Den enslige stand kan bringe velsignelser

«Der er gildinger som er født slik av mors liv, og der er gildinger som er gildet av menneskene, og der er gildinger som har gildet seg selv for himlenes rikes skyld. Den som kan fatte dette ord, han fatte det!» — Matt. 19: 12.

 1. Hvordan betraktet Jehovas tjenere i gammel tid den enslige stand i forhold til det å gifte seg og få barn?

MANGE synes det er vanskelig å forstå hvordan den enslige stand kan være ønskverdig. Siden Jehova Gud forente den første mann og den første kvinne, Adam og Eva, i ekteskap, har de fleste mennesker med tiden valgt å gifte seg i stedet for å fortsette å være enslige. Blant Guds tjenere i gammel tid hørte det også til unntagelsene at noen forble ugift. Da Jeftas datter på grunn av sin fars ed måtte gi avkall på retten til å gifte seg, førte dette i første omgang til sorg. Med sin fars tillatelse dro hun og hennes venninner til fjellene for å være der i to måneder og ’gråte over hennes jomfrustand’. (Dom. 11: 38) Ikke den enslige stand, men det å gifte seg og få barn ble betraktet som det som brakte de største velsignelser. — Rut 4: 13—17; Sl. 127: 3—5; Ordspr. 5: 18; 18: 22; 31: 10; Pred. 9: 9.

 2. Hvordan ble synet på ekteskapet forandret da Jesus kom til jorden?

² Det var først omkring 4000 år etter at det første ekteskap var blitt inngått, at den enslige stand ble holdt fram som noe som var bedre for visse menn og kvinner. På den tiden hadde en ny æra, den kristne æra, begynt. De forandringer den medførte, berørte også det syn på den enslige stand og på ekteskapet som lenge hadde eksistert blant israelittene under den gamle lovpakt. Da Jesus, kristendommens grunnlegger, fikk et spørsmål angående skilsmisse, gjorde han det klart at blant hans disipler ville Guds opprinnelige norm for ekteskapet bli gjenopprettet. Polygami og det å oppnå skilsmisse av andre grunner enn utroskap ville være noe som hørte fortiden til. — Matt. 19: 4—9.

 3. a) Hvordan reagerte Jesu disipler på hans uttalelse om de ekteskapelige bånds bindende natur? b) Var de konklusjoner disiplene trakk angående den enslige stand, riktige? c) Hva sa Jesus med hensyn til hvorfor enkelte menn er gildinger?

³ Hvordan reagerte Jesu disipler på hans uttalelse om at ekteskapet var bindende? «Står saken så mellom mann og hustru, da er det ikke godt å gifte seg.» (Matt. 19: 10) De mente at det ville være bedre å la være å gifte seg enn å risikere å komme inn i et uønsket forhold som en ikke kunne komme ut av igjen når en ønsket det. Frykten for et lite ønskverdig ekteskapelig forhold eller uvillighet til å gi av seg selv på en uselvisk måte til gagn for en ektefelle er imidlertid ikke gode nok grunner til å bevare den enslige stand for enhver pris. Dette framgår av det Guds Sønn deretter sa til sine disipler: «Ikke alle fatter dette ord [om å forbli ugift], men bare de som det er gitt. For der er gildinger som er født slik av mors liv, og der er gildinger som er gildet av menneskene, og der er gildinger som har gildet seg selv for himlenes rikes skyld. Den som kan fatte dette ord, han fatte det!» — Matt. 19: 11, 12.

EN ÅNDELIG GRUNN

 4. Hva er den edleste grunn til å forbli enslig? Begrunn svaret.

⁴ Den edleste grunn til å forbli ugift er følgelig en åndelig grunn. Ingen mann eller kvinne kan ha et høyere mål i livet enn å bruke sin tid i Rikets arbeid og hjelpe sine medmennesker til å bli kjent med og få del i den enestående belønning som evig liv utgjør. Ettersom den ugifte ikke har de forpliktelser og bekymringer som han ville ha hatt hvis han var gift og hadde barn, kan han tjene Gud i større utstrekning. Den enslige stand kan derfor virkelig være ønskverdig og bringe velsignelser.

 5. Kan alle menn fatte ordet om å leve enslig, og hvordan framgår dette av den veiledning som blir gitt med hensyn til menn som var kvalifisert til å tjene som menighetstjenere og eldste?

⁵ Det er imidlertid bare de som «kan fatte dette ord», som kan velge den enslige stand. Blant de kristne i det første århundre var det bare en minoritet som kunne gjøre det. Dette framgår av den veiledning som ble gitt i forbindelse med menn som ville være kvalifisert til å tjene som menighetstjenere og eldste. Den måten de styrte sine familier på, skulle tas i betraktning, noe som viser at de som var gamle nok til å bli utnevnt, vanligvis ville være gifte menn med barn. — 1 Tim. 3: 2, 12; Tit. 1: 6.

6, 7. Hvordan kan en person være sikker på at han kan leve enslig?

⁶ Ettersom de fleste av Guds tjenere i århundrenes løp har giftet seg, kan en spørre: Hvordan kan en person vite at han er en av de få som kan leve enslig? Apostelen Paulus gir dette inspirerte svaret: «Hvis en er fast besluttet i sitt hjerte og ikke har noe tvingende behov, men har makt over sin egen vilje og har fattet den beslutning i sitt eget hjerte å bevare sin jomfruelighet, han gjør vel.» — 1 Kor. 7: 37, NW.

⁷ Den som har den «gave» å leve ugift, bør derfor selv kunne se at det å bevare den enslige stand av åndelige grunner i hans tilfelle vil være det beste. Det bør ikke være slik at han ganske enkelt undertrykker et sterkt ønske om å gifte seg og få familie. Nei, en person bør i sitt hjerte være fullt ut overbevist om at det å bevare den enslige stand er det rette for ham, og han bør være villig til å gjøre seg alle nødvendige anstrengelser for å bevare den i renhet. Det bør ikke være noe i hans natur eller noen tilbøyelighet hos ham som vil bli unødig forstyrret hvis han fortsetter å leve ugift for bestandig.

 8. a) Gjør det at en person lever enslig, ham til en som er andre overlegen? b) Hvilket likevektig syn bør en ifølge Romerne 12: 3—8 ha på de forskjellige «gaver», og hvordan bør de bli brukt?

⁸ Den som kan fortsette å være enslig for Rikets saks skyld, bør naturligvis ikke se ned på gifte kristne. Det at han er enslig, gjør ham ikke til en som er andre overlegen sett fra Guds synspunkt. Han bør være klar over at han er det han er, ved Jehovas ufortjente godhet. Paulus viser i Romerne 12: 3—8 hva som er et likevektig syn på de forskjellige «gaver» som de enkelte kristne kan ha:

«[Jeg sier] til enhver iblant eder at han ikke skal tenke høyere [høiere om seg selv, LB] enn han bør tenke, men tenke så at han tenker sindig, alt etter som Gud har tilmålt enhver hans mål av tro. For liksom vi har mange lemmer på ett legeme, men ikke alle lemmene har samme gjerning, således er vi mange ett legeme i Kristus, men hver for seg er vi hverandres lemmer. Og da vi har ulike nådegaver, alt etter den nåde som er oss gitt, så la oss, om vi har profetisk gave, bruke den etter som vi har tro til, eller om vi har en tjeneste, ta vare på tjenesten, eller om en er lærer, på lærdommen, eller om en skal formane, på formaningen; den som utdeler, gjøre det med ærlig hu; den som er forstander, være det med iver; den som gjør barmhjertighet, gjøre det med glede!»

Vi bør følgelig ikke bruke våre forskjellige gaver for å opphøye oss selv, men til gagn for menigheten, for å bygge opp dens medlemmer.

DE SOM IKKE HAR «GAVEN»

 9. Hvorfor kan det være gagnlig for voksne som ikke kan leve enslig, å vente noen år før de gifter seg?

⁹ Men hva med en kristen som virkelig ønsker å gifte seg? Selv om han ikke har den gave å leve ugift, betyr det ikke at han behøver å forhaste seg med å gifte seg. En som er i 20-årene, har fortsatt mye å lære om livet, og han kan lære mye av å være sammen med enslige mennesker, gifte par og barn i alle aldere. Ved å leve som en enslig voksen i en årrekke kan en person få den erfaring og innsikt han trenger for å kunne legge god dømmekraft for dagen når han skal velge en ektefelle for livet og ivareta sine ekteskapelige forpliktelser på rette måte.

10. Hvordan viser slike skriftsteder som 5 Mosebok 7: 3, 4 og 1 Korintierne 7: 39 at Jehova er interessert i sine tjeneres ekteskap?

¹⁰ En kristen bør aldri glemme at den Høyeste er interessert i sine trofaste tjeneres ekteskap. Han vet hvor åndelig nedbrytende et ulykkelig ekteskap kan være, og han oppfordret derfor israelittene til ikke å inngå ekteskap med dem som tilba andre guder. (5 Mos. 7: 3, 4) Apostelen Paulus påpekte på lignende måte at en kristen enke har «frihet til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren». (1 Kor. 7: 39) Hvis Jehova ser at en av hans tjenere virkelig trenger en ektefelle, er det da ikke rimelig å trekke den slutning at han vil besvare dennes bønner om at han må finne en god ektefelle? Jo, naturligvis er det det, hvis vedkommende virkelig har behov for det.

11. a) Hva bør en kristen som virkelig trenger å gifte seg, men som ennå ikke har funnet en passende ektefelle, gjøre? Hvorfor? b) Hvilke bibelske eksempler viser at Jehova kan gi dem som virkelig trenger det, en ektefelle?

¹¹ Det betyr ikke at ekteskapene blir inngått i himmelen, og at det for hver kristen bare finnes én ideell ektefelle blant alle de voksne mennesker som tjener Jehova. Nei, det betyr ganske enkelt at Jehova kan sørge for at hans hengivne tjenere har det de trenger, en ektefelle innbefattet, hvis det blir vanskelig for dem å leve ugift og samtidig bevare sin renhet. (Ordspr. 19: 14) Den Høyeste ga Isak en god hustru og Rut en god mann. Begge ble rikelig velsignet fordi de i første rekke var interessert i å gjøre Jehovas vilje. (1 Mos. 24: 2—4, 12—27, 50, 51, 67; Rut 1: 16, 17; 3: 10; 4: 13—17) Kristne som trenger å gifte seg, bør derfor vende seg til Jehova i bønn og så vente tålmodig på ham, i full tillit til at han er interessert i deres lykke og velferd.

UGIFTE SOM HAR SATT ET GODT EKSEMPEL

12. Hvorfor kan vi høste gagn av å se på det eksempel som slike som har levd lykkelig som ugift, har satt?

¹² Enten en ugift voksen har den gave å leve enslig eller ikke, kan han høste gagn av Bibelens beretning om mennesker som har levd lykkelig som ugift. Det kan gjøre hans eget liv som enslig meningsfylt og gledebringende. Selv gifte par kan høste gagn av det, ettersom forskjellige omstendigheter kan føre til at en person med tiden mister sin ektefelle og derved blir stilt overfor spørsmålet om hvorvidt han skal gifte seg på nytt.

13. Hva var Jesus Kristus som en enslig mann fullt ut opptatt med, og hvilken innstilling hadde han til sin tjeneste?

¹³ Jesus Kristus satte naturligvis det mest enestående eksempel som en enslig mann. Han var fullstendig oppslukt av å gjøre sin Fars vilje. Han sa: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» (Joh. 4: 34) Guds Sønn sto opp tidlig om morgenen og tjente menneskene til langt på natt ved å undervise dem og ved å helbrede syke og utfri dem som var under innflytelse av demoner. (Mark. 1: 32; Luk. 21: 37, 38) Han tjente villig. Det framgår av det svar han ga den spedalske som sa: «Herre! om du vil, kan du rense meg.» Den bibelske beretningen sier: «Jesus rakte hånden ut, rørte ved ham og sa: Jeg vil; bli ren!» — Luk. 5: 12, 13.

14. Hva er det som viser at Jesus likte å være sammen med menn, kvinner og barn?

¹⁴ Det er dessuten verdt å merke seg at Jesus Kristus følte seg vel sammen med alle — menn, kvinner og barn. Han tok imot innbydelser til måltider og til og med til gjestebud og benyttet de anledninger som bød seg, til å gi dem som var til stede, åndelig veiledning. (Luk. 5: 29—32; 14: 1—24) Gifte menn var blant hans nærmeste omgangsfeller. (1 Kor. 9: 5) Han var spesielt knyttet til Lasarus og hans søstre, Marta og Maria, som han sannsynligvis ofte besøkte i deres hjem i Betania. (Luk. 10: 38—42; Joh. 11: 1, 5) Jesus var også glad i barn. Ved én anledning forsøkte disiplene å hindre foreldre i å bære sine små barn til ham for at han skulle røre ved dem og be for dem. Bibelen sier: «Men da Jesus så det, ble han vred og sa til [disiplene]: La de små barn komme til meg, hindre dem ikke . . . Og han tok dem i favn og la sine hender på dem og velsignet dem.» — Mark. 10: 13—16.

15. Hva kan vi lære av det eksempel Jesus Kristus satte, med hensyn til hva det er som kan bringe en enslig person glede og tilfredshet i livet?

¹⁵ Jesu Kristi eksempel viser at de som ønsker å finne glede i sin enslige stand, må være fullt ut opptatt av å gi på en helhjertet måte av sin tid, sine krefter og sine evner til gagn for sine medmennesker. De må være sterkt interessert i mennesker og glede seg over å være sammen med menn, kvinner og barn. De bør også kunne glede seg over livet på en sunn måte og ikke praktisere en eller annen form for ytterliggående selvfornektelse, som er «uten verdi når det gjelder å bekjempe kjødets tilfredsstillelse». — Kol. 2: 23, NW.

16. a) Hva er det som viser at det at Paulus var enslig, var noe som var til virkelig velsignelse for andre? b) Ville det i betraktning av det apostelen sier i 2 Korintierne 11: 23—28, ha vært mulig for ham å utrette det han gjorde, som gift?

¹⁶ Som en som etterlignet Jesus Kristus, var apostelen Paulus i stand til å oppnå virkelig tilfredshet ved å utføre sin hellige tjeneste som en enslig mann. Ved Jehovas nåde eller ufortjente godhet var han i stand til å arbeide mer enn alle de andre apostlene, reise tusenvis av kilometer over hav og land og opprette mange menigheter i Europa og i Lilleasia. (1 Kor. 15: 9, 10) Det sier seg selv at hvis han hadde hatt hustru og barn, ville han aldri ha kunnet utføre et så omfattende evangeliseringsarbeid, et arbeid som stadig brakte ham opp i farlige situasjoner på grunn av de forhold som da eksisterte. Omkring år 55 e. Kr. kunne han omtale seg selv som en som hadde «arbeidet mer, fått flere slag, vært flere ganger i fengsel, ofte i dødsfare». (2 Kor. 11: 23) På grunn av den uselviske, helhjertete tjeneste Paulus utførte, fikk han del i den største lykke, den som kommer av å gi. Dette gjorde at han også ble elsket av sine medtroende: — Ap. gj. 20: 24—27, 31—38.

17. Hva slags liv kan en leve som enslig for Rikets saks skyld?

¹⁷ Det er derfor tydelig at da Paulus under inspirasjon anbefalte den enslige stand, oppmuntret han ikke noen til å leve et liv i ro og mak, til bare å søke sine egne interesser eller nytelser. Nei, han anbefalte en levemåte som ville bety «stadig oppmerksomhet overfor Herren uten forstyrrelse». En enslig voksen, som ikke har ektefelle og barn å ta hånd om, kan fullt ut stå til Herren Jesu Kristi rådighet og tjene til gagn for andre. (1 Kor. 7: 32—35, vers 35 fra NW) På grunn av sin egen erfaring var Paulus overbevist om at det å fortsette å være ugift for dem som hadde denne gaven, ville bety et lykkeligere liv hvis de var innstilt på å gi. (1 Kor. 7: 40) Han skrev: «Jeg ønsker at alle mennesker var som jeg; men hver har sin egen nådegave av Gud, den ene så, den andre så.» — 1 Kor. 7: 7.

18. a) Hvordan brukte Anna og Dorkas tiden på en gagnlig måte? b) Hvordan er det i betraktning av det som sies i Matteus 28: 19, 20, 1 Timoteus 5: 10 og Titus 2: 3—5, mulig for enslige kvinner å være til velsignelse for andre?

¹⁸ Også kvinner har funnet stor glede i å forbli enslige. Et godt eksempel er Anna. Etter at hun hadde vært gift i bare sju år, døde hennes mann, og hun fortsatte å leve som enslig resten av livet. Hva var hun opptatt med? Hun lot åndelige ting komme først. Selv i en alder av 84 år «vek [hun] aldri fra templet, men tjente Gud med faste og bønn natt og dag». (Luk. 2: 36, 37) Senere, etter at den kristne menighet var blitt opprettet, var det ugifte kvinner som viste seg å være til virkelig velsignelse for andre. Dorkasa må ha vært en av disse. «Hun var rik på gode gjerninger og ga mange almisser.» Hun laget kjortler og andre klær til trengende enker i menigheten. (Ap. gj. 9: 36, 39) Hennes gode gjerninger må ha innbefattet at hun tok gjestfritt imot kristne fremmede i sitt hjem og ga dem den trøst og hjelp de måtte trenge. (Jevnfør 1 Timoteus 5: 10.) Som en Jesu Kristi disippel var hun uten tvil ivrig etter å fortelle andre om Riket. — Matt. 28: 19, 20.

19. Hvorfor bør kristne som har fattet ordet om den enslige stand, bli verdsatt?

¹⁹ I vår tid finnes det, akkurat som i det første århundre, enslige menn og kvinner som viser seg å være til virkelig gagn for den kristne menighet. Deres største glede består i fullt ut å gi av seg selv til gagn for andre, både innenfor og utenfor menigheten. Deres enslige stand bringer dem velsignelser, for de tjener ikke sine egne interesser, men Mesterens, Herren Jesu Kristi, interesser. Og bør ikke deres gave verdsettes av alle i menigheten på grunn av den fine tjeneste den har gjort det mulig for så mange av dem å utføre?

20. Hvorfor lever hengivne enslige kristne et tilfredsstillende liv, og hvordan kan ordene i Esaias 56: 5 være til oppmuntring for dem?

²⁰ Det at de har gitt avkall på ekteskapet og det å få barn, betyr så visst ikke at deres liv er bortkastet. Det er likevel meningsfylt og tilfredsstillende. Selv om de ikke har noen familie, har de i den kristne menighet funnet dem som er like glad i dem som kjødelige mødre og fedre, brødre og søstre, ja, som sønner og døtre. (Mark. 10: 30) De gleder seg over den forsikring Jehova gir: «Dem vil jeg i mitt hus og innenfor mine murer gi et minne og et navn bedre enn sønner og døtre; et evig navn vil jeg gi dem, som ikke skal utryddes.» — Es. 56: 5.

[Fotnote]

[Bilde på side 394]

Jesus Kristus, som følte seg vel sammen med alle — menn, kvinner og barn — er det fremste eksempel på en som levde lykkelig som ugift.

[Bilde på side 395]

Apostelen Paulus, som anbefalte den enslige stand for dem som hadde denne gaven, satte et fint eksempel ved å appellere til andres samvittighet