle «Min mann» i stedet for «Min eier», måtte hun virkelig forandre innstilling til ham. Hun måtte få en dypere verdsettelse av ham. På hebraisk ville hun kalle ham «Ishi» i stedet for «Ba’ali». (Hos. 2: 16, NW) I gammel tid viste Sara respekt for patriarken Abraham ved å kalle ham «herre» eller, på hebraisk, A·do·niʹ. Hun var Abrahams lovformelige hustru, og hun viste ham respekt som sin ektemann. Hun betraktet ikke seg selv som hans slave, som en trellkvinne i likhet med den egyptiske trellkvinnen Hagar, som måtte sendes bort fra Abrahams hus. (1 Mos. 18: 12; 1 Pet. 3: 6) Fordi Sara på en helhjertet måte samarbeidet med sin gudfryktige ektemann, belønnet Jehova henne ved på mirakuløs måte å gi henne hennes eneste sønn da hun var 90 år gammel. (1 Mos. 21: 1—7) Det var en respekt lik den Sara viste Abraham, de som utgjorde den israelittiske levning, som var blitt forlikt med Jehova, viste ham etter at han hadde utfridd dem av Babylon i 537 f. Kr. Levningen følte seg igjen som en virkelig organisasjonsmessig hustru for Jehova. Hans barmhjertighet fikk den til å kalle ham Ishi, «Min mann».
3, 4. a) Hvilket forhold viste levningen av det åndelige Israel større verdsettelse av etter 1919, og hvilken pakt hadde de lenge hatt en urett forståelse av? b) Hvilken artikkel inneholdt bladet Vagttaarnet i 1934?
3 I motbildet nå i det 20. århundre ble den angrende levning av åndelige israelitter utfridd av Babylon den store i 1919. Helt fram til den tiden hadde disse åndelige israelitter lagt altfor stor vekt på Messias, Jesus, og hans brud, den kristne menighet. Men nå begynte de å vise større verdsettelse av Messias’ himmelske Far, Jehova Gud. Hans forhold til det åndelige Israel som dets himmelske Ektemann var ikke blitt tatt i betraktning, spesielt ikke siden 1892. De hadde ikke den rette forståelse av hans nye pakt.
4 «Hvem vil ære Jehova?» Det var tittelen på hovedartikkelen i Vagttaarnet for 1. februar 1926. Fra da av ble det åndelige Israels Gud vist større interesse. I 1934 hadde det ovennevnte bladet en artikkel med tittelen «Jehovas pakter». Denne artikkelen, som besto av åtte deler, ble offentliggjort i Vagttaarnet i numrene for 1. juni til og med 15. september 1934, og den minnet på en kraftig måte dem som tilhørte levningen av det åndelige Israel, om at Jehovas nye pakt med Messias, Jesus, som mellommann gjaldt dem.
5. a) Hvilken bok som ble offentliggjort senere samme år, inneholdt stoffet i artikkelen «Jehovas pakter»? b) Hva ble de som ble gjenstand for Jehovas barmhjertighet, tilskyndt til å kalle ham som et uttrykk for det forhold han sto i til sin organisasjon?
5 Kort tid deretter, den 15. november 1934, var den engelske utgaven av boken Jehova ferdigtrykt ved Selskapet Vakttårnets trykkeri i Brooklyn i New York. Kapitlene 4 til og med 11 i denne boken inneholdt den ovennevnte artikkelen, «Jehovas pakter», som var blitt offentliggjort tidligere på året. Ja, levningen av det åndelige Israel var tatt inn i den nye pakt med Jehova! Fra den tiden av ble det åndelige Israels forhold til Jehova, Ektemannen, vigd stadig større oppmerksomhet. Som et uttrykk for takknemlighet over den barmhjertighet Jehova hadde vist dem som utgjorde den utfridde levning av det åndelige Israel, som var blitt forlikt med ham, følte den hustru-lignende organisasjon seg tilskyndt til å kalle ham Ishi, «min mann». Hans organisasjon, ikke Satans organisasjon, var den eneste rette organisasjon å tilhøre. Jehova, universets Overherre, hadde krav på udelt hengivenhet, og levningen anerkjente det.
Åndelig velstand og trygghet
6. Hvilke velsignelser førte levningens hengivenhet overfor Jehova som den himmelske Ektemann til, slik det framgår av Hoseas 2: 17—20?
6 Det at levningen, som var blitt forlikt med Jehova, viste sin hengivenhet overfor den himmelske Ektemann, førte til store velsignelser. Dette var blitt forutsagt ved det Jehova videre sa gjennom sin profet Hoseas: «Og jeg vil ta Ba’alenes navn bort fra hennes munn, og de skal ikke mer nevnes ved navn. Og jeg vil den dag gjøre en pakt for dem med markens dyr og himmelens fugler og jordens kryp; og bue og sverd og krig vil jeg sønderbryte og utrydde av landet, og jeg vil la dem bo i trygghet. Og jeg vil trolove meg med deg for evig tid; jeg vil trolove meg med deg i rettferdighet og rett, i miskunnhet og barmhjertighet, og jeg vil trolove meg med deg i trofasthet, og du skal kjenne [Jehova].» — Hos. 2: 17—20.
7. Hvorfor ønsket den gjenreiste levning ikke lenger å kalle Israels himmelske Ektemann «Ba’ali», og hvilken tilbedelse vendte den aldri mer tilbake til?
7 Hvis den gjenreiste levnings medlemmer etter at de hadde vendt tilbake fra landflyktigheten i Babylon, skulle ha fortsatt å kalle Jehova Ba’ali, «Min eier», ville det ha minnet dem om at de eller deres forfedre hadde syndet ved å tilbe Ba’alene. Jehovas handlemåte overfor dem som utgjorde den angrende levning, fikk dem til å føle avsky for Ba’alene, og han tok på den måten bort Ba’alenes navn fra deres munn. De ønsket ikke lenger å huske disse avgudene ved deres avskyelige navn. Det var derfor rimelig at det israelittiske folk valgte ikke å omtale sin himmelske Ektemann som «Min Ba’al» eller Ba’ali. (Hos. 2: 16) Den avsky de følte for Ba’al, fikk dem til aldri mer å vende seg til menneskelagde, materielle avguder.
8. Hvordan viste den jødiske levning som tok imot Messias, at den tok avstand fra tilbedelsen av Ba’al, og hvordan unngår levningen av det åndelige Israel i vår tid å bli krevd til regnskap for det Gud vil kreve kristenheten til regnskap for?
8 Den jødiske levning som tok imot Jesus som Messias, tok på lignende måte avstand fra alle former for avgudsdyrkelse. Denne levning ble tatt inn i den nye pakt med Jesus Kristus som mellommann. I vår tid har de som utgjør levningen av de åndelige israelitter, som Jehova ved hjelp av sin Messias, Jesus, utfridde av Babylon den store i 1919, vist at de har tatt avstand fra alt som har med avgudsdyrkelse å gjøre. De har bestrebet seg på å vise Jehova udelt hengivenhet som deres Gud, og de har derfor også nektet å hilse noen nasjons flagg. (2 Mos. 20: 1—6; 2 Kor. 6: 15 til 7: 1) De ønsker ikke å bli besmittet med noe som kan minne om dyrkelsen av Ba’al. De tolererer ingen avguder, ingen rivaler til Jehova. De unngår på den måten å bli krevd til regnskap for det som Jehova vil kreve kristenheten til regnskap for. Han sier: «Jeg vil hjemsøke henne for de dager da hun brente røkelse for Ba’alene og prydet seg med nesering og halssmykke og gikk etter sine elskere, men glemte meg.» — Hos. 2: 13, se også vers 8.
9. Hvilket rike i fortiden ble rammet av en skjebne som minner om den Gud vil la kristenheten bli rammet av i den ’store trengsel’, men hvilket løfte gir Gud ifølge Hoseas 2: 18 den levning som tar avstand fra tilbedelsen av Ba’al?
9 Kristenheten, vår tids motbilde til tistammeriket Israel, står nå overfor den ’store trengsel’. (Matt. 24: 21, 22) Gud vil gå i rette med kristenheten og la den lide samme skjebne som Israel: «[Jeg vil] gjøre ende på kongedømmet i Israels hus; og det skal skje på den dag at jeg sønderbryter Israels [krigs]bue i Jisre’els dal.» (Hos. 1: 4, 5) Kristenheten blir ikke forlikt med Gud. Men hva med dem som utgjør den angrende levning, som tar avstand fra tilbedelsen av Ba’al? Jehovas ord i Hoseas 2: 18 får sin anvendelse på dem: «Jeg vil den dag gjøre en pakt for dem med markens dyr og himmelens fugler og jordens kryp; og bue og sverd og krig vil jeg sønderbryte og utrydde av landet, og jeg vil la dem bo i trygghet.» For et enestående løfte om trygghet!
Guds pakt i forbindelse med dyrene
10. Hvordan har Jehova utryddet krigsbue, sverd og krig av det åndelige Israels ’land’ siden 1919, og hvordan gjorde han det samme i det første århundre?
10 Omkring 800 år etter at dette løftet ble gitt, tok en levning av det kjødelige Israel imot Jesus som Messias. De som utgjorde denne levning, fikk del i oppfyllelsen av dette guddommelige løfte. De tilhørte Israels 12 stammer, for eksempel Juda stamme, Benjamins stamme, Levi stamme og Asers stamme. Likevel brøt det ikke ut noen stammekrig mellom disse Jesu Kristi israelittiske disipler. Det samme kan sies om dem som utgjør levningen av de åndelige israelitter, som Jehova har utfridd av Babylon den store siden 1919. Selv om de som utgjør levningen i vår tid, tilhører forskjellige nasjoner, har det aldri brutt ut noen internasjonal krig mellom dem i denne krigsgale verden. (Matt. 28: 19) Jehova har utryddet «bue og sverd og krig» av deres ’land’, deres åndelige område på jorden. (Hos. 2: 18) Som medlemmer av det åndelige Israel, som Jehova er den himmelske Ektemann til, fortsetter de å bevare freden innen sine rekker. — Mark. 9: 50.
11. Hvordan har det vært mulig for Gud å utrydde bue, sverd og krig av det åndelige område på jorden hvor hans paktsfolk befinner seg?
11 Hvordan har dette vært mulig? Det har vært mulig fordi de har forandret sin personlighet, slik at de er blitt lik sin messianske leder, fredsfyrsten. (Es. 9: 6, 7) Ved sin hellige ånd og sitt skrevne Ord har Jehova forvandlet deres personlighet og fjernet rovgriske, skadelige tendenser, lik dem som finnes hos de ville dyrene på jorden. (Rom. 12: 1, 2) På en billedlig måte har Jehova oppfylt det løfte han ga i forbindelse med sin levning, som var blitt forlikt med ham: «Jeg vil den dag gjøre en pakt for dem med markens dyr og himmelens fugler og jordens kryp; . . . og jeg vil la dem bo i trygghet.» (Hos. 2: 18) Siden den første verdenskrig (1914—1918) er verden i sin alminnelighet blitt mer og mer dyrisk, ja, verre enn de ville dyrene. Men Jehova har ført sin levning, som er blitt forlikt med ham, inn i et åndelig paradis, hvor de befinner seg i et godkjent forhold til ham. Enhver som ønsker å forvisse seg om det, kan bare gå til en Rikets sal for Jehovas kristne vitner og legge merke til den fredens ånd som hersker der.
12. Hvordan utgjør kristenhetens religiøse område på jorden en kontrast til det område levningen, som er blitt forlikt med Gud, befinner seg i?
12 Det religiøse område på jorden som tilhører kristenheten, som hevder at den står i et paktsforhold til Jehova Gud, står i skarp kontrast til dette åndelige paradis med velstand og trygghet. Følgende ord i Hoseas 2: 12 får sin oppfyllelse på kristenheten: «Jeg vil gjøre dem til skog, og markens dyr skal ete dem.» Kristenheten, som i åndelig henseende har fulgt en utro handlemåte, er blitt lik en villskog, som ikke kan gi noen trygghet, noen beskyttelse mot åndelige farer eller mot dyrlignende nasjoner som hevder at de er kristne. Dens kirkemedlemmer er blitt offer for verdslig visdom, som «er jordisk, dyrisk, demonisk». (Jak. 3: 15, NW) De blir fortært åndelig talt. Jehova har ikke gitt kristenheten noe løfte om at han skal gjøre en pakt for den med markens dyr og himmelens fugler. Han lar ikke den «bo i trygghet».
En fornyet trolovelse på et varig grunnlag
13. Hvilke fine egenskaper var det som fikk Jehova til igjen å trolove seg med sin organisasjonsmessige «hustru»?
13 Jehova, det åndelige Israels himmelske Ektemann, har vist levningen av de åndelige israelitter en enestående barmhjertighet. Han fortsetter å vise denne levning lojal kjærlighet og trofasthet. I en slik edelmodig ånd sa han profetisk til sin organisasjonsmessige «hustru», som blir representert ved levningen: «Og jeg vil trolove meg med deg for evig tid; jeg vil trolove meg med deg i rettferdighet og rett, i miskunnhet [lojal kjærlighet, NW, fotnoten i 1971-utgaven] og barmhjertighet, og jeg vil trolove meg med deg i trofasthet, og du skal kjenne [Jehova].» — Hos. 2: 19, 20.
14. a) Hva blir vist ved at Jehova tre ganger sier «Jeg vil trolove meg»? b) Hvordan er Jehovas fornyelse av sitt ekteskapelige forhold til det åndelige Israel ikke bare barmhjertig, men også rettferdig og rett og ikke forgjeves?
14 Tre ganger sier Jehova til den angrende levning: «Jeg vil trolove meg med deg.» Dette gir stor tyngde til hans uttalelse. Det viser at hans kjærlighet er så stor at den tilskynder ham til å legge en enestående guddommelig barmhjertighet for dagen. Når han fornyer det ekteskapelige paktsforhold, er det ikke bare barmhjertig, men også rettferdig og rett. Hvordan det? Grunnen til det er at han fornyer trolovelsen på grunnlag av det sonoffer som ble frambåret av Messias, Jesus, et offer som oppfyller rettferdighetens krav. (1 Joh. 1: 7 til 2: 1) Det at levningen av de åndelige israelitter igjen kommer i et godkjent forhold til Jehova, er således et konkret bevis for Jehovas trofasthet og lojale kjærlighet. Det at han trolover seg med levningen i rettferdighet og rett, i miskunnhet og barmhjertighet og trofasthet, vil heller ikke vise seg å være forgjeves. Alle som er trofaste, vil reagere positivt på dette og vise en slik barmhjertig og trofast Gud udelt hengivenhet i all evighet. Det betyr at de også vil gjøre det i den forestående ’store trengsel’, som vil nå sin klimaks i Harmageddon. — Åpb. 16: 14, 16.
15, 16. a) Hvordan lærte levningen Jehova å kjenne? b) Hvordan viser det Jehova sier i Hoseas 2: 21—23, at han er den store Forsørger, som dekker alle våre behov?
15 Til den angrende levning som Jehova nå trolover seg med, sier han: «Og du skal kjenne [Jehova].» (Hos. 2: 20) Det betydde at levningens medlemmer ikke bare ville kjenne ham på grunn av den forlikelse han i sin store barmhjertighet hadde fått i stand, men også på grunn av det han hadde til hensikt å gjøre deretter. Levningens medlemmer, som lærte ham å kjenne som aldri før, fikk økt verdsettelse av ham som Kilden til alle de velsignelser som stadig strømmer nedover dem. Legg merke til hvordan Jehova, den store Forsørger, som dekker alle våre behov, i sin store kjærlighet og fylt av glede tilføyer disse poetiske ordene:
16 «Og det skal skje på den dag at jeg vil bønnhøre, sier [Jehova], jeg vil bønnhøre himmelen, og den skal bønnhøre jorden, og jorden skal bønnhøre kornet og mosten og oljen, og de skal bønnhøre Jisre’el [Gud vil så]. Og jeg vil plante [så, NW] henne for meg i landet og miskunne meg over Lo-Ruhama [henne som ikke ble vist miskunn, NW], og jeg vil si til Lo-Ammi [dem som ikke er mitt folk, NW]: Du er mitt folk, og det skal svare: Min Gud!» — Hos. 2: 21—23.
17. Hvordan ender denne rekken av bønnfallelser hos Jehova, Skaperen?
17 La oss nå se på resultatet av disse bønnhørelsene, som har forbindelse med hverandre. I gammel tid trengte levningen, som var blitt forlikt med Jehova, og som Jehova sådde som sæd i dens hjemland, Juda land, korn, most og olje. Disse livets goder kommer direkte fra jorden. Til gagn for levningen, som trenger alt dette, vil kornet og mosten og oljen be jorden om å gi av sine mineraler til kornstråene og til vintrærne, som frambringer druene, og til oljetrærne, som produserer oljen. For å kunne gjøre det må jorden få regn fra himmelen, slik at det som vokser, ikke dør på grunn av tørke. Jorden ber derfor nå himmelen om å få regn i rette tid. Himmelen lukker seg ikke, men bønnhører jorden. Men hva kan himmelen gjøre av seg selv? Den er avhengig av at Skaperen frambringer regnskyer, som kan gi jorden fuktighet. Han er den store Regnmaker. — Jer. 10: 12, 13.
18. Hva er det således som setter i gang hele det kretsløp som gjør at Jisre’el blir bønnhørt?
18 Til slutt ber derfor himmelen Jehova om å danne regnskyer og la disse gi fra seg det vannet de inneholder. Til gagn for sitt hustru-lignende folk, som er blitt forlikt med ham, og som nå befinner seg i sitt hjemland, bønnhører Jehova himmelen. Straks blir hele kretsløpet satt i gang, og resultatet blir korn, most og olje for hans folk. Disse jordens produkter utgjør svaret på den bønn Jisre’el, den levning som Jehova sår i dens hjemland, har bedt.
19. Hvordan lærer den gjenreiste levning således Jehova å kjenne, slik at den ikke lenger gir Ba’alene æren for de gode ting?
19 På denne måten blir den gjenreiste levning kjent med at alle de gode ting i dens naturlige omgivelser skriver seg fra Jehova. De skriver seg ikke fra en Ba’al som bare eksisterer i menneskers fantasi, eller fra noen Ba’aler som blir tilbedt årlig av avgudsdyrkere som deltar i skammelige, avskyelige fruktbarhetsriter. Levningen, som nå hadde fått nøyaktig kunnskap og var blitt opplyst, viste derfor den sanne Gud udelt hengivenhet.
20. a) Hvem er levningen av det åndelige Israel i dag klar over at den må gi æren for at den befinner seg i det åndelige paradis? b) Hvordan har en «stor skare» av mennesker sluttet seg til levningen i det åndelige paradis?
20 Hvordan forholder det seg så med dem som tilhører den gjenreiste levning av åndelige israelitter i vår tid? De er også blitt klar over at den Gud som utfridde dem av Babylon den store, er den som har frambrakt det åndelige paradis med velstand, fred og trygghet som han har ført dem inn i siden 1919. Hundretusener av gudfryktige mennesker har lagt merke til dette åndelige paradis, hvor levningen av de åndelige israelitter befinner seg, i samsvar med de profetiske ordene i Esekiel 36: 35, 36: «Da skal de si: Dette land som var lagt øde, er blitt som Edens hage, . . . Og de folk som blir igjen rundt omkring eder, skal kjenne at jeg, [Jehova], har bygd opp igjen det som var revet ned, og tilplantet det ødelagte land.» En «stor skare» av oppriktige mennesker har derfor sluttet seg til levningen, som er blitt forlikt med Jehova, i det åndelige paradis, hvor det er åndelig velstand, fred og trygghet.
21. a) Hvem er således ifølge det Jehova selv sier, hans folk, og hvem kunngjør også offentlig at han er deres Gud? b) Hvordan er det Jehova i denne forbindelse gjør, i samsvar med betydningen av navnet Jisre’el?
21 På denne åndelig sett gagnlige måten viser Jehova barmhjertighet mot levningen, som ikke nøt godt av Guds barmhjertighet mens den befant seg i landflyktighet i Babylon den store under den første verdenskrig. Til dem som ikke var hans folk, sier Jehova nå: «Du er mitt folk.» Av hele sitt hjerte svarer levningen: «Min Gud!» (Hos. 2: 23) De som utgjør den ’store skare’ av levningens får-lignende medarbeidere, som nå også befinner seg i det åndelige paradis, kunngjør sammen med levningen offentlig at Jehova er deres Gud. (Åpb. 7: 9—17; Joh. 10: 16) Alt dette finner sted i det gjenopprettede jordiske område hvor Jehova har sådd levningen av de åndelige israelitter som sæd, i samsvar med betydningen av navnet Jisre’el, «Gud vil så».
Et drama som framhever Guds barmhjertighet
22, 23. Hva fikk profeten Hoseas ifølge det tredje kapittel i hans profeti befaling om å gjøre, og hva var hensikten med det?
22 Ved å legge en hjertevarmende barmhjertighet for dagen lykkes det Jehova å løse sitt ekteskapelige problem i forbindelse med sitt paktsfolk. For å illustrere dette på en levende måte lot Jehova profeten Hoseas spille hovedrollen i et profetisk drama. I kapittel 3 i sin profeti forteller Hoseas om dette. Han sier:
23 «Og [Jehova] sa til meg: Gå atter bort og elsk en kvinne som er elsket av sin venn og allikevel driver hor [og begår ekteskapsbrudd, NW], liksom [Jehova] elsker Israels barn, men de vender seg til andre guder og elsker rosinkaker! Da kjøpte jeg meg en slik kvinne [henne, NW] for femten sekel sølv og en homer bygg og en letek bygg. Og jeg sa til henne: I mange dager skal du få sitte alene, uten å drive hor og uten å ha med noen mann å gjøre; og jeg skal bære meg likedan at mot deg. For i mange dager skal Israels barn sitte uten konge og fyrste, uten offer og billedstøtte, uten livkjortel og husguder. Deretter skal Israels barn vende om og søke [Jehova] sin Gud og David sin konge, og bevende skal de søke [Jehova] og hans gaver i de siste dager.» — Hos. 3: 1—5.
24. a) Hvem kjøpte så Hoseas tilbake, av hvem kjøpte han henne, og hvor mye betalte han? b) Hvordan sørget Jehova for at dette profetiske dramaet fikk sin oppfyllelse i 537 f. Kr. og i 1919 e. Kr.?
24 I det profetiske drama som Hoseas i lydighet spilte hovedrollen i, var han et bilde på Jehova. Hoseas kjøpte tilbake sin lovformelige hustru, Gomer, av den ikke navngitte mannen som hun hadde stått i et utuktig forhold til, og som hadde gjort henne til sin slave. For å få henne tilbake betalte Hoseas det som tilsvarte 30 sekel sølv, prisen på en slave. (2 Mos. 21: 32) I samsvar med dette bildet kjøpte Jehova i år 537 f. Kr. tilbake de israelittiske slavene som befant seg i landflyktighet i landet Babylon. Gjenløsningsbetalingen ga han til Babylons erobrer, perseren Kyros den store, slik det framgår av Esaias 43: 1—4. (Es. 44: 26 til 45: 4) På lignende måte kjøpte Jehova som den himmelske Ektemann i 1919 tilbake levningen av det åndelige Israel fra trelldommen under Babylon den store og dens verdslige, politiske forbundsfeller. I sin barmhjertighet utfridde Jehova levningen ved sin større Kyros, Jesus Kristus, som han ga «hedningene til arv og jordens ender til eie». — Sl. 2: 8, 9.
25. a) Hvordan tuktet Jehova, billedlig framstilt ved det Hoseas gjorde, sitt paktsfolk i gammel tid? b) Hvordan søkte de «David sin konge», og hvem ble gjenstand for Jehovas barmhjertighet?
25 Etter at Hoseas hadde vist sin lovformelige hustru, Gomer, kjærlighet ved å ta henne tilbake, tuktet han henne tydeligvis ved å pålegge henne restriksjoner i seksuell henseende, noe som tydeligvis innbefattet at han som ektemann ikke var sammen med henne. De landflyktige israelitter ble på lignende måte tuktet ved ikke å få lov til å ha israelittiske konger eller fyrster eller avgudsdyrkende prester eller noe annet som hadde tilknytning til avgudsdyrkelse. (Hos. 13: 11) I 537 f. Kr. tok Jehova i sin store kjærlighet tilbake sin angrende levning, som var blitt tuktet av ham, og som hadde forlatt den frafalne religion og vendt tilbake til ham. De som utgjorde denne levning, så fram til og ventet på sin Messias, som skulle utfri dem av hedensk herredømme. Denne Messias var den konge som skulle komme i Davids kongelige slektslinje. (Dan. 9: 24—27) Til Guds fastsatte tid kom han også. I år 33 e. Kr. ble Messias, Jesus, herliggjort av Jehova som konge i himmelen. En levning av troende israelitter fulgte ham som sin himmelske, messianske konge. (Kol. 1: 13) Denne levning ble vist barmhjertighet av Jehova. — Rom. 9: 24—26; 1 Pet. 2: 9, 10.
26. Hvem viste seg den gangen å være Lo-Ruhama (ikke fått miskunn)?
26 Det vantro Israel ble som Lo-Ruhama (ikke fått miskunn). Jerusalem, som ikke angret, ble ødelagt av romerne i år 70 e. Kr., og de jøder som overlevde, ble spredt verden over. — Matt. 24: 15—22; Luk. 21: 20—24.
27. a) Hvordan har de som utgjør levningen, nå i «endens tid» bevende kommet til Jehova etter at de har funnet «David sin konge», og hva har de gjort? b) Hvem har på den måten også fått erfare Jehovas barmhjertighet?
27 Det har nå gått 1900 år siden den gang. Siden 1914 har denne ubarmhjertige verden, kristenheten innbefattet, befunnet seg i sin «endens tid». (Dan. 12: 4) Etter den første verdenskrig begynte en angrende levning av sanne åndelige israelitter, som var tatt inn i den nye pakt, å søke Jehova, sin Gud. Skjelvende og bevende kom denne levnings medlemmer til ham, fylt av et ønske om å stå i et godkjent paktsforhold til ham. (Sl. 50: 5) De fant «David sin konge», nemlig Jesus Kristus, som nå var innsatt på tronen, og som hadde hersket som konge i himmelen siden hedningenes tid endte i 1914. Fylt av hellig begeistring gikk de nå inn for å oppfylle hans betimelige profeti i Matteus 24: 14 (NW). Hva har de så gjort helt siden den tiden? De har forkynt «dette gode budskap om riket» jorden over «til et vitnesbyrd for alle folkeslag» nå før den ’store trengsel’, som vil nå sin store klimaks i Harmageddon. Dette har ført til at en «stor skare» av får-lignende mennesker som søker den eneste sanne Gud, Jehova, og hans messianske konge, den større David, også er blitt gjenstand for Guds barmhjertighet, spesielt siden 1935.
28. Når vil Jehovas barmhjertighet, som levningen og den ’store skare’ allerede har vært gjenstand for, komme til uttrykk på den mest storslagne måte, og hvordan?
28 Jehova har allerede på en storslagen, enestående måte vist sin barmhjertighet mot levningen, som er blitt forlikt med ham, og mot den ’store skare’ av Messias’ får-lignende undersåtter. Men hans barmhjertighet vil komme til uttrykk på en langt mer storslagen måte når han lar levningen og den ’store skare’ bli bevart i live gjennom den ’store trengsel’, helt til den ender i Harmageddon. Hele universet vil på den måten bli vitne til den uforlignelige barmhjertighet de blir gjenstand for når han fører dem inn i sin nye ordning etter Harmageddon! «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud.» — 2 Kor. 1: 3, NTM.