Hvorfor bør vi ikke knurre og klage?
«NOEN mennesker er aldri fornøyd.» Hvor ofte har en ikke hørt en slik uttalelse! Det er sant at i disse vanskelige tider er det mange som knurrer og klager. De tviler på og setter spørsmålstegn ved nesten alt. Men er det forstandig av en kristen å la seg påvirke av en slik innstilling? Apostelen Paulus mente tydeligvis ikke det, for han skrev til menigheten i Filippi: «Gjør alt uten knurr og tvil, for at I kan være ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn.» — Fil. 2: 14, 15, EN.
Disse ordene av Paulus fremkaller følgende spørsmål: Hvor alvorlig kan det bli hvis jeg knurrer? Kan det ha innvirkning på mitt forhold til andre? På mitt forhold til menigheten? Hva tenker Jehova om meg hvis jeg har en knurrende innstilling? Hva kan jeg gjøre for å unngå en slik ånd?
EKSEMPLER FRA FORTIDEN
At knurring er noe en bør ta alvorlig, kan en forstå av det Paulus sa angående dette i sitt første brev til sine medtroende i Korint. Apostelen sa: «Knurr heller ikke, likesom noen av dem [israelittene] knurret og ble ødelagt av ødeleggeren!» (1. Kor. 10: 10, EN) Tenk for eksempel på den gangen da Moses sendte ut 12 menn, en mann fra hver stamme i Israel, for at de skulle utspeide det land som Jehova hadde lovt å gi dem til arv. Dette var kort tid etter at israelittene hadde forlatt Egypt og oppholdt seg i ørkenen. Da de 12 speiderne kom tilbake til Israels leir, var det bare to av dem, Josva og Kaleb, som avla en gunstig rapport og oppfordret folket til å være modige og dra inn i landet. De andre ti kom med en nedslående rapport. De omtalte landet som et sted som «gjør ende på dem som slår seg ned i det», og sa: «Alle mennene vi så der, var store og sterke.» — 4. Mos. 13: 32.
Da de troløse israelittene hørte dette, sies det at de «murret av misnøye mot Moses og Aron. ’Bare vi hadde fått dø i Egypt!’ ropte hele forsamlingen til dem. ’Eller bare vi kunne dø her i ørkenen! Hvorfor fører [Jehova] oss til dette landet når vi må falle for sverd?’» Ja, de knurret mot Jehova! Med unntagelse av Josva, Kaleb og levittene døde derfor alle menn fra 20-årsalderen og oppover i ørkenen. De fikk aldri komme inn i det lovte land. (4. Mos. 14: 2, 3, 26—30) Hvilken høy pris fikk ikke de betale fordi de knurret!
Dette viser hva som kan skje når en hel nasjon klager. Andre eksempler viser at det er like alvorlig for enkeltpersoner å knurre mot Jehova. Tenk på tilfellet med Mirjam, Moses’ søster. Ved en anledning knurret hun og Aron mot Moses og sa: «Er det bare Moses [Jehova] har talt med? Har han ikke talt med oss og?» Det er betydningsfullt at beretningen videre sier: «Dette hørte [Jehova].» (4. Mos. 12: 1, 2) Hva ble resultatet? Mirjam, som tydeligvis tok ledelsen i dette klagemålet, ble ydmyket av Gud. Hvordan? Hun ble slått med spedalskhet og måtte oppholde seg utenfor leiren i sju dager, inntil hun var blitt ren. — 4. Mos. 12: 9—15.
HVA FØRER KNURRING TIL?
Vi kan lære mye av disse eksemplene. Men du lurer kanskje på hvorfor det er så alvorlig å knurre. Det er fordi det å knurre ikke er det samme som med rette å klage over noe som er galt. Det er et uttrykk for utilfredshet og misnøye, og årsaken til det er ofte at en tillegger seg selv for stor betydning. En som klager på denne måten, legger altfor stor vekt på sine egne følelser eller sin egen stilling og retter oppmerksomheten mot seg selv i stedet for mot Gud. Dette skaper uenighet blant åndelige brødre, og hvis det ikke blir gjort noe med det, fører det til splittelse i menigheten. — 1. Kor. 1: 10—13.
Grunnen til dette er at en person som knurrer, aldri holder sine klagemål for seg selv. Han beklager seg alltid til andre. Hvorfor? Uten tvil fordi han håper at de også skal bli misfornøyd og sympatisere med ham.
Dette kan så lett skje. La oss si at en kristen begynner å beklage seg overfor deg over en utnevnt eldste i menigheten. Han kritiserer den måten den eldste eller tilsynsmannen behandler sine poster på plattformen på, eller den måten han tar seg av visse plikter i menigheten på. Hvis du lytter til den som klager, kan du begynne å tenke som han gjør. Når du senere iakttar den eldste, sier du kanskje til deg selv: ’Når jeg tenker over det, er det faktisk sant det som min venn sier om denne eldste. Jeg har aldri tenkt på det på den måten før.’ Det er nettopp slik den som knurrer og klager, ønsker at du skal tenke. Før dette utilfredshetens frø ble sådd i ditt sinn, ble du ikke forstyrret av den eldstes handlemåte. Men nå forholder det seg annerledes. Til slutt er ikke noe av det han gjør, rett i dine øyne! Du begynner derfor også å utvikle en klagende ånd. Det er tydelig at slikt ikke passer seg i en menighet av Jehovas folk.
Men det er noe mer en bør ta i betraktning. Stadig knurring kan føre til andre uønskede ting, for eksempel bakvaskelse og spott, som kan ha en alvorlig innvirkning på vårt forhold til Jehova. (1. Kor. 6: 10) Hvordan så Gud på det at israelittene knurret mot Moses? Jehova spurte uttrykkelig: «Hvor lenge skal dette onde folket murre mot meg i misnøye?» (4. Mos. 14: 27) Jehova betraktet dette som et opprørsk klagemål mot hans guddommelige lederskap. Dette var alvorlig!
Disippelen Judas skrev om noen som knurret og klaget, og som hadde trengt seg inn i den første kristne menighet. Det var mennesker som ’ringeaktet herredømmet og talte spottende om de herlige’, det vil si ansvarlige menn i menigheten. De som knurret og klaget, hadde ikke Guds godkjennelse, og trofaste kristne i dag gjør vel i ikke å følge deres onde handlemåte. — Jud. 8, 16, NW.
ER DET ALLTID FORKASTELIG Å KLAGE?
Den som ønsker å behage Jehova, må derfor unngå å ha en knurrende ånd og stadig gi uttrykk for uberettigede klagemål. Men betyr dette at alle klager er uberettigede og forkastelige og mishager Gud?
Nei. Vi leser i Bibelen: «Så sa [Jehova]: ’Sannelig, det lyder høye klagerop over Sodoma og Gomorra; deres synder er overmåte store.’» Gud ignorerte ikke dette «klagerop». Han undersøkte tvert imot saken og sa: «Nå vil jeg gå ned og se om de har båret seg så ille at som det høres etter den klagen over dem som er nådd opp til meg; og har de ikke det, vil jeg vite det.» (1. Mos. 18: 20, 21) Jehova fant at de høye «klagerop» var berettigede, og han ødela derfor de onde byene Sodoma og Gomorra. — 1. Mos. 19: 24, 25.
Ja, til sine tider kan det være på sin plass å klage. Utnevnte kristne eldste bør derfor ikke betrakte alle klagemål som uberettigede og forkastelige. Jesu apostler hadde ikke den innstillingen. I Jerusalem, kort tid etter pinsedagen i år 33 e. Kr., «kom de gresktalende jøder med klager mot de hebraisktalende, fordi deres enker ikke ble tilgodesett ved den daglige tildelingen». «De tolv» undersøkte derfor saken og rettet på situasjonen ved å utnevne sju menn ’som hadde godt ord på seg’, og satte dem til å ta seg av utdelingen av mat. — Apg. 6: 1—6.
Kristne eldste i dag bør derfor være klar over at urettferdighet eller andre urette ting kan gi anledning til visse klagemål som er berettiget. De kan ikke innta det standpunkt at alt som blir gjort, er riktig, og at det ikke kan være noe som kan kritiseres. Ordspråkene 21: 13 sier passende: «Den som lukker sitt øre for de fattiges skrik [den ringes klagende rop, NW], skal selv måtte rope uten å få svar.»
Utnevnte eldste må selv unngå å ha en klagende innstilling til sine medtroende. I stedet for å kritisere og aldri være fornøyd med det som deres kristne brødre og søstre har utført, bør tilsynsmennene oppmuntre og bygge opp sine medtroende. (1. Kor. 8: 1) Dette vil i høy grad bidra til å bekjempe en klagende ånd som kanskje kan gjøre seg gjeldende i menigheten. — Jevnfør 2. Timoteus 4: 22.
ETTERLIGN KRISTUS OG VIS KJÆRLIGHET
Det er viktig at vi bekjemper enhver tendens til å klage, ettersom en slik innstilling bare kan føre til ulykke. Hvor mye bedre er det ikke at vi bestreber oss på å vise kjærlighet, enn at vi knurrer og klager! De som knurrer og klager, kan ikke samtidig følge budet om å elske sin neste. (Matt. 22: 39) Den som klager, skader både seg selv og den han klager på. Kjærligheten gjør godt mot alle. (1. Kor. 8: 1; 13: 4—8) Hvorfor ikke heller følge «den kongelige lov»? — Jak. 2: 8.
I stedet for å høre på dem som knurrer og klager, gjør vi vel i å huske den ydmyke innstilling som Jesus Kristus hadde. «Skjønt han [Jesus] var til i Guds skikkelse, . . . tenkte [han ikke] på å foreta et maktran, nemlig for at han skulle være Guds like.» Nei, han «ydmyket . . . seg og ble lydig helt inntil døden, ja, døden på en torturpel». Hvilket fint eksempel er ikke det for oss å følge! Han gjorde ikke opprør mot den måten tingene ble gjort på! — Fil. 2: 5—8, NW.
Jesus la tvert imot stor lojalitet for dagen overfor sin himmelske Far. Han var også svært bekymret når andre tok anstøt. Ved en anledning sa Jesus til sine disipler: «Det er ikke til å unngå at forførelser kommer, men ve den som de kommer fra! Det ville være bedre for ham å bli kastet i havet med en kvernstein om halsen, enn at han skulle forføre en av disse små.» (Luk. 17: 1, 2) Kan du tenke deg at Jesus skulle kunne vise en slik medfølelse med andre og samtidig knurre og klage?
Jesus ble rikelig belønnet for sin lojalitet og lydighet overfor sin Far så vel som for sin kjærlige omsorg for andre. Ved sin oppstandelse og himmelfart ble han opphøyd over alle andre skapninger. (Fil. 2: 9—11) Da han var på jorden, kunne han forstå ufullkomne menneskers problemer og svakheter. I sin opphøyde stilling er han nå i stand til å «ha medlidenhet med oss i vår svakhet» og kan komme oss til hjelp. (Hebr. 2: 18; 4: 15) Vi kan også være forvisset om at vi vil få del i mange velsignelser hvis vi fortsetter å vise andre kjærlig omsorg og ikke beklager oss over dem.
Hvilken slutning må vi så trekke? At en knurrende og klagende ånd resulterer i utilfredshet og misnøye. Dette kan til og med føre til opprør mot Gud. Ønsker du at det skal skje med deg? Eller ønsker du å leve et rikt og tilfredsstillende liv i bevisstheten om at du har den himmelske Skapers velsignelse og godkjennelse? Du ønsker sikkert å ha hans gunst. Følg derfor dette rådet: «Gjør alt uten knurr og tvil, for at I kan være ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn midt iblant en vanartet og vrang slekt, iblant hvilken I viser eder som lys i verden.» — Fil. 2: 14, 15, EN.