Menighetens eldste må ’lede på en god måte’
«De eldste som leder på en god måte, skal regnes verdige til dobbelt ære.» — 1 Tim. 5: 17, NW.
1. Hvilke goder fører det til for Guds folk at de har eldste til å lede seg, slik det framgår av Ordspråkene 11: 14?
NÅR noen slår seg sammen for å utføre et arbeid eller for å nå et mål, er det som regel én iblant dem som tar ledelsen. Hvis vedkommende leder dem på en god måte, fører det til framgang og til at tingene blir gjort. Hvis han ikke gjør det, vil det føre til forvirring og fall. Ordspråkene 11: 14 sier det på denne måten: «Hvor det intet styre er, faller folket; men hvor det er mange rådgivere, der er frelse.» Som et organisert folk med en guddommelig hensikt og et gudgitt arbeid setter Jehovas vitner pris på å få råd og veiledning av trofaste eldste som leder dem.
2. Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til hvem som leder i menigheten, og hvordan klargjør 1 Timoteus 5: 17 dette?
2 Jehovas vitner har nå over 40 000 menigheter verden over. Hver menighet har en eldste som er utnevnt til å være «presiderende tilsynsmann», men betyr det at det bare er han som skal presidere eller lede? Hva med de andre eldste, som sammen med ham utgjør eldsterådet? Alle de eldste bør legge seg på hjertet det Guds Ord sier til dem i 1 Timoteus 5: 17 (NW): «De eldste som leder på en god måte, skal regnes verdige til dobbelt ære, særlig de som arbeider hardt i tale og undervisning.» Når en menighet har flere utnevnte eldste, er samtlige med på å ta ledelsen i de forskjellige greiner av menighetens virksomhet.
3. I hvilke henseender er det forskjell på den måten en eldste leder menigheten på, og den måten en far leder sin familie på?
3 I hvilken forstand er det så de eldste «leder på en god måte»? De har ikke den samme myndighet som en far har over sin familie. Familieoverhoder må av og til treffe en endelig avgjørelse i spørsmål som berører deres hustru og deres barn. De enkelte eldste har ikke en slik myndighet over menighetens medlemmer. Hverken som enkeltpersoner eller som gruppe betraktet er de «hode» for menigheten. Jesus Kristus er menighetens hode. (Kol. 1: 18) I 1 Korintierne 11: 3 sies det at han er «enhver manns hode», mens «mannen er kvinnens hode». Det er følgelig forskjell mellom å lede en av Guds folks menigheter og å være overhode i en familie.
4. Hvorfor er det passende at de eldste «leder», i betraktning av det ansvar de har ifølge Bibelen?
4 Det greske ordet som i noen oversettelser blir gjengitt med å «presidere», betyr mer enn bare å være ordstyrer. Det greske ordet betyr bokstavelig «å stå foran», det vil si å lede, dirigere og også å dra omsorg for andre. Dette passer godt på de eldste, som vi betrakter som våre «veiledere» eller «dem som tar ledelsen» (NW) blant oss, ved at de leder møtene og underviser på dem og tilrettelegger vår felttjeneste (Heb. 13: 7, 17), vokter eller drar omsorg for oss åndelig sett (1 Pet. 5: 2, 3) og beskytter oss mot alt som kunne utgjøre en trusel mot vårt forhold til menigheten og framfor alt til Jehova Gud. (Joh. 10: 11—15) I alt dette bestreber de seg på å følge den ’gode hyrdes’, Jesu Kristi, eksempel og den veiledning han ga.
DERES HOLDNING TIL DET Å LEDE MØTENE
5. Hvilket syn viser Paulus i Romerne 12: 8 at en eldste bør ha på det å lede?
5 Hvilken holdning bør så hver enkelt eldste framelske for å kunne ta hånd om sine plikter på rette måte? I Romerne 12: 8 (NW) sier Paulus at «den som leder, han bør gjøre det i oppriktig alvor», slik at han kan undervise, opplyse, oppmuntre og hjelpe sine brødre. Han tenker over hvordan han utfører sine plikter, og gjør vel i å spørre seg selv: «Hva kan jeg gjøre for å lede i alvor og på en god måte?»
6. a) Hva må skoletilsynsmannen gjøre for å vise at han leder «i oppriktig alvor»? b) Hvilket gagn vil de enkelte elever ha av dette?
6 Å lede «i alvor» betyr ikke bare å være oppriktig, men også å være opptatt av det en gjør. Den som tar hånd om den teokratiske skole, vet for eksempel at han ikke kan gjøre det på en overfladisk, rutinemessig måte. Han må vise hver enkelt elev interesse og ta hensyn til hans spesielle behov. Hvorfor? Fordi han vil at eleven skal gjøre framskritt. Mange nye er tilmeldt skolen, og de trenger personlig hjelp. Noen er sene eller forsagte; andre er ikke så flinke til å lese, eller de kan ha andre problemer. Når skoletilsynsmannen utfører sitt arbeid «i oppriktig alvor», vil han få se at elevene gjør framskritt fordi de følger hans veiledning og råd. Det vil komme til uttrykk i deres kommentarer på møtene og i at deres tjeneste på feltet blir mer produktiv.
7. a) På hvilken måte må en eldste lede Vakttårn-studiet eller menighetsbokstudiet? b) Hva hjelper Salme 25: 4, 5 og Ordspråkene 16: 9 en eldste til å forstå med hensyn til formålet med hans undervisning?
7 De som leder Vakttårn-studiet og menighetsbokstudiet, bør ha de samme prinsippene i tankene. De er ikke studiestyrere som bare stiller spørsmål og får forskjellige i forsamlingen til å svare. For å lede på en meningsfylt måte må de sørge for at studiet er levende og interessant, framheve viktige skriftsteder, sørge for at skriftstedene blir riktig anvendt, og hjelpe alle til å forstå den praktiske verdi av de viktige punktene som blir gjennomgått. Hvis noen nøler med å delta, kan noen oppmuntrende ord være nok til å hjelpe dem til å kommentere på møtene. De som leder, bør bestrebe seg på å bli flinkere til å undervise. De bør sette seg som mål å nå brødrenes hjerte og derved tilskynde dem til å vandre på Jehovas veier. De bør gi dem bibelsk veiledning med dette i tankene. — Sl. 25: 4, 5; Ordspr. 16: 9.
MED YDMYKHET
8. a) Hva trenger vi alle å arbeide med? b) Hvordan er ydmykhet og ’fortrolige samtaler’ til hjelp for de eldste?
8 Like etter at apostelen Peter hadde sagt at de eldste skulle vokte hjorden, kom han inn på noe som vi alle trenger å arbeide med. «I alle skal ikle eder ydmykhet mot hverandre; . . . Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye eder i sin tid.» (1 Pet. 5: 5, 6) Ydmykhet er til stor hjelp for de eldste når de snakker med hverandre og arbeider sammen. Hver eldste bør tenke over om det virkelig er viktige opplysninger han legger fram når forskjellige spørsmål blir tatt opp. Menn som rådfører seg med hverandre, blir respektert av sine medarbeidere og av hele menigheten. God kommunikasjon og ’fortrolige samtaler’ om hjordens interesser gir gode resultater. Men hvis de eldste ikke snakker med hverandre for å høre hvordan tingene utvikler seg, er det ikke sikkert at det går slik som de opprinnelig planla. Dette blir understreket i Ordspråkene 15: 22: «Planer blir til intet uten rådslagning [fortrolig samtale, NW]; men hvor det er mange rådgivere, har de framgang.» Ydmykhet får de eldste til å bli nærere knyttet til hverandre og skaper et bedre forhold blant alle i menigheten.
9. a) Hva bør den presiderende tilsynsmann gjøre når han mottar brev med opplysninger som angår de eldste eller menigheten? b) Hva fører det til at den presiderende tilsynsmann gjør det han skal, hva dette angår?
9 Det er særlig viktig at den presiderende tilsynsmann, som tjener som ordstyrer, bevarer et likevektig syn. Han bør sørge for at de avgjørelser eldsterådet treffer, blir fulgt opp. Det er ikke bare på eldstemøtene at det bør være god kommunikasjon. De eldste bør ha et naturlig ønske om å holde hverandre à jour med viktige spørsmål som gjelder brødrene og arbeidet som et hele. Den presiderende tilsynsmann tar seg av all korrespondanse med avdelingskontoret, stevnekomitéer, reisende tilsynsmenn og eldste i andre menigheter. Etter å ha lest brev menigheten mottar fra disse, vil han sørge for at hele eldsterådet så snart som mulig blir gjort kjent med spørsmål som berører det. Brev som er stilet til hele menigheten, bør bli lest opp uavkortet for den. Han må ikke være likegyldig eller forsømmelig hva dette angår. Det er umulig for ham å gjøre alt selv, og han får derfor andre til å hjelpe seg, slik at de nødvendige ting blir tatt hånd om. Hver eldste har sin bestemte oppgave, men alle samarbeider. Når det gjelder viktige saker, vil ikke den presiderende tilsynsmann handle på egen hånd, men rådføre seg med andre eldste, enten ved å holde et møte med dem eller ved bare å snakke med dem. (Ordspr. 18: 1) Dette krever god orden. Det fører til at brødrenes åndelighet og Rikets arbeid i sin alminnelighet blir vigd den rette oppmerksomhet.
10. a) Hvordan kunne menighetens enhet bli ofret, slik Paulus advarte om i Galaterne 5: 15, 25, 26? b) Hvilke egenskaper bør de eldste bestrebe seg på å framelske i samsvar med Romerne, kapittel 12, Filippenserne, kapittel 2, og Efeserne, kapittel 4?
10 Fra tid til annen kan det være en i eldsterådet som ønsker å stikke seg fram. Hvis en konkurranseånd utvikler seg eller gjør seg gjeldende blant de eldste, tyder det på mangel på ydmykhet. Én eldste har kanskje personlige oppfatninger som han holder sterkt på, men som de andre i eldsterådet ikke synes om. Hvis han søker støtte for slike oppfatninger ved å prøve å finne gjenklang for dem hos andre, vil det sannsynligvis gå ut over menighetens enhet. (Gal. 5: 15, 25, 26) For å kunne unngå slike tilbøyeligheter bør hver av de eldste hele tiden granske seg selv og passe på at han ikke tenker «høiere om seg selv enn han bør tenke». (Rom. 12: 3, 10, LB) For å kunne lede på en god måte må alle de eldste ønske å ’arbeide hardt’, men de bør passe på at de gjør det med det rette motiv, nemlig av et oppriktig ønske om å hjelpe hjorden i all ydmykhet. — Fil. 2: 5—8, 14—18; Ef. 4: 1—3.
YDMYKHET EN HJELP TIL Å RYDDE MOTSETNINGER AV VEIEN
11. a) Forklar hvordan det til sine tider kan være en fordel at forskjellige oppfatninger blir framholdt. b) Hvordan bør de eldste se på det å gi uttrykk for sitt syn på eldsterådsmøtene, men hva vil de unngå?
11 Det hender at det er forskjellige meninger om en sak. Folk har forskjellig bakgrunn og erfaring, og det er derfor helt naturlig at de vil komme til å trekke forskjellige slutninger. Når meningene er forskjellige, har en et stimulerende grunnlag for å få gransket sine egne synspunkter og se hvor holdbare de er. En person mener kanskje at hans personlige syn på saken høres bra og rimelig ut, men, som Ordspråkene 18: 17 sier, «så kommer motparten og gransker hans ord» ved å se mer objektivt på tingene og bruke bibelske argumenter. Dette får sin anvendelse på samtaler de eldste imellom hvor det er nødvendig å gå fram på denne måten for å få løst et problem som berører brødrenes åndelige ve og vel. En må altså vente at de eldste kan ha ulike oppfatninger i saker som ikke blir berørt av noe tydelig prinsipp eller av klare retningslinjer. På de møtene de har, bør de fritt gi uttrykk for sitt syn, men «uten vrede og trette». — 1 Tim. 2: 8.
12. a) Nevn noe vi kan lære av beretningen i Apostlenes gjerninger, kapittel 15. b) Hva slags problem blir omtalt i Apostlenes gjerninger 15: 1, 2, og hvor omfattende var det?
12 Vi kan lære mye om verdien av ydmykhet og hvilke faktorer som bidrar til å avgjøre diskusjoner, ved å tenke på hva som skjedde på et møte som apostlene og noen eldste holdt i det første århundre. Vi finner beretningen om dette i Apostlenes gjerninger, kapittel 15. I Antiokia i Syria var Paulus og Barnabas «blitt overgitt til Guds nåde for å gjøre den gjerning som de nå hadde fullført». (Ap. gj. 14: 26) Men da de vendte tilbake dit fra sin første misjonsreise, ble de stilt overfor et problem: «Det kom noen ned fra Judea og lærte brødrene: Dersom I ikke blir omskåret etter Mose skikk, kan I ikke bli frelst. Da det nå oppsto strid, og Paulus og Barnabas fikk et ikke lite ordskifte med dem, vedtok de at Paulus og Barnabas og noen andre av dem skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem og legge dette spørsmål fram for dem.» (Ap. gj. 15: 1, 2) Et viktig lærespørsmål forårsaket betydelig uro blant brødrene. Her var et problem som måtte løses.
13. Hvordan skal vi forstå bruken av uttrykket «skarpt ordskifte» i Apostlenes gjerninger 15: 7?
13 Problemet ble lagt fram for de ansvarlige eldste i Jerusalem. Bibelens beretning forteller om hva som skjedde. Selv om de eldste hadde forskjellige meninger i begynnelsen, kom de «til enighet». (Ap. gj. 15: 25) Men ble det ikke et «skarpt ordskifte» på dette møtet, ifølge det som står i Apostlenes gjerninger 15: 7? Det greske ordet som er oversatt med «ordskifte», er beslektet med et verb som betyr «å søke» (The Kingdom Interlinear Translation); det viser at en må gjøre seg iherdige anstrengelser for å finne fram til sannheten eller til den beste måten å gjøre noe på — at det er nødvendig å stille spørsmål og drøfte tingene før en kan trekke den rette slutning. Med dette i tankene kan vi lese beretningen med interesse og merke oss hvordan den hellige ånd ledet det hele.
14, 15. a) Hvilket innlegg kom Peter, deretter Paulus og Barnabas og til slutt Jakob med på dette historiske rådsmøtet? b) Hvilke faktorer bidro til at det ble oppnådd enighet?
14 Etter et «skarpt ordskifte» tok Peter ordet. Han fortalte om hvordan han var blitt brukt av Jehova til å åpne muligheten for hedningene til å høre det gode budskap. Han spurte om det var rimelig å legge byrder på slike hedningekristne, i betraktning av at det er ved Guds nåde eller ufortjente godhet gjennom Jesus Kristus det er mulig å oppnå frelse. Legg så merke til den respektfulle taushet som la seg over forsamlingen mens Paulus og Barnabas kom med sine vitnesbyrd. Disse reisende apostlene (utsendinger fra menigheten i Antiokia) hadde fått beviser for at de hadde Guds velsignelse, ettersom Gud gjorde «store tegn og undergjerninger» ved dem da de forkynte blant mennesker av folkeslagene. Dette støttet det Peter hadde anbefalt. — Ap. gj. 15: 7—12.
15 Deretter ba Jakob om ordet. Han tok utgangspunkt i profetiene, for eksempel profetien i Amos 9: 11, 12, som stemte overens med det Peter hadde fortalt, og bekreftet hva Guds ånd hadde utrettet gjennom Paulus og Barnabas. Jakob hadde således Skriftens og Guds ånds støtte for det han sa. På bakgrunn av dette foreslo han at de skulle skrive til de hedningene som omvendte seg til Gud, og fortelle dem hvilke krav Gud egentlig stilte til dem. Apostlene og de eldste hadde kommet til enighet. De hadde lagt ydmykhet for dagen og løst et stridsspørsmål. — Ap. gj. 15: 13—29.
16. Hvilken ånd bør gjøre seg gjeldende blant de eldste og i menigheten, selv om enkelte kanskje har et avvikende syn på visse ting?
16 Hvis det i et eldsteråd ikke er mulig å oppnå enighet, bør den som har et avvikende syn, ikke ta den avgjørelsen som blir truffet, ille opp og legge en fiendtlig holdning for dagen. Han vil fortsette å ’arbeide hardt’ sammen med resten av eldsterådet. Menighetens tillit til eldsterådet vil således bli bevart. Menighetens medlemmer vil vite at alle de eldste samarbeider i enhet. Når de eldste vandrer «med all ydmykhet», vil de styrke «fredens sambånd». — Ef. 4: 2, 3.
17. Hvilken sunn veiledning bør de yngre og de eldre ha i tankene på eldsterådsmøtene, og hvorfor?
17 Når de eldste kommer sammen, bør særlig de som er yngre, høre på dem som er eldre av år og har større erfaring i den kristne tjeneste. Ordspråkene 16: 31 (NW) sier: «Grå hår er en fager krone når de finnes på rettferdighetenes vei.» De eldre bør på den annen side erkjenne at yngre menn også kan ha rett. Det som er avgjørende, er den visdom som kommer til uttrykk i det som blir sagt, og ikke nødvendigvis alderen til den som sier det. Men når de yngre taler, bør de vise respekt for de eldre. Timoteus viste uten tvil respekt for Paulus og hans veiledning, og Elihu la bånd på seg og ventet med å tale av respekt for dem som var eldre av år. — 1 Tim. 5: 1, 19; Job 32: 6—9.
18. Hva ble vigd størst oppmerksomhet blant apostlene, selv om de også tok seg av det som blir omtalt som ’nødvendig arbeid’?
18 Selv om de eldste må bruke mye tid til å ta seg av problemer i forbindelse med Rikets sal eller annet ’nødvendig arbeid’, bør disse tingene ikke gå foran de viktigere ting, som berører hjordens åndelighet. (Ap. gj. 6: 1—6; Fil. 1: 9, 10, NW) Når de har dette i tankene, vil de kunne lede på en god måte.
19. a) Hvilken ordning har vi, i motsetning til verden, og hvordan er dette i harmoni med Jesu og Paulus’ ord? b) Hvilke gagnlige resultater blir oppnådd ved at de eldste leder på en god måte?
19 Når vi ser på den sørgelige forvirring som gjør seg gjeldende i verden, er vi virkelig takknemlig for at vi har eldste i Jehovas menigheter verden over som leder på en god måte. Menneskene i verden famler etter en løsning på sine problemer, og deres ledere ’hersker over dem’ i stedet for å lede dem på en kjærlig måte for å hjelpe dem. (Matt. 20: 25—27) Vi har åndelig modne menn blant oss som er eksempler for hjorden, og vi holder dem høyt fordi de leder oss. (1 Tess 5: 12, 13) Det er ikke en enkelt mann i menigheten, byen, landet eller verdensdelen som gjør dette. Alle de eldste er forpliktet til å lede hjorden der hvor de har fått i oppdrag å tjene. Det arbeid som består i å forkynne om Riket og gjøre disipler, går framover mot en vellykket avslutning, mens alle disse rådgiverne yter kjærlig hjelp og leder på en god måte. Menigheten er forent i sine bestrebelser fordi den har eldste som leder på en god måte. På denne måten blir vi brakt enda mer i harmoni med Jesu Kristi ledelse — alt til Jehovas ære.